Guttungen som ble frastjålet lommeboka

Og bli frastjålet lommebaka er ingen god opplevelse,

Hverken for store, langt mindre for små!

Noen minutter før avgang i Arendal så kommer der en guttunge på rundt 8 år som sier med veldig opprørt stemme: – Han som gikk inn i bussen din tok lommeboka mi!

Jeg gikk bak til den voksne mannen og spurte om han hadde sett ei lommebok.

Det hadde han selvfølgelig ikke!

Sa dette til gutten som stod der bedrøvet på utsiden å venta på meg, og jeg måtte også si at jeg kunne ikke gå å sjekke lommene hans – det har jeg ikke lov til!

Gutten ble selvfølgelig veldig trist og lei seg, men iveren hans var så overbevisende – at jeg tvilte ikke på at han snakket sant.

Jeg foreslo at han skulle springe bort til politiet og si det han akkurat hadde opplevd.

Min tid var også inne for å måtte reise videre med bussen jeg kjørte, for jeg hadde allerede stått noen minutter over og hadde flere som jeg hadde ansvar for.

Hadde vondt av gutten, der han la på sprang i retning politivakta.

Tror ikke jeg har sett noen løpe så fort før.

Da jeg kom til Fianesvingen så jeg at der stod der en politipatrulje og venta.

Og i det jeg svinger inn på busstoppet – åpnet det seg opp to dører fra denne patruljebilen, og ut stiger det frem to uniformerte politimenn.

Jeg åpnet fremdøra og den ene politimannen spør: – Kjenner du til en gutt som har mista ei lommebok?

Jeg svarte ja på det og forklarte i korthet hva gutten hadde sagt til meg da jeg stod i Arendal.

Sa hvem han påstod det var og forklarte hvilket sete den mistenkte mannen satt på.

Tror ikke passasjeren selv så hva som snart skulle skje, for han satt heldigvis langt bak.

Og politiet sto utenfor fremdøra mi da vi snakket – rolig og lavt, så det var heldigvis ro i bussen hele tiden.

Men de bestemte seg for at begge ville inn, og de gikk begge bakover i retning dette sete.

Og ut bakdøra tok de med seg passasjeren som var utpekt, og jeg fikk beskjed etter kort tid om å kjøre videre.

De ville ha han med seg!

Politiet ringte meg litt senere på turen og sa til meg at lommeboka var funnet i sekken hans, og at de nå skulle kjøre han hjem på statens regning for videre søk.

Jeg ble så overrasket og glad for at politiet tok guttungen alvorlig, de tok oppstilling og tok tak i dette

Glad for at de prioriterte også denne form for politiarbeid.

Og det må ha vært flaut å bli tatt med ei lommebok – tatt fra en guttunge!

Og at denne lommeboka ble årsaken til full husransakelse, besøk når man minst aner det han du si!

Tenk å sett guttungen når han fikk beskjed om at han snart skulle han få lommeboka si tilbake.

Skulle ikke forundre meg om politiet fikk en stjerne der, såpass at denne guttungen en dag vil velge politiyrket når han blir voksen.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

GT transport på Norge Rundt i 1999

GT transport som han kaller seg selv, hadde jeg gleden av å ha med på bussen flere ganger.

Han er en mester til å lage lyder som ligner på tunge kjøretøyer.

Her kan du se han fra programmet i Norge Rundt.

Det ble sendt 10 desember i 1999.

Trykk her for å se det fra NRK’s arkiver.

Når han i programmet etterligner påslag av handbremse sitter han i min buss.

En gang ble jeg selv lurt.

Trodde mitt sidevindu sto åpent på en gløtt, og prøvde å lukke det flere ganger, for det plystra så i vinden!

Men det hjalp ikke!

Skjønte jo det etter hvert at det var GT som lagde lyden, for den opphørte da jeg så hans smil i speilen.

Han var fornøyd da.

Gøy at NRK tok mitt tips alvorlig og lagde dette fine innslaget i samråd med hans mor.

Og at GT selv, og Jens på ASG i Arendal ville bli med på dette, fantastisk!

Jeg er sikker på at mange her på Sørlandet kjenner denne lyd-eksperten igjen.

Og mange har tuta i sitt horn når de passerte hans hjem langs E18.

Noe jeg vet at GT satte stor pris på den gangen.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Mikkel-rev i trekassa

Jeg holdt på å laste opp bussen min med diverse varer på en lasteterminal for gods.

Lastingen av varer ble gjort før jeg kjørte videre for å plukke opp passasjerer.

Dette var en kombivogn jeg kjørte, og halve delen av bussen var godsrom.

Denne dagen var der en del varer, og tiden var ikke alltid for god da.

Varene skal jo stroppes og sikres på en god måte, og lastes i den rekkefølge som varene skal av, og ved mye varer går tiden fort.

Veldig dumt å få de varene innerst om de skal av først liksom.

Så i farten tok jeg tak i ei trekasse og la ikke merke til at trekassa var merket med: – Levende dyr!

Men Mikkel-rev – han sov ikke i sin bolig, – det merket jeg fort!

Han syntes nok at jeg kom litt brått på, for jeg rakk ikke å “banke” på.

Maken til mottagelse skal du lete lenge etter.

Jeg var jo ikke forberedt på noe liv av noe slag, langt mindre på noe lyd eller glefsende tenner!

For å si det enkelt, den trekassa bar jeg ikke med fingrene plassert der veldig lenge.

Jeg tok nytt tak, og fikk plassert  Mikkel-rev trygt ombord, og med rikelig tilgang på luft.

Ikke så ofte jeg kvekker, men da skvatt jeg ordentlig!

Og takknemlig for at han ikke rakk å få tak i fingrene mine.

Det holdt med å kjenne lufttrykket etter snuten hans.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Bussen begynte å brenne

Hensikten for meg i dette innlegget er å vise at samme hvor godt man prøver å gjøre alt riktig, prøver å få gjort tingene i rett rekkefølge, så vil der alltid være noen som ikke synes at det er godt nok!

Det var under juletider for noen år siden, jeg skulle kjøre en buss med passasjerer bort til Kjevik.

På vei bort så merket jeg at det lukta svidd når jeg brukte defrosteren!

Defroster er det samme som et varmeapparat, og brukes opp mot frontruta.

Så jeg var tvunget til å ha den på bare første trinn – for at det ikke skulle lukte så svidd ombord.

Da jeg var vel fremme på Kjevik, hadde losset der, og nye reisende var plassert for returen, så ble det en veldig dugg på frontruta!

Jeg satte på defrosteren igjen, og satte den på et par trinn ekstra, for å få mer vifte.

Da ble det ikke bare ei ond svidd-lukt som kom, men plutselig kom det også røyk opp fra rillene!

Skrudde selvfølgelig ned defrosteren igjen, men da var det for sent!

Da fikk jeg se flammer nede i rillene – og jeg måtte evakuere bussen for passasjerer, få ut bagasje og verdier som lot seg redde.

Deretter kjørte jeg bussen bort fra terminalbygget, slik at ikke hele terminalen stod i fare for flammene jeg hadde ombord.

Kan huske jeg prøvde å få slukket denne brannen med de brannslukningsapparatene jeg selv hadde ombord.

Men hentet også et brannslukningsapparat i en parkert buss, dette for å være på den sikre siden.

Ringte samtidig til brannvesenet.

Da brannslukningsapparatene jeg hadde til rådighet var brukt opp – var det fremdeles litt røyk og damp å se.

Heldigvis kom brannvesenet fort og overtok.

Og de kom både fra flyplassen, og en bil fra Kristiansand,

Om ikke det var nok – politiet kom også!

Alle de tre etatene ville ha en rapport fra meg om hva som hadde hendt.

Dette ble gjort i tur og orden ettersom de dukket opp.

Deretter måtte jeg jo ringe til selskapet jeg kjørte for og forklare hendelsen.

I samråd med trafikklederen min, og vi begge var enig om at det var kort tid til neste avgang – så ble løsningen at vi bare kunne reise med på neste avgang – slik jeg selv gjorde!

Dette informerte jeg dem om så fort jeg kunne.

Jeg fikk en klage fra en av passasjerene om at jeg burde ha bestilt egen transport til dem!

Jeg beklaget dette, og prøvde på å vise forståelse og empati.

Heldigvis er det ikke hver dag at en buss brenner, og at tiden gikk med til andre viktigere ting der og da!

Det gikk tid til slukking, telefoner hit og dit, og avhørene til de tre etatene.

De fleste forstod dette, men ikke alle.

Jeg gikk av på Nedenes, for der stod en ny demo-vogn å venta på meg, for jeg trengte en annen buss til julebords-kjøringen som var noe senere.

I det jeg gikk ut av bussen – beklaget jeg hendelsen på nytt – til de som hadde opplevd dette der borte på Kjevik.

Av og til er det bedre å bare legge seg flat og beklage, enn å tro at alle som er trøtte etter en lang flytur – alltid skal skjønne hvorfor!

Ikke godt å få gjort alle til lags, samme hvor godt man prøver.

Heldigvis ble ingen personer skadd, kun skader på bussen.

Og den var på veien igjen kort tid etter hendelsen.

Tror det var lurt å prioritere slukking og ringe brannvesen først?

– Hva burde jeg gjort anderledes?

Det spørmålet har jeg tenkt på det mange ganger!


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Politiet tok beslag

Jeg kjørte mot Kristiansand og kom til et stopp i Grimstad regionen.

Da var der en passasjer som lette veldig etter noe han hadde mista når han skulle gå av bussen.

Jeg hadde jo ikke all verdens med tid den gangen heller, så når trappa i fremdøra var godt nok sjekka sa jeg til han at: – Om det er en femmer du leter etter, så får den gå til vaskerne!

Jeg måtte nesten kjøre, og det forstod han.

Da jeg kom til neste stopp – måtte jeg hjelpe til med en passasjer, for han var dårlig til bens og trengte litt støtte.

I det jeg skulle sette meg igjen – skjønte jeg fort hva forrige passasjer leita etter!

Ikke rart at han ikke kommenterte det med en “femmer”.

Der lå det en bunke med tabletter i midtgangen!

Tror det var 5 x 10 stk pr. brett, og der var nok 5 brett vil jeg tro, uten noe deklarering fra noen lege.

Jeg fant en rutetabell og omslutta tablettene med det, slik at de andre passasjerer ikke skulle se mitt funn på gulvet.

Langs ruta sørover – så må jeg si at jeg hadde lite lyst å ha dette ombord!

Så jeg valgte å ringe politiet og de kom på et avtalt sted i Lillesand og overtok alt sammen.

Før politiet forlot bussen – hadde dem et opprop i høgtaleren, dette for å høre om noen kjente til og om noen savnet noen tabletter.

Men ingen gav seg til kjenne.

De fleste passasjerene vet jo at vi som kjører sørover også måtte tilbake, da etter å ha snudd i Kristiansand.

For i Kristiansand gikk vi jo gjennom bussene, og ble ting funnet – kunne man oppleve at de som savnet noe kom å spurte etter det som var savnet på returen tilbake.

Og jeg skal være såpass ærlig at jeg tenkte nok at denne passasjeren som leita i framdøra – kanskje ville dukke opp på returen – for å høre om jeg hadde sett “medisinen” hans i bussen.

Derfor tok jeg kontakt med politiet på nytt da jeg nærmet meg de aktuelle stedene, og forklarte litt.

Vi ble enig om at gav jeg dem et tegn i Grimstad – så ville de bare komme bort og ta rett person.

Politiet var forøvrig takknemlig for at jeg hadde overlevert pakka på vei til Kristiansand, for det var et godt beslag fikk jeg høre.

De ville også gjerne ha tak i denne personen som savnet dette.

Da jeg kom til Grimstad i retning Arendal – så jeg at politiet hadde tatt oppstilling, men jeg hadde ingen som spurte etter noen ting, dessverre.

Men jeg ble takknemlig for at politiet fulgte etter meg – helt frem til Fevik, tilfelle noen skulle etterspørre noe de manglet.

For der var to personer innfor det område jeg kunne tenke meg hadde hatt lyst på å få sine eiendeler tilbake.

Og begge hadde vært i bussen min på vei bort.

Det er første gang i historien – hverken før eller etter, at jeg har hatt stopp i hvert eneste busstopp mellom Grimstad og Fevik, og politiet stod bak å ventet.på hvert eneste av dem.

Til og med enkelte av passasjerene kommenterte dette med hverandre, uten å vite hvorfor.

Jeg sa ingenting.

Da jeg kom til Fevik ringte patruljen som lå på hjul bak meg – for å spørre om jeg ville ha følge av dem lengre?

Jeg takket for samarbeidet og takket for den velvilje de viste meg.

De snudde, og jeg fortsatte mot Arendal – med en god følelse av å ha fått denne gode hjelpen.

Tenkte også på patruljen som tok i mot disse tablettene på veien bort, fantastisk å merke at ringer man, så kommer dem.

Vet bare at hadde en av de som er avhengig av slikt stoff – hørt at jeg hadde gitt dette til politiet, så vet jeg ikke hva denne karen er kabal til å gjøre!

For jeg har blitt slått av en rusa person før!

Med balltre, og da fikk jeg brudd i kinnet to steder.

Og munnen låste seg, og det var kun flytende mat jeg kunne få i meg i en god stund fremover.

Den smerten ønsket jeg ikke å ha igjen.

Heldigvis så er ikke slike episoder hverdagskost.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Bussen sklidde inn mot fjellveggen sidevegs

Jeg har vært veldig i tvil om dette jeg nå deler var noe å å skrive om, og om dette var noe å dele videre, for det blir som å utlevere seg selv!

Det er liksom ikke noe å skryte av eller noe jeg er stolt over akkurat, men det har vært veldig lærerikt for meg, selv etter så mange år.

Det var torsdag før julaften i 1989, og bussen var lastet med 3 konteinere med post og 20 lastebildekk.

Hadde også med en passasjer som skulle rekke Haukeliekspressen, så min arbeidsdag var fin i starten, men den ble ikke slik jeg ønsket den.

Jeg var helt fersk som bussjåfør, og var midt i min prøveperiode.

Du kan si at jeg opplevde en tragedie på mange måter, en konsekvens for at jeg ikke ville høre på erfarne fagfolk.

Jeg tok av fra E18 på Fianesvingen og skulle innover mot de indre bygder.

Etter avkjørselen møter jeg min tidligere nabo, en bussjåfør av rang og som hadde lang fartstid og rik på erfaringer.

Han stoppet meg og i sidevinduene gav han meg beskjed om at veiene oppover var kjempeglatte.

Han gav meg råd om å få på kjettingene, og det med en gang!

Takket for omtanke og gode råd, vi begge kjørte videre.

Jeg tenkte at de kjettingene de kunne jeg ta på noe senere.

Syntes det passet bedre å gjøre det på første bensinstasjon – på Ubergsmoen.

For der var det lys, der kunne jeg stå under tak – og det var en plass før de virkelige stigningene begynte – og som kommer lengre oppe i bygda.

Da jeg kjørte videre oppover stod trailerne på Midtbøsletta på rekke og rad og sjauet med sine kjettinger.

Tanken slo meg igjen – om ikke jeg også burde gjort det!

Kanskje jeg burde hørt på advarselen jeg fikk!

Men der på denne sletta var der ikke plass til flere kjøretøy, så jeg valgte å kjøre forbi trailerne.

Rundt første sving står et nytt vogntog!

Også der holdt sjåføren på med å legge på sine kjettinger.

Dette var før veien ble utbedret og bredere, så veien var smal den gangen.

Med autovern på venstre side og fjellveggen på høgre – hadde jeg valget om å prøve å kjøre forbi, altså passere.

Tenkte da på om jeg kom borti sjåføren som jeg fikk se plutselig dukke opp – og som stod med hode over sitt bakhjul.

Eller så fikk jeg roe meg ned og ev legge bussen i hengeren og kanskje skyve hele vogntoget fremover, – hva da med sjåføren?

Bremsene og abs-en jobbet godt kan jeg huske, men det var nesten som å tråkke inn kløtsjen.

Jeg fikk heldigvis stoppet i tide, kom ikke borti vogntoget, men pga helling i veien så sklidde bussen sidevegs med front-paritet og jeg treffer fjellknatten så vidt.

Ikke mye skade, kun ei lita rose i hjørne på frontruta.

Da fikk jeg tips fra sjåføren foran – om at jeg ikke burde rygge bakover, fordi fremhjulet stod litt nedi grøfta!

Ring etter kranbil var rådet han gav meg, og så gikk han for å kjøre videre.

Det gjorde jeg, og de hadde alle sine biler og mannskaper ute, og de hadde flere timer venting.

Ringte to plasser, og fikk samme svar fra dem begge.

Mens jeg ventet i telefon – ble veien strødd, noe sent for min del.

Jeg hadde da ikke lengre noen ro til å vente på noen hjelp, så rådene hans ble også skrinlagt!

Ikke så gøy å se alle de som skal på jobb komme med sine privatbiler og der står jeg godt parkert.

Flaut var det også, for jeg kjenner jo mange som pendler på denne strekningen.

Jeg la på en kjetting på venstre bakhjul, og en kjetting på bakken, la på sperra og rygget forsiktig tilbake.

Og det gikk så fint til å begynne med, og jeg ble litt glad for at jeg ikke hørte på sjåføren med å vente på kranbil – helt til fremhjulet skulle opp over en liten kneik!

Da sklidde bakparten også ut sidevegs og bussen la seg fint og rolig inn mot fjellveggen.

Nå var jeg nødt til å vente, for da fikk jeg i tillegg en liten bulk i siden på bussen.

I denne stillingen var det ikke mulig å taue bussen rett bakover, selv om bussen stod på alle hjlula.

Det ville medført striper langs siden og mer skade.

Men den støtten og oppmuntringer jeg fikk fra mine kollegaer og sjef, det var rørende, og at ikke min prøvetid var over da, var for meg helt utrolig!

Så takknemligheten er stor for tålmodigheten de viste meg og tilliten jeg fikk beholde i selskapet.

På toppen av det hele kom min kollega og en til som satt på – ned med en buss i rute, og som jeg kunne overta nedover.

Og de overtok min buss som måtte ha hjelp for turen videre oppover og som da ble veldig forsinket.

Har lært mye av denne hendelsen, og ser hvor viktig det er å høre på dem som innehar mange og gode erfaringer innenfor området.

Og det kan være lurt å ta med seg gode råd i andre sammenhenger også.

Kan man leve slik at man er villig til å lære noe mer, da er mye gjort.

Kan være vanskelig å innse det i blant, kanskje det bare er meg som har det slik?

Det å vise raushet og gi oppmuntring slik jeg opplevde det fra dem, det skader ingen.

Men du som det gledet meg den dagen – når alt så mørkt ut!

Glemmer det aldri.

Veldig takknemlig for at jeg fikk beholde jobben som bussjåfør den gangen i 1989, og siden har jeg trivs som bussjåfør.

Kan dette jeg nå har delt bli til nytte for noen, om det så er kun for en person, så var det verdt å skrive om det.

Husk, vi alle har vært nybegynnere!

Og jeg vil påstå at vi alle har noe å lære, enten om man er nybegynnere eller man har lang erfaring og fartstid.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Malingen som kanta bak i bagasjerommet

Som du sikkert skjønner, så gjør jeg jo noen feil jeg også!

Både i privaten og som bussjåfør.

Man kan leve i trua om at en dag så opphører dem, men inntil videre så gjøres det noen tabber.

Her får du en av dem.

Jeg hadde delt-skift, dvs fri midt på dagen.

Kjørte da en kombivogn, der halve bussen bestod av 31 seter for passasjerer, mens den andre delen bestod av lasterom – med lift.

Jeg hadde en dag gjort avtale med en under-transportør om at de kunne sette inn varer i bussen mens jeg var hjemme i pausen.

Da jeg kom på jobb igjen så jeg at varene stemte med fraktbrev og at varene og lasten var fint plassert og stroppa fast.

Men jeg la merke til at et enkelt malingspann stod alene på en pall, dog med plast rundt.

Tenkte at – har de før meg hatt det slik, ja da kan vel jeg fortsette – uten å være bekymret for at spannet skulle kante.

Jeg kjørte flere kilometer uten problem, men i noen svinger hørte jeg en lyd jeg helst ikke ville høre.

Tanken på malingspannet kom meg fort i hu kan du si.

Stoppet bussen i ei egna lomme og sjekket dette – men lukket liften fort igjen!

Da fikk jeg se maling komme i mot meg i bølger, og jeg fikk lukka liften fort igjen før dette kom ut i fullt trykk.

Visste jo at dette ville dryppe, men om jeg fikk opp farten ville dryppene bli fint fordelt oppover tenkte jeg.

Jeg overlot problemet til min kollega som jeg skulle bytte buss med lengre oppe, og sa hvordan situasjonen var.

For vi overtok alltid hverandres buss om morgenen og på ettermiddagen, så dette var helt normalt.

Han skjønte problemstillingen via telefon, det samme gjorde heldigvis min sjef.

Selv om dette var maling som trengte seg nedover i sveiser og i gulv, så var jo ikke dette gjort med vilje.

Du kan si jeg innså fort at jeg burde nok ha plassert dette spannet med hvit-maling på et tryggere sted.

Jeg fikk høre noe senere at da min kollega kom opp i de indre bygder med bussen – ringte han til en felles kollega for å få litt hjelp.

Denne felles kollegaen var da tilfeldigvis på en bensinstasjon som snart bussen skulle passere.

Han som overtok bussen min sier:- Da kan du snart se ut av vinduet på bensinstasjonen, for nå kommer jeg med en av de hvite busser!

Fikk høre at de begge smilte litt da.

Jeg kunne ikke annet en å smile selv da jeg hørte hvordan mine kollegaer tok det.

Og jeg er takknemlig for at det hele var vannbasert maling.

Så etter mye spyling fra gode kollegaer – så ble bussen vår fin igjen.

Vil ikke påstå at dette var gøy, men lærerikt!


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Tatt i fotoboksen

Jeg ble spurt om å kjøre ekstra inn til Oslo med Sørlandsekspressen.

Det var inn på morgenen, og med retur samme dag.

På nedsiden av Fokserød så visste jeg godt at der stod det en fotoboks!

Men denne klarte jeg i et kort øyeblikk å glemme kan du si.

Stål-fotografen sov ikke i timen og utførte jobben med lys-show og glans.

Noen minutter senere kommer der frem en passasjer som spør om han kan få lov å sitte i guide-sete, noe jeg svarte ja til.

Skjønte jo godt hva denne karen hadde for ønske til samtaleemne, men visste også at den turen ble ikke gratis for hverken han eller meg.

Min “billett” ble adskillig dyrere enn hans.

Men da han hadde holdt seg en god stund – var det tid for å få igang samtalen.

Han nikket litt mens han snakket denne karen her, men sier: – Jeg synes (og bukka litt) det blinka litt (og bukka igjen) der borte, – så du det, sjåfør?

Du kan si at man var ikke i tvil.

Jeg smilte til han og sa: –  Ja, jeg gjorde det!

– Jeg får nok en diplom når jeg kommer hjem!

– Ja, du så det du også, sa mannen og bukka og bukka, det var rett før lua hans datt av

Kunne ikke annet enn å smile, selv om det er sure penger.

Hadde tjent mer på å bare vært hjemme den dagen der.

Men som du skjønner – så ligger jeg også en til to kilometer over streken en “sjelden” gang.

Så jeg fikk mitt honorar etter hvert.

Jeg spurte om å få se bilde, det fikk jeg.

Der kunne man se at jeg var riktig antrukket for anledningen, med slips og til og med min handsfree kunne man se, klart og tydelig.

Fikk en bot som ble betalt rimelig fort.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

En tegning som jeg fikk av naboen

Denne tegningen fikk jeg av min unge og gode nabo, Jostein.

Jeg fikk tegningen den 09.04.09 – da vi besøkte dem på hytta i Telemark.

Og tegningen har hatt en fin plass gjennom årene på mitt kontor.

Jeg kjørte ikke fast for Risør og Tvedestrand bilruter.

Men ble spurt om å kjøre noen få turer i mellom Oslo og Vestlandet for dem, og et par turer til Sverige og Danmark når de var i beit.

Hadde også en tur til Brennabu leirsted, en fantastisk plass oppe i Vaset i Valdres.

Så tegningen her får frem mange gode minner for meg.

Flink gutt, omtenksomt og fint gjort.

– Tusen takk, Jostein!


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Som passasjer på Haukeliekspressen

Jeg har tre ganger fått oppleve å være busspassasjer på Haukeliekspressen.

Bergen har vært målet på alle de tre turene.

Forøvrig en fantastisk reise – i skjønn natur!

Ikke så ofte jeg sitter på med andre sjåførkollegaer, men om det skjer – så er det utrolig gøy å se hvordan andre gjør jobben sin.

Selv om man har kjørt en del selv – så føler jeg at det er alltid noe å lære, alltid noe som fenger min interesse.

Det har vel med at man har samme yrke selv, kanskje der er flere som opplever det slik?

En gang som jeg husker spesielt godt var at bussjåføren min på den ene turen ringte til fergeforbindelsen mellom Utne og Kvanndal .

Jeg registrerte at han fortalte i mobilen sin når han beregnet sin ankomst i Utne.

Og husker jeg rett – så sa han at han ville være der kl 18.01.

Oij, tenkte jeg, – det skal jeg si – det var også et tall.

Dette var i god tid før ankomst, så dette ville jeg følge litt med på mht om han traff på tiden!

Det var liksom ikke noe ca-tall.

Jeg var glad jeg fikk sitte såpass langt fremme, og takknemlig for at jeg fikk med meg denne detaljen.

Vi ankommer Utne fergekai, kjører forbi køen med biler, opp med vinduet og der sjåføren leverte fra seg antall passasjerer i hver takstgruppe til fergefolka.

Kjører videre ombord i fergen.

Han får den siste plassen ombord, bauen på fergen går ned – og klokken min slo 18.01.00

Dette er en god stund siden, så avgangstidene kan ha forandret seg.

Men det var nesten som man skulle tro det var i en film.

Det å være så presis var for meg noe å strekke seg til.

Han imponerte meg, rett og slett.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto