36 år siden sist jeg så henne

Av og til så gjør man noen funn.

Kan man kalle det: – Våre veier krysser hverandre?

For en stund siden hadde med meg en person som tydeligvis kjente til meg og til min familie.

Hun hadde til og med besøkt barndomshjemmet til kona mi flere ganger – da som lita.

Illustrasjonsbilde

 

Foreldrene hennes var gode venner med mine svigerforeldre da de levde.

Så dumt at jeg ikke kjente henne igjen ved ombordstigning.

Jeg ble veldig nysgjerrig på hvem jeg egentlig hadde med på bussen.

Følte ikke for å snu meg og studere henne heller, for det virket jo litt flaut siden hun hadde satt seg.

Det er jo måte på hva jeg kan gjøre som bussjåfør når folk setter seg rett bak en.

Men jeg må innrømme at jeg ble veldig nysgjerrig på hvem hun var – siden hun visste så mye om meg.

Da vi etter hvert fikk en god samtale fikk jeg også høre navnet hennes – da kjente jeg henne igjen.

Jeg tror det måtte være rundt 36 år siden sist jeg så henne.

Så koselig å få høre litt om hennes historikk gjennom livet – fikk dele litt levd liv.

Veldig gøy for meg å ha henne med på bussen etter så mange år, bare så synd at turen gikk så alt for fort.

Rart det med den tiden.

Har du som leser tenkt på det?

Av og til så går den så alt for fort.

Hvor blir tiden av liksom?


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Pen jente

Før i tiden så hadde jeg med meg ei jente som ofte ble sittende noen minutter etter ankomst Arendal for å prate litt.

Når en sees så skjellen så var det koselig når en fikk muligheten til å slå av en prat.

Det er det samme for meg hvilket kjønn eller alder de har – bare en har litt tid til overs og at en har noe felles å prate om.

Hun her stod ikke bakerst i køen når Han der oppe delte ut sitt utseende til henne.

Illustrasjonsbilde

 

Jeg kunne ikke annet enn å smile da hun en dag gikk ut av bussen.

For i framdøra møtte hun en som skulle ha tak i meg – en som plutselig stod å venta.

Synet på den mannen det var ubetalelig, han fikk rett og slett hakeslepp.

Det så ut som hun gjorde inntrykk på han, ja et godt inntrykk også – det var som om han gikk noen sekunder i sjokk.

Etter hun var reist sa han bare, og nesten i fasett: – I all verden! – i det han så langt og lenge etter henne.

Jeg kan si deg at det tok litt tid før jeg kunne prate til han og få kontakt.

Det ble iallefall en god latter på oss begge når jeg til slutt fikk han i tale.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Forbikjøringen som gav nakkesleng

Dette blogg-innlegget er jeg så absolutt ikke stolt over.

Men kan det være til hjelp, kan vi lære noe av det – så er det verdt å dele dette også.

Jeg for min del lærte mye, og denne hendelsen er jo en del av min historikk som bussjåfør.

Husk, jeg ønsker jo at du som leser skal få et så riktig bilde av meg som sjåfør som mulig, og da må også litt triste fakta frem.

Å møte et vogntog rundt en sving er normalt ikke noen problem, iallefall ikke når der er gul linje i midten av veien.

Men verre er det om vogntoget blir forbikjørt av to biler, og alle de tre kjøretøyene møter meg med buss.

Da er gode råd dyre – dette har jeg opplevd.

Jeg fikk tidlig se problemet med de to bilene som kom kjørende i min kjørebane.

Heldigvis fikk jeg stoppet, det samme gjorde sjåføren av vogntoget.

Bilene kunne fått presset seg frem uten å gå inn i min front om de ville ha gjort det.

Men da føreren av første bil fikk se meg fikk denne føreren panikk og bråbremset da bilene var på siden av vogntoget.

Det var ikke fører i bil nummer to klar over, han fikk ikke stoppet – til det lå han alt for nærme.

Han braste inn i bilen foran, og en kollisjon var et faktum.

Illustrasjonsbilde

 

Jeg så at føreren av den bakerste bilen gikk fort ut av sin bil, jeg så at han var ikke skadet.

Det samme gjorde sjåføren på vogntoget.

Jeg var ikke direkte involvert, og følte at jeg kunne bare fortsette – for det ble fri passasje på veien.

For jeg så ikke noen skader på fører av den første bilen og regnet jo med at dette kunne de andre oppegående sjåførene ta seg av.

Jeg hadde jo ikke noe stort behov for å stoppe og se, eventuelt slippe nysgjerrige passasjerer ut – det hadde jeg ikke behov for – ei heller tid til.

Så jeg valgte den gangen å prøve å holde rutetiden, og jeg kjørte bare videre.

Noen dager senere overtok jeg bussen fra min kollega, og la merke til at jeg hadde med meg ei ung jente.

Hun lå i baksete på bussen, og gav uttrykk for smerte – kunne høre det da jeg gjorde meg klar bak rattet i den bussen jeg overtok.

Jeg gikk bak i bussen for å sjekke dette ut.

Kan tro jeg er glad jeg gjorde det – fikk truffet henne.

For hun var så lei seg for at ikke føreren av bussen hadde stoppet da den bakerste bilen ikke fikk stoppet i begynnelsen av uken.

– Hva mener du? – spurte jeg.

– Bussjåføren bare kjørte! – sa hun litt oppgitt.

Hun var den som ble påkjørt for noen dager siden.

– De andre var mer opptatt av å se på skadene på bilen bak meg – enn å hjelpe meg! – la hun til.

– For det var meg du møtte, og jeg beklager at du fikk en slik opplevelse den dagen dette skjedde! – sa jeg.

– Jeg var ikke direkte involvert, jeg så de to andre bilførere tok tak i saken – trodde jeg!

– For det så ut som om de var klar til å få oversikt og klar til å hjelpe deg, begge to! – sa jeg videre.

– Dermed ville jeg heller kjøre bort og holde ruta mi!

Hun var takknemlig for denne oppklarende samtale, hun skjønte meg – heldigvis.

Den samtalen var jeg også takknemlig for og som fikk oppklart dette – ja for oss begge.

Fikk ordentlig ondt av henne, jeg følte på skyldfølelse der jeg stod.

For meg ble det en lærerik opplevelse.

Tenk at hun var min passasjer, og var da på tur ned til sykehuset for å bli sjekket igjen.

I sammenstøtet noen dager før fikk hun pådratt seg en nakkesleng, en nakkesleng som ikke så god ut.

En type skade jeg ikke kunne se fra førerstolen på min buss.

Veldig lærerik opplevelse for meg.

Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg fikk forklart min side av saken, og jeg håper at de andre sjåførene også lærte litt.

Ingen av oss kunne hjulpet henne i å forhindre henne selve skaden som var oppstått.

Men vi kunne gitt henne følelsen av at hun var viktigst, rett og slett prioritert henne.

Et par oppfordringer: – Ikke ta forbi et vogntog på en så kort slette rett føre en skarp høyre sving – det er ikke lurt!

Bedre å komme for sent enn å kanskje ikke komme frem i det hele tatt.

De materielle skadene betyr ingenting sammenlignet med når en fører har fått en slik usynlig, men veldig smertefull skade.

Jeg lærte at det er bedre å stoppe en gang for mye, enn en gang for lite.

Selv om dette er mange år siden, så har liksom ikke denne hendelsen sluppet taket på meg.

Oppfordring nummer to: – Kjør forsiktig, stopp om du kommer midt oppi en trafikkulykke!

Din hjelp kan redde liv.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Korona-tilstander

Den 17.03.20 var min første dag på jobb etter en periode med lang-fri.

Da fikk jeg en buss som var preget av en rar tid.

Fremdøren på bussen min hadde et skilt hengt opp, et skilt jeg aldri noen sinne har brukt før.

Denne døren er stengt!

 

Det har ikke skjedd meg noen gang i hele mitt liv som bussjåfør at fremdøren har vært stengt for publikum.

Ikke nok med det.

Jeg fikk ikke lov å ha passasjerene mine for nære heller.

Hit, men ikke lenger!

 

Å kjøre med så få passasjerer, se så folketomme busser, ikke noen skoleelever – det er stusslig og rart.

Til og med i byen er det mindre med folk.

At et enkelt virus kan sette en hel verden på hode – det er nesten utrolig, ja det er skremmende.

Private turer har jeg kansellert, fremtidige turer og konserter står på spill.

Midt oppi alt dette vil jeg for min del prøve å finne mine lyspunkter i hverdagen.

Jeg fikk nyte et fint syn rundt Krana i Risør denne uka.

For her må man være glad for alt som kan glede en i en slik situasjon.

Her ser du litt av min utsikt fra mitt rullende kontor.

Traseen rundt Krana i Risør tidlig en morgen, tatt den 18.03.20.

 

Jeg måtte stoppe opp litt og nyte dette vakre landskapet.

Gjorde meg noen refleksjoner midt oppi virustidene.

Takknemlig for at jeg har ei kone å komme hjem til.

Takknemlig for snapper fra mine nærmeste, av barn, barnebarn og svigerbarn – ja også fra venner.

Jeg er så takknemlig for jobben min, for muligheten til å få tilgang på alle de fine inntrykkene.

Inntrykk fra både naturen slik som her, og fra folk jeg treffer i min hverdag.

Håper bare at alt snart blir normalisert, og at jeg igjen kan få treffe mine passasjerer.

Savner det å kunne treffe dem, savner de gode samtalene jeg ofte får med enkelte.

Det er viktig å vise hensyn med hensyn til smitte og hygiene i disse tider.

Holde avstand og alt det der – klart jeg er enig i dette.

Men jeg tror vi må finne våre lyspunkter til å glede oss også, slik at vi ikke blir fylt av bekymring og bare fortvilelse.

For en dag så tror jeg på at dette vil gå over.

Vi må dra dette lasset sammen.

Inntil da må hver enkelt av oss finne vi hver våre måte, finne på ting som kan glede en og holde motet oppe.

Bruk telefonen flittig.

Det er iallefall et av mine alternativer til å nå noen av dem jeg er glad i.

– Om det er en trøst: – Du er ikke alene med disse korona-oppslagene rundt deg!

– For all del, ikke mist motet!


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

På tur fra Sarpsborg til Oslo

Jeg kjørte litt på Kystbussen i sin tid mellom Kristiansand og Sarpsborg.

Det jeg vil dele i dag er fra året 2004.

Her er jeg på parkeringen til Østfold Bilruter i Sarpsborg, klar for en ny tur sørover, dato 21.03.04.

 

Må få legge til at Østfold Bilruter skiftet navn samme måned og år til Nettbuss Østfold.

Husker at jeg sov over på Tuneheimen fra lørdag til søndag.

Tuneheimen lå rett ved der vi parkerte bussen den gangen.

Husker vi hadde veldig kort arbeidsvei – bare over veien til bussen bort.

Rart hvordan minner dukker opp når jeg setter meg ned for å skrive.

Husker at jeg ofte fant litt ekstra god mat lagt inn i kjøleskapet på rommet.

Betjeningen der gjorde ofte det dersom det hadde vært noe ekstra tilstelning på heimen.

Gode minner rett og slett.

Husker jeg i tomkjøring på vei opp mot Oslo ble jeg oppringt av en god kollega.

Tror jeg var rundt fornøyelsesparken Tusenfryd da han ringte.

Han ville bare spørre om vi skulle ut å spise når jeg kom frem til Oslo, han lurte på om jeg hadde forslag til spisested.

Husker jeg følte meg så inkludert.

Å ha en slik jobb jeg har og attpåtil føle at en har kolleger som bryr seg, som vil hverandre bare det beste, det gjør noe med meg som person.

Sånn har jeg det i dag også, heldigvis.

Viktig å ha et godt arbeidsmiljø i det man holder på med, viktig å vise omtanke.

Det er det samme uansett hvilket yrke man har, for omtanke og godt arbeidsmiljø betyr mye.

Jeg har iallefall noe å strekke meg til – både i jobbsammenheng, i familien og vennekretsen ellers.

Kanskje vi alle kan tenke litt mer på en annen i ens hverdag?

Kunne gi et lite smil, kunne gi et klapp på skuldra med ordene: – Godt å se deg!

At ikke vi bare fokuserer på meg og mitt, men kunne gi litt av ens tid til en som kanskje kunne trenge å bli sett.

Til en som kanskje har behov for å bli hørt og forstått i ens hverdag – tid til å lytte.

Ingen kan rekke alle, men alle kan rekke en.

I disse corona-tider kanskje ta en telefon til en eller ei som dukka opp i tankene dine?

Jeg vil prøve å bli bedre på dette.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg hørte at du er så god til å synge

Av og til når jeg har med personer i den yngre garde å gjøre, så liker jeg å kunne tulle litt med enkelte.

Kan liksom ikke la være å gå ned på, eller opp på om du vil – til de sitt nivå.

En ung gutt fikk satt seg godt til rette i sitt bussete, og jeg kunne se at han var klar for en busstur.

I det alt var klart sa jeg til han: – Jeg hørte at du er så god til å synge?

Illustrasjonsbilde

 

Det kunne visst stemme, for han svarte kontant: – Ja, og hvem har sagt dette til deg?

Fornøyelig å se reaksjonen på gutten.

Tror han følte seg litt som en kjendis – en liten en iallefall.

Det virket som han var vant med å bli kjent igjen og vant med å få litt skryt.

Jeg var i grunnen heldig med den.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Fortalt i fortrolighet

Som sikkert enkelte har fått med seg, så har jeg vært borte fra mitt yrke som bussjåfør i et år.

Har skrevet om det tidligere i “Mitt liv som sykemeldt”

Men det er en annen historie – en opplevelse som jeg er veldig takknemlig for at jeg i det hele tatt overlevde.

Takknemlig for at jeg i dag kan kjøre bussen min, og det uten skade eller varige men.

Så glad for å være der for familien, venner, for mine passasjerer og kolleger.

Nok om det.

Illustrasjonsbilde

 

En av de første dagene etter at jeg ble friskmeldt fikk jeg på en ung gutt.

Denne karen har jeg hatt som passasjer mange ganger.

Før jeg ble sykemeldt var han en gutt med godt humør, hadde det bra på alle vis.

Han lurte veldig på hvor jeg hadde vært den siste tiden, han gav uttrykk for at han hadde savnet meg bak rattet.

En utrolig god følelse – når man er savnet.

Denne gutten pleide å sitte langt bak, men gutten slo seg ned i første sete da han så meg igjen etter så lang tid borte.

Vi fikk oss en god prat.

Der fremme satt vi to helt alene, og ingen andre fulgte med i vår samtale.

Da han hadde fått stillet sine spørmål angående om meg og jeg hadde besvart etter beste evne – kom tårene frem på gutten.

Han fikk høre om min redsel for operasjonen, jeg sa litt om at andre har gått bort på grunn av dette jeg hadde opplevd.

Fikk sagt at jeg var redd for om dette var det siste jeg skulle få oppleve – enda min unge alder.

Tankene og refleksjonene på om jeg ville miste taleevnen, kanskje miste balansen, det å kunne kjenne sine egne igjen, ja det slo meg mange ganger.

Ville jeg noen gang få kjøre buss igjen?

Har nok aldri vært eller følt meg så liten som da.

På den turen i ambulansen inn mot Rikshospitalet surret tankene fritt, spørsmålene var mange.

Han sa han ikke pleide å vise tårer foran andre, men da kom tårene, ja på oss begge.

Livet er skjørt.

Alder sier ikke noe om morgendagen.

Da tårer var tørket bort sa han: – Alf Otto, siden du er så åpen og ærlig – og deler noe av det du har vært igjennom, vil jeg også dele litt med deg!

Han kunne fortelle at en nær venn hadde gått bort, og sorgen var ikke borte – vedkommende person han fortalte om hadde tatt sitt eget liv.

Igjen tilbake satt denne karen å opplevde savnet og smerten etter å ha mista en venn som stod han nær.

Å få en slik samtale med en ungdom er for meg gull verdt.

Jeg kjente meg beriket – som for del i slike normalt lukka rom.

Han fortalte videre om at han kunne skjønne hvordan denne kameraten tenkte – når han kunne ta sitt eget liv.

Fordi han selv hadde drevet med selvskading, og tankene på å ta sitt eget liv hadde streifet han flere ganger.

Da fikk jeg virkelig ondt av gutten.

Jeg sa at neste gang du står foran speilen din å ordner deg, så vil jeg du skal huske en viktig ting fra denne bussturen.

Og det er: – Du er god nok!

Han ble stille, veldig stille.

Denne setningen sa jeg en gang til: – Du er god nok!

På ankomst tørket han igjen bort tårer, takket for turen, takket for ordene som han fikk.

Jeg kjente bare en slik glede av å få lov å være både en bussjåfør og et medmenneske som bare var der for han.

Som fikk tillit, og som var en person han kunne snakke med.

Jeg sa eller sier ikke dette fordi jeg er bedre enn andre bussjåfører.

Andre bussjåfører gjør også en god jobb, det vet jeg, men denne gangen var det meg som fikk tilgang på en slik dyp og god samtale.

Ville ikke vært den samtalen foruten.

Kan dette jeg skriver være til hjelp og oppmuntring for deg som leser, så var og er det verdt det.

For gutten tror jeg ordene fikk stor betydning.

Husk, til deg som leser også: – Du er god nok!

– Ingen andre kan ta din plass, eller være den du er og gjøre dette bedre enn deg selv!

Siste setning fikk han også med seg i det han gikk ut fremdøra nede i byen.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Født før 01. juli

I året 2018 om kom der en ny regel med hensyn til barn og fars-permisjon, og en av mine passasjerer lurte den gangen på når jeg ble bestefar igjen.

– Jo mitt barnebarn, Sofie ble født 29. juni! – svarte jeg på det spørmålet.

Her er Sofie med oss til Kiel, godt plassert i mine nyinnkjøpte sko. Dato 08.02.20.

 

Det var den gangen – og jeg har fått et barnebarn til i skrivende stund.

– Da var foreldrene heldige, da kan de ordne dette med permisjonen selv! – svarte dama som fulgte meg på bussen.

Hun hadde også fått meg seg disse nye reglene, og i samme renn så la jeg til: – Jeg er også født før 01. juli 2018!

Da kom det kontant og uten betenkningstid fra dama: – Ja det var jo godt, ellers hadde du ikke sittet her!

Det ble en god latter i bussen.

Vanskelig å få frem stemningen med bare ord, men jeg kan love deg at slike raske og slagferdige tilbakemeldinger gjør så godt.

Det får frem smilet hos meg.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Den blinde passasjeren, Terje

Å le av folk som har et handikap er ikke fint gjort.

Men når de ikke tar seg selv så høytidelig er det ikke godt å la være å smile sammen med dem av og til.

En av mine busspassasjerer er blind.

Bilde er tatt på Østebø i Risør. Dato 21.02.20.

 

Det å ta seg frem som svaksynt eller blind kan for enkelte by på utfordringer.

Terje han er litt av en modig kar – flink til å komme seg frem selv om han er blind.

Han har prøvd seg på rulleskøyter og i fart med hvit stokk, og når han fortalte meg dette i bussen så lo han selv.

Jeg spurte: – Var du ikke redd for telefonstolper og andre skilt eller hindringer langs veien?

Da svarte Terje med et lunt smil: – Nei, jeg tror de klarte seg fint!

Vi nærmet oss hans hjemsted, og jeg spurte: – Skal du av på den vanlige plassen eller bli med videre til endestasjonen?

Da svarte Terje: – Jeg får se! – og lo godt igjen.

Han tar ikke seg selv så høytidelig som du skjønner – du for en livsglede på tross av sitt handikap.

For meg er Terje et stort forbilde på mange måter, og han har et humør som er til ettertanke for meg.

Vi skulle alle bli flinkere til å verdsette de små og store tingene i hverdagen.

 

Innlegget er lagt ut med tillatelse av Terje.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto