Det var sent på kvelden.

Jeg skulle til å fylle drivstoff på bussen.

Skiftet var snart slutt, og min siste oppgave var å klargjøre bussen til dagen etter.

Mens jeg stod der å fylte – kom en russ bort.

Illustrasjonsbilde

Han gav uttrykk for at han hadde interesse for min buss og dens lengde.

Da fikk jeg rede på at han var medeier av en stor russebuss, og vi delte noen ord om busser.

I det jeg skulle dra videre – fikk jeg sagt noen velvalgte ord, og som jeg håper han tok vare på:

– Kos deg i russefeiringen!

– Hold deg på rett side av reglene!

– Ikke gjør noe du vil trege på!

Jeg velger å tro at de ordene vil han ta vare på.

Følte det var en mening med at han kom bort til pumpa da jeg fylte drivstoff.

Han viste iallefall takknemlighet for samtalen vi fikk sammen.

Liker kontakten med ungdommene, de er så reflekterte.

Mange flotte ungdommer der ute, og som står på viktige valg i livet.

I det jeg kjørte der i fra – så jeg han hilste, og med tommel opp.

Føltes som en takk for samtalen.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg fikk en dag se at der var en brun flekk i bussete.

Illustrasjonsbilde

Annonsørinnhold

Sjokolade, godteri og overraskelser: Dette er årets beste påskeegg

Først trodde jeg det var sjokolade.

Jeg gikk frem for å hente litt papir og noe sterkt middel.

For denne flekken ville jeg ta bort.

Da flekken hadde skifta plass over til papiret, tok jeg det opp til nesen.

Til min store forskrekkelse fikk jeg kjenne lukten av avføring.

Sikkert noen som har hatt hundebæsj med seg inn under skoen, og deretter tatt bena opp i sete.

En dag jeg var i det humoristiske hjørne – og mange av skoleelevene hadde sine ben oppe i setene – sa jeg i fra til dem:

– Dere må gjerne ha bena i sete, men vær grei å ta av skoa!

– En av dere sitter nå på en hundebæsj – fra en som gjorde som dere!

Da kom bena fort ned på gulvet.

Alle som en hoppet til for å sjekke sin egen rumpe.

Litt fornøyelig også.

Jeg sa ikke hvilket sete, og heller ikke at flekken nå var tatt bort.

Noen hemmeligheter må man som bussjåfør ha.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg stod klar til avgang, og alle passasjerene var ferdig billettert.

Illustrasjonsbilde. En av bussene jeg kjørte, tatt i Arendal.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Av og til har man med seg noen som er utrolig slagferdige.

Det er såpass at man skulle tro de hadde pugget et stykke skrift til fremførelse på en scene.

I det jeg snur sjåførstolen til kjørestilling sa jeg bare: – Vi får vel starte opp bussen!

Da kom det fra skolegutten: – Ja det kan nok være greit – så en ikke glemmer det før en kjører!

Jeg så opp på han, og han smilte tilbake, og gav meg et blunk med det ene øye.

Vi “glemte” heldigvis ikke å starte motoren.

Det ble igjen en tur med god stemning.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

For noen år siden var jeg i Bjorbekk kirke for å høre Jessy Dixon.

Det var denne sangen som gjorde et sterkt inntrykk på meg.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Dere må gjerne høre sangen, trykk på linken som tar deg til YouTube.

Jessy sitter selv bak Stephen Hill som synger her, i beige dress.

Skulle gjerne hatt selve sangen som jeg refererer til fra selve konserten.

Men det tror jeg ikke finnes.

På den konserten i Bjorbekk kirke spurte Jessy en fra det lokale koret om han ville komme frem og synge sammen med han.

Jeg ble imponert over gutten som kom frem og tok mikrofonen.

Den utstrålingen, og med den stemmen, ja selv Jessy så jeg var fornøyd med hans levering.

Denne gutten fra det lokale koret dro jeg kjenselen på ved en ombordstigning.

Da jeg kjørte Sørlandsekspressen fra Oslo.

Det skjedde flere måneder etterpå.

Spurte da om han sang i kor, og det gjorde han.

Jeg spurte også om han hadde sunget sammen med Jessy Dixon i Bjorbekk kirke.

Også det hadde han.

Jeg måtte innrømme at den konserten var jeg på, og den gjorde inntrykk.

Og jeg fikk anledning til å si hvor fint det var å høre han også, og i sammen med Jessy.

Sa at han hadde fin stemme og fin formidlingsevne.

Ja hele konserten var bare helt nydelig.

Tror det er viktig å gi de verbale rosene når man kan.

Er der noen som får for mange?

Noen uker senere traff jeg samme gutt i Kristiansand.

Da kjørte jeg TIMEkspressen i retning Arendal.

Koselig når han husket igjen samtalen vi hadde i Oslo.

Jeg hadde på et skift en kollega som jeg skulle ha med på opplæring.

Han var god til å kjøre, og godt kjent på deler av traseen.

Men i byen ønsket han at jeg tok selve billetteringen, noe jeg da også gjorde.

Da alle var blitt billettert – byttet vi bare plass, slik at han fikk trent på selve kjøringen igjen.

De første kilometerne ville han greie fint alene, for der var han godt kjent.

Så jeg tok meg da en liten tur bak for å slå av en liten prat med en av passasjerene, med ei som dessverre er svaksynt.

Tenkte at det kanskje ville glede henne.

Om ikke annet så liker jeg å få noen ord med henne, og nå hadde jeg liksom muligheten.

Men på vei bak så tenkte jeg ikke på at det kunne by på en interessant opplevelse for en svaksynt.

Illustrasjonsbilde

Min kjente stemme for henne ved ombordstigning, den kom nå til henne, og det mens bussen var i fart.

Da ble hun noe stressa kan du si, og hylte litt da hun hørte meg i midtgangen.

– Alf Otto, hva gjør du her mens bussen ruller?

Jeg tror hun mente jeg burde holdt meg nær min plass bak rattet.

Bussen var tross alt i fart.

Var frista til å si at autopiloten var satt på, nå gikk bussen av seg selv.

Men jeg var rask til å informere henne om at på selve kjøringen – der hadde jeg en som hadde overtatt bak rattet.

Hun pusta letta ut når hun skjønte at jeg hadde gode hensikter.

Heldigvis hadde hun sans for humor, og vi kunne smile av hendelsen.

Slike poeng som dette er det ikke alltid vi tenker over – vi som ser.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

En stolt far og hans 1,5 år gamle sønn var med meg en dag på bussen.

En av bussene jeg kjørte fast. Bilde er tatt på Tingsaker i Lillesand (i tomkjøring)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Da jeg hjalp dem ut med barnevogna – sa faren: – Det var dagens høydepunkt for sønnen min – det å få kjøre med buss!

Det er kanskje fremtidens bussjåfør jeg hadde med meg?

Guttungen gliste fra øre til øre, og vinka til meg – i det jeg forlot dem på Bjørndalssletta i Kristiansand.

Takknemlig for slike oppmuntringer.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

For noen år siden så hadde jeg gleden av å kjøre noen uker på ekspressen.

Illustrasjonsbilde

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

En dag så overtok jeg ekspressen på Harebakken, og skulle ta den nedover mot Kristiansand.

Da vi nærmet oss Nedenes – hadde jeg tydeligvis en passasjer fra Vestlandet.

Det virket som han hadde problemer med sin telefon.

Virket som om det var litt dårlig dekning.

Han hadde problemer med forbindelsen, det hørtes iallefall slik ut.

For på samme ord i setningen, så brøyt forbindelsen – gang etter gang.

Men mannen gav seg ikke.

Røsten ble noe høyere på hvert forsøk, og på rungende rogalands-dialekt så sa han:

– Jeg sitter på ekspressen, jeg har det fint. Jeg har fått kaffe og lefse – og det er gra..! (så brøyt det)

Han ringte opp igjen, og roper enda høyere i et nytt forsøk: – Jeg sitter på ekspressen, jeg har det fint. Jeg har fått kaffe og lefse – og det er gra..!! (men forbindelsen brøyt igjen)

I siste forsøk rensket han stemmen enda en gang.

Og denne gangen gikk han nesten opp i fasett.

Til alles glede kunne han endelig få sagt ut hele sin setning.

Endelig var det forbindelse.

– Jeg sitter på ekspressen, jeg har det fint. Jeg har fått kaffe og lefse – og det er graaaaaatiiis!

De andre passasjerene kunne endelig puste lettet ut på hans vegne.

For nå fikk han endelig frem sin “viktige” beskjed til mottager av samtalen.

Koselig med fornøyde passasjerer.

Fint når de vet å vise det i ord og “toner”.

Og det viktigste for han var at det var: – Graaaaaatiiis!

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg hadde kjørt mitt skift.

Fått parkert bussen, og jeg var takknemlig for de passasjerene jeg hadde møtt denne dagen.

På vei hjem fra jobb så hørte jeg på nærradioen.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Da jeg kom til Fianesvingen måtte jeg stoppe.

For den nærradioen jeg hørte på begynte å miste sine signaler, og jeg var tvungen til å stoppe for å høre resten.

En fangevokter fikk spørmålet fra en fange: – Får jeg besøke min syke far på sykehuset i høgtiden?

– Jeg skal høre med ledelsen! – svarte fangevokteren.

Spørsmålet bli stilt til ledelsen, men med et negativt svar.

– Der er ikke midler til det! – var begrunnelsen.

Fangevokteren dro hjem, nedfor og fortvila.

Han ble tankefull.

Da fangevokteren gikk i hjemmet sitt for å forberede høgtiden sammen med sin familie, så lå dette spørsmålet å gnagde på han.

Han fikk liksom ikke fred eller ro.

For han tenkte bare på fangen.

Han som satt innelåst, og som hadde bare dette enkle ønske om å få treffe sin egen far.

Han manglet den gode julegleden slik han pleide.

Det ble liksom ikke de samme forberedelsene som han var vant med.

Han klarte liksom ikke å glede seg over de vanlige tingene.

Fangevokteren gikk igjen til sin ledelse og spurte: – Kan jeg ta med meg fangen på eget initiativ, og gjøre det gratis?

Det fikk han lov til.

Fangevokteren gikk rett ned til denne cella der fangen satt å sonet.

Illustrasjonsbilde

Fangevokteren hadde nå en forventning, og gledet seg til å kunne gi fangen en ny og bedre beskjed.

Han låste opp, og der sitter fangen, og han får straks høre at i dag skal han få treffe sin far.

Hans ønske nå mot høgtiden skulle endelig bli oppfylt.

De dro av sted og de nærmet seg rommet der faren hans lå syk.

Sønnen var spent, for det var lenge siden sist han hadde sett sin far.

Og det var lenge siden de hadde hatt kontakt.

De banket på på døren der hans far lå, og der på innsiden satt også hans mor.

Hun hadde tårer på sitt kinn, og hun ble veldig overrasket – men takknemlig når de kom inn.

De omfavnet hverandre.

Tente lys, og det ble en sånn glede tross situasjonen.

Moren hadde akkurat sendt opp en stille bønn om at: – Om Han fantes – så vis det på en fin måte!

Hvem skulle tro at svaret sto så raskt på døren?

Fangevokteren som er en kristen bad en stille bønn der – etter ønske fra moren, og det ble et minne for dem alle.

Jeg vet selv hvor viktig den tiden med min pappa var, enda jeg kunne besøke han når jeg ville.

Man kan liksom forestille seg hvor fint det var å få lov – om man setter seg inn i denne situasjonen.

Men også fortvila.

Når man liksom ikke kan treffes når man selv vil.

Kunne treffe de man er glad i, og i dette tilfelle ens egen far som han snart skulle miste.

Kort tid etter dette besøket – så dør faren på sykehuset.

Selvfølgelig en trist beskjed å få.

Men det ble en god avslutning tross alt – når døden først inntraff.

Både for sønnen som sonet sin dom, for moren og for faren.

Og ikke minst for denne fangevokteren.

At de rakk frem til faren i sykesengen – i tide.

Vite at de fikk utveksla noen gode ord.

Kanskje fikk gjort opp sine uoppgjorte ting, kanskje fikk bedt hverandre om tilgivelse.

De fikk iallefall litt tid sammen, og delte gode øyeblikk og mimret – og i tide.

Dette fikk de gjort før livet hans tok slutt

Det oppsto videre et vennskap der mellom fangevokter og denne sønnen som sonet – som ingen kan skille.

De fikk begge en venn for livet.

Denne historien har preget meg.

Og det viser litt om hvor sårbart livet egentlig er, og hvor lite som skal til for å glede en annen.

Ens valg kan bety mye for en selv, men også for andre.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto