Min sjef ringte meg å lurte på om jeg hadde sett den grå BT jekke-tralla vi hadde.

Den var grå på fargen og med våre initialer på.

Illustrasjonsbilde

 

De bokstavene var inngravert i jekke-tralla med sveisa bokstaver, så den var lett å kjenne igjen.

Jeg hadde ikke sett den, men lovte min sjef den gangen å holde øyene åpne.

Kort tid etter denne samtalen tok jeg dette opp med en lastebilsjåfør jeg traff på en av terminalene.

En som tilfeldigvis var inne på samme terminal som jeg var på med kombiruta.

Det merkelige var at han hadde sett denne stå inne på Alnabru i Oslo.

– Kunne du tenke deg å ta den med deg neste gang du er nedover! – spurte jeg forventningsfull.

– Det skal jeg selvfølgelig gjøre! – var hans svar på det.

Noen dager senere kom jeg inn på den samme terminalen igjen.

Og på vår plass står denne BT jekke-tralla vår.

I grått, inngravert med sveis – bokstavene “VTB”

Det var en utrolig god opplevelse å kunne sende den opp til min sjef i Vrådal.

Jeg liker når jeg kan være til nytte.

Var jo litt greit å treffe på en lastebilsjåfør som var innom både Alnabru og Sørlandet med jevne mellomrom, og som hadde lagt merke til denne.

Jeg vet ikke hvordan den kom seg til Alnabru.

Vet bare at dit kjørte aldri jeg.

Tenker nok en “savnet” den der i Øst, for de trallene er veldig greie å bruke ved lasting og lossing.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Det er ingen god opplevelse når et barn blir sendt med buss og mottageren ikke er der på ankomst.

Ei ung jente skulle gå av på Fianesvingen, men der stod ingen for å ta henne i mot.

Da var gode råd dyre.

Illustrasjonsbilde

 

Jeg hadde også flere busser jeg skulle korrespondere med nede i byen, og jeg visste at jeg hadde flere i min buss som ønsket at jeg rakk de bussene.

Ikke hadde jeg lyst til å gå i fra et lite barn langs veien heller.

For en bussjåfør så er ikke dette en ønsket situasjon.

Jeg fikk telefonnummer til mammaen, det hadde hun heldigvis med seg.

Ringte og presenterte meg, og hun som svarte trodde med en gang det verste – at noe var galt.

– Har det skjedd noe gale? – var hennes førte setning og hennes reaksjon – svarte med en oppjaget stemme.

– Nei, men der er ingen som møtte opp for å ta i mot dette skjønne barnet! – svarte jeg.

– Hold linjen, jeg har en telefon til!

– Jeg skal finne ut av dette! – svarte hun videre, bare noe stressa.

Jeg venta noen få minutter og fikk etter hvert svar: – Hallo, er du der? Ingen tar telefonen!

Da gav jeg beskjed om at jeg satte henne av på selve bensinstasjonen, og at jeg ville følge henne inn der.

Et svar hun på telefon var fornøyd med og ble glad for.

Jeg kjørte hele bussen bort til pumpene og fulgte barnet inn – inn til en hyggelig betjening.

De var oppriktig koselige, de skjønte fort problemstillingen.

– Du kan sitte her hos oss du, lille venn, på innsiden av disken! – sa en av de ansatte.

Kan tro jeg var takknemlig for velvilje og forståelse.

Da kunne jeg kjøre videre med en følelse av at det ordnet seg til slutt.

Jeg kunne se at den unge frøkna var fornøyd med løsningen vi hadde funnet for henne.

På tur videre ringte jeg opp til mammaen igjen.

Fikk fortalt at hun nå ble godt tatt hånd om av en hyggelig og omsorgsfull betjening.

– Der er hun innendørs og i varmen! – sa jeg.

Da kunne hun som sendte henne fortelle at den som skulle hente var hennes onkel.

Han er politi av yrke, og måtte uføre politiarbeid på veien.

Derfor ble han forsinket i det han skulle hente dette barnet.

Han hadde ikke hatt anledning til å få ringt for å gi noen denne beskjeden.

Slik er det av og til, ikke alltid det går som planlagt.

Men det er ikke en optimal situasjon for en bussjåfør å komme i, det kan jeg love deg.

Langt mindre når en har flere av de reisende som skal rekke korresponderende busser.

Da er de gode rådene ofte dyre.

Godt når det ender godt.

– Er enden god er alltid godt! – heter det.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Før jul hadde jeg med ei veldig koselig ung jente.

Hun hadde samme dag reist med buss fra Oslo, kun for å besøke sin mormor i Risør.

Illustrasjonsbilde

 

Dette var kun et dagsbesøk, for tid og anledning tillot ikke mer.

Men tenk at ei så ung jente ville bruke så mye tid i reise og dens utgifter for å få noen minutter hos en kjær venn, Mormor.

Det gjorde sterkt inntrykk på en kar som meg.

Må innrømme at savnet etter ens egne som er gått bort ble forsterket.

På toppen av det hele fikk vi en prat som om vi hadde kjent hverandre i all vår tid.

Noen mennesker er en bare på nett med med en gang liksom.

Det er ikke hver dag en kan få tilgang på deler av livshistorier slik jeg fikk.

Felles for oss var at begge vet hva savn er.

Begge vet litt om hva motgang og nedturer er, begge har opplevd vanskelige ting i livet.

Det var så fint å kunne dele erfaringer med hverandre.

Fikk en samtale som gjør meg ydmyk også i skrivende stund.

Ydmyk til både henne og til livet.

Ble så takknemlig for at jeg fikk denne unge jenta ombord – i min buss.

At det klaffet med min bussavgang da hun skulle tilbake til hovedstaden, helt fantastisk.

Man blir nok mer takknemlig for både de små og store tingene i livet etter som man blir eldre.

Tar liksom ikke alt som en selvfølge slik man ofte gjorde før på en måte.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Av og til når enkelte har sittet en stund så kan det å reise seg innebære litt stølhet.

Hører det av og til blant de eldre når de skal gå av bussen.

Illustrasjonsbilde

 

En eldre dame skulle reise seg fra sitt sete – og i det hun reiste seg sa hun:

– Åh, jeg har et kne!

Hun fikk liksom ikke sagt mer, men stønnet litt over sin smerte i kneet.

Dette er en person som selv er glad i humor.

Hun står ikke av veien for å være rask på avtrekkeren selv – med gode og slagferdige kommentarer.

Så jeg kunne ikke la være – jeg sa til henne i hennes stønning:

– Har du bare et kne? Jeg har heldigvis to av de!

Da lo hun så godt – såpass at jeg trodde hun hadde ramla over ende.

Hun svarte: – Ja, det har vel jeg også! – og lo videre.

Jeg tror hun glemte hele smerten i kneet en kort stund.

Det så iallefall slik ut.

Noen ganger så får man bare bruke litt tid når eldre som har sittet en stund skal reise seg.

For da virker det som om det har stivnet litt til for enkelte – kanskje etter en lang busstur.

Noen trenger litt tid for å få mykna opp sine ledd og sin muskulatur.

Den tiden må vi bare ta.

Vi har mye å takke de eldre for.

En dag blir en selv gammel.

Da håper jeg at de yngre vil ta hensyn til meg også.

Vi kommer lengst med å være snille med hverandre.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Av og til så får jeg så ondt av enkelte skoleelever som jeg av og til møter på bussen min.

Noen må ta første videregående eller grunnkurs om igjen – du så trasig.

Illustrasjonsbilde

 

Årsaken har blant annet vært på grunn av at de har hatt for mye fravær.

Det har også vært på grunn av feil valg av studie etter grunnskolen har jeg fått høre.

På bussen min har jeg hatt noen slike – heldigvis få.

Men de jeg har hatt har gitt uttrykk for at de burde tatt bedre valg mye tidligere.

Jeg har i samtale med skoleelever av og til sagt:

– Gjør ditt beste ut av dette skoleåret, for dette året kommer ikke igjen!

Jeg føler det kan ikke bli godt nok poengtert.

De fleste vil ha gode og fine jobber – helst med gode lønninger.

Men veien dit er det som regel en vei å gå – den veien begynner tidlig og i ung alder.

Derfor går min oppfordring ut: – Gjør ditt beste dette skoleåret!

Ikke ta det lettvint, men gjør din flid på skolen og god flid med leksene hjemme.

Jeg vet at det kan være tungt å sitte å lese til prøve og eksamener hjemme – spesielt når alle de andre vennene er ute en fin lørdags kveld.

Men en dag får du betalt for dette.

Man får som regel betalt etter innsats.

Kom deg iallefall opp om morgenen, bli på skolen og følg med i timen – sørg iallefall for god oppførsel.

God oppførsel betyr utrolig mye når man søker jobb.

Gjør du så godt du kan er der ikke mer å forlange.

Så må vi bare innse at vi mennesker er forskjellige og har fått våre talenter som kan gi litt forskjellig uttelling.

Men uansett talent og interesser – alle kan gjøre sitt beste.

Har du drømmer om en god jobb som voksen?

Da bør du begynne tidlig med planlegging for å kunne velge nettopp det.

Godt arbeid blir godt betalt – det gjelder også på skolen med hensyn til karakterer.

Har også de som skal ta sertifikatet.

Illustrasjonsbilde

 

Det er ikke alle som har tatt høyde for at det krever både tid og penger, ja mye penger.

Jeg vil råde deg til å ikke begynne på lappen om det ikke er gjennomførbart for deg.

Da er det bedre å vente spør du meg.

Vente til tid, penger og overskudd strekker til.

Kan du tenke deg noe så dumt å bruke så mye tid og penger – for så å gi opp.

Begynner du da igjen må du kanskje ta mye av opplæringen om igjen.

Det kan fort bli et dyrt sertifikat.

Pluss det kan gå ut over innsatsen og karakterene på selve skolen.

For mye fravær kan også føre til at du ikke får standpunktkarakter.

Hva var vitsen med skolen da?

Oppta en plass for en annen som ville studert?

Det krever ganske mye å pugge stoff til både gode karakterer på skolen samtidig med teori og kjøretimer.

Har du evnen til å få gjennomført alt og samtidig, da er du god.

Da har du isåfall nok penger, de evner som trengs og et overskudd som mange kan misunne.

Et tips som kan være til god hjelp når ting virker vanskelig og tungt i dine studier.

Dette tipset kan være nyttig for oss alle ellers også.

Sett fokus på noe som gleder deg.

På noe som er lystbetont og som genererer overskudd og nytt pågangsmot.

Bare det å ta seg en gåtur, få lufta tankene og trekke frisk luft – det kan gi uante krefter.

Kanskje ta en telefon til en venn – bare det å høre en kjent stemme kan hjelpe utrolig mye.

Det kan gi det pågangsmotet man trenger når man føler at man ser bare veggen og ikke ser noen utvei.

Hadde ei på bussen senest i dag som kunne fortelle at hun var nær ved å gi opp sine studier flere ganger.

Men takket være gode venner – som var der for henne og som oppmuntret henne – så fikk hun troen på seg selv igjen.

Lag dine del-mål og som er oppnåelige.

For det er en seier i seg selv når del-målene også blir nådd.

Mange heier på deg.

Husk: – Du er ikke alene!

Jeg har bare så lyst at det skal lykkes for deg, at dine mål i livet blir nådd.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Har hatt denne tegningen hengende på kontoret mitt en god stund – faktisk helt siden 2016.

Har ofte hatt lyst å poste den, men har ikke turt å gjøre det – ikke uten lov.

For jeg hadde ikke fått spurt om lov til å publisere den.

Jeg fikk tegningen den 21. September i 2016, men da blogget jeg ikke.

Så det å spørre om lov til å vise den her var liksom ikke aktuelt tema da.

Etter at jeg begynte å blogge har jeg hatt så lyst til å dele den med dere.

For jeg fikk den av ei ung jente, ei som bare ville gi den til meg.

Jeg har ofte sett etter henne for å få spurt, men hun har for meg vært som sporløst borte.

Jeg har nok ikke kjørte på de tidene og de stedene hun har vært.

I dag var hun sammen med ei skoleklasse på bussen min fra Tvedestrand til Risør.

Jeg dro kjenselen på henne selv om hun hadde blitt noe eldre og mer voksen.

Til slutt spurte jeg fint om hun hette Thora, og det gjorde hun.

Hun kjente til og med meg igjen, og tok meg på fornavn.

Veldig gøy å kunne mimre sammen fra den tiden jeg kjørte ytre vei i Tvedestrand.

Da gikk hun på barneskolen.

Takknemlig for at jeg fikk denne fine tegningen og at jeg fikk lov å dele den.

Takk, Thora.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Av og til så har jeg med meg enkelte som kan ha fått i seg litt for mye innabords, men heldigvis er dette skjellen.

Kanskje burde enkelte av dem brukt andre fremkomstmidler enn buss i slike tilfeller.

De kan til tider oppleves som litt kverulerende og masete, og da kan en arbeidsdag til tider bli noe krevende.

Slik kunne det iallefall være for meg – spesielt på en av strekningene jeg kjørte den gangen.

Hadde en slik opplevelse for mange år siden, og jeg kan huske at jeg var glad for at den bussturen da var over.

En dag var en av passasjerene på nippet til å bli satt av bussen flere ganger, for grensene mine var nådd for lengst.

Men jeg ville jo så gjerne få han hjem også, så siste rest av tålmodighet måtte jeg bruke.

Dagen etter var han tilbake i Arendal og kom bort til meg imens jeg stod å lastet opp min buss med varer.

Han lurte på om han ikke hadde vært på bussen dagen føre.

Han begynte samtalen med å si: – Jeg var litt full i går, jeg lurte litt på om jeg var på bussen din, Alf Otto – jeg var kanskje ikke så veldig grei?

Det var lett å se at han var flau over sin opptreden.

Jeg kunne bekrefte hans tilstedeværelse i bussen – jeg hadde ikke glemt hans show ombord fra dagen føre.

Denne hendelsen var på den tiden Kvikk Baren lå på rutebilstasjonen i Arendal.

Alle kjenner vel Kvikk Baren fra tv-programmet Lille lørdag?

Etter en kort samtale så gikk han inn der.

Rett etter kom samme karen ut igjen – da med to varme pølser i brød og med ketchup på.

Illustrasjonsbilde

 

En til hver faktisk.

For den ene ville han gi til meg av alle ting.

Tror du ikke – han bad meg om unnskyldning for oppførselen i går.

Det står det respekt av.

Viljen og evnen til å be meg om unnskyldning telte mye for meg.

Denne uventa pølsa var som en understrekning for at han angret og ville bøte for sin oppførsel – jeg opplevde det iallefall slik.

Har funnet ut at bak alle fasader så er der et godt og bankende hjerte.

Der er liksom noe godt i oss alle – selv om en av og til kan lure litt på det.

Det å kunne stå der å spise sammen og få en god samtale bare oss to – for meg gullkorn i hverdagen.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg kjørte for mange år siden ei kombirute.

Det vil si at store deler av bussen var beregnet for gods.

Illustrasjonsbilde. Her venter jeg på varer i Arendal. Tror året var 1995.

 

På rutebilstasjonen i Arendal lå der en tung gjenstand som skulle ombord.

Jeg fikk heldigvis hjelp av en kollega til å løfte og bære.

Han heiste opp sin frakk, huket seg ned for å ta tak.

I det han tok tak sprakk hele buksa hans – fra toppen av livreima bak til smekken foran.

Ikke fint å le av folk, men da klarte jeg ikke å holde meg.

Det hele ble bare så komisk.

Frakken og lasten kom fort ned igjen.

Jeg tror han syntes det ble litt kjølig, enda det var godt og varmt ute.

På grunn av en god latter tok det sin tid i å få den gjenstanden inn i lasterommet på bussen.

Frakken han gikk med tror jeg han kjørte med på resten av sitt skift.

Ingen som liker å vise sine lekre underbukser for gud og hvermann.

Jeg tror han syntes det var godt at han hadde et stillesittende yrke i fortsettelsen av sin arbeidsdag.

Det er ikke hver dag man får slike utblåsninger som bussjåfør.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Dette er vel en oppfordring som jeg absolutt vil stå for.

Ikke vent til din ankomst med å spørre bussjåføren om rutetider, korrespondanser eller eventuelt bussbyttinger.

Ei heller om du er uenig i ting – slik som at vi ikke kjører om sykehuset lengre, eller at passasjerer nå må bytte buss der du før slapp å gjøre det.

For når hjulene på bussen står stille – da blir bussen desto senere på sin rute.

Alt som man kan få gjort mens hjulene er i gang gjør at bussen har en større mulighet til å være i rute og på tiden.

Ei dame satt rett bak meg, sa ikke et ord på selve turen, men da vi kom frem dit hun skulle gå av hadde hun ikke bare et enkelt spørmål.

Der var mye hun lurte på, mye hun var uenig om.

Illustrasjonsbilde

 

Og når jeg stod midt i veien for andre bilister, tiden gikk – da kan jeg si deg at det hadde vært enklere å besvart alt dette når hjulene var i gang.

Tenk litt på det når du skal ut å reise.

Folk må gjerne spør oss, for all del – enkle spørmål i døra det går fint.

Men jeg liker å kunne besvare på en god måte – slik at jeg vet at passasjeren får svarene med seg.

Ikke alle forstår rutetabellen like enkelt, ikke alle kan se den lille skriften og det skjønner jeg.

Men når en passasjer spør fra begynnelsen av igjen – for å forsikre seg om at han eller hun forstod meg rett – da vil jeg helst ikke lage kø bak meg eller bli ytterligere forsinket.

Vi har også våre korrespondanser og som vi helst skal rekke i tide.

For der sitter der en kollega å venter og som kanskje har mange i sin buss og som allerede har ventet en stund på oss.

Så oppfordringen er: – Spør bussjåføren om det du lurer på mens hjulene er i gang!

Eventuelt spørre bussjåføren om man ikke har begynt på ruta fra endestasjonen.

For vi bussjåfører vi vil alle være til hjelp, det er jo derfor vi er der.

Jeg vil gjerne bruke den tiden det tar for å gi gode og forståelige svar og det kan jeg når vi er i fart.

Så ikke vær redd for å spørre om du trenger vår hjelp.

Skulle du miste rutetabellen, kanskje bli usikker på hva bussjåføren sa eller mente – da hjelper de deg på ruteopplysningen i ditt område.

Ring, ta kontakt.

Har du touch-telefon kan du jo også laste ned appen der du har de tidene du trenger i ditt område.

Hos meg i Agder heter appen AKT-reise.

Illustrasjonsbilde

 

Den tar hensyn til skolefri, jul og andre høytider.

Lett å bruke, et fantastisk godt redskap når man skal ut å reise.

Prøv den ut mens du har god tid og er hjemme, godt og varmt.

Ikke noe greit om man tester appen for første gang i regnvær, dårlig tid og nettdekningen er kanskje noe skral.

Da kan man fort bli litt amper vil jeg tro.

Alt går som en lek når man vet hvordan man bruker ting.

Ta det som et godt tips.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto