Jeg hadde jo en fin busstur til Russland for noen år siden.

Har flere rike opplevelser derfra og som jeg kunne skrevet om – bare fra den turen.

Har posta litt allerede.

Jeg skal begrense det, og kun fortelle om en til, en flause igjen.

Tror det er viktig å ikke ta seg selv så høytidelig.

Vi hadde parkert bussene ved en barneleir nær Bryansk i Russland.

Vi sov der en av nettene.

Noen innendørs på gode senger, mens noen av oss sov i bussene på “gode” underlag.

Mange av setene var tatt ut, så vi hadde store gulv i bussen vi kunne slå oss til for natten på.

Jeg var en av flere som sov i bussen, og holdt vakt på en av de to.

Våknet tidlig på morgenen.

Det var snart tid for frokost, og dagen skulle snart begynne.

Skal innrømme at jeg er nok litt vanen i matveien, selv om det ikke ser slik ut.

Jeg gikk ut av bussen, og tok meg en liten luftetur rundt om på område etter endt morgenstell.

Da fikk jeg se at på bordene i spisesalen var dekket.

Det stod servert noe som jeg absolutt ikke hadde lyst på.

Nesten ufint å snakke slik, men dette lignet ikke på noe mat som kunne passere mitt svelg.

Så jeg valgte å gå tilbake til bussen, håpet at ikke tolken så meg, slik at jeg kunne ta mine medbrakte knekkebrød og smør-ost fra Norge.

Jeg hadde nok av cola fra fergeturen mellom Sverige og Finland, så jeg gledet meg over min egen medbragte frokost, og gledet meg over at jeg skulle klare meg.

Satte nesten litt synd på de andre.

Enkelte av dem var også litt kresne i matveien, men tenkte: – De ser det nok! – og smilte litt for meg selv.

Ikke fint å ikke ta i mot det som blir servert – jeg ser den.

Men av og til så klarer man ikke, og da hendte det at jeg overfor tolken vår sa:

– I have some problems with my stomach!

Om ikke jeg hadde problemer fra før, så visste jeg at det kunne jeg fort ha fått om jeg hadde fått i meg alt det der som de er vant med å spise i sitt hjemland.

For det så ut som små-pølser som lå i en slags lake  og med surkål-lignende greier til.

Og det skulle vi liksom ha til frokost!

Tolken som fulgte oss var flink til å samle oss i gruppa, så jeg måtte en skjellen gang bruke den godt innlærte setningen.

– I have some problems with my stomach!

Vet ikke om han gjennomskuet meg, men følte det av og til.

Men uansett, da kunne jeg i dette tilfellet isåfall svart, og med god samvittighet: – Jeg har spist! – om han absolutt skulle ha meg bort til frokostbordet – til de andre.

Men da den ene etter den andre fra gruppa kom ut fra frokostsalen, og alle inkl dem som var enda mer vanen enn meg sa:

– Dette var den beste frokosten så langt!

Jeg kunne se de mente det, for det avslørte ansiktsuttrykket til dem.

Da skjønte jeg absolutt ingenting, for jeg hadde jo selv sett hva de skulle få servert.

Da sa den andre kameraten min i reisefølge – og som var verre enn meg vil jeg påstå:

– Det du så, Alf Otto – det var til de ungene som var på leir!

– Vi fikk servering i salen på innsiden av dem!

– Der hadde de ferske brød, kald melk, kald og god juice!

–  Varm kaffe og te, stekt og kokt egg, bacon, rørte jordbær osv, – ja det var rene hotellfrokosten!

Da måtte jeg nesten le.

Le av av min dumhet, at det gikk an!

Sett i ettertid, så hadde jeg nesten litt godt av den.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Noen mennesker treffer man ofte, andre sjeldent.

Denne dama kom inn på bussen, og vi fikk en god prat.

Det viste seg at hun hadde bodd på Vegårshei, i min egen hjembygd.

Så klart ble jeg nysgjerrig på hvem dette kunne være.

Da hun sa navnet sitt kjente jeg henne igjen.

Hun er til og med inngiftet i min familie langt uti, og jeg har til og med gått på den skolen hun var lærer på.

Bilde er lagt ut med tillatelse.

 

Jeg fikk snakke med selveste, Kari Breiung.

Hun har i skrivende stund en alder på 95 år.

Men gikk som en ungdom, og var utrolig rask og frisk i forhold til alder.

Hun var lærer på Vegårshei skole, skolen der jeg gikk mine 9 år.

Hun var lærer der i 12 år, gikk av som pensjonist i 1991.

Selv gikk jeg ut fra samme skole i 1983, og har vel ikke snakket med henne siden da.

Så det var for meg en stor opplevelse å ha Kari med meg på bussen.

Der vi kunne mimre fra tiden vi var på samme skole og bodde i samme bygd.

Minner som går over 36 år tilbake i tid.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Det hender jeg går i baret og gjør mine feil.

Jeg hadde fått beskjed fra trafikkleder at på siste ankomst i Arendal så ville jeg få besøk av to teknikere.

De skulle inn i min buss for å resette noe elektronisk i mens jeg hadde pause.

Da benyttet jeg den tiden til å gå ut av bussen.

Jeg gjør ofte det.

Det er godt å få strekt seg litt, få litt frisk luft osv.

Kort tid etter så var jeg tilbake, og på samme tid var også teknikerne ferdige med sine gjøremål.

De var raske.

Jeg fikk da se ei orange lue ligge i fremsete, ei som jeg trodde var gjenglemt.

La den fint på dashbordet, og begynte ombordstigning og billettering.

Folk satte seg bakover, også der lua hadde lagt i fremsete.

Ei dame kom inn – ei som jeg kjente godt fra før.

Hun hadde ei orange veske og hadde på seg orange genser, så jeg kunne ikke la være, så jeg sa til henne:

–  Den lua hadde du passet! – og pekte på den jeg nettopp hadde lagt frem.

Regnet med at hun tålte en spøk.

–  Ja den vil jeg gjerne ha, den er min! – svarte hun litt brått og med trykk på “er”.

Hun hadde lagt lua i sete mens jeg var ute et øyeblikk, for hun trodde at lua gjorde jobben med å holde av plass.

Teknikerne lot nemlig dørene i bussen stå åpne mens de jobbet, og dermed benyttet damen denne muligheten.

Jeg følte meg litt dum, litt slem som bare hadde flytta hennes lue bort, men for meg var det å betrakte som gjenglemt.

Men fargen var såpass matchene, at jeg ble paff når hun sa at det var hennes.

Jeg var heldig som traff på fargen iallefall – selv om hun sikkert hadde ønsket at jeg ikke hadde rørt den.

Da hun gikk ut på ankomst beklaget jeg det hele.

Hun var blid og fornøyd, og hun skjønte hvorfor jeg hadde flytta på lua.

Håper hun tok det som et kompliment at lua og veska, ja genseren også – passet godt sammen.

For det var tydelig at hver enkelt del var valgt med omhu.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Noen som har og som gjør stort inntrykk på meg er Jan Sollid og Evan Hansen.

De holder seg like godt i dag som da jeg traff dem for første gang.

Jan har fartstid som bussjåfør fra året 1965, og var til tider min bussjåfør opp til Haukenes der min pappa hadde sin butikk.

Var ofte med opp dit med mamma i min oppvekst.

Den gang var det ikke barnehage slik som nå.

Pappa stengte dørene på Haukenes for siste gang 30.06.74 – for å åpne en ny butikk i Myra.

Jan leverte sin bussveske i 2013, da med 48 års fartstid.

Bilde er lagt ut med tillatelse fra dem begge.

Evan har jeg skrevet om før.

Må føye til at jeg har fått kjøre tur sammen med Evan.

Da til Vrådal med en av bankene i distriktet.

Og en som ordna opp for oss var Evan.

Den gangen var vi 6 busser i følge, og vi kunne nyte godt av Evans omsorg for oss bussjåfører.

Evan har fartstid i bransjen fra 1963.

Begynte som billettør, og fikk kjøre selv sommeren 1966.

Han kjører enda i skrivende stund, og i likhet med Jan så ser han like godt ut i dag.

De er for meg gode forbilder.

De har begge et humør og positiv væremåte som smitter over til de som får være rundt dem.

Så lang fartstid må bety god trivsel i yrket.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg har etterspurt bilder av han som en gang godkjente meg som bussjåfør.

Det var selveste Evan Hansen som godkjente meg som bussjåfør den gangen.

Bilde er tilsendt fra Evans datter, Lene Hansen.

Den gangen var det ATS vi kjørte for, og året var sommeren 1989.

Da begynte jeg som tilkalling-sjåfør, og likte godt å kjøre i helgene og litt av ferien det året.

Jobbet i utgangspunktet hos Olav Stray AS, på Opel der, men jeg skjønte at det var store biler jeg hadde mest lyst til å kjøre.

Evan var den som ble med meg ut på en prøvetur, og husker jeg rett var det i buss med intern-nummer 555 jeg kjørte den gangen.

Mener det var en Scania, og med orange takkanaler inne.

Kjørte første prøveturen blant annet inn tunnelen som ender ut på torvet i Arendal, den som bare er for parkering i dag.

Første tur alene for ATS gikk til Grimstad, da i buss 206.

Mener det var en Mercedes.

Til Grimstad var greit, for der hadde jeg vært på opplæring.

Kom til Grimstad og skulle videre kjøre Holvika og Groosåsen.

De to plassene hadde jeg ikke hatt opplæring på, men fikk tildelt et kart den gangen.

Godt når noen har stor tro på en, for det manglet jeg en del av selv den gangen.

Liker beste å vite hvor man skal kjøre når man er i rute.

For folk forventer at vi bak rattet vet hvor ferden går liksom.

Det er et minimum synes jeg.

Litt annerledes når man kjører tur.

Alle kan ikke være like godt kjent over alt.

På tur er det lettere å kunne få tilgivelse for om man tok feil i et kryss og må snu kanskje.

Da alle var gått ut i Grimstad, og ny pulje skulle inn til bybuss – sa jeg bare at: – Denne traseen har jeg ikke kjørt før!

Jeg turte ikke si at jeg ikke hadde kjørt buss alene før, for da kunne kanskje noen ville snu i døra.

Det ville jeg ikke utsette dem for.

Men da var der ei gammel dame med skaut som ville vise meg vei.

Du så hjelpsomt og raust gjort av henne.

Hun skulle egentlig gå av i et kryss, men ville vise meg veien rundt og bli med, og gikk av på tilbaketuren.

Da hun gikk av kom en ny passasjer som skulle være med meg videre til neste sted, og ned til byen igjen.

Dermed var resten av traseen under kontroll, slapp å se på kartet til og med.

Fikk mange fine turer på ATS, som etter hvert ble en del av Nettbuss Sør.

Kjørte vel alt som gikk ut fra Moland Park, men trivdes best på langrutene.

Her ser du et annet godt bilde.

Dette bilde er også tilsendt fra Evans datter, Lene Hansen.

Her ser du Lene også.

Ei av flere jenter som jeg hadde gleden av å ha som bussvertinne på turer til og fra Oslo med Sørlandsekspressen.

Familien Hansen har betydd og betyr mye for meg.

Fikk en god start i livet som bussjåfør.

Takket være mange gode mennesker, men spesielt dem.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

På vei ned mot byen kom en representant for russen frem for å spørre om det var mulig å gjøre et aldri så lite stopp.

Han kunne fortelle at der var noen få som gjerne skulle ha letta litt på trykket.

De var nemlig på vei til et arrangement i byen, og noen av dem hadde tatt noen få innabords.

Og det er jo slik at det som kommer inn, det må også ut.

Jeg foreslo en plass som var greit å få ordna dette, og det var heller ikke så lenge til på det tidspunktet.

For der skulle jo jeg tømme ei postkasse også, så da kunne vi liksom få gjort to ting på en gang.

Han takket for velvilje og forståelse, og overbringa svaret til de som trang et lite stopp for lufting.

Da jeg kom frem og var i ferd med å tømme denne postkassa – fikk jeg til min store forskrekkelse se at over halve bussen, gutter og jenter var ute for å gjøre sitt fornødne.

De stod på kryss og på tvers, og ingen brydde seg om nærlysene sto rett i mot.

Noen stående og andre på huk, jeg trodde faktisk ikke mine egne øyer.

Dagen etter var jeg innom på samme butikk for å levere ei pakke.

Da sa butikkdama at der var utrolig mange gule flekker i snøen – som om jeg kunne vite hvorfor!

Jeg ble så paff.

Både av hendelsen fra dagen føre, og på ordene fra butikkdama.

Det satte meg virkelig fort noen timer tilbake i tid – såpass at jeg fikk meg ikke til å innrømme at det hele var min ide til den nødne russen.

Har heller ikke sagt det i skrivende stund.

Får vente til det har gått en stund tror jeg.

Jeg trodde at det kanskje kunne være 3 til 4 stykker som trengte å få letta seg litt kvelden føre, og ikke så mange som det ble.

Var også sikker på at de ville gå bak selve butikken slik at de kunne gjøre dette litt mer diskre.

Ikke stå hulter til bulter, gutter og jenter om hverandre.

Parkeringsplassen så ikke ut.

Det måtte jeg jo bare være enig i.

Den var fylt med gule flekker i sneen, som i et fargekart.

Jeg må innrømme at jeg følte meg litt del-skyldig, selv om jeg bare ble en måpende tilskuer.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Som oftest så er alle mine passasjerer hyggelige.

Det var normalt denne dama også, og som jeg nå skal fortelle deg om.

Men av og til kan tålmodigheten fravike med sin tilstedeværelse for noen og enhver.

Det hadde den tydeligvis gjort for henne denne dagen.

Saken var at jeg overtok en buss fra de indre bygder, og den var veldig forsinket den dagen.

Årsaken var at det var holkføre i Telemark.

Og min kollega var tvungen til å legge på kjettinger, og ta det hele med ro nedover.

Nedover mot bussbytte vi alltid hadde.

Det er jo absolutt den beste løsningen når man har holkeføre på veien – ta det med ro.

Men der denne dama sto å venta nærmere kysten – var der hverken snø eller glatte veier.

Så da var det ikke lett for henne å skjønne hvorfor bussen var så forsinket.

Den gangen var der ikke noen app fra AKT som kunne si noe om hvor i løypa vi var – slik som vi har til rådighet nå.

Da jeg lukket opp døra for påstigning for den reiseklare dama sa hun meget irritert:

– Hadde du ikke kommet nå hadde jeg gått hjem igjen! – å slo knytteneven i dashbordet så det sang.

Husker det enda.

For hun snakket i klartekst, og sparte ikke på volumet.

Jeg fikk etterhvert roa henne ned med å beklage forsinkelsen.

Det hjelper godt i de fleste tilfeller.

Pluss jeg fikk forklart at vi tross alt hadde bussen fremdeles på veien – tross glatte veier i Telemark.

Der er som regel en grunn for at det man venter på er forsinket.

Hun gikk heldigvis ut på ankomsten i Arendal med et smil rundt munnen.

Det er da uttrykket kommer til nytte: – Er enden god – er allting godt!

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

En kjekk kar ved navn Terje som jeg ofte har med meg skulle for noen år siden ha seg et nytt pass.

Han gikk til sin nærmeste politimyndighet i byen, og regnet med å få god hjelp der.

Illustrasjonsbilde

Han satte seg på en ledig stol, men syntes det var urovekkende rart at han ikke hørte noen andre.

Stedet virket øde og forlatt.

Etterhvert ropte han: – Hallo, er det noen her? – men ingen svarte.

Da han skulle til å gå ut igjen fikk han merke at døra var nå låst.

Nå var gode råd dyre.

Problemet er at denne passasjeren er blind.

Han kom seg inn gjennom ei dør som patruljen ikke hadde fått låst ordentlig.

Den hadde tydeligvis ikke gått i lås slik den skulle da de i hu og hast måtte ut

Passasjeren så heller ikke at lokalene var mørke, og ikke fant han noen plass til å få låst opp døra.

For har man ikke syn, da ser man jo ikke slike ting.

Heldigvis hadde han en mobil.

Og via den fikk han tak i en som kunne opplyse at døra hadde en bryter ved siden av dørkarmen.

En bryter til å åpne døra med, og som er lett å se om man bare kunne det liksom.

Han fikk trykka på knappen, og vipps var han en fri mann igjen – dog uten å få tak i nytt pass på den aktuelle stasjonen.

Heldigvis har min passasjer en stor dose med godt humør.

Han er en som ikke tar seg selv så høytidelig.

En mann jeg respekterer veldig høyt.

Både for den han er, hans humør og væremåte.

Mange av hans opplevelser tar vi seere ofte som en selvfølge.

Denne historien er bare en av mange.

Historien er skrevet med tillatelse fra Terje.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Det er ikke noe stas å miste den plastikkbiten man som regel trenger mest, og som er surest å miste.

Nemlig sertifikatet.

Og har man i tillegg fått oppholdstillatelse på statens regning i en av fangeleirene – så gjør ikke det saken noe bedre.

Tenk på alle de som vil lure og spørre liksom når man ankommer en slik residens.

En gutt jeg kjenner godt kom på i ei busslomme og måtte nesten snu seg da han fikk se meg.

Han sa han skulle til fangeleiren i Fyresdal – i det han tok hånda foran ansiktet.

Tydelig likte han dårlig å se en kjent som meg – som skulle få vite hvor han var på vei med sin reise.

Jeg hadde jo hatt med noen slike passasjerer før, så for meg var det en normal destinasjon å billettere til.

Men for denne gutten var det ydmykende og veldig flaut, jeg vil påstå at det var som en straff i seg selv.

– Ikke si at du har sett meg her! – sa han i det han fikk sin billett.

Han satte seg rett bak meg.

For jeg tror han hadde behov for å dele dette med meg siden jeg nå så han.

Han fortalte meg hva som gjorde til at han fikk denne straffen.

For de som skal til fangeleiren har jo som regel gjort noe gale.

Dersom ikke – bærer de som regel en uniform og jobber der.

Gutten er jo bare så god på alle vis, ikke kriminell en plass.

Jeg fikk så ondt av gutten.

Han kommer fra den gode familien, fra en familie som har det meste på stell.

Saken var at han hadde fått en bil etter seg, og som han syntes lå litt for nært.

Og med sin spreke BMW så ville han ha slutt på det.

Han girte ned, gav gass og fikk raskt ei god luke til bilen bak.

Det dumme var at denne bilen bak var en politimann i sivil.

Politimannen hadde tydeligvis kontakt med sine kollegaer – med de som hadde kontroll lengre fremme, og fikk tydeligvis gitt beskjed til dem.

Der ble gutten vinket inn.

Og fikk sin straff i form av en kraftig bot, et opplevelsesrikt fengselsopphold, samtidig gå en lang tid etter hendelsen uten sertifikat.

Surt, bittert, men sant.

Mitt råd til deg som leser: – Kjør lovlig og etter forholdene!

Haster de bak deg – så la de bare ta forbi.

Bedre å komme for sent enn å ikke komme frem.

Sist men ikke minst: – Ikke irriter deg i trafikken!

Overholder vi alle dette er mye gjort.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto