Noen innlegg burde jeg så absolutt ikke delt, men om jeg unnlater det da får dere liksom ikke hele meg.

Og mine feil og mangler er jo en del av min historikk som bussjåfør.

En ung gutt spurte meg: – Alf Otto, skriver du bare solskinnshistorier når du blogger?

Til det kan jeg svare at: – Det gjør jeg ikke!

I dag får du tilgang på en slik historie som ikke glimrer i solens skinn eller lys.

Jeg stod tidlig opp en morgen, og skulle lesse inn ukeblader.

Hadde rygget bussen inn i en stor lagerhall, dengang tilhørende Mediafrakt i Arendal.

Der hadde jeg henting av ukeblader, og min oppgave var å få disse ukebladene bak i godsrommet.

Men enkelte av bladpakkene skulle legges inn i de forskjellige sidelukene – slik at de lå på rett plass i forhold til butikkene som lå oppover i landet.

Dette for å lette litt på arbeidet for både meg selv og for min kollega som senere skulle overta bussen.

Da dette var gjort kjørte jeg bussen ut igjen gjennom porten.

La dessverre ikke merke til at den ene sideluka stod fremdeles åpen.

Jeg hørte et “dunk” og så jo i side-speilen hva som hadde skjedd.

Men jeg var heldig.

Sideluka, den løsna bare i toppen heldigvis og var like hel.

Fikk lukka den igjen selv uten at løftestengene på sidene av luka ble satt ordentlig på plass.

Jeg gav beskjed til verkstedet, og bussen kom tilbake kort tid etter – ferdig fikset.

Heldigvis ingen bulk og ingen kjeft.

Slikt kan skje, men fryktelig flaut.

Egentlig litt rart at der ikke gikk en alarm om at ei luke stod åpen i en såpass ny buss, men det gjorde det ikke.

Uansett så er det viktig å sjekke at alle dører og luker er lukket når man skal kjøre av sted.

Godt at man kan lære av sine feil.

Illustrasjonsbilde

 

Nå som det er sommer og ferietid – sjekk godt etter om campingvogna er godt festet på draget ditt.

Ikke noe greit om den tar sin egen vei når man er på tur.

Og selvfølgelig husk å sjekke at alle dører og luker er lukket.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Av og til så opplever man det utroligste.

Man vet liksom ikke om man skal le eller grine.

Har du det slik av og til?

Jeg kom nedover med Sørlandsekspressen fra Oslo, og vi hadde nettopp hatt vårt vanlige stopp ved Telemarksporten.

Nå i skrivende stund har de vel pausene på Rugtvedt, men ikke den gangen jeg skriver om her.

Begynner jo å bli noen år siden dette, men jeg får ikke glemt hendelsen.

Jeg hadde gitt mitt signal for avgang, nye passasjerer var ferdig billettert – kjørte jeg ut på E18 igjen i retning Kristiansand.

Da kom der frem ei dame som lurte på om dette var rett vei til Danmark.

Illustrasjonsbilde

 

– Til Danmark! – sa jeg.

– Ja, jeg skal til Danmark! – svarte damen med stor overbevisning.

– Men, nå er du på Sørlandsekspressen, og denne er på vei mot Kristiansand! – sa jeg videre til svar.

Jeg trodde hun bare tullet.

Det skulle vise seg at hun egentlig hadde mista sin plass på en turbuss til Danmark – en som skulle ut fra Larvik.

Jeg fikk tak i min kollega på båten – han var allerede langt til havs.

Men jeg tror han var like glad for at hun havnet hos meg – bare at hos meg fikk hun ikke noe mer å drikke på.

Jeg skjønte jo det etter en kort stund at der var en grunn for at hun ikke ble med i den opprinnelige turen til Danmark.

Det ble en kort Telemarks-tur og ikke en Danmarks-tur for henne.

Kan være kjekt hjemme også, fikk trøstet henne med det.

Hun ble med til Harebakken med meg, og lærte nok litt om at korken på flasken ikke nødvendigvis må åpnes før avgang – iallefall ikke før døra hjemme er låst.

Fylla har skylda heter det visst.

Det ser ut som at det kan stemme for enkelte.

Sikkert gøy på tur så lenge det varte.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Hadde en alle tiders tur fra Harebakken i Arendal til Fredrikstad.

Lukene i bussen ble fylt opp med kofferter, golfutstyr og andre ting som de reisende ønsket å ta med seg på turen.

En av dem lurte på om jeg kunne gjemme hans golfutstyr på en fin plass.

Det kunne jeg, så den ble lagt inn i den lille luka der jeg hadde min reisekoffert – det var liksom min private luke.

Illustrasjonsbilde

 

Der plasserte jeg det viktigste for han, det er det vi kaller litt ekstra service.

På ankomst i Fredrikstad skulle en varebil komme for å ta med seg alt av bagasje til de reisende.

Selv skulle jeg bare kjøre dem til ei brygge, for derfra skulle de ta båten over til Jeløya.

Da bussen var ferdig losset, både for folk og for passasjerer – kunne jeg konsentrere meg om å finne en plass for natta.

Jeg skulle ikke være med dem over, men ble igjen på et hotell i Fredrikstad.

Der gikk brannalarmen midt på natta, en opplevelse i seg selv – skal ikke nevne mer om det nå.

Kan si såpass at det var falsk alarm.

Men mange minner kommer frem i skrivende stund.

Da bussen var ferdig parkert og klargjort til neste dag – kom det en telefon til meg.

En av mine passasjerer på Jeløya savnet jo sitt golfutstyr.

Hvem tenkte på at denne karen hadde plassert sine ting i min luke da lukene ble losset.

Da var det bare å kjøre ned mot brygga igjen og se om det gikk an å få sendt dette utstyret over med en eller annen båt.

I slike tilfeller er det bare å legge seg flat og bare be om tilgivelse.

Da var jeg heldig.

For en av de som venta på rutebåten jobbet på det hotellet som gruppa mi skulle ligge på.

Han kunne ta det med over og kunne gi det til vår felles gjest.

Jeg fikk senere bekreftet at golfutstyret vare kommet frem, både i tide og til rett person.

Tenkte jo ikke på at en av de reisende hadde noe i min personlige luke på bussen, det var ikke i min tanke en plass.

Der var jo flere som hjalp til med å få losse bussen i Fredrikstad.

Og når alle lukene var tomme, ja de som er for passasjerene – trodde jeg de hadde fått med seg alt som de skulle ha med seg.

Jeg ble veldig takknemlig for at passasjeren kunne tilgi meg, og at han bekreftet at alt gikk fint.

De fikk spilt golf, og hele turen ble bare god til slutt.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

På vei til Kristiansand så hadde jeg med meg ei dame som skulle til Kjevik.

Den gangen måtte passasjerer til Kjevik bytte buss borte ved Timeneskrysset – der veien går inn mot flyplassen.

Da vi kom frem til Timeneskrysset ble hun stående å bare måpe.

Kofferten hennes var sporløst borte.

Denne situasjonen var ikke noe grei, hverken for passasjeren eller for meg som bussjåfør.

Men jeg hadde straks to mistenkte.

Illustrasjonsbilde

 

For jeg hadde med meg to kjente tidligere på denne turen.

Må vel kunne si at de kommer fra et spesielt miljø, og som tidligere på turen bad meg om å vente litt da de gikk ut på sin ankomst.

– Vent, jeg skal bare ha med meg kofferten i luka! – sa en av dem i det de gikk ut.

Jeg la ikke merke til noen koffert som hadde blitt lagt inn i noen luke da de kom ombord i bussen.

Dette kobla jeg heldigvis fort.

Jeg bad dama om å reise videre som avtalt og bli med videre inn med min kollega.

Lovte henne å ringe både politi og oppdatere henne etter hvert innover.

Politisentralen ville sette meg i forbindelse med en lokal patrulje i denne byen.

De skulle bli satt på saken, og jeg kunne dermed overbringe beskjeden til henne om at politiet skulle se etter tyvene.

Damen sa at hun skulle til Trondheim med fly, og der skulle hun den helgen i konfirmasjon.

Hun fortalte meg at i kofferten lå det både bunad, bunadsølv og konfirmasjonsgave.

Det var ikke rart at hun var overgitt.

På vei tilbake mot Arendal ringte patruljen meg for å få flere detaljer om tyvene, detaljer om hvilket sted der de gikk av var også selvfølgelig av interesse.

Denne patruljen visste å hvem dette kunne være, og de visste hvor de holdt til ut i fra min beskrivelse.

De ble enda mer engasjert på å finne dem og kofferten da de fikk høre om innholdet i den savna kofferten.

Jeg kom hjem, men visste ikke hvordan dette hadde gått.

Følte jeg hadde koblet inn de som kunne hjelpe henne, det var det jeg slo meg til ro med.

Jeg hadde iallefall fått kontakt med de rette personene, mer kunne jeg liksom ikke gjøre.

Så klart så var det litt skuffende å gå helgen i møte uten å ha kunnet gi henne tilbake sine eiendeler.

På mandagen etter ringte jeg henne selv.

Da ville jeg høre om turen opp mot Trondheim.

Jeg var veldig nysgjerrig på om hun hadde hørt noe nytt i fra politiet.

Hun kunne fortelle meg at tyvene var tatt, og kofferten var funnet i en container i den byen jeg hadde oppgitt – hun var mer enn takknemlig.

Min kollega i en annen avdeling fikk av politiet i oppgave å kjøre kofferten på overtid til Kjevik.

Videre med beskjed om å bestille haste-transport med fly, og dør-levering med taxi i Trondheim.

Passasjeren fikk kofferten opp til angitt adresse i Trondheim i god tid før konfirmasjonen.

Alt innhold var på plass, unntatt ei pakke med smertestillende tabletter av typen paracet.

Tyvene skulle bare visst hvilke verdier de hadde hatt i hendene.

De fikk sikkert mye å betale for for de få tablettene som ble utbytte.

Jeg tenker de går på apoteket selv neste gang.

Da slipper de iallefall straff og ekstra gebyrer, for med disse ekstra utgiftene til transport av koffert – var det nok tyvene selv som fikk betale for dette.

Men du så godt at kofferten kom frem og med alt innhold – og i tide.

Det nytter å ringe.

Godt å vite at de du ringer til kan og vil hjelpe.

All honnør til politi, min kollega, flyselskap og til taxien der oppe – ja kanskje til fengselet også.

Håper de lærte forskjell på ditt og mitt, noe de burde lært i barndommen spør du meg.

Denne opplevelsen har gjort sterkt inntrykk på meg.

Det å miste noe og oppleve å få tingen som ble borte tilbake er ubeskrivelig.

Veldig godt å kunne oppleve et så godt samarbeid og lykkes.

Ja, det gir meg en god følelse jeg kan leve lenge på.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg hadde en person som kom med et månedskort som jeg la merke til var et feil månedskort.

Han hadde fått et honnør-kort og som er billigere og som kan brukes i hele Agder.

Kortet jeg vet han skulle hatt er innenfor kun to begrensa soner og kostet mye mer.

Jeg spurte om han hadde oppdatert dette hjemme.

– Hvorfor spør du om det? – spurte han litt undrende, ja nesten litt irritert.

Jeg sa bare at om det er gjort hjemme – for eksempel på en liten mobil da er det fort gjort for å trykke litt feil – ikke nødvendigvis med vilje.

Jeg måtte jo prøve å roe han litt ned.

– Det er oppdatert av din kollega! – sa han veldig bestemt.

Illustrasjonsbilde

 

På neste tur jeg hadde var han der igjen.

Da hadde han med seg en kvittering og som han var veldig interessert i å få vist meg.

Jeg skjønte at dette hadde han gått å tenkt på en stund, ja rett og slett irritert seg litt over.

Da vi kom frem til Arendal igjen for andre gang tok jeg mannen til side, og vi fikk snakket ut om dette.

Jeg sa at jeg hadde ikke mistenkt han for å få seg et billigere månedskort med vilje.

Må jeg må få sagt at kortet han hadde brukt var feil, og en feil må man få rettet opp – slik er det bare.

Anbefalte han å gå til AKT for å få rett månedskort, slik at dette ikke ble tatt opp av flere av mine kolleger.

For slike ting er slitsom for begge parter.

Koret var jo laget for kort tid siden – altså ganske nytt, så denne feilen kunne jeg ikke la passere i en hel måned ut.

Jeg ville gjerne hatt han inn i min buss igjen etter samtalen med AKT, fordi jeg ønsket å sjekke om de kom frem til samme konklusjon.

Ikke for å tyne han på noen måte – slik han kanskje følte det, men for å påse at han fikk rett kort for resten av måneden

Før avgang i retur kom han tilbake til meg, og da heldigvis med rett kort.

Han var veldig blid husker jeg.

Passasjeren fikk ordnet opp i dette mens jeg hadde pause, fordi AKT kom tydeligvis frem til samme konklusjon som meg.

Jeg har lagt dette bak meg for lengst, men jeg lurer på om han var ærlig med min kollega da han tidligere spurte om nytt månedskort som ble så feil.

For en av dem hadde gjort feil, det var det ingen tvil om.

Uansett, det kan koste mer om man blir tatt i en kontroll og eventuelt reiser med feil billett.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg hadde vært en tur i pauserommet i Arendal.

Det er veldig godt å få strekt litt på bena når man har kjørt en stund, og kunne få seg litt frisk luft for å si det rett ut.

Kunne gå på toalettet og kanskje etterpå få seg en liten kopp kaffe i lag med gode kolleger.

Tror dette er med å gjøre oss sjåfører mer konsentrert i trafikken.

Så ser du en bussjåfør som går fra bussen sin på ankomst, så se på det som et pluss.

Bussjåføren vil forberede seg for returen.

Alle er tjent med en våken og opplagt bussjåfør.

Da jeg kom tilbake til bussen fikk jeg se ei jente stå på utsiden av bussen min.

Hun stod der med veldig mye bagasje.

Før jeg låser opp for alle så prøver jeg å hjelpe de med barnevogn og de med bagasje først.

Selv hennes unge alder så tilbød jeg også henne min hjelp for å få inn hennes bagasje.

Godt med alt som er på plass før avgangstiden er der liksom.

Men hun takket nei, og med videre beskjed: – Jeg skal ordne alt selv!

Hun virket en smule sta og egenrådig.

Tiden gikk, og vi hadde etter hvert bare noen sekunder igjen til avgang.

Men tror du hun hadde plassert noe av bagasjen?

Illustrasjonsbilde

 

Nei, nei.

Den begynte hun på 10 sekunder før før vi skulle til å kjøre.

Da skulle bagasjen plasseres – da syntes hun det passet best.

Videre skulle hun finne frem sitt kort for å betale for turen.

Det er da man kunne tenkt å si noen fine velvalgte ord – om ikke annet si: – Du og du!

Av og til er det nok lurest å ikke si noe.

Men vi kom oss av sted, bare litt forsinket.

Hadde vi hatt mange av de – kan du tenke deg hvordan det hadde blitt.

Noe som hjelper godt for oss bussjåfører – det er når bagasje er på plass i tide før avgang, og at betalingskortet eller penger er funnet frem ved ombordstigning.

Dette med betaling gjelder også de som står langs veien å venter på oss.

Da skal vi bussjåfører gjøre alt som står i vår makt for å prøve å være på tiden i ankomst.

Selve trafikken og hindringer langs veien råder vi ikke over.

Ikke styrer vi stort med hensyn til været heller, men det vi kan i fellesskap gjøre noe med vil jeg som bussjåfør gjør min del av.

– Og du din?

Så blir det fine bussturer for oss alle, i rute, og på tiden i ankomst.

Jeg er takknemlig for alle bilister og sjåfører på tunge kjøretøyer som slipper oss ut igjen i fra busslommene.

Dere er med å hjelper oss i å få våre passasjerer frem i tide, dere hjelper oss i å kunne rekke våre korrespondanser.

Håper vi kan fortsette med det gode samarbeidet, både i bussen og i trafikken.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg tar det som et stort kompliment når personer blir med på bussen når jeg kjører.

Ser jeg dem på bussen min i retur, er jo det en bonus.

Kommer en på tur to med kommende ny retur – er jeg mega fornøyd.

Fire turer av fire mulige er jo veldig bra.

At det passer seg slik liksom – det er ikke hverdagskost.

I et og samme skift har jeg opplevd det.

En mann spurte på den fjerde og siste returen om jeg ikke kunne skru av internettet ombord.

Illustrasjonsbilde

 

– Hvorfor det da? – spurte jeg noe undrende.

– Jo, fordi jeg blir så dårlig av strålene internettet avgir! – påstod mannen.

Jeg svarte bare at dette måtte stå på, for det er jo et tilbud for de øvrige reisende.

Slik at de kan surfe og starte sin arbeidsdag eller skoledag allerede ombord.

Men om dette var eller er så plagsomt, hvorfor drar en person så ofte med bussen da?

Dette turte jeg ikke spørre han om, men jeg lurte litt på det.

Var det “smertene” verdt kanskje?

For det er jo koselig å kjøre buss, akkurat den skjønner jeg godt.

Har jo selv gjort det en stund kan du si – men da som bussjåfør.

Men jeg har ikke merka noe til disse strålene.

Det må ha vært solstrålene som gav han et stikk.

Jeg har ikke noen bedre forklaring.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Ofte så blir det en del samtaler med de reisende.

Til tider veldig gode samtaler.

Jeg pleier å si det at det er mitt krydder i hverdagen.

Illustrasjonsbilde

 

Som bussjåfør så får vi jo mange muligheter til det.

Det hender jo at en blir invitert på kaffe også – til og med til folk man ikke kjenner.

En gutt spurte en dag om ikke jeg kunne bli med han hjem for å drikke kaffe.

– Har du kaffe da? – spurte jeg.

– Nei! – svarte han, og smilte.

– Men Pappa har! – sa han, og blunket til meg.

Jeg benyttet ikke invitasjonen, men tanken hans var god.

For meg var det krydder i hverdagen.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Hadde med meg for lenge siden to passasjerer som jobber på en verna bedrift.

Jeg har hatt så mange koselige samtaler og opplevelser med dem, ja de beriker meg på en spesiell måte.

Ikke at jeg ler av dem, men det er lett å smile sammen med dem.

De har et humør som smitter fort over til meg, ting er liksom så lettvint.

Guttene der de går skjellen rundt grøten.

På et busstopp kom der inn noen flotte jenter, og det gikk ikke upåakta hen for de to.

Jentene ble tydeligvis tatt inn på de sin radar og fanget opp for dem begge

Da jentene hadde satt seg og bussen var i gang igjen – kom det fra den ene: – S-skal jeg be dem k-k-kysse deg?

-N-n-nei, jeg er a-a-allergisk! – svarte den andre og nesten higa etter pusten.

Illustrasjonsbilde

 

Tror det ble litt sterk kost for dem, men de begge lo – de lo godt.

Det er ikke lett å ikke smile da.

Spørs om han ikke kunne tenkt seg et aldri så lite kyss selv – han som spurte.

Alle ting begynner med en tanke vet du.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto