På enkelte turer er jeg alene på deler av turene i bussen.

Ingen passasjer, da er det fritt frem for hva man vil høre på i radio.

En kveld kom jeg tom opp til Grenstøl i Tvedestrand, der fikk jeg på en ung jente som jeg har hatt med mange ganger tidligere.

Hun satte seg foran og vi kom i prat som vi ofte gjør.

Det var bare oss to i bussen da.

Illustrasjonsbilde

 

– Sist jeg satt på meg deg var jeg veldig trist og lei meg! – sa vedkommende.

– Vet du, det kunne jeg merke, men da hadde vi så mye folk med at vi kunne ikke få snakket stort sammen! – svarte jeg.

– Jeg var veldig nær til å gråte skal jeg si deg, Alf Otto, fordi det ble slutt mellom meg og kjæresten den dagen!

Bruddet hadde skjedd bare minutter før omstigningen på bussen.

Det er ikke hverdagskost å få slike betroelser på en buss og ifra en slik kjekk ungdom.

Når en person på bussen selv velger å ta opp ting er det ikke godt å ikke svare.

Jeg tror det er viktig vise litt empati og forståelse til de som trenger det.

Det gir i allefall meg uendelig mye det å kunne være et medmenneske om tid og sted tillater det.

Hun avsluttet den delen av samtalen med å si: – Jeg har fremdeles bursdagsgaven liggende til han!

Det var en dyr gave og som hun visste at han ønsket seg – en gave som hun lenge hadde spart penger til.

Jeg kunne merke at dette var sårt for henne.

Det er ikke hverdagskost å få slike betroelser på en buss.

Jeg blir utrolig takknemlig for tilgang til en slik dyp samtale.

Håper hun kunne se lys i tunellen etter endt busstur.

Av og til drar jeg hjem etter endt arbeid med en ekstra god følelse – følelse av å bety noe for noen.

Slik er det nok for deg også.

Du betyr mer for andre enn hva du selv tror.

Bare det å ha tid til å lytte – så har du vist omsorg.

Jeg tror vi alle, inklusiv meg selv har litt å strekke oss etter når det gjelder det å bry seg i hverdagen.

Ikke bare tenke på seg selv og være selvopptatt, men å kunne gi et lite smil til en eller to som man møter i hverdagen.

Det smilet kan utgjøre en stor forskjell til den som får det.

Jeg skriver ikke dette for at jeg er god på det.

Nei, jeg må nok innrømme at jeg har mye å lære, jeg har mye jeg bør bli bedre på.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg har fått spørsmål på hva jeg hadde gjort for å få disse munkene.

Kan si deg såpass at jeg hadde ikke tenkt å skrive noe om dette, fordi dette foregikk før min arbeidstid.

Jeg la bare ut et bilde på My story på min Facebook-side og min Instagram, og det var ment som en takknemlighet for de munkene.

Bilde som ble postet på Facebook og Instagram.

 

Det hele begynte med at jeg møtte en eldre dame på vei til jobb.

Jeg så at hun hadde bæreposer med varer ifra den lokale butikken og hadde langt igjen å gå.

I tillegg gikk hun på høyre side på en trafikkert vei – på en vei uten gang og sykkelsti.

Da jeg var vel fremme på mitt stasjoneringssted tenkte jeg på denne eldre dama – hun hadde tydeligvis mye tungt å bære på.

Jeg tenkte: – Hva ville jeg likt om jeg var henne og i hennes situasjon?

Svaret fikk jeg fort – jeg ville satt pris på å bli kjørt hjem.

Dermed snudde jeg bilen og kjørte tilbake.

Heldigvis hadde hun ikke gått så langt.

Jeg stoppet opp og spurte om hun ville sitte på.

Til å begynne med så hun litt undrende på meg, men hun kjente meg fort igjen i det hun sa: – Det er jo bussjåføren min jo!

Den gleden og smilet alene var turen verdt.

Jeg kjøre henne hjem og fikk sluppet henne av og ønsket henne en fin dag videre.

Hadde ingen baktanker med mitt ærend og gjorde ikke dette for å få noe igjen – absolutt ikke.

Gikk på jobb og startet arbeidsdagen med en god følelse: – Noe hadde jeg gjort riktig!

Det å være et medmenneske tror jeg er viktig – det koster så lite.

Flere dager etter stod samme dame på utsiden av bussen min i byen og ville tydeligvis gi meg noe.

Jeg ble utrolig overrasket og glad for at hun satte så pris på turen jeg gav henne flere uker tidligere.

For meg var det bare en velgjerning som skulle forgå i stillhet, men for henne var det visst mer verdt enn det.

Hun stod der med et bredt smil og med en pose munker å hånden som hun ville gi meg.

– Jeg skulle ikke ha noe for det, det var jo bare gøy! – sa jeg til henne.

Da svarte hun så slagferdig tilbake: – Det var bare for gøy dette også!

Siden jeg ble spurt om hvorfor jeg fikk disse munkene var det på sin plass å skrive litt om det dersom der var flere som lurte.

Så nå vet du det.

Det er så lite som skal til for å glede en person.

Av og til er det nok med et “Hei” og et lite smil.

Det å bli sett i hverdagen kan gjøre dagen for et annet medmenneske så mye finere og innholdsrikt om muligheten byr seg.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg hadde gleden av å kjøre noen turer på Vestlandet.

Året var i 2006, og på en av fergene fikk jeg smaken på de gode svelene.

Bilde er tatt på brygga før en av overfartene i 2006. Kjørte da for RTB.

 

Da jeg kom i land på den andre siden kom jeg i kontakt med en kollega som også ventet på sine passasjerer.

Vi kom i prat, og jeg gav uttrykk for at en skulle hatt oppskriften på de gode svelene.

Det kunne jeg fått sa han om jeg hadde kjøpt et kaffekrus også – noe som de også solgte til de reisende.

De solgte visst slike krus ombord med oppskriften påtrykt – hadde jeg bare visst det.

Da var det for sent for meg – jeg var liksom allerede på utsiden og i land.

– Jeg får bare leve med tanken og minnene om de gode svelene og kjøre videre! – tenkte jeg.

Da jeg flere måneder og år etter dette kom opp på en av bygdas fjelltopper, Besteliheia her på Vegårshei traff jeg en av de som jobbet i butikken her hvor jeg bor.

Hun er ifra Vestlandet og hun fikk høre om min historie.

På den tiden jobbet min eldste datter i kjøttdisken og en dag kom min datter hjem med en gave til meg.

Det skjedde da flere uker etter vårt treff på Besteliheia.

Jeg ble veldig nysgjerrig på hva det var og på hvem som var giveren.

Trodde først at det var ifra min datter – for det kunne det ha vært, men det var det ikke.

Da viste det seg at det var den kollegaen til min datter som hadde vært hjemme på Vestlandet og kjøpt et slik kaffekrus til meg på den ene fergen.

Utrolig fint gjort.

Her er koppen hun kjøpte til meg som gave.

 

Jeg ville betale for kaffekruset selv om hun på butikken ikke ville ta imot penger.

– Skulle bare mangle! – tenkte jeg.

Bare det at hun tenkte på meg på fergeturen satte jeg stor pris på.

Jeg hadde aldri trodd at kaffekruset skulle bli mitt på den måten – og etter så lang tid etter jeg selv var ombord.

Svelene de er gode de – nå kan du selv få prøve dem.

Kaffekruset gir meg gode minner på flere måter.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

I Vinterkjør i Risør kommune så må jeg av og til vente på å kunne kjøre videre.

Som bussjåfør så har jeg rutetider som jeg må forholde meg til og må for all del ikke kjøre for tidlig.

En kveld jeg kom dit fikk jeg se en ung gutt som stod der i høstmørket.

Jeg hadde noen få minutter igjen til avgang – vi begge kjente hverandre igjen.

Han kom bort for å slå av en prat, og vi kunne mimre litt fra den tiden da jeg hadde han fast ombord til og fra skolen.

Illustrasjonsbilde

 

Jeg synes det er så fint å se at jeg fremdeles er en som ungdommene ønsker å slå av en prat med.

Spesielt er det når jeg vet at han ble satt “litt” på plass av meg en gang da han gikk i ungdomstrinnet, men den hendelsen var ikke et samtaleemne da vi traff hverandre igjen.

Det så heller ikke ut som om at han bar nag til meg heller på grunn av dette.

For meg var det veldig koselig å høre at han nå hadde gått sine år på videregående skole og han kunne fortelle at han nå skulle være lærling fremover.

Synd at tiden går så fort i godt selskap, for plutselig var tiden inne for at jeg måtte kjøre videre og forlate han der han stod.

Det var for meg veldig hyggelig å treffe han igjen og se at han hadde blitt så kjekk en kar på alle vis.

Fantastisk å se når ungdommene tar gode valg i livet.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg skulle hente ei gruppe oppe ved Gardermoen, og jeg hadde fått god muntlig innføring av en kollega i hvordan bussene skulle kjøre der oppe.

Gardemoen er en stor flyplass, men allikevel ikke større enn at man må følge rett tid og stå på rett plass når man skal opp for å hente eller levere ei busslast.

Man kan ikke bare kjøre og la bussen stå på vent foran hovedinngangen liksom.

Nei, da må man vente på et venteområde litt ifra hovedinngangen.

Jeg fikk også rede på hvor jeg skulle stå parkert ved lasting av passasjerer.

Tenkte at det ville gå greit og kjørte inn på angitt tid og til anbefalt plass – det gikk som smurt.

Illustrasjonsbilde

 

Men da skal jeg si deg at jeg fikk beskjed: – Du kan ikke stå her! – sa en noe ivrig ansatt der oppe.

Med andre ord så stemte ikke den informasjonen jeg hadde fått.

–  Du får ta en strafferunde og kjøre inn på nytt! – ropte den samme ansatte og vifta med hånda og det så ut som hun mente det.

Jeg tok runden på nytt og fikk parkert riktig slik hun ville ha det – på rett side av midtrabatten.

Det er viktig å følge ordre vet du.

Mulig at det var riktig for han som gav meg tips sist han var der med hensyn til parkering, men den holdt ikke for meg denne gang.

Så det å få siste nytt, sette seg inn i siste beskjed – det er viktig.

Det er som med apper på en mobil, de må alltid oppdateres.

Lite som kan være som før – som i gamle dager, der alt går på det vante.

Hele samfunnet er stadig i endring – til og med drivstoffprisene blir stadig justert.

Er det ikke rart?

Det føles som om det er bare meg selv som ikke endrer seg – er det slik for deg også?

Kunne i allefall ønske det var slik.

Jeg kunne ikke annet enn å smile litt der for meg selv da jeg måtte ta runden på nytt inne på Gardemoen.

Som en svensk kollega sa på en vestlandstur, en som jeg møtte ved flere anledninger: – Det går som bara susingen!

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Av og til så trykker noen på stoppknappen alt for tidlig.

Faren er da at det signalet er fort å glemme og busstoppet kan fort bli kjørt forbi.

Noen vil sikkert si at det må en bussjåfør passe på!

Ja, det er riktig, men det er fort gjort at stopplyset i vårt display blir oversett når sola lyser over instrumentbordet.

Snakker man da med en av de fremste passasjerene og stoppsignalet kom alt for tidlig – er det fort gjort å glemme og overse signalet.

Har man da god fart så er ikke det så enkelt å få stoppa en stor og tung buss.

Vi kjører ikke en boble liksom, for den kan stoppe på kortere varsel.

På en tur med Sørlandsekspressen så hadde jeg informert om at jeg ville opplyse om stoppene innover.

Illustrasjonsbilde, tatt på Bygdøy ifbm en tur jeg hadde for RTB i 2006, bussen min nederst til venstre.

 

Jeg sa også ifra om at dere kan trykke etter at stoppet er annonsert av meg.

– Hører jeg ikke noen signal kjører bare bussen videre! – la jeg til over mikrofonen.

Flere kilometer før Høvik kirke kom der et stoppsignal – enda jeg hadde ikke opplyst noen stopp over høyttaleren.

Jeg regnet jo med at en av passasjerene hadde trykket feil på knappen og forveksla stoppknappen med knappen for sitt lese-lys.

Det er fort gjort, så det signalet ble bare sletta og tatt bort.

Jeg hadde jo langt igjen til første stopp, så dette måtte være et feil-trykk.

Etter hvert annonserte jeg stoppet for Høvik kirke, men da fikk jeg ikke noen stoppsignal etter min annonsering over høgtaler – annonsert i god tid.

Så jeg kjørte forbi det stoppet.

Da busslomma på Høvik kirke var passert kom der frem en kar å sa: – Her skulle jeg vært av!

Han måtte bli med til neste busstopp som var Lysaker.

Jeg kunne liksom ikke stoppe midt i veien – lang mindre snu.

Passasjeren var ikke helt blid, for han hadde jo tross alt trykket, men han skjønte fort tegningen når jeg på en rolig og fin måte forklarte han situasjonen.

Han trykker nok ikke på stoppknappen 8 kilometer i forkant neste gang.

La oss bussjåfører få ønskene om ditt stopp bare noen hundre meter føre ditt ønske om avstigning.

Det er nok – det er tidsnok.

Da er det enklere å oppfatte og enklere for oss bussjåfører å huske de reisendes ønsker om avstigning.

Et tips til: – Si ifra til bussjåføren dersom du har bagasje i luka!

Da slipper dine fingre å henge igjen i håndtaket på bagasjeluka i det bussen er klar til å kjøre ut igjen ifra busslomma.

For da er sjåførens konsentrasjon rettet imot venstre speil for å se om der er klart for å kjøre ut.

Jeg har heldigvis ikke opplevd dette med fingre hengende fast i håndtaket før, men det har vært nære på noen ganger.

Vi må jo se i høyre speile også med hensyn til nettopp dette, men det er fint om vi kan samarbeide om det.

Fort å kunne pådra seg skader om man ikke er obs – slik sett har jeg vært heldig.

Sier en passasjer ifra om bagasje i luka vil han eller hun også få hjelp til å ta bagasjen ut.

Kan opplyse om at dette er en bedre måte å avslutte en ellers så hyggelig busstur på.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

En av mine passasjerer kom inn på bussen og satte seg foran hos meg.

Det var lenge siden sist jeg så henne.

Hun kunne fortelle at hun nå hadde fått tilbakefall av kreften og at legen hadde gitt henne en tidsberegnet levetid.

Illustrasjonsbilde

 

Jeg fikk utrolig mye å tenke på på den turen.

Hun hadde fremdeles et utrolig godt humør, det virket som om dette ikke angikk henne det legen nettopp hadde sagt.

Da kunne hun fortelle at hun hadde valgt på lik linje som sist gang hun hadde kreft – det var å kose seg og nyte nåtiden.

– Livet er for kort til å sette seg ned å gråte og sette synd på seg selv!

Videre fortalte hun meg at hun hadde gjort opp status med hensyn til barna.

Hun hadde tatt opp om hvordan hun ville ha det i sin begravelse, og dette sa hun med et smil om munnen og med et glimt i øye.

– Vi skal jo alle dø! – sa hun og prøvde å overbevise meg om at døden ikke var farlig.

Jeg for min del måtte innrømme at det å ha et så avslappet forhold og mening om døden var beundringsverdig.

Det var ingen tvil om at hun levde i nuet, humøret hennes kunne ingen ta ifra henne.

Hun kom selv innom det med tro og evigheten, og hun sa at hun for sin del hadde lest seg opp og tatt litt ifra forskjellige religioner.

Jeg har jo selv min egen tro på Gud og kunne godt ha tenkt meg å si litt om hva jeg trodde på overfor henne, men som bussjåfør i tjeneste så lot jeg det være.

Skulle kanskje ha gjort det, men jeg var redd for at det igjen kunne ha gjort at tiden hadde blitt for knapp og stedet for en slik samtale hadde blitt feil.

Jeg sa bare at vi får klamre oss til Johannes 3.16.

Den hadde hun fått med seg.

Turen gikk usedvanlig fort og jeg fikk selv utrolig mye å tenke over.

De sier at tiden går fort i godt selskap, det gjorde det på denne turen.

Vi skulle nok mye mer levd i nuet og gledet oss over både de store tingene i livet, men også de små detaljene som vi så lett overser i det daglige.

Tror det er viktig å leve på det viset at man ikke har noe uoppgjort med noen, men leve som om dagen i dag var den siste.

Som hun sa: – Vi har jo alle en dag man skal dø!

Hun hadde tydeligvis valgt å leve dagen og nyte dagene på tross av sine smerter, på tross av sterke medisiner og til en tidsberegnet levetid.

Hun fikk meg virkelig til å se at jeg har så uendelig mye å være takknemlig for.

Som får være frisk og rask, jeg har familie som jeg er både stolt over og glad i.

Jeg har tak over hode, mat på bordet og en god jobb å gå til.

Sist, men ikke minst: – Jeg har en barnslig og enkel tro på Gud og som jeg har fått beholde hele livet!

Alt dette er ikke en selvfølge – det vet jeg.

Derfor er det viktig for meg å være takknemlig for de små og de store detaljene i min hverdag.

Du som leser har sikkert noe du også kan være stolt over og være takknemlig for – det tror jeg.

Vi lever i et godt land, uten krig, i et land med mye velstand om vi skal være ærlige.

Så har du sikkert like mye – om ikke mer, av det jeg selv listet opp til å være takknemlig for.

Jeg vet at takknemlighet og glede genererer overskudd, mens misunnelse og frustrasjon tapper en for pågangsmot og krefter.

– Tenk på det!

Vil si en ting til slutt, spesielt til deg som kanskje sliter med vanskelige ting i hverdagen:

– Ingen er som deg og ingen andre kan være deg bedre enn den du selv er!

Vi har alle bruk for hverandre, vi er som brikker i et stort Puzzle-spill.

Mangler der en brikke blir liksom ikke bilde komplett – det ville manglet en viktig detalj.

Ingen kan gjøre dine oppgaver slik du kan.

Du har din egen design og oppgave i selve dette store Puzzle-spillet vi alle er en del av – jeg har min.

Bare det er jo en fin ting å være takknemlig for.

Du betyr enormt mye – har du tenkt på det?

– Husk det i allefall!

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Av og til kan det være vanskelig å føre en samtale med enkelte på bussen.

Noen er utrolig tunghørte, andre veldig lavmælte.

Overfor en eldre mann tror jeg at jeg kom med fire setninger før jeg måtte snu meg for å se hvorfor responsen uteble.

Fikk liksom ingen svar på noe, det var som om jeg snakket med meg selv.

Illustrasjonsbilde

 

Jeg snakket flere ord og setninger og vedkommende svarte og med å holde bak det ene øre for å få mer lyd:

– Hææ, hva sa du?

Da skjønner man at man har med en tunghørt person å gjøre, men det sa jeg jo ikke til han.

– Hææ, hva sa du? – en setning han ropte med en hevet stemme.

Vi fikk ikke snakket så mye sammen på denne turen, for han innrømte jo sitt handikap.

Godt å vite at været blir like fint selv om man ikke snakker sammen på bussen, varmen og kulden kan vi heller ikke gjøre noe med i en slik samtale.

Det var et gammelt ansiktsuttrykk jeg ikke glemmer så lett – litt tunghørt ja, men allikevel en kar med godt humør.

Jeg skulle gjerne hatt mer tid og mulighet til å få høre mer fra hans tid som ung, tiden under krigen og hans levekår.

Hadde jeg kunne stoppet bussen og sett på hverandres munn når vi snakket hadde det nok vært enklere å føre en samtale med han, men det var jo ikke så lett når man kjører buss i rute.

Jeg synes det er så interessant å høre på når de eldre forteller fra fortiden.

De eldre har tross alt bygd opp landet vårt, de vet hva kronas verdi er – ja, vi har mye å takke den generasjonen for.

Tenk på den smerten mange av dem måtte gjennomgå, fattigdom, sult og tap av familie og eiendeler.

Man skulle tro det ikke var sant, men det er det virkelig.

Det er viktig å vise den generasjonen stor respekt.

For meg gir det stort grunnlag for å være mer takknemlig i hverdagen, for både de små og store tingene i livet.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

En hyggelig dame kom frem og sa at hun måtte gå av bussen igjen.

Bussturen hadde akkurat begynt, allikevel ønsket hun å gå av bussen.

Hun kunne nemlig ikke finne nøklene til huset der hun bodde.

– Hvor kan de være? – sa hun fortvila imens hun tittet oppi veska si.

Hun leitet over alt imens hun var ombord i bussen, men tok ikke sjansen på å dra ifra byen der hun hadde vært på skole.

Hun gikk gjennom både poser, sekk og veske, uten å finne de nøklene.

Illustrasjonsbilde

 

Du, for et dilemma, og neste busstopp nærmet seg.

Enten måtte hun gå av bussen og kanskje finne dem i ei av veskene etter avstigning.

Eller så kunne hun bare bli med bussen videre og håpe på at de ble funnet i det som hun hadde ombord.

Nøklene kunne like gjerne ligge igjen på skolen eller langs veien der ifra.

Jeg skjønner godt at noen kan bli stressa da i en slik situasjon.

– Hva vil huseier si? – ja der var mange tanker som kom ut i ord ifra henne.

Jeg kunne føle hennes fortvilelse, for uten nøklene kom hun ikke inn hjemme der hun leide.

Hun valgte å gå av bussen og jeg vet at hun fant nøklene etter hvert – det har jeg fått rede på i ettertid.

De hadde læreren sett og tatt vare på for henne – hun var heldig slik sett.

Hun hentet nøklene på skolen og tok bussavgangen etter meg.

Det kan være lurt å sjekke om man har alt man trenger før man flytter på deg.

Sjekk at nøkler, lommebok og mobilen er i de lommene du forventer at de er i når du forlater en plass.

Er jeg på tur er dette fast sjekkliste for meg.

I tillegg vil jeg vite at passet mitt og reisedokumentene også er i rett lomme før ombordstigning dersom det er en slik tur.

Jeg har hatt passasjerer ombord som har måtte snu i Grimstad og avbryte sin tur fordi passet lå igjen hjemme på Fevik.

Den gangen ble det drosje tilbake og sikkert samme drosje bort til Kjevik igjen.

Da ble det mye styr og unødige kostnader for passasjeren.

Får bare håpe at passasjeren den gangen rakk flyet, for det vet jeg ikke hvordan gikk.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto