Dette er bussene vi hadde på tur i 1999. Jeg kjørte bussen til venstre. Bilde har jeg fått av Anne Lena Aakre Olafsen, en av deltagerene på turen. Bilde er lagt ut med tillatelse.
Da når tiden nærmet seg avgang igjen var der ei eldre dame i min buss som oppdaget at lommeboka var borte.
Noen hadde klart å stjele den, og det som var det verste – var at passet også var borte.
Men en ung gutt hadde tydeligvis fått med seg hva som hadde skjedd.
Han peka på dieseltanken og snakket noe på sitt språk som jeg ikke skjønte, men jeg forstod at han hadde noe å vise meg der ved dieseltanken.
Jeg åpnet luka der som dieselpåfyllingen var, og der fant jeg passet til denne fortvilte dama.
Da hadde flere av oss vært med på å lete sammen med henne “over alt”.
Dyrebar tid, tid hun kunne kosa seg og nyt tiden på markedet.
Pengene var en ting å miste – irriterende nok.
Men det å miste et pass når man er på tur sammen med flere andre er ikke bare bare.
Så kjeltringen viste litt omsorg, det var tydelig at det var pengene han ville ha
Vi kunne fortsette videre hjemover med begge bussene, et bønnesvar i seg selv.
Og vi rakk fint båten som tok oss fra Helsingfors i Finland til Stockholm i Sverige.
Rart å tenke på at i skrivende stund er det snart 20 år siden denne turen var.
Der lå kortet til å betale på min buss, der lå nøklene til å låse seg inn hjemme.
Pengene, visakort – ja dette var for henne rett og slett litt krise.
Hun snudde da hun oppdaget tapet, men da var min kollega reist videre til parkering i Moland Park.
Jeg kunne se hennes fortvilelse, og var ikke i tvil om at det hun sa var sant.
Skriver ikke dette for at jeg er noen “hverdagshelt”.
Men det er gøy når man har et godt samarbeid, og at man kan få ringt de rette telefonnumrene – og i tide.
Min trafikkleder tok grep og fikk tak i rett bussjåfør på Kristiansands-bussen.
Kveldens trafikkleder ringte tilbake og kunne fortelle at veska var funnet, og gav meg nummeret til denne hyggelige bussjåføren som kom fra Kristiansand.
Jeg ringte henne opp, og kunne si hvor jeg var.
Da stod min kollega igjen på sin fritid noen minutter, og vi kunne avtale at jeg kjørte innom i Moland Park for å hente veska.
Passasjene foran klappet på hennes vegne da de hørte at det ville bli en liten tur ekstra innom der.
Den gleden, det blide ansiktet var ubetalelig da min kollega overrekte henne denne veska.
Da denne fortvila passasjeren gikk av på sin ankomst kom hun å håndhilste, og takket for vår hjelp.
Passasjeren som satt foran, og som hadde sett det hele fra begynnelsen kunne etter hennes avstigning fortelle at hun gråt.
Gråt først i fortvilelse, siden av glede.
Tårer jeg ikke fikk se.
Men da gjør det ekstra godt når man har et så godt samarbeid med trafikkleder og ens kollegaer.
Et samarbeid som kunne glede henne litt tilbake.
Det viktigste for meg var at veska kom tilbake til rett eier, og at alt innhold i veska var der fremdeles.
Må legge til at de endra navnet sitt i 1998 til Telemark Bilrur AS, pga fusjonering med Grenland Nord trafikkselskap.
Illustrasjonsbilde. Bilde er tatt på Nelaug i Aust Agder, rundt år 1995.
Man måtte beregne litt tid for å få en brukbar temperatur inne.
Og var der ekstra kaldt ute – lufta jeg ikke akkurat.
Lot ikke dørene stå åpne så lenge ved av og påstigning naturlig nok.
Jeg fikk på en holdeplass ute i traseen på noen skoleelever som var godt kledd – veldig godt kledd.
Med tykke jakker, luer og votter.
For enkelte av dem så føltes det nok godt og varmt inne hos meg – kanskje litt for varmt.
Den ene skoleeleven lukket opp alle de tre taklukene jeg hadde.
Han tok taklukene føre seg – en etter en.
Det gjorde han da han kom inn – på vei til sitt sete.
Jeg tenkte at de taklukene skulle snart komme fort på plass igjen.
Håpet på at jeg ikke trengte å si noe eller lukke taklukene selv.
Sjekka i speilen bakover i bussen at det kun var ungdommer ombord.
For min kommende manøver skulle ikke gjøre turen ubehagelig for eventuelt noen gamle “tanter”.
Jeg skrudde ned all varme.
Tok på full friskluft – da som iskald luft i bevegelse, og opp med sidevinduet mitt.
Det gikk da et kuldesjokk gjennom bussen, og det var også meningen.
Det merket man for å si det rett ut – da luft av 15 minus traff oss der i bussen!
Men det hadde sin misjon.
Den rette skoleeleven fikk klar og hurtig beskjed fra sine medreisende om å få lukka de tre taklukene fort igjen.
Ingen sov tungt da, men de higa etter pusten.
Han fikk ikke betenkningstid, jeg slapp å si noe kan du si.
For da smalt taklukene igjen – som tre skudd: – Pang, pang pang!
Så når skoleeleven endelig fikk av seg si jakke og sin tykke genser, skjerf, lue og votter – så var nok den temperaturen vi opprinnelig hadde god nok også for han.
Jeg tror skoleeleven som åpna taklukene fikk all mistanke til skyld for kuldesjokket!
Ingen mistenkte meg som delaktig i dette, heldigvis.
Ingen så at jeg hjalp han med å lufte litt – med mit sidevindu.
Tenkte at det er bedre å fryse i 5 sekunder enn i flere timer.
Så jeg lukka mitt sidevindu veldig forsiktig etter hvert, når taklukene i sin helhet var på plass.
Og justerte varmen opp igjen til behagelig temperatur kort tid etter.
