Noen refleksjoner under krigen i Ukraina

Jeg kom til Risør by en dag og det var tid for en liten pause i mitt skift.

Det ble en tur rundt i byen for å lufte meg før neste tur tilbake med bussen.

Å se fargene til flagget fra Ukraina, samt se at de flagget ved Risør Kulturhus med flaggene fra Ukraina – det gjorde noe med meg.

For meg viste det omtanke, inkludering og omsorg fra Risør by.

Bilde er tatt 16. Mars 2022. Man skimter branntårnet i Risør som hadde fargene opplyst på veggen til det Ukrainske flagget.

 

Jeg ble stående å reflektere over det vi er vitne til i media.

At noen mennesker skal måtte gå igjennom en slik tragedie med krig og ødeleggelser.

Uskyldige barn rammes, familier splittes og kanskje ikke sees igjen.

Jeg har selv flere jeg kjenner som har tilknytning til både Ukraina og til Russland, det er trist på begge sider.

Ingen er vinnere liksom.

En av dem var på bussen og vedkommende kunne fortelle at tankene hennes var hele tiden på familiene som fremdeles er i de områdene.

Nyhetene, medier og tilgang på livstegn fra dem var en del av hennes hverdag i skrivende stund.

Selv blir jeg takknemlig for å kunne bo i et fritt og godt land.

Vi kan samles som familie, som venner og man kan fritt tro på det man vil med hensyn til religion.

Man bør bli flinkere til å vise takknemlighet for vår frihet og for landet, Norge vi selv bor i.

At man har nok mat på bordet, man kan legge seg i en trygg, god og varm seng.

Jeg har rent og godt vann – sist, men ikke minst – jeg har en jobb å gå til.

Ja, jeg bare nevner det – for dette er ikke en selvfølge for alle her i denne verden.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Mottok diplom på julebordet

Lørdag den 15. November 2025 var jeg på julebord med jobben i Boreal.

Det var en veldig koselig kveld.

Vi er en stor gjeng, nesten 300 bussjåfører og andre ansatte i vår avdeling her i sør.

Noen av dem måtte jo selvfølgelig kjøre og holde hjulene i gang, og noen måtte være i vaskehallen for å ta i mot bussene etter endte skift, men vi var ganske mange den kvelden allikevel.

Det var veldig koselig å treffe kjente kollegaer fra andre depo, bussjåfører og personer fra ledelsen.

Da middagen var vell inntatt, det var tid for å løsne opp litt med dessert, kaffe og litt taler – under dette ble jeg mildt sagt litt målløs.

Flere taler var holdt, andre hadde fått sin diplom – da skjønte jeg ikke noe da innholdet i kommende diplom ble lest opp.

Den lød som du ser på bilde:

Skannet diplom, mottatt på julebordet til Boreal 15. November 2025.

 

Jeg ble som sagt ganske målløs, så uventa.

Utrolig sterkt for meg å få denne aksepten, høre flere kollegaer si: – Vell fortjent, Alf Otto!

Ute i gangen etterpå fikk jeg også høre flere si: – Jeg leser bloggen din!

For de som ikke vet det, så var dette en stor og betydningsfull terapi for meg da jeg gikk sykemeldt i året fra 2017 til 2018.

Da jeg etter endt sykemelding ble friskmeldt så var denne blogg-terapien vanskelig å legge ifra seg.

For meg er det å blogge en fin måte å sortere tankene på, kunne få satt ord på mange av de fine opplevelsene i min hverdag som bussjåfør.

Hvorfor jeg ble sykemeldt i 2017 kan du eventuelt lese om her: Mitt liv som sykemeldt.

Den gangen stod det om minutter før jeg hadde tippet over til den andre siden.

Andre har opplevd det samme, jeg har hørt om en som ikke er blant oss lenger.

Nok om det.

Derfor ble dette med blogg noe jeg brukte for å holde liv i mine opplevelser bak rattet.

Den dagen jeg selv sitter på gamlehjem blir nok denne bloggen for meg som en fin minnebok som jeg kan ta frem ved behov.

I tillegg kan eventuelt barn og barnebarn få se hva det var som morfar drev på med i sitt yrkesaktive liv.

Den muligheten har ikke jeg etter mine foreldre eller besteforeldre – de tok ikke bilder på samme måte den gangen når de var yrkesaktive.

Jeg er så absolutt ikke bedre enn noen andre – det er ikke derfor jeg blogger, men jeg er veldig glad i mennesker og opplever hver dag mye fint i sammen med mennesker.

Det er derfor jeg trives så godt bak rattet.

Legger ved en fin melodi som jeg også fikk av en som sendte den til meg denne uka.

Trykk på linken om du vil høre den:

Synes både tekst og melodi passet meg godt.

 

Jeg liker å kjøre bil, ja store biler – så da er jo buss midt i blinken.

Når man er sønn av en kjøpmann så er det å selge et produkt som da billetter er, kunne prate om rutetider og gi litt informasjon om reisen videre ganske naturlig for meg.

Pappa kjørte også i sin tid lastebil sammen med min onkel, så man kan vel si at: – Eple faller ikke langt i fra stammen!

Takk til dere som både leser, deler og snakker vell om bloggen min.

Dere er gode.

For meg er bloggen også en fin nøkkel inn til enkelte ungdommer.

Det har av og til åpnet opp for gode samtaler oss i mellom.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Det er ikke bare bare å bli lurt

Når jeg kjører buss står ofte radioen på P4.

Der har de jo en slik lure-telefon, på godt og ondt.

Illustrasjonsbilde, fikk av en passasjer på snap.

 

En gang ble opp-ringeren lurt til å tro at hun måtte skaffe seg to førerhunder for å kunne åpne det aktuelle lokalet.

Da sier den uheldige dama i telefonen: – Nei, det visste jeg virkelig ikke! – så fortvila liksom.

Jeg tror min mannlige passasjer levde seg godt inn i samme lureriet – for plutselig sier han med seg selv: – Det visste ikke jeg heller!

Da var det rett før jeg lo høyt.

Heldigvis var det ikke dagslys da, så jeg kunne koste på meg et lydløst smil og snu hode mitt mot vinduet.

Det er ikke bare bare å bli lurt.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg liker å trekke litt på disse damene

Ei eldre, men oppegående dame kom inn på bussen.

I det hun satte seg sa hun: – Jeg liker å sitte her foran – for da kan jeg følge med litt!

– Ja, det gjør jeg også! – svarte jeg og blunket til henne.

– Men, det må du jo – du skal jo tross alt kjøre! – sa hun og lo.

Jeg liker å trekke litt på disse damene – i alle fall når jeg vet at de tåler en spøk.

Illustrasjonsbilde tatt 3. November 2025. Her står jeg å venter på ledebil gjennom et veiarbeid. Huset her har nok mye historikk, et tegn på levd liv.

 

Må få ta en til, det var en ung gutt, en ung skolegutt.

Han hadde just satt seg godt til rette på første rad, sikkerhetsbelte på og jeg sa:

– Jeg hører rykter om at du er enormt god til å synge, stemmer det?

Gutten så undrende på meg med store øyne, han svarte:

– Jeg er ikke god til å synge, men jeg er veldig god til å spise!

Gutten rigga seg til med resten av nistepakka.

Han spiste opp resten før sin ankomst hjemme.

Det var nok lurt., for ingen liker om nista kommer hjem igjen urørt.

Jeg er heldig som få være bussjåfør, både for de unge og for den eldre garde.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto