Var det ikke han, så svarer han vel ikke tenkte jeg.
Men, han svarte meg jo!
– Ja! – hørte jeg fra en kjent stemme.
Med andre ord så var det rett person.
Jeg spurte om han kjente meg igjen da han kom bort til framdøra mi.
– Ja, det gjør jeg! – svarte han.
– Er du sikker på hvem jeg er? – spurte jeg like forundra.
Har tross alt endra meg litt siden sist han så meg.
Har jo fått meg briller, blitt litt gråere i håret og blitt noe tyngre enn da jeg var rundt 15 år.
Han stod på sitt, og fremholdt på det at han visste hvem jeg var.
– Husker du navnet mitt også?
Ville jo teste om han snakket sant.
For alle kan jo si at de kjenner en person – bare for å være hyggelig liksom.
Han svarte: – Du heter, Alf!
Da skjønte jeg at han var på rett spor, selv om jeg har to navn, og bruker dem begge.
Han var nemlig min rektor på Vegårshei barne og ungdomsskole.
Mange her på Vegårshei som vet hvem dette er.
Jeg var ikke fast gjest på hans kontor den gangen jeg var skoleelev, faktisk så ble jeg aldri sendt ned dit.
Der var nok noen av dere som leser som kanskje ville tro at jeg var en slik villbasse – slik at jeg var fast på gangen eller ofte sendt på rektors kontor.
Men jeg havnet aldri der, ikke på noen av de plassene.
Allikevel kjente han meg igjen – og det etter over 35 år.
Ble veldig imponert over hans hukommelse.
Det var så koselig for meg å treffe John og kona Asta Sjaavaag igjen slik i forbifarten.
Og de holdt seg like godt, slik som de alltid har gjort.
