En dame kom inn i bussen, og da hun så meg sa hun: – Så koselig å se en vegårsheiing!

Jeg kunne ikke skjønne hvordan hun kunne vite det om meg.

Men hun kom med noen opplysninger som gjorde inntrykk.

Hun sa at hun visste om at jeg hadde en søster, og hun påstod at vi to var like.

Jeg sa at jeg er stolt av alle søsknene mine inkludert henne – for meg var det et stort kompliment.

De hadde jobbet ganske tett sammen, bare på to forskjellige avdelinger på ASA.

Hun sa videre at hun satt på med meg da megleren ringte meg om at huset i Arendal nå var solgt.

Da snakker vi om året 2006, altså i skrivende stund 14 år etter – da jeg den gangen kjørte for Nettbuss og på TIMEkspressen.

Buss 78 tatt i 2009 på Tingsaker i Lillesand, på vei til Kristiansand.

 

Utrolig for et godt minne på henne, og veldig koselig å treffe henne igjen på den ruta jeg kjørte i dag i Agder Buss.

Hun hadde selv vært i den situasjonen der salg og kjøp av hus var på programmet.

Så hun sa hun kjente den lettelsen på mine vegne da jeg hadde solgt.

Det ble tydeligvis et samtaleemne mellom oss to den gangen.

Jeg skulle jo sagt at jeg kjente henne igjen, men det gjorde jeg dessverre ikke.

Men jeg husker at jeg var ved Kaldvellfjorden i Lillesand da megleren ringte, også det var hun enig i.

Veldig koselig treffe passasjerer igjen og som man kan mimre tilbake i tid med.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

En gutt spurte meg: – Skriver du bare solskinnshistorier?

– Nei, det gjør jeg jeg ikke!

Jeg har delt en del ting som jeg absolutt ikke er stolt av.

Denne historien jeg vil dele i dag har en ordentlig fint utfall, men veien dit har vært lang og kronglete for den det gjelder.

Hadde med meg en kar som jeg ofte har hatt gleden av å være bussjåfør for, men har liksom aldri fått anledningen til en slik dyp samtale før slik som i dag.

Han hadde en livserfaring som kanskje ikke alle har fått vite.

Bilde er tatt ved Tollboden i Risør, og er lagt ut med tillatelse av Kjell Oddmund Rydningen.

 

Kjell Oddmund er født i Troms, men han har bodd det meste av sitt liv i sørlandsbyen, Risør.

Man skulle ikke tro at han har levd i 30 år med rusproblemer, hvorav 5 av de årene som uteligger i Oslo.

Han kunne fortelle om steder hvor han lå ute, der litt varme steg opp fra rist i bakken og fra ventilasjonsanlegg.

Heroin var en del av Kjell Oddmund’s liv.

Politi og fengsel var til tider en del av hans hverdag, men denne karen kunne bruke sin vilje til noe positivt også.

Han hørte på en venn, en venn som hadde klart å snu i tide, og tipset var å få seg nye og gode venner.

Skaffe seg et bedre miljø kort og godt.

Det er ikke alle som blir gamle i et slikt miljø.

Dette satte tankene i gang for Kjell Oddmund, for han hadde jo selv mistet flere av sine kameratrer i det gamle miljøet.

Det er ikke en hemmelighet at rus tærer godt på kroppen, vitale organer under langtids rusing sier en dag takk for seg.

Kjell Oddmund hadde et stort ønske om å få lov å komme tilbake til sin hjemby, Risør.

For han ville vise dem som hadde sett han rusa at nå hadde han tatt grep om livet sitt.

Det fikk han lov til, og der grep han mulighetene til å få orden på livet sitt.

Han har nå fått seg jobb, han er forlovet med sin samboer og nå får han lov til å gå fritt sammen med henne og med hunden.

Nå nyter han fine spaserturer sammen med dem, og som han sa:- Jeg stortrives hjemme med henne!

Kjell Oddmund er til stor oppmuntring for de han har rundt seg.

Selv ønsker han å kunne være til hjelp for dem som fremdeles sliter med rus.

Jeg blir fylt av beundring for at der finnes slike som Kjell Oddmund – som vil og som får det til.

Nå lever han rusfri, han er glad og takknemlig for livet.

Kjell Oddmund er en stor resurs for samfunnet.

Så håper jeg at dere som kjenner han, dere som kjenner en som sliter med rus – er gode til å oppmuntre dem.

For de er nok enda mer takknemlige av få litt ros og veiledning på vegen videre.

Alle trenger å bli sett, samme hvilken bakgrunn og ballast man har i livet.

Jeg er takknemlig for at han delte dette med meg, og at jeg fikk lov å dele dette med dere som leser.

Husk: – Så lenge der er liv er det håp!

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Før i tiden så hadde vi en reklame i media der de reklamerte for en kjede innen dagligvare.

Husker jeg rett så var det for kjeden Rimi.

Kanskje noen husker den: – B-b-billig!

Illustrasjonsbilde

 

Det skulle høres ut som om det var veldig billig der.

Jeg måtte smile da en guttunge i bussen plutselig sa: – G-g-gørr dyrt!

Det bare datt ut av han i det vi kjørte forbi butikken i hans nærområde.

Tydelig at han var opptatt av reklame og prisene i butikken sin.

– G-g-gørr dyrt!

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Av og til så kan vi vel alle ha en litt dårlig mage.

En av mine passasjerer kom en dag litt fort frem og lurte på om det var mulig å gjøre et aldri så lite stopp.

Jeg kunne se det på henne at det var ikke bare tomme ord, men et reelt ønske – kroppspråket hennes avslørte det.

For da jeg stoppet i første busstopp – rakk jeg nesten ikke å få åpna døra engang.

Da sprang hun ut, og forsvant bak busskuret.

Skulle ikke tro at ei såpass gammel dame var så rask til bens, men det var hun.

Heldigvis var busskuret såpass stort at ingen kunne se noe.

Hverken de i baksete eller de som satt foran hos meg kunne se noe som helst – heldigvis!

Tiden gikk, og vi andre måtte bare ta tiden til hjelp.

Illustrasjonsbilde

 

Da kun kom inn igjen sa hun: – Tror du ikke jeg dreit oppetter veggen på skuret!

En opplysning kanskje ikke jeg ville delt med oss andre i bussen, men hun smilte og takket for velviljen til dette ekstra stoppet.

Jeg var jo bare så takknemlig for at ikke dette kom til syne inne i selve bussen – for ikke å snakke om den lukta..

Fint når en kan være til hjelp bare ved å gjøre noe så enkelt som å gjøre et lite ekstra stopp når nøden kaller.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Av og til så kan man lure på om man blir gjort forskjell på – kanskje du som leser også har opplevd det?

Jeg kom opp fra Arendal og lå i en jevn kø på gamle E18.

Køen holdt ca 70 km/t og det var fartsgrensa ved Haslestad også den dagen.

På grunn av oppoverbakke så var avstanden til bilen foran blitt lengre på toppen av Våjehallingene.

Så da jeg rulla nedover mot vekta til Statens Veivesen – så rulla jeg litt over grensa i nedoverbakken.

Jeg tok igjen køen og cruise-kontrollen kobla seg inn igjen.

Skulle også ha kobla inn den automatiske ned-bremsingen, men den var ikke innkoblet på det tidspunktet.

Så den lille farten jeg da fikk gjorde at jeg tok igjen køen.

Det var også nok til at jeg fikk en “diplom”.

Illustrasjonsbilde

 

For da jeg kom frem til Haslestad sag stod “onkel” å vinka meg inn, men hver bil foran meg vinket han bare videre.

Da det var min tur til å passere politikontrollen tok politimannen det tegnet som tilsa at jeg måtte svinge inn.

Jeg åpna jo mitt sidevindu og der på utsiden stod der en hyggelig politimann.

Han forklarte meg hvem han var, og hvorfor han hadde stoppet meg.

Sertifikat fikk han til besiktelse og mens han studerte det spurte jeg:

– Hvorfor stoppet du ikke hele køen?

Han tok den som lå høyest, og yrkessjåfører burde visst vite bedre med hensyn til farten.

Da jeg hadde fått mitt “diplom” sa en av passasjerene:

– Den der sjåfør, den fortjente du ikke!

Jeg ble glad for at noen så at det glapp i noen få sekunder i en nedoverbakke, og vi snakker om flisespikkeri sett fra min side.

Jeg holdt min plass i køen helt fra Harebakken, og hadde tenkt å gjøre det fremover også.

Men i nedoverbakken rullet jeg litt over, inntil jeg tok igjen køen – hadde kjørt så pyntelig og fint hele veien.

Fikk jo vist bussen min i avisa da, og det bilde kom i avisen ved i flere sammenhenger – også når jeg hadde fri.

Håper ingen trodde at det var meg som ble tatt hver gang det bilde stod i avisen.

Politimannen var hyggelig, det skal han ha – de gjør bare jobben sin.

Det er bare en løsning om du vil slippe bot: – Kjør fartsgrensene!

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Noen busspassasjerer sitter i sine mobiltelefoner og tenker ikke alltid på at andre kan høre på.

Av og til står de i telefonkø.

Illustrasjonsbilde

 

En av mine passasjerer ble en dag hele tiden satt over til en ny person som han måtte presentere seg for.

Da mannen hadde presentert seg for femte gang – var det lett for oss andre å huske navnet til vedkommende.

Så da vi kom frem til ankomsten hans – kunne jeg ikke holde meg, så jeg sa:

– Må du ha en fin dag, velkommen tilbake, Kåre!

Han gikk ut i gammel vane.

Men da han hørte navnet sitt i det han stod på det siste trinnet i fremdøra snudde han på femøringen for å se hvem som kjørte.

Meg kjente han ikke, så det ansiktsuttrykket var ubeskrivelig når han snudde seg og så inn igjen i bussen.

Han grubla veldig mens han studerte meg – mens andre kom ut etter han.

Jeg kunne se at han hadde lyst til å spørre meg hvordan vi kjente hverandre, men det gjorde han ikke.

– Årh, telefonen! – sa han med seg selv, for det hørte jeg – da gikk det opp for han.

Han smilte, humra og lo for seg selv og dro der ifra – veldig letta over at han fant ut av det såpass fort.

Av og til kan det være lurt å vite hvem som sitter rundt en når viktige telefonsamtaler skal taes.

Jeg kunne jo svart han:- Du får sikkert godt igjen på skatten! – for det kunne høres slik ut på samtalens innhold.

En annen gang kan det være du som glemmer deg litt.

Det kan fort bli fin underholdning for de du har rundt deg.

Kan tro det var stats for oss andre når en ung herre-mann for mange år siden spurte på sine kne om å få kjæresten igjen på telefon.

Jeg har opplevd det også, en sen lørdagskveld i bussen, mulig det var på natt-bussen – husker ikke helt det.

Men jeg husker at han var ikke lavmælt i sin iver.

Tanken slo meg om jeg skulle tatt mikrofonen til han i baksete og sagt: – Det ordner seg nok til slutt for deg også!

Jeg gjorde selvfølgelig ikke det, men lysten var der.

Eller da en dame ringte hjem til mannen og mannen ville tydeligvis ikke slippe henne inn.

Hun hadde antageligvis strukket strikken litt for langt ved å dra på tur til Danmark med en annen kar.

Men inn skulle hun, det var hun fast bestemt på.

Hun avsluttet sin samtale på mobilen – og i påhør av oss andre i bussen med følgende ord: – Jeg skal inn om jeg så må knuse vinduet!

Det er ikke greit at alle andre skal høre på slik krangel i bussen.

Noen samtaler kan sikkert taes når man er alene og ingen hører på.

For meg må mine passasjerer bare snakke i mobil når jeg kjører – bare bruk inne-stemme og ikke sett lyden på høyttaler er du snill.

Ofte er det fin underholdning for oss andre.

Det er verre når de snakker på et annet språk, der begge snakker i munnen på hverandre, og på toppen bruker høyttaleren når de snakker.

Da kan man holde seg for å le.

Så min oppfordring er og blir: – Vis hensyn for de rundt deg når du snakker i mobiltelefon!

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Fredrik er en som jeg har kjent i flere år.

Han har vært min passasjer tidligere, men nå har han fått seg sertifikat og sin egen bil – det vil si han kjører selv.

Vi er venner på Facebook, og der skrev Fredrik noe som gjorde enormt inntrykk på meg.

Jeg refererer (ordrett gjenfortalt) til deler av det han skrev:

Jeg har nå sett en fantastisk film som jeg anbefaler alle å se, vet ikke hvor mange tårer som falt under denne filmen😭❤️ Denne filmen er på Netflix og heter Wonder.
Den fikk meg til å tenke igjennom hva jeg har opplevd..

Alle fortjener å bli sett uansett hvordan man ser ut og hvordan man er som menneske.

Da ordene var sagt kom tårene på oss begge.

Fredrik rekte frem hånda, takket og sa: – Alf Otto, dette betydde mye!

Jeg skriver ikke dette for å skryte av meg selv, men av og til er det viktig å gi gode ord til noen i vår hverdag.

Bloggen var heller ikke i tankene da jeg hjemme fikk denne ideen om å si dette til han, men jeg hadde bare så lyst å gi han denne oppmuntringen.

Alt på bakgrunn av det jeg vet om han, og på bakgrunn av denne filmen han skrev om selv.

Denne filmen burde alle se – gjerne sammen med barn og ungdommer til stede.

Kanskje du som leser nå tenkte selv på en person.

En person som du kanskje burde ringt til.

Kanskje der er en person som du skulle stukket innom å besøkt – bare for å vært sammen noen minutter.

Slike påfunn og ideer burde vi hatt flere av.

Tror jeg ble like glad som Fredrik.

For meg var det veldig godt å se livsgnisten hans, det strålte av gutten på lang avstand – det fine smilet.

De er heldige de som får ha en slik person som Fredrik som venn i hverdagen.

En som har opplevd så mye, og som ikke tar alt for gitt eller som en selvfølge.

Fredrik vet å verdsette både de små og store tingene i hverdagen.

Der har vi nok noe å lære flere av oss – meg inkludert.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

En av mine passasjerer går på trening i Arendal.

Han pendler regelmessing på faste dager mellom Risør og Arendal.

Det er en livsglad gutt, en med masse godt humør.

Men jeg ble svar skyldig da han sa ved ombordstigning: – Det har blitt litt kaldere nå! – og gikk slik kledd.

Bilde er lagt ut med tillatelse av Jonas.

 

Snøen lavet ned, og ute var det fryktelig surt og kalt.

På bussen har vi det jo alltid godt og varmt – det vet han, så det er vel derfor han kan gå slik.

Fordelen var at han var rett antrukket til selve treningen, og sparte seg for litt skift.

Alltid koselig med slike hyggelige ungdommer som følger oss på bussen.

Her ser du bussen jeg kjørte.

Bilde er tatt samme kveld i februar – i Risør.

Bilde er tatt i Risør den 03. februar 2020.

 

Som du ser så var det ikke rart at jeg ikke fikk svart han på kommentaren.

“Det har blitt litt kaldere nå”

Fryser bare ved tanken.

For meg er det gullkorn i hverdagen.

Jeg er takknemlig for at jeg fikk lov å dele dette med dere også.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto