På vei til Kristiansand så hadde jeg med meg ei dame som skulle til Kjevik.
Den gangen måtte passasjerer til Kjevik bytte buss borte ved Timeneskrysset – der veien går inn mot flyplassen.
Da vi kom frem til Timeneskrysset ble hun stående å bare måpe.
Kofferten hennes var sporløst borte.
Denne situasjonen var ikke noe grei, hverken for passasjeren eller for meg som bussjåfør.
Men jeg hadde straks to mistenkte.
Illustrasjonsbilde
For jeg hadde med meg to kjente tidligere på denne turen.
Må vel kunne si at de kommer fra et spesielt miljø, og som tidligere på turen bad meg om å vente litt da de gikk ut på sin ankomst.
– Vent, jeg skal bare ha med meg kofferten i luka! – sa en av dem i det de gikk ut.
Jeg la ikke merke til noen koffert som hadde blitt lagt inn i noen luke da de kom ombord i bussen.
Dette kobla jeg heldigvis fort.
Jeg bad dama om å reise videre som avtalt og bli med videre inn med min kollega.
Lovte henne å ringe både politi og oppdatere henne etter hvert innover.
Politisentralen ville sette meg i forbindelse med en lokal patrulje i denne byen.
De skulle bli satt på saken, og jeg kunne dermed overbringe beskjeden til henne om at politiet skulle se etter tyvene.
Damen sa at hun skulle til Trondheim med fly, og der skulle hun den helgen i konfirmasjon.
Hun fortalte meg at i kofferten lå det både bunad, bunadsølv og konfirmasjonsgave.
Det var ikke rart at hun var overgitt.
På vei tilbake mot Arendal ringte patruljen meg for å få flere detaljer om tyvene, detaljer om hvilket sted der de gikk av var også selvfølgelig av interesse.
Denne patruljen visste å hvem dette kunne være, og de visste hvor de holdt til ut i fra min beskrivelse.
De ble enda mer engasjert på å finne dem og kofferten da de fikk høre om innholdet i den savna kofferten.
Jeg kom hjem, men visste ikke hvordan dette hadde gått.
Følte jeg hadde koblet inn de som kunne hjelpe henne, det var det jeg slo meg til ro med.
Jeg hadde iallefall fått kontakt med de rette personene, mer kunne jeg liksom ikke gjøre.
Så klart så var det litt skuffende å gå helgen i møte uten å ha kunnet gi henne tilbake sine eiendeler.
På mandagen etter ringte jeg henne selv.
Da ville jeg høre om turen opp mot Trondheim.
Jeg var veldig nysgjerrig på om hun hadde hørt noe nytt i fra politiet.
Hun kunne fortelle meg at tyvene var tatt, og kofferten var funnet i en container i den byen jeg hadde oppgitt – hun var mer enn takknemlig.
Min kollega i en annen avdeling fikk av politiet i oppgave å kjøre kofferten på overtid til Kjevik.
Videre med beskjed om å bestille haste-transport med fly, og dør-levering med taxi i Trondheim.
Passasjeren fikk kofferten opp til angitt adresse i Trondheim i god tid før konfirmasjonen.
Alt innhold var på plass, unntatt ei pakke med smertestillende tabletter av typen paracet.
Tyvene skulle bare visst hvilke verdier de hadde hatt i hendene.
De fikk sikkert mye å betale for for de få tablettene som ble utbytte.
Jeg tenker de går på apoteket selv neste gang.
Da slipper de iallefall straff og ekstra gebyrer, for med disse ekstra utgiftene til transport av koffert – var det nok tyvene selv som fikk betale for dette.
Men du så godt at kofferten kom frem og med alt innhold – og i tide.
Det nytter å ringe.
Godt å vite at de du ringer til kan og vil hjelpe.
All honnør til politi, min kollega, flyselskap og til taxien der oppe – ja kanskje til fengselet også.
Håper de lærte forskjell på ditt og mitt, noe de burde lært i barndommen spør du meg.
Denne opplevelsen har gjort sterkt inntrykk på meg.
Det å miste noe og oppleve å få tingen som ble borte tilbake er ubeskrivelig.
Veldig godt å kunne oppleve et så godt samarbeid og lykkes.
Ja, det gir meg en god følelse jeg kan leve lenge på.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto
