Sist, men ikke minst – musikk kan sette oss litt tilbake i tid, altså er en fin melodi fint å mimre til.
Det er som gode minner dukker opp i fra svunnen tid.
Ofte når jeg skriver her på bloggen lytter jeg til fin musikk.
Jeg har også en app på mobilen som kan skrive stikkord for meg.
Fungerer slik at jeg lettere kan huske viktige detaljer i fra min hverdag som bussjåfør – for det er jo derfra jeg henter min inspirasjon.
Må alle vite hva jeg opplever på jobb da? – tenker du kanskje.
Nei, for all del.
Min hverdag som bussjåfør består av mye mer enn hva jeg skriver om, men noen gullkorn liker jeg å dele for de som elsker å lese.
Ikke minst for min egen del, for en dag går også jeg ut på dato.
Da vil jeg kunne være stolt over at mange av de gode opplevelsene er blitt til lesning for de som vil – og at ikke alt havnet på siste side i glemmeboka.
Jeg får så mye glede av dette med å skrive selv – det gir meg så mye, jeg skulle begynt å skrive lenge før.
Skal ta en kort historie for deg, kom nemlig på en god en nå.
Illustrasjonsbilde. Bilde er tatt 01. Februar i 2013 – på vei til Gisletveit.
Jeg stod i Gjeruldstadkleiva i Åmli kommune å venta på at Viking skulle dra opp en semitrailer som hadde fått problemer med å komme opp bakken.
Kleiva var grei å kjøre opp og ned om man hadde beholdt farten, men når man stod stille avgav dekkene varme.
Ordet glatt var dekkende ord for å ordlegge seg i en slik situasjon, for plutselig begynte bussen å gli enda jeg hadde stått stille en stund å venta.
Jeg hadde med meg en mann, lettkledd for årstiden å regne som ville ut å legge under kjettingene for meg slik at vi kunne stå stille.
Før han rakk ut begynte bussen å seile, fortere og fortere og fronten gikk mer og mer inn i mot fjellveggen.
Selv turte jeg ikke å gå i fra sjåførstolen min, for da hadde bussen reist.
Jeg slapp opp litt og la bussen litt mere i mot midten av veien og tok nye grep med dekkene – i mens løp han nedover og rundt svingen for å høre om der kunne være passering for bussen.
Han var heldigvis rask til bens.
Vell oppe igjen og med pusten så vidt i behold fikk jeg heldigvis den tilbakemeldingen jeg håpet på.
– Du kan bare kjøre, Viking ville slippe deg forbi, Alf Otto!
Bussen kunne bare komme – det var en lettelse å høre.
Løpegutten min hadde tydeligvis lagt inn alle de gode ordene for meg, og han som kjørte kranbilen til Viking forstod tegningen med det samme.
Som sagt så gikk det fint å kjøre opp og ned kleiva uten kjetting, men å bli stående var ikke så greit på det aktuelle føret.
Jeg var veldig takknemlig for at jeg hadde med meg en velvillig Åmli-gutt, og som kunne løpe såpass fort for å innhente godkjennelse til passering.
Var også veldig takknemlig for at jeg ikke kjørte den semitraileren som stod klistret mot autovernet.
Illustrasjonsbilde. Bilde er tatt ved Baroniet i Rosendal 26. Mai 2007 på en av vestlandsturene jeg hadde dit.
Senere på dagen fikk jeg henne på igjen.
Derfor var det litt greit for meg å forhøre meg om bussbytte gikk greit tidligere den dagen – siden hun var litt usikker – det handler litt om å bry seg vet du.
Hun svarte ikke på det, men stilte et merkelig spørsmål tilbake:
– Var det du som kjørte i dag tidlig! – spurte hun.
– Ja, det var det! – svarte jeg tilbake – litt undrende.
– Du hadde ikke så mye klær på deg da! – sa hun med et lurt smil.
Ordene hun brukte kunne høres ut som om jeg kjørte naken bort, men det gjorde jeg altså ikke.
Det er ikke måte på hva folk kan legge merke til.
Forskjellen var kun med vest og uten vest – uansett, utrolig hva folk legger merke til.
Jeg hadde kun tatt på meg vesten ekstra da hun så meg på returen.
Vesten min pleier jeg å henge på seteryggen på dagtid dersom det er varmt og godt ute.
På siste tur mot Risør tok jeg den ofte på meg igjen for å ikke glemme den før neste sjåfør overtok med sitt skift.
Tenkte litt på det – at den vesten hadde hun lagt merke til.
At det var samme person som kjørte bussen eller mitt spørsmål om bussbytte var ikke så relevant.
Jeg skjønner at vi mennesker har forskjellige detaljer vi legger merke til.
