Læreren på Brennabu

En dag kom der på bussen min en godt voksen mann.

Vi kom i prat og vi hadde begge mye til felles – turer og fin natur var noen av fellesinteressene vi hadde.

Da jeg fortalte om turen min til Brennabu leirskole på Vaset i Valdres ble han veldig med i samtalen.

Brennabu leiskole 07.September 2007.

 

Der hadde han vært lærer.

Hvor stor er oddsen for å treffe en tidligere lærer her i mitt område i sør? – og som har jobbet på en leirskole såpass langt borte – ca 40 mil en vei bort.

Den er liten, men han kunne navn på personer jeg forklarte og plutselig var vi litt kjente med hverandre.

Har også sett han flere ganger i ettertid i forbifarten, og vi begge hilser som om vi kjenner hverandre godt.

Jeg var der oppe for å hente to skoleklasser som hadde vært der en ukes tid.

Husker at der var utrolig fin natur der oppe og at elevene og lærere som fulgte med meg nedover igjen oppførte seg eksemplarisk.

Lærere forventer jeg det av, men at elvene var så eksemplariske var mer enn forventet.

Elever som skal sitte stille over en så lang strekning så kan man forvente litt forskjellige ønsker fra de.

VI har alle vært barn og i den alderen har ikke alle alltid den samme tålmodigheten.

Slik er det bare, men det gikk veldig fint.

Tar gjerne en slik tur igjen, for slike turer er fine avbrekk i hverdagen.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Har vært enkemann i mange år

Noen av passasjerene er utrolig åpne i sin samtale på bussen.

Det er til tider ikke forskjell på å hvem som de snakker med heller ser det ut til.

En kar fortalte meg at han hadde vært enkemann i mange år og på sett og vis blitt vant til det, men han innrømte at der kom av og til ei dame på besøk.

Illustrasjonsbilde

 

– Da vanker det vel litt gode klemmer også vil jeg tro! – sa jeg til han.

Jeg har jo hatt mannen med meg noen ganger, så litt tåler han – det vet jeg.

Han smilte godt og han måtte jo innrømme at det kunne fort skje.

– Hun vasker vinduene mine av og til! – svarte mannen, og det svarte han raskt.

– Dere er nok mer enn gode venner! – sa jeg til han og smilte til mannen.

Da han fikk tenk seg litt om svarte han: – Nei, hun har vært gift flere ganger, hun er ikke helt god! – sa han i det han smilte enda mer.

Det virket som om han ikke tok sjansen, men vi var begge enige om at det var i allefall godt å ha gode venner – selv om der ikke ligger noe mer enn godt vennskap i det.

For meg er det en “höydare” å kunne få tilgang på slike flotte personer som deler litt levd liv i hverdagen.

Kan du tenke deg noe så fint som når de eldre ensomme finner hverandre.

Det gjør livet videre så mye bedre – ja faktisk uansett alder, så er venner viktig.

Gledene og oppturene blir dobbelt så fine når man deler dem med noen.

Problemene, de tunge stundene blir bare halvparten så tunge når man har en venn som man kan dele det også med.

Har lyst på tampen av dette innlegget si: – Du betyr mer for noen enn du selv aner!


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Når livet butter imot

Hadde med ei dame som virkelig hadde sine utfordringer.

Det var såpass at jeg ble usikker på om jeg kunne skrive om det.

Hun hadde en datter som hadde hatt kreft, og selv hadde hun også opplevd kreft i sin kropp, men også hun var operert og var nå frisk.

Hun likte ikke å gå ute blant folk på lyse dagen, for da kunne folk se hennes skrukker og eventuelle skavanker.

Jeg fikk rett og slett ond av henne og for hennes dårlige syn på seg selv.

Bilde er fra en av vestlandsturene mine, her i Lærdals-tunnelen 20.September i 2006.

 

Bilde er et symbol her: – Der er lys i tunnelen i dobbel forstand!

Nå vil jeg ikke at du som leser skal tro at jeg tror at jeg er bedre enn noen andre.

Det er jeg så langt i fra, men jeg har hatt en utrolig god oppvekst, trygt og godt og var aldri i tvil på om jeg var elsket eller god nok i familien min.

Som jeg sa til denne dama på bussen: – Du er en viktig brikke som i et puslespill – der vi alle er avhengig av hverandre.

En knott som mangler gjør et fint bilde uferdig, det mangler noe vesentlig liksom og dette er samme hvor vakkert motivet skulle være.

Det virket som hun satte pris på å få høre de ordene.

Vi er alle gode nok, viktige nok, og det ville være en skam å si noen annet i respekt til vår Skaper.

Jeg tror det er viktig å være stolt av den man er, og jeg tror at ulikhetene våre oss mennesker imellom er det som gjør oss unike.

Tenk om alle skulle se like ut, ha samme jobb og interesse.

Jeg tror det fort kunne by på mye større problem.

Da hun gikk ut sa hun at datteren hadde sagt: – Mamma, du er flink til å gi andre gode råd i livet, du må snart leve etter dem selv!

Slik jeg fikk inntrykk av var det noenlunde samme råd jeg hadde gitt henne.

En fornøyelig samtale når man først får tilgang på en slik innvortes smerte.

Dette er jo kanskje et tips til deg som leser også.

Vær glad for den du er, og vær stolt av deg selv.

Du er også en viktig brikke, og du betyr enormt mye for de du har rundt deg.

Sett fokus på alt som gleder deg når du eventuelt merker at dagene kan være tunge – for det skjer oss alle i blant.

Så vil du fort merke at der finnes ting man kan være takknemlig for – alltid noe å være takknemlig for.

Kanskje du tenker: – Ingen bryr seg om meg, ingen kommer på besøk til meg – ingen ringer!

Da er det kanskje du som skal ta den første kontakten med å si: – Hei, hvordan har du det? – til en venn eller en nabo.

Invitere til en gåtur med en som du ikke har sett på en stund.

Vær kreativ, ta en telefon, inviter på en kopp kaffe.

Ha stor tro på deg selv.

Forskjell på å ha tro på seg selv, og det å være hoven, innbilsk og selvgod.

Husk: – Vi har bruk for hverandre, inklusiv deg og dine!

Som jeg sa til dama som var på bussen min: – Ingen kan gjøre dine oppgaver, være den du er – bedre enn deg selv!

– Der er lys i tunnelen!


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Regnet bøtta ned

Siste avgang den kvelden ble kjørt.

Regnet bøtta ned og ute foran bussrutene var det ordentlig surt.

Det var langt i fra en nytelse, det hadde tydeligvis en av mine unge gutter merket og tenkt litt på.

For da jeg sa: – Skal si det regner, der er mye regn i lufta!

Da svarte gutten som om dette var et innøvd manus: – Det er nok ikke bare i lufta dette regnet er!

Illustrasjonsbilde, tatt 03. September 2015.

 

Det var tydelig at han hadde sine tanker om at stien hjem gjennom skogen bar preg av dette regnet som bøtta ned.

Han sa videre: – Der er nok av regn på bakken også!

Det virket som om at han ikke var så sikker på om han kom tørrskodd hjem den kvelden.

Jeg sa: – Om skoene dine blir bløte – så er vel skinndressen din fremdeles vanntett?

Må legge til at denne gutten har jeg kjent i flere år, derfor visste jeg at han tålte den.

Kan ikke levere en slik setning til hvem som helst uten å kjenne den man sier slike ting til.

Det kan fort bli kleint, men han tok det slik jeg håpet på.

Han takket for turen nok en gang, og så litt skeptisk ut til videre gange inn gjennom den mørke og våte skogen.

Jeg liker det når ungdommene er så reflekterte og slagferdige.

Slike opplevelser kan jeg leve lenge på.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Tok feil buss

Ei dame kom frem på Vinterkjær og lurte på om de snart skulle bytte buss.

– Nei, denne bussen går helt frem til Risør! – sa jeg.

Jeg var jo sikker på at de var på vei i rett retning, men det ble litt andre takter da hun sa videre: – Vi tre skal til Åmli!

De hadde vært i Arendal og tok feil buss ved bussbytte ved terminalen på Grenstøl i Tvedestrand kommune.

Illustrasjonsbilde, tatt på gamle rutebilstasjonen i Risør – den 30. Januar 2019.

 

Som bussjåfør så ser jeg jo bare på om de som kommer inn til meg har et kort som virker eller har en billett fra forrige buss.

Dermed var det ikke i min tanke om å spørre hver enkelt om de virkelig ville bli med meg.

Nei, det tok jeg som en selvfølge – at alle som stod ved min fremdør virkelig ville være med.

Bussene er tross alt godt merket foran og på siden, så det regner jeg også med i framtiden at vil være helt klart.

Jeg fikk fulgt dem over til min kollega som da skulle sørover igjen, og gav beskjed om at han måtte få de av på Grenstøl – der jeg fikk dem på.

Derfra måtte de bli hentet av noen med bil, for jeg visste jo at der gikk ikke flere busser til Åmli den dagen.

Det kan være lurt å se litt på hva som står i skiltkassene våre før ombordstigning.

De fikk mye reise for pengene kan du si, og en erfaring rikere.

Tror nok at de ser nøyere på bussene heretter før de velger sitt sete for turen videre.

Et lite tips til dere som reiser med buss:

– Kommer der flere busser på samme tid kan det være lurt å få stoppet den rette bussen og ikke gjemme seg på siden av den som kom inn på stoppet først!

Den bakerste bussen står ikke alltid å venter til alle de andre bussene er ferdig lastet.

Husk refleks er du grei, og gi tydelig tegn til bussjåføren om at du gjerne vil være med.

Bruk gjerne lyset i mobilen – det lyset ser vi på lang avstand.

Da blir det også en behageligere oppbremsing for å få deg med.

Fint om du har appen, kort eller pengene klar ved ombordstigning.

Velkommen ombord.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto