På vei oppover så hadde jeg med meg ei koselig eldre dame.

Hun betalte sin billett og satte seg rett bak meg.

Etter noen svinger så begynte jeg å tenke på om hun fikk rett igjen med hensyn til vekslepenger.

Jeg trodde jeg gav henne igjen på en hundrelapp, men ble i tvil på om hun gav meg en to-hundrelapp.

Normalt så holder jeg seddelen jeg får av passasjerene i den andre hånda, slik at når jeg gir tilbake så vet jeg at de får rett igjen.

Og når passasjeren har fått igjen – først da legger jeg seddelen jeg fikk på plass i veska mi.

Men denne gangen så ble jeg veldig i tvil.

Man kan fort bli i tvil når man blir sittende å prate med vedkommende.

Og for meg er det verre å ta for mye enn å ha manko i veska.

For eventuell manko må jeg betale selv, og det er helt greit.

Jeg spurte henne: – Gav du meg en hundrelapp eller fikk jeg en to-hundrelapp av deg?

Da svarte hun: – Jeg gav deg en to-hundrelapp, sjåfør!

– Da skal du ha denne også! – og gav henne en hundrelapp til.

Illustrasjonsbilde

 

Det som skjedde da var spesielt.

En annen dame – på den andre siden sa: – Jeg så det, men ville ikke blande meg inn!

Kan tro jeg er takknemlig for at jeg fikk ordnet opp i dette selv.

At jeg oppdaget det før de to kanskje senere snakket sammen, kanskje etter sjåførbytte vi pleide å ha litt lengre oppe i bygda.

Kunne fort ha blitt sett på som en liten luring mot eldre personer.

For det ville ikke falle meg inn i å lure noen, langt mindre mot eldre.

Jeg tenker ofte på det når jeg har med meg eldre mennesker, tenk – de har vært med å forme vårt land.

De har opplevd krigen, de vet hva det vil si å klare seg på lite.

Uten mobil, uten Internett og med dårlige fremkomstmidler.

Bare tenk på utvalget og tilgangen på varer i butikker.

Det var ikke slik den gangen – slik vi har det nå.

Jeg har stor respekt og takknemlighet for den generasjonen.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Lille Ole på 6 år kom inn i bussen.

Moren kom rett etter og ble stående bak lille Ole for å finne frem kortet for å betale for de to.

Da sa lille Ole: – Du sjåfør, kan jeg spør deg om noe?

–  Klart du kan, du kan spørre om hva du vil! – svarte jeg.

–  Kan jeg sette denne boksen her, så har du litt å kose deg med når jobben din er ferdig?

Denne fant jeg igjen øverst i søpla når jeg hadde parkert på endestasjonen.

 

Jeg rakk ikke å svare en gang før den åpna boksen stod plassert.

Det gjorde inntrykk, for han mente virkelig å gi meg resten av det som var igjen.

– Nei takk, den må du ha selv! – svarte jeg.

–  Ta den med deg, så skal vi sette oss! – sa moren etter hun hadde betalt.

Da tok lille Ole med seg boksen og gikk å satte seg.

Jeg hadde selvfølgelig ikke tatt denne skvetten fra gutten – ikke om den hadde vært uåpna heller.

Men det sa veldig mye for meg om hvilket hjerte som var plassert i denne gode gutten på bare 6 år.

Han ville gi av det han hadde.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

En semitrailer hadde rigget seg inntil liften på min buss.

Den skulle levere varer som jeg skulle frakte videre innover mot de indre bygder.

Problemet var at vi lå litt i feil vinkel mot hverandre.

Der var ei god glippe på den ene siden av liften da de to liftene møttes.

Et illustrasjonsbilde fra den gamle rampa bak Rutebilstasjonen i Arendal, tatt rundt 1995.

 

Allikevel så tok den andre trailersjåføren sjansen på å ta den høge pallen over til min buss.

Men da jekketralla hans datt nedi glippa – holdt hele pallen på å kantre.

Pallen kunne fort ha falt ned på bakken.

Instinktivt ville jeg ta i mot og støtte opp.

Men trådde ut i det blå – på utsiden av selve liften og fikk slått meg noe kraftig.

Både mot liften på turen ned, og i det jeg landet på bakken – fryktelig forkjært på bakken.

Heldigvis fikk trailersjåføren senka pallen raskt slik at pallen retta seg.

Den ble stående fordelt på begge liftene våre.

Pallen kom heldigvis ikke etter meg eller over meg.

Husker godt at den pallen hadde jeg kunnet kjent godt om den hadde kantra.

For den veide 520 kilo i følge fraktbrevet.

Vi snakker her om over et halvt tonn i bevegelse.

Du som jeg så ut da blåmerkene kom til syne.

Det var rene fargekartet fra låret og ned til leggen.

At ikke noe brakk er bare helt utrolig.

Foten ble “bare” forstuet i fallet.

Jeg husker iallefall at det var smertelig vondt.

Det komiske var jo at jeg kjørte første del av skiftet med sprukket bukse.

Det ble luftig tur i dobbel forstand.

Takknemlig for at jeg ikke fikk noen varige men av det.

Godt at man lærer så lenge man lever.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg var så heldig å bli spurt om jeg kunne kjøre syklister til Birkebeinrittet.

En fantastisk tur, med mange hyggelige og veltrente personer.

Den gangen kjørte jeg en kombivogn, dvs at bussen hadde lasterom bakerst.

Lasterommet hadde verkstedet delt inn i to etasjer, og det ble gjort kun for denne ene turen.

Gjort for å få plass til alle de dyre og fine syklene.

De var såpass dyre og eksklusive at de måtte polstres, plasseres og sikres omhyggelig.

Det føltes som om det var den rene verditransporten jeg skulle kjøre.

Illustrasjonsbilde

 

Slik sett har jeg jo verditransport hver dag.

For alle passasjerene er jo gull verd, ja verdt mye mer enn det.

Men heldigvis så slipper jeg å polstre mine passasjerer.

Turen gikk opp til Lillehammer – for der skulle vi sove.

Vi sov på et kjempefint hotell.

Dagen etter kjørte jeg syklistene over til Rena for start.

Jeg kjørte alene tilbake til Lillehammer.

Der stod jeg i målområde for å ta i mot dem etter endt ritt.

Da de alle var samlet i bussen og turen gikk videre til hotellet igjen – sa den ene syklisten:

– Det blir litt av en tur hjemover i morgen, Alf Otto!

– Vi skal alle på bankett i kveld, og der blir det mye drikke, og dette holder på ut over natta!

Jeg må innrømme at jeg tenkte mitt.

Kan ikke si at jeg så frem til hjemturen akkurat – slik som han snakket.

Har som vane å tro på det folk sier.

Bare en brisen person kan lage mye kvalme for de andre, hva da med en hel gruppe liksom.

Men da jeg på hjemreisedagen kom ned til frokosten på hotellet – dukka den ene syklisten opp etter den andre.

Alle var kvikke og opplagte, som om de hadde lagt seg kjempetidlig kvelden føre.

Det var som om de hadde drukket bare brus eller vann på den banketten.

Ikke en eneste person var berusa, alle var hyggelige og på godt lag.

Og den følelsen når en etter en sa: – God morgen, Alf Otto! – og med et smil i ansiktet, ja det var ubetalelig.

Klart det har mye å si når en tenker på en lang kjøretur som ligger foran – at ikke det blir spy og spetakkel.

At noen har litt på innsiden er en ting.

Det har jeg hatt ombord ofte og det uten problemer.

Men med den forespeilingen jeg fikk – så så det ikke så lyst ut.

Godt man kan ta litt feil i blant.

Jeg kjører gjerne syklister igjen.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg var veldig i tvil på om jeg skulle skrive dette innlegget.

For det er ikke en historie jeg er stolt over, og jeg håper at jeg slipper å oppleve dette igjen.

Dere får iallefall se at jeg skriver ikke bare solskinnshistorier.

Men dere får ta del i litt av det som har opptatt meg – både på godt og på ondt.

Fordelen med denne historien er at det endte godt.

På stedet der dette skjedde ble det kort tid etter satt opp fotgjengerfelt med midtrabatt i veien.

Så noe godt kom det ut av dette.

Illustrasjonsbilde

 

Det som skjedde var at jeg skulle kjøre forbi noen få skolebarn som stod i veikanten.

De var på min høgre side og ville nok over veien så fort de kunne – så fort veien var klar for biler liksom.

Jeg vet at barn kan være uforutsigbare.

Enkelte tror visst at de bare kan springe over veien uten å tenke på eventuelle konsekvenser.

Så jeg reduserte veldig på farten i tilfelle.

Det har jeg vært takknemlig for mange ganger i ettertid på at jeg gjorde.

En av guttene trodde veien var klar.

Men veien var så absolutt ikke klar for biler, for der kom jeg – og det med buss.

Gutten så ingen bil ovenfra og trodde at det gjaldt fra begge veier, oppover og fra nedover.

Han sprang over, og rett foran bussen.

Sammenstøtet var uunngåelig.

Gutten forsvant inn under selve bussen.

Jeg bråstoppa.

Visste at ingen fremhjul var gått over gutten, for det hadde jeg nok merket.

Men hvor hardt slaget hans var med møte mot bussen – det visste jeg ikke.

Kjente det gikk kaldt nedover ryggen.

Dette er nok det verste en sjåfør kan oppleve.

Jeg åpna fremdøra, og der kom gutten krabbende frem.

Husker godt hva han sa: – Det gikk fint dette!

Dette sa han flere ganger mens jeg stod der, og du kan tro jeg ble letta og glad.

Jeg fikk snakket rolig med han.

Tok opp det om det å se seg godt føre til begge sider, og i hans høyde sa jeg hvor glad jeg var som fikk se han uten noen skade.

Han lærte nok sin lekse for sin ettertid.

Det var en lærerik opplevelse for meg iallefall.

Deretter tok jeg kontakt med både min trafikkleder og videre med politi.

For en slik hendelse kan man ikke bare kjøre i fra.

Videre så ville politiet ta kontakt med både foreldre, skole og veimyndighet – dette for å forklare hendelsen og problemstillingen på stedet.

Heldigvis så gikk det bra med gutten.

Dette resulterte i fortgang med fotgjengerfelt og med midtrabatt på stedet.

Jeg vil oppfordre alle som er i trafikken om å vise hensyn, spesielt når der er barn langs veien.

–  Vi har ingen å miste!

Er det mørkt – være grei å bruk refleks.

Har du ikke det for hånden – bruk lyset på mobilen og vift med den.

Ser vi deg ikke – får vi heller ikke stoppet.

Tenk på det om bussen kjørte i fra deg.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Som jeg har nevnt i tidligere innlegg – så fikk jeg gleden av å være sjåfør på en av to busser til Russland.

Noe som slo meg var gjestfriheten til russerne.

En enorm stor gjestfrihet til de vi besøkte.

Noen av oss sov i bussene for å holde vakt på bussene, mens andre i gruppa ble innkvartert inne hos enkelte familier i Russland.

Bilde er fått og lagt ut med tillatelse av Anne Lena Aakre Olafsen, en av deltagerne på turen i året 1999.

 

Dette var et av de husene vi ble innkvartert i.

I tillegg inviterte noen av dem vi overnatta hos inn ekstra unger i fra nabolaget, slik at de også fikk ta del i besøket fra Norge.

Husker spesielt en familie som overlot sin dobbelseng til to av gjestene – til et eldre ektepar fra Norge, mens de selv lå trangt sammen med barna på et annet soverom.

Hvem av oss ville hatt overnattingsgjester om man var uten strøm og uten innlagt toalett?

Selv med de begrensa middlene de hadde – så hadde de allikevel hjertevarme og omtanke for andre.

Der det er hjerterom er det husrom.

De var rause og gav av det de hadde.

Jeg for min del blir fylt med takknemlighet og stor respekt etter å ha opplevd en slik tur.

Rett og slett mange sterke inntrykk.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Mange i vårt miljø kjenner denne karen.

Bilde er tatt 05.04.13 – og er av Frode Kalleberg.

 

Frode har jeg truffet ved flere anledninger.

Her var han med meg til Gjeving brygge.

Han er født 08.12.71 – bor på Sira i Vest Agder.

Frode er vel den man kan kalle en god og dyktig bussentusiast.

Han vet litt om de fleste bussene som er her på Sørlandet.

En interesse han har hatt helt siden året 1991.

Han har også avtaler med verksteder om at når en buss er solgt eller avskiltet – så får han beskjed.

Da blir dette lagt inn i hans sitt system.

Bilder har han også sikra seg av bussene gjennom en lang speiding.

Stadig speiding etter nye motiver og ny informasjon om hva som ruller på veiene her på Sørlandet.

Frode har dessverre hatt kreft, men ble heldigvis kvitt den, og ble friskmeldt i året 2017.

Jeg håper han vil fortsette å jakte på oss som ruller langs veiene i mange år fremover.

Han er en stor oppmuntring for de rundt seg.

Han fortjener virkelig litt heder og ære.

 

Bilde og innlegg er lagt ut med tillatelse.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Kjørte den tidligste avgangen fra Risør til Arendal.

Flere av passasjerene mine sov, og det var egentlig ganske rolig i bussen.

Men da jeg kom til Brekka i Auste Moland – der skulle jeg få i fronten dette rådyret.

Fallviltnemnda tok dette bilde etter avlivingen. Bilde er lagt ut med tillatelse.

 

Har aldri i livet kjørt på noe slikt før.

Ringte selvfølgelig til Politiet, og de skulle igjen få varslet Fallviltnemnda.

En jeger fra Fallviltnemda ringte kort tid etterpå, slik at han fikk så riktig vei-beskrivelse som mulig.

På returen fra Arendal kunne jeg se jegeren med børsa – da var han allerede på saken.

Jeg var i rute og hadde nye passasjerer med, i retning Risør, og hadde ikke anledning til å få rede på utfallet da.

Men i pausen i Risør ringte jeg jegeren opp på nytt.

Fordi det var tross alt et liv jeg hadde fått ødelagt – kanskje drept.

Rådyret var funnet, og det var også avlivet – det var beskjeden jeg fikk.

Dyret hadde beveget seg bort et stykke, men ikke langt i fra veien.

Jeg ble veldig glad for at det var funnet, glad på den måten at det ikke skulle lide mer.

Takknemlig for at der er noen man kan og skal ringe til når slikt skjer.

Og at jeg da kunne være sikker på at ingen liv måtte lide i skogen på grunn av meg.

Må rette en stor takk til både Politi og til jegeren fra Fallviltnemnda.

Følte de overtok mitt ansvar på et vis.

En god følelse, selv om denne hendelsen skulle jeg gjerne vært for uten.

Bussen fikk mindre skader.

Her er litt av busten etter rådyret på hjørne.

 

Heldigvis liten skade på selve bussen.

 

Ei lyspære til tåkelyset gikk som følge av dette, pluss litt forskyvning mellom to plater som du ser på det nederste bilde.

Passasjerene tok det veldig fint.

Skjønte jo at de våkna da de hørte dunk-lyden foran – skulle bare mangle, for det støtet hørte man godt.

Jeg kunne se at enkelte var nysgjerrige på omfanget.

For noen som normalt skulle gått ut i bakdøren – kom frem på Harebakken, og gikk ut i fremdøren.

De ville se bussen på utsiden.

Godt det ikke skjer slike påkjørsler hver dag.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg leverte ei gruppe passasjerer på hotellet etter å ha kjørt dem hele dagen.

Bilde er fra en tur jeg hadde for RTB, tatt på Lillehammer 18.08.06, men det er ikke derfra denne hendelsen er i fra.

 

Ble enig med reiselederen om at hun skulle dele ut rom-nøklene mens jeg kjørte ned igjen til sentrum for å få tanket diesel.

Det er jo en ting man må gjøre, og som alltid er greiest å gjøre når man er alene, slik at passasjerene ikke unødig må vente.

Jeg gledet meg til vi skulle treffes igjen, og ha en felles middag med hele gruppa etterpå på hotellet.

Problemet var at jeg fikk ikke mitt dieselkort til å virke ute ved pumpa på denne bensinstasjonen.

Så jeg gikk inn for å spørre betjeningen om de kunne svare på hvorfor.

Dieselkortet ble testa inne.

– Ditt kort er sperret! – var svaret jeg fikk.

Fortsatte med å si: – Skal du ha diesel må du bruke ditt private visakort!

– Eller så får vi kalle inn vitner og ta det som et lån! – la hun til på en noe spydig måte.

Følte et øyeblikk som om jeg stod i en rettssal.

Dog uten vitner eller en god advokat til stede.

Jeg ble veldig paff.

Gikk deretter ut, og tok i bruk mitt eget visakort.

Problemet var at mitt kort hadde en sperre på 999 kroner, og det var ikke i nærheten av hva jeg trengte av diesel.

Det føltes som en dråpe i havet.

Kunne jo tatt kortet ut og inn til jeg hadde fått fylt opp så klart, men syntes ikke det var noe greit.

Man skal kunne bruke det kortet som tilhører bussen.

Jeg ringte da min trafikkleder og forklarte min situasjon.

Han ble også overrasket over svaret jeg hadde fått fra denne betjeningen.

Han bad om å få snakke med denne dama jeg hadde fått et slikt svar i fra.

Jeg overhørte denne samtalen, og jeg kunne høre henne si: – Jeg har allerede en avtale med sjåføren, ha det bra! – og hun la på.

Ordet arrogant er ikke dekkende nok.

I det jeg var på vei tilbake til bussen ved pumpa ringte heldigvis min trafikkleder meg opp igjen.

Jeg fikk gitt han alle de opplysninger jeg kunne gi – med hensyn til kortnummer, navn på stasjon, sted og navnskiltet som jeg la merke til på betjeningen.

Etter få minutter ringte han meg opp igjen og bad meg prøve kortet på nytt.

Da virket det.

Jeg fikk fylt tanken på bussen helt full.

Takk og pris at jeg ikke venta til dagen etter, for da skulle vi rekke flere ferger.

Rart at ikke hun på bensinstasjonen bare kunne dra kortet over i en slik avtrykksmaskin – slik som de kan gjør når systemet er nede.

Pengene ville de fått uansett, liksom.

I mitt tilfelle var vi for gode kunder.

For kortet i bussen hadde nådd sin øverste grense, og min trafikkleder fikk forhøyet den grensa via telefon med vakta i oljeselskapet vi brukte.

Det var en flott service i seg selv.

Godt å ha noen der hjemme på Sørlandet som har sine kontakter, og som kunne få orden på sakene når man kommer i en slik situasjon.

Jeg rakk jo ikke middagen sammen med de andre, dessverre.

Men resepsjonen på hotellet ordnet allikevel en god kalvestek, med god og kald eplemost til.

Og det uten at de skulle ha noe for det.

Det er service.

Skulle gjerne skrevet hvilket hotell dette var og gitt dem kreditt for det.

Men da sier det seg selv hvilken bensinstasjon dette var, og det har jeg ikke lyst til.

Mitt poeng er ikke å henge ut en enkel person eller en konkret bensinstasjon.

Men det var utrolig godt å få av seg uniformen, og bare kunne slappe av etter en slik hendelse.

Kunne nyte den middagen, og vite at det gikk godt til slutt.

Lurer på hva oljeselskapet sentralt sa til denne dama på bensinstasjonen?

Jeg tviler på at det var lønnsforhøyelse de snakket om.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto