Gutten tok feil buss og vi unngikk så vidt en etterlysning

En gutt kom bort til meg i bussen imens jeg hadde pause på siden av bensinstasjonen i Risør.

Han ville vært inn, men som sagt så hadde jeg pause og den vil jeg helst ha i fred.

Det er noe annet om det er en kjent person som vil slå av en prat, men det var ikke denne karen her.

Jeg har ikke den samme friheten om jeg har folk rundt meg når jeg har pause.

Tenker da på å kunne snakke i telefon uforstyrret eller kunne gå på toalettet uten å måtte ta med meg alt.

Jeg liker å kunne låse bussen om jeg forlater den – kan ikke låse noen inne.

Eller kanskje bruke tiden til å vaske litt vinduer for å slippe å gjøre det senere i skiftet – da er det greiest å være alene.

Så jeg sa: –  Dessverre, nei – du kan ikke komme inn nå, kamerat!

Han fikk beskjed om å vente i busslomma på den andre siden sammen med alle de andre skoleelevene som snart skulle komme.

Han snudde i døra og respekterte dette.

Illustrasjonsbilde

 

Da jeg etter hvert kom meg til dette busstoppet i rute – da kom alle skoleelevene på, inklusiv denne gutten.

Alle la busskortet sitt på kortleseren, og da spurte ikke jeg hvor de skulle hen.

Jeg pleier ikke å spørre de med månedskort om hvor de skal hen.

I den situasjonen er det bare å få satt seg, blinke ut og komme seg av gårde.

Den ruta jeg kjørte skulle korrespondere med flere busser, så unødig venting det gjorde jeg ikke.

Da jeg var ferdig med stoppet i Vinterkjær kom gutten frem og spurte noe forundret: – Unnskyld, men kan du si meg hvor vi kjører hen nå?

– Hvor skal du hen da? – spurte jeg like forundret.

– Jeg skulle vært av i Risør! – svarte gutten med lav og beskjeden stemme.

– Oij, nå er du på vei til Tvedestrand! – sa jeg, men han lot ikke seg bli så preget av det.

Bussen jeg møtte til Risør hadde jeg for kort tiden siden møtt, så den muligheten for retur av gutten var forbi.

Jeg tok han med meg til Tvedestrand og tenkte at jeg fikk ringe skolen derfra.

Å ringe når man kjører er jo ikke så greit – da kan man fort havne i både i aviser og på sosiale medier.

Å stå stille og vente på svar når man skal korrespondere med andre busser er heller ikke så greit.

Da går minuttene fort – veldig fort.

Jeg kom til Grenstøl i Tvedestrand og informerte om bussbytte for de som skulle videre mot Arendal.

Der gikk mange passasjerer av, faktisk litt for mange.

Plutselig var gutten jeg følte et viss ansvar for også borte.

Jeg sjekket i min buss først uten å finne den aktuelle gutten.

Deretter løp jeg fort over til min kollega og bad han vente til jeg hadde fått en viss klarhet i situasjonen.

– Du har en passasjer for mye tror jeg, en som ikke skulle vært med – hverken med deg eller med meg! – sa jeg til min kollega

Jeg gikk innover i bussen hans og i midten av bussen til Arendal hadde gutten satt seg.

– Skulle ikke du til Risør? – spurte jeg.

– Jo! – svarte gutten.

– Nå er du på vei til Arendal! – sa jeg til gutten.

Uten å vise noe nevneverdig forståelse over at han satt på enda en ny buss og fremdeles i feil retning – så ble han med meg over i min buss igjen.

Heldigvis lot han seg lett overtale.

– Har du noen telefonnummer til en av foreldrene dine? – spurte jeg, men gutten selv hadde ikke noen telefonnummer å gi meg, hverken til mor eller til far.

Jeg tok kontakt med skolen – og som igjen skulle informere de som hadde ansvar for gutten.

Heldigvis viste hun jeg snakket med fra skolen å hvem jeg hadde med meg.

På vei videre ned mot Tvedestrand ringte selveste far til gutten meg.

Da hadde hun på skolen tydeligvis fått tak i far.

Det var en lettelse for meg også, endelig liksom.

Nå hadde jeg plutselig direktekontakt og et telefonnummer i min mobil til en jeg kunne forholde meg til.

Fikk fortalt far også i korte trekk om hva som hadde skjedd.

Jeg sa at gutten fikk bli med meg opp til vaskehallen etter ankomst i Tvedestrand, fordi bussen skulle opp til Bergsmyr til vask.

På grunn av at jeg ikke turte å slippe gutten løs i Tvedestrand måtte han bli med meg – jeg turte ikke annet.

Hadde jo en viss erfaring med den gutten kan du si.

Skulle det skje at han tok første tanke i bruk og gjorde alvor av den også – da kunne man risikere å ikke få se gutten igjen i tide til min retur.

Derfor ble vi enig om at han fikk bli med meg.

Etter at bussen var vasket og parkert på utsiden igjen forklarte jeg til gutten at han måtte ikke glemme å gå på do.

Kunne jo risikere at det var litt flaut å spørre en fremmed person i uniform om det.

Jeg ville ikke ha mer unødig arbeid for å si det slik, men det sa jeg selvfølgelig ikke til gutten.

Heldigvis stakk han fort bak bussen og gjorde et kort men tiltrengt pit-stop der.

Nær ankomst i Risør ringte far igjen for å forsikre meg om at sønnen ble henta av hans bror, for kona tok ikke telefonen og selv var han på arbeid langt borte.

Men du for en takknemlig far når jeg beskrev at en annen vinkende, dog eldre gutt som stod der på ankomst ved Tollboden – tydeligvis klar til å ta i mot den reise-glade gutten.

Før jeg fikk stoppet – i det jeg rundet siste rundkjøring – kunne jeg se over på busstoppet på motsatt side og forklarte faren å hvem som stod der.

Faren tok det på beskrivelsen jeg gav han.

– Ja det er broren hans! – kunne far fortelle i det han tok et lettelsens sukk.

Han takket så mye, og begge guttene vinket til meg i det jeg forlot busstoppet.

Jeg fikk en god følelse over å ha gjort en god gjerning, men alle ville gjort det samme.

Var veldig heldig som fikk det med meg at gutten også hadde bytta buss – og i tide – før min kollega blinka ut og kjørte videre mot Arendal.

Det virket for meg som om gutten bare fulgte strømmen.

Lurer på hva som hadde skjedd om gutten hadde gått ut i Arendals gater?

Jeg tror noen ville ha etterlyst han.

Dette er opplevelser som satte spor etter seg, man glemmer ikke slike ting så lett.

Heldigvis så satt han som en prest og med belte på begge veier.

Han oppførte seg høflig hele tiden og var en alle tiders gutt.

Håper bare at det ble en lærepenge for han, og at han heretter leser litt på skiltkassa vår når bussen kommer.

For skiltkassa på bussene tekster jo litt om i hvilken retning vi har tenkt oss, men jeg kunne vel ikke forvente det at en så ung gutt skulle kunne få det med seg.

Selv voksne kan spør: – Går du til Oslo? – og i toppen den gangen stod jeg der med stor og lysende skift “Kristiansand” i toppen.

Han fikk iallfall en lang og tidkrevende skolevei hjem den dagen.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Det går helt greit

– Ja nå er du tilbake, Alf Otto! – sa en av mine faste passasjerer som den gangen jobbet på en verna bedrift.

Illustrasjonsbilde

 

Jeg hadde da hatt en uke ferie og det var en stund siden vi hadde sett hverandre.

– Koselig at man er savnet! – tenkte jeg, men jeg ble litt i tvil om han hadde savnet meg allikevel.

For da jeg spurte han: – Var det trist å ha meg tilbake? – svarte han: – Det er helt greit!

– Ja det var såpass greit ja! – svarte jeg tilbake og begge lo.

Det sies at det er fra barn og fulle folk at man får høre sannheten fra.

Jeg tror kanskje det kan gjelde enkelte som jobber på en slik bedrift også – det er da en ikke må ta seg selv så høytidelig.

Kan noen le på min bekostning så er det verdt det, for det ble en god latter for oss der foran i bussen.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Vil helst betale fullt

Jeg hadde med ei jente i ny og ne – og som jeg av og til har spurt om hun ikke snart vil ha seg et verdikort.

Men inntil da så har det blitt lite salg av nytt verdikort til henne.

Jeg ble imponert da hun på siste busstur svarte: – Jeg liker å betale full pris!

Illustrasjonsbilde

 

Vi begge begynte å le.

– Ja den var ny for meg! – svarte jeg.

De fleste vil jo ha det billigst mulig, men der finnes tydeligvis unntak.

Jeg har til og med opplevd å ha med meg passasjerer som heller vil betale mer for en enkel billett – enn å legge inn en sum som er lavere enn prisen for en enkel billett inn på et verdikort.

For hadde de kjøpt seg et verdikort hadde de fått gode prosenter i rabatt, en rabatt de tydeligvis ikke ville ha.

De kunne heller ha gitt verdikortet bort eller eventuelt kastet det med restbeløpet etterpå og allikevel ha tjent på det.

Det er tydeligvis bedre å betale full pris for å slippe å ta vare på et enkelt verdikort kan du “skjønne”.

Har også opplevd de som først betaler full pris på billetten bort – og på samme tur bort ser fordelene når andre slår til på mitt tilbud om nytt verdikort.

På ankomst kom passasjeren frem for å skaffe seg et verdikort til selv også – enda han hadde kjøpt en billett til full pris først.

Der finnes tydeligvis begge typer mennesker – mangfold kalles visst det.

Da ble det først betalt for en eller to enkeltbilletter for turen bort, og som jeg ikke kunne makulere – for tiden tillater ikke det når det har gått for lang tid etter at billettene ble solgt.

Dermed så la vedkommende inn penger på verdidelen på ankomst – det kaller jeg et godt salg.

Det var bare så dumt at de ikke slo til med en gang for å nyte godene lengst mulig, men det er jo ikke gitt meg å forstå alt her i denne verden.

Jeg liker så godt når folk får mest mulig igjen for pengene.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Kiss my ass

Av og til så kan jeg ikke la være med å le, for noen passasjerer er utrolig slagferdige.

Jeg fikk en telefon og besvarte den med min handsfree og skjønte at jeg igjen fikk telefon ifra “Microsoft!

Noen som påstod at jeg hadde problemer med min computer.

Jeg svarte hele tiden: – Du må snakke norsk!

Da jeg hadde lagt på sa jeg til de to eldre damene på bussen:  – Det var bare en utlending som prøvde seg på å utgi seg fra å være i fra Microsoft!

Illustrasjonsbilde

 

Da sa den ene av de to eldre damene: – Jeg svarer bare “kiss my ass” når det skjer og legger på! – sa hun.

Jeg hadde aldri trodd at en slik setning kunne komme fra den kanten – desto mer ble det en god latter på alle oss tre.

Hun hadde tydeligvis lite til overs for slike samtaler ifra “Microsoft”.

De betjente hun ganske fort – da var prektigheten hennes lagt en smule til side kan du si.

Det var tydelig at slike oppringninger hadde hun også fått.

Neste gang skal hun få lov å svare for meg om ringer igjen.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Hvem satt du på med

En gutt som elsker å ta buss stod å venta på sitt faste busstopp.

Jeg kom med min buss og lurte på om han hadde lyst på en ekstra tur på bybuss.

Det ville han så gjerne.

Han skulle egentlig ta avgangen etter dette, men jeg kjenner han og vet at en ekstratur ville han like.

Bilde er tatt 28. Mai 2007 og her er jeg med en gruppe pensjonister til Valle i Setesdal.

 

Jeg spurte om hvem han satt på meg hitover.

Da svarte han som om det var en innøvd replikk: – Thorbjørn Egner kjørte meg hit!

Jeg lurer på om dette var på grunn av hår-sveisen, eller om sjåføren var noe treg – det vites ikke.

Så hvorfor min kollega ble sammenlignet med mister Egner er der ingen som vet.

Ingen på min ring eller trase på den tiden hette Thorbjørn, så det kunne ikke være på grunn av navnet.

Uansett, vi foran fikk iallfall en god latter i bussen.

Jeg liker slike som er slagferdige og som svarer rett ifra levra.

Gutten selv var også fornøyd med sitt svar da han så at vi andre rundt han lo.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Mamma, du springer naken

Det er visst av barn og fulle folk man skal høre sannheten i fra.

En gutt satt ved siden av sin mor og plutselig sa guttungen høyt og tydelig:

– Mamma, du springer naken!

Illustrasjonsbilde

 

Hun prøvde å vri det til i nåtid, for alle kunne jo se at hun satt påkledd der i bussen.

– Du ser jo at jeg har klær på meg? – sa hun til svar, men jeg tror nok ikke at det var det gutten mente.

Jeg kunne se i speilen at moren syntes at dette var et flaut tema å snakke om – hun var raskt over på et nytt emne.

– Se på alle de fine båtene, gutten min! – og prøvde å vri det over på noe annet og mer behagelig å snakke om.

Fortsatte med å spørre: – Har du hatt det fint på skolen i dag?

Hun besvarte ikke guttens påstand i bussen, men det fikk nok gutten greie på vell hjemme vil jeg tro.

Fargen i ansiktet hennes ble heldigvis normalisert før ankomst.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Noen tanker til ettertanke

Av og til når jeg setter meg ned, kanskje for å høre litt fin musikk – da kommer ofte gode minner frem.

Det å mimre og ta frem gode opplevelser, få dem ned på maskinen min er derfor en fin måte å sortere tankene mine på.

Håper dere som leser også liker det som jeg deler.

Sommeren i 2019 hadde jeg faktisk et lite jubileum som bussjåfør.

Da hadde jeg være i bransjen i 30 år.

Den tiden har gått fort.

Jeg ser jo passasjerer som jeg hadde den gangen med meg til barnehagen, de er ofte meg nå og med sine egne barn.

Da skjønner man at tiden går fort, fryktelig fort.

Selv føler jeg meg uendret.

Illustrasjonsbilde fra Vestlandet, tatt 26.05.07.

 

Liker fortsatt å være bak rattet, treffe mange koselige mennesker, og som ofte gir meg så utrolig mye.

Noen ganger er det bare koselig prat med litt tull og vas, men det kan også bli dype samtaler der sorg, savn og minner blir en del av samtaleemnene.

Vet jo litt om hva det vil si å miste noen – personer som stod en nære og som brått ble borte.

Jeg kunne hatt diplom i det å lengte, så det å savne vet jeg egentlig alt om.

Derfor er det også for meg en liten terapi i det å kunne få tilgang til andre som av og til er i samme situasjon.

Der passasjerer, voksne mennesker velger å sitte litt igjen på endestasjonen, og der tårer kan få lov å trille – det er lov.

Da hjelper det lite å ha uniform, da kan tårene bare komme på noen og enhver.

Så har jeg også hatt gleden av å ha med meg kokkelærlinger og som mer enn gjerne delte rundt seg av gode triks ifra faget.

Han ene skrev jeg om tidligere i et eget blogg-innlegg “Kokkelærlingen”.

Til og med erfarne husmødre måtte da flytte seg fremover for å få med seg siste nytt innen kokkekunst.

Slike opplevelser beriker meg som person, det gir meg så utrolig mye – det å treffe mennesker i ens hverdag.

Blir rett og slett på godt humør av det – lærer noe nytt hver dag.

Derfor trives jeg så godt med å kjøre buss.

I mitt rullende kontor har jeg alltid noe nytt å se på hele tiden.

Alt ifra soloppganger og solnedganger, ja fullmånen som lyser så fint – ingen dag er lik.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Krykken som ikke fikk stå i fred

En av mine eldre passasjerer gikk over en tid med to krykker.

Det ene benet var ikke helt godt.

Illustrasjonsbilde

 

En dag da han var i byen var han så uheldig å stige ombord i bussen med bare ei krykke.

Den andre krykka sto igjen i busskuret i Tvedestrand, han glemte den rett og slett den dagen.

Heller ingen bussjåfør tenkte noe over det.

Det er ikke så rart, fordi vi bussjåfører vet jo ikke hvem som kommer med ei eller med to krykker.

Ingen så at krykka sto igjen den dagen.

Da han neste dag kom tilbake til byen med meg var det for å se etter den savna krykka.

Til sin store fortvilelse fikk han se at krykka var borte.

– Så da har nok en eller annen fått bruk for den, kanskje kastet den på vannet! – sa en noe overgitt og bedrøvet mann.

Utrolig kjedelig når man vet at den tilhørte en gammel mann – en mann som virkelig trengte den.

Det var ikke vanskelig å se fortvilelsen i øynene hans.

Slike opplevelser gjør faktisk veldig inntrykk på meg, for de eldre fortjener ikke slikt.

Jeg måtte bare få det ut.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Passasjeren som ikke kom seg av i tide

Av og til så opplever vi bussjåfører at passasjerer ikke kommer seg av i tide.

Det kan ha forskjellige årsaker.

Jeg kjørte TIMEkspressen og hadde den gangen korrespondanse inn til Kjevik – det vil si at mine passasjerer som skulle til flyplassen de måtte bytte buss.

Tok mikrofonen og opplyste om at vi nærmet oss Timenes, og at passasjerer til Kjevik måtte bytte buss.

Jeg tok det på engelsk også til tider – ikke fordi at jeg er så god i engelsk akkurat, men for å opplyse de som jeg vet snakket et annet språk.

Da alle fly-passasjerene var gått av min buss og var vell ombord i shuttle-bussen kunne jeg fortsette videre inn imot Kristiansand.

I det jeg passerte Markens gate i Kristiansand kom ei dame frem og spurte: – Er vi ikke snart på Kjevik?

Da er gode råd dyre – ikke for meg, men for henne som ikke fikk med seg beskjeden om bytte av buss.

Jeg fikk jo forklart om at det stoppet var vi forbi for lengst, og at jeg hadde gitt beskjed på både norsk og på engelsk.

Fortvila, for denne passasjeren skulle videre til København med fly – for så videre korrespondere med andre fly ut i Europa.

Illustrasjonsbilde

 

Da er det litt greit om man kom frem til gaten i tide, slik at de oppsatte flybillettene ble brukt.

Årsaken var at denne passasjeren satt med musikk på sitt head-sett og fikk ikke med seg mine opplysninger over høyttaleren.

Det ble drosje for henne fra Kristiansand og tilbake imot Kjevik.

Håper bare at hun rakk flyet sitt, men det fikk jeg aldri vite.

Det ble iallfall en unødvendig fordyrelse av turen på en allerede dyr tur vil jeg tro.

Kanskje kan det være lurt å sette på en alarm på mobilen på det tidspunktet man har for avstigning eller sin ankomst.

Det gjelder om man tar buss eller tog og dersom man har fort for å falle i søvn.

Gjelder også de som hører på musikk i et head-sett og ikke får med seg viktig informasjon gitt av fører.

Det kan være et tips du som reisende kan ta med deg, faktisk et godt tips – gjelder også på andre ruter der tidspunkt er viktig å få med seg.

Som bussjåfør lærte jeg at det kunne være lurt å informere om bussbytte også ved ombordstigning om det var aktuelt.

Det ble en lærerik erfaring for både henne og for meg – det er liksom alltid noe å lære.

Blir liksom aldri utlært.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto