Ble spurt om råd

Der er vel ikke noe som er mer givende for meg enn når jeg kan få være til hjelp.

En passasjer spurte en dag: – Alf Otto, du liker å reise?

Jeg måtte jo være ærlig på det og svarte med glede: – Ja!

– Har du noen gode reisemål i Norges land?

Her står jeg på Ubergsmoen å venter på en korresponderende buss fra Åmli, dato 27. Desember 2022.

 

Du vet at det er som å putte på en femmer på en maskin – ikke fordi at jeg har vært over alt, men jeg elsker å reise i inn og utland.

Det året med pandemi ble jo mine turer til utlandet kansellert, så jeg har også måtte konsentrere meg bare om vårt vakre land selv.

Ikke at det er feil, men jeg liker friheten til å kunne reise fritt i alle land og kontinenter.

I bussen gikk samtalen nærmest uten stopp – ifra der passasjeren kom på til der han gikk av.

Han spurte og jeg svarte – og det var flere ombord som dro nytte av våres samtale tror jeg.

Det å kunne anbefale steder man selv har vært på – snakke vell om de, attraksjoner og begivenheter – det er for meg utrolig givende å kunne dele videre.

Fine overnattingssteder med severdigheter i nærheten er jo en fin ting – jeg tror faktisk han fikk noen gode ideer til sommerens utflukter.

Alt trenger ikke å bli så dyrt, men Norge er i utgangspunktet et dyrt land å feriere i – det er lite som er gratis.

Bare drivstoffet i Norge er dyrt, så man må jo bare planlegge etter ens egen lommebok.

Om man vil ta til takke med litt primitive løsninger av og til så kan man også i Norge få til turer til overkommelige priser.

Kanskje jeg burde starte en egen reiseblogg? – tror ikke det, men som du skjønner så liker jeg å dele det som ligger på mitt hjerte.

Noen spisesteder kan være en stor utgiftspost om man er en stor familie, og det er da man kan gjøre noen enklere grep for å få det billigere – smøre for eksempel ei god niste og ta med drikke.

Jeg har vært på plasser der ei pølse med stappe kostet 190,- kroner, og skal man ha fem porsjoner til familien koster det litt.

Jeg sier ikke at man skal være gjerrig på tur, men man må bruke de pengene på det man selv vil for å kunne ha de opplevelser og godene pengene kan gi.

Turer i skog og mark, det å ha bål, være sammen med noen som betyr mye – har for meg også stor verdi.

Det å ha en fjelltopp med god utsikt er ikke noen minus, det genererer overskudd – det er som en god og styrkende medisin.

Jeg kunne skrevet mye om konkrete stedsnavn og konkrete attraksjoner som jeg kom innom i den samtalen med passasjeren.

Skal være kortfattet.

Nord Norge og Lofoten er den turen jeg gjerne gjør om igjen.

Vær rask på turen opp, fordi da ser du hvor mye tid du har til rådighet nedover, det som er på nedsiden av Trondheim kan man gjøre i en langhelg.

Derfor er det litt dumt at all ferie kanskje blir brukt på sørsiden og som da gjør at man ikke får tid til turen videre oppover.

Nei, fort opp, og god tid nedover er mitt tips – et tips jeg selv fikk av min tidligere gode nabo som er nordfra.

Kommer du inn på min buss vil jeg gjerne høre om dine planer til turer.

Så kan vi jo dele med hverandre våre erfaringer og anbefalinger.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Slik startet min karriere som bussjåfør

Jeg valgte å ta min verneplikt i siviltjeneste og fikk utføre mine plikter og oppgaver ved Furukollen etterbehandlingshjem.

Hadde en fantastisk tid der i 16 måneder og fikk lære utrolig mye på kort tid.

Bilde er tatt 19. August i 2006.

Her er jeg sammen med ei gruppe som ser utover Geirangerfjorden – på bilde er to av reiselederne.

 

I selve verneplikten ville jeg gjerne ha tilgang på kurs som jeg kunne få dekket av staten imens jeg var der.

Kurset jeg ville ha over alt på jord var førerkortet på store lastebiler og helst med henger, for da hadde jeg flere ben å stå på etter endt verneplikt.

Staten dekket den gangen 12 kjøretimer uavhengig av timepris, pluss noen få kroner til eventuelle merkostnader.

Resten fikk jeg betale selv, men jeg fikk et billig sertifikat.

Uansett så fikk staten mye tilbake, for det ble jo mitt levebrød med tiden – betaler jo litt skatt jeg også.

Selve stønaden stod lenge i fare enda jeg var tidlig ute med selve søknaden.

Jeg hadde på forhand søkt jobb på ATS (Aust Agder Trafikkselskap), og der hadde jeg fått en bekreftelse om lovnader om jobb etter endt kurs/ kjøreskole.

Svaret fra Dillingøy lot vente på seg, dessverre.

Skulle jeg få stønad måtte kurset være ferdig innen min verneplikt var over.

Det betydde at jeg måtte ringe å etterspørre svaret fordi verneplikten nærmet seg da slutten.

Jeg ringte, og du kan tro jeg var spent på svaret.

– Søknaden er avslått! – var svaret, jeg ble skuffet og lei meg.

Jeg påminnet dem om at jeg skulle få dekket dette dersom jeg kunne skaffe meg en bekreftelse om jobb etter endt tjeneste, eller at en arbeidsgiver som kunne love meg mer i timen på grunn av økt kompetanse.

Jeg fikk forklart at arbeidsgiveren jeg hadde hos Olav Stray AS ikke kunne love meg mer i timen.

For der kjørte jeg jo bare biler som dekkes av klasse B, men jeg lot ikke kampen slutte der, så jeg sa ifra om at jeg har jo sendt dere en bekreftelse fra ATS også.

Da fikk jeg til svar: – Det har vel aldri vært meningen om at du skal kjøre buss i verneplikten!

Lett skulle det ikke være.

For å få samlet forvirringen og misforståelsen måtte jeg spørre: – Er det der hele problemet er for at søknaden min er avslått?

– Ja, det er det! – var svaret fra representanten fra Dillingøy.

Jeg ble letta, for da hadde jeg en setning som gav mannen i den andre enden en vilje til å vurdere min søknad på nytt.

Da svarte jeg stolt og veldig glad: – Bekreftelsen fra ATS er en lovnad om jobb på fritiden min imens jeg er i tjeneste, det bør vel være på lik linje om jeg får mer i timen av en arbeidsgiver jeg allerede har?

– Da skal vi dekke ditt kurs, Rugnes!

Jeg ble utrolig glad og letta – ikke minst takknemlig for at jeg ikke gav opp.

Jeg bad mannen på Dillingøy om å sende dette skriftlig, for jeg var redd for at jeg måtte vente på nye misforståelser og forsinkelser.

Husker jeg rett dekket de 12 kjøretimer uavhengig av timepris og 3.292,- til merkostnader – for meg ble det en billig utdannelse.

På den tiden i 1988 kostet en enkel kjøretime 400 kroner, og min kjørelærer brukte bare doble timer for bruk av stor lastebil og henger.

Jeg var veldig heldig som fikk fri fra oppgavene ved Furukollen etterbehandlingshjem for å ta disse kjøretimene på dagtid.

Teorikurset forgikk heldigvis på kveldstid, for jeg liker ikke å ta fri fra mine plikter på jobb eller i tjeneste.

Til gjengjeld tok jeg med meg blant annet pasienter ut for å gå på kino eller i bassegenet for svømmetrening på ASA (Aust Agder Sentralsykehus Arendal).

Husker enda at vi så på filmen om Kamilla og tyven, en film som jeg har gode minner med.

I bassenget kunne jeg konsentrere meg om noen få pasienter som selv satte pris på at jeg stilte opp for dem.

Hadde jeg ikke fått tatt sertifikatet i verneplikten er det ikke godt å si om jeg hadde kjørt buss i dag.

Ikke sikkert at jeg hadde fått tilgang på alle de flotte menneskene jeg til daglig møter og har møtt i mitt yrke – mange av dem har blitt mine venner for livet.

En av pasientene jeg hadde med å gjøre var en tidligere lastebilsjåfør.

Han satt i rullestol og hadde en egen evne til å oppmuntre meg.

Husker enda at han kunne si: – Lykke til, Alf Otto, dette klarer du!

Mannen i rullestol tok alltid tommelen opp idet jeg skulle gå ut for å ta en ny kjøretime.

Han hadde rik erfaring bak rattet, og den gløden for yrke satte dype spor i meg.

Mannen i rullestol var oppriktig interessert i hvordan det gikk med meg.

Det var som om han blomstret opp når vi snakket om trafikale ting.

Der møttes våre veier på en god måte – han ble min inspirator og mentor på sett og vis.

Da kurset var ferdig, sertifikatet var i lomma kom tiden til at jeg tok kontakt med ATS igjen.

Fikk da høre at de hadde inntaksstopp og nedtrapping av sine sjåfører – et problem jeg ikke kunne noe for, men også der var jeg på, gav ikke opp.

Ringte dem i ny og ned, og bad om opplæring sånn i tilfelle der dukket opp noe.

Opplæring fikk jeg og holdt kontakten med trafikklederne der i tide og utide.

En dag fikk jeg en tur.

Husker at min første tur på ATS alene var i buss med internnummer 206.

Turen gikk fra Arendal til Grimstad, med videre tur til Holvika og Grooseåsen.

Jeg hadde vært på opplæring mellom Arendal og Grimstad, men videre var det verre med.

– Ingen problem, vi tegner bare et kart hvor du skal kjøre! – sa min daværende trafikkleder på telefon.

Jeg kan love deg at jeg var spent.

Alt var nytt og fremmed, men jeg fant veien og turen rundt gikk fint.

Det var ingen mobil å ringe med om det var noe, men slik startet min karriere som bussjåfør sommeren i 1989.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Noen bryr seg ikke om der er andre ombord

Jeg har en fornøyelig jobb.

Kan sitte der foran å beskue den flotte naturen, jeg kan høre fin musikk, men jeg har også den muligheten til å lytte til hva andre ombord i min buss sier.

Det kan til tide være en god underholdning i seg selv – spesielt når man skjønner at personen snakker med seg selv.

En dag kom en av de faste passasjerene inn.

Illustrasjonsbilde som er tatt 24. September i 2014. – under utstillingen av våre nye busser før anbudsstart 2015 – på Scania, Nedenes i Arendal.

 

Ikke noe unormalt i det, men jeg måtte smile litt da vedkommende ble møtt av en annen slagferdig passasjer ombord med følgende: – Hei Kjakan! – og med en latter som kunne få hele bussen til å le.

I en slik setting var det kanskje litt greit at de kjente hverandre fra før, for ellers kunne den hilsningen vært en dårlig start på dagen for gutten.

Jeg hadde radioen på svakt der foran hos meg, og plutselig kom der en kjent sang fra Kardemomme by på radioen.

Den sangen gikk ikke den ene gutten forbi, for da utbrøt han: – Neimen jessiland, det er jo Tante Sofies sinte vise!

Gutten sang med der det passet: – Å huff’a mei, å huff’a mei! – ja, det var tydelig at gutten hadde hørt den sangen før.

Det ble fort slutt på søvnen ombord for de som hadde lagt seg for å sove, for han sang med av full hals, klart og tydelig.

Gutten snublet heller ikke i teksten og det spilte heller ingen rolle i hvor mange som var ombord å hørte på.

For meg så det ut som han drømte seg litt bort.

Ja, enten som artist eller som en gjest i Dyreparken – nærmere bestemt i Kardemomme by.

Har jo selv gått der noen ganger, både med barn og med barnebarn – så sangen der hadde jeg også fått med meg.

Det ble uansett for meg en fin start på dagen.

Sånne blinkskudd i hverdagen tar jeg med meg i lang tid fremover som gode minner.

Det er for meg viktig å leve i øyeblikket.

Livet består jo av blant annet slike gode øyeblikk.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Guttene seg i mellom

To mindre gutter satt en dag og pratet sammen på første rad.

Praten gikk lett og det var fornøyelig å høre på, for de hadde mange gode forslag og ideer.

Illustrasjonsbilde

Bilde er tatt 24. Mai 2013. Her er jeg på vei opp fra Storbrua i Åmli kommune til Gisletveit i Vegårshei kommune.

 

Uti samtalen sa den ene gutten: – Alt kan stå i luften!

Det ble litt stille før den andre svarte: – Ikke sand, sand kan ikke bli stående i luften!

De var begge skjønt enig i det.

Utrolig for en livlig fantasi enkelte barn kan ha.

Litt senere kjørte vi forbi en tankbil som har som oppgave å hente septik.

– Er det brusbilen? – spurte jeg disse guttene – som snudde seg og så godt etter.

Jeg var spent på om de hadde noen refleksjoner på den.

Den lot ikke vente lenge på seg – da svarte en av guttene: – Pappa drikker øl han!

– Jaja, brunt innhold i begge deler! – tenkte jeg.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Kjenner du deg igjen

Jeg kom ned til byen og hadde med meg en av de faste som den dagen snart skulle gå av bussen.

–  Kjenner du deg igjen her? – spurte jeg.

Jeg visste jo at han kjente seg igjen, men det var en måte å få til en liten, men en kort samtale på.

Bilde er tatt og sendt til meg av en passasjer (uten at jeg visste om det).

 

Han så seg omkring og så ut av vinduet i det han svarte: – Ja, jeg tror jeg kjenner meg igjen her, jeg gjør visst det, tror jeg!

Fornøyelig svar i allefall – skulle tro han nettopp hadde våkna fra en dyp søvn.

Så må jeg få lov å trekke frem alle de smårollingene som er så flinke til å gå med refleksvester på – de går til og med å holder seg fast i tau.

Når de ser bussen og andre store biler tar mange av dem opp og ned armen for de vil at vi skal bruke hornet og tute.

Jeg er nok ikke så sikker på om de tantene som følger dem er like glad for at vi tuter.

For det kan både kvekke tantene og muligens de i barnevogna som de endelig har fått til å sovne.

Den søvnen på den lille i vogna kan da ved bruk av et slikt horn bli en smule kortvarig, men de større vil så gjerne at vi tuter.

Jeg gjør dessverre ikke det.

Vil som en litenpåminnelse si at alle i alle aldre bør bruke refleks når dere er ute i mørket.

Det vi bilister ikke ser kan vi heller ikke få stoppet opp for.

Jeg regner med at de fleste vil ha julefeiringen hjemme blant familie og venner og ikke innlagt på et sykehus.

Håper vi alle kan bli flinke til å gå med synlig refleks.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto