I tiden da jeg kjørte på Telemark Bilruter skulle jeg på turen innover i de indre bygder levere ei pakke langs veien.
På ankomst stod der en ung gutt og ventet spent på ei pakke.
Han stod der på vegne av sin far, og jeg spurte pent om han kunne signere et fraktbrev.
– Klart jeg kan det! – svarte den gutten og tok tak i kulepennen og fraktbrevet jeg gav han.
Jeg så føre meg noen kråketegn til signatur i det jeg gikk bak i godsrommet for å hente pakka.
Men da jeg fikk kulepennen og fraktbrevet signert tilbake fikk jeg nærmest hakeslepp.
Han signerte med noen bokstaver og en skrift som tilsa at han virkelig kunne føre en penn.
Hadde jeg visst at jeg skulle begynne å blogge på sikt skulle jeg tatt et bilde av denne fine underskrifta – for det var et kunstverk.
Illustrasjonsbilde
Jeg spurte gutten om han likte å tegne, og det gjorde han – ja det var lett å se, for maken til skjønnskrift har jeg aldri sett hos en gutt i den alderen.
Tenker han kunne være rundt 15 år den gangen.
Noen ting glemmer man aldri, dette er en av de opplevelsene som sitter enda.
Jeg skulle overta Sørlandsekspressen på Harebakken.
Min avtroppende kollega sa i fra om at der var litt “småtteri” til bagasje i bakerste luke, men dette skulle ikke ut før vi var vel fremme i Kristiansand.
Så slik sett skulle det bli en rolig og grei tur sørover.
Jeg overtok Sørlandsekspressen på Harebakken og kjørte den ned til Kristiansand.
På ankomst i Kristiansand var der ei dame som spurte noe forfjamset: – Er vi i Kristiansand nå?
– Ja, nå er vi vel fremme! – svarte jeg på det konkrete spørmålet og hjalp de videre ut med bagasjen.
Illustrasjonsbilde, tatt 25.05.07 ved busstoppet på Åmot i Telemark. Jeg kjørte buss med internnummer 21 til Nettbuss Sør der – i forbindelse med en fantastisk fin vestlands-tur.
Kjørte videre til Mjåvann for å gjøre klar bussen for returen.
Som en ekstra opplysning vil jeg nevne at den bussen gikk 215 mil i døgnet. og på Mjåvann var den tiden på døgnet bussen sto lengst i ro.
Der ble den rengjort innvendig, den fikk påfyll av rekvisita, fylt diesel ble også gjort der samtidig ble toalettet tømt.
Den gangen var der et samarbeid med Team Møre, så når bussen kom til Oslo overtok andre kolleger bussen og kjørte den videre på natta mot Kristiansund.
Da jeg var kommet meg ut til Bjørndalssletta i Kristiansand – da i rute mot Oslo – ringte det en telefon.
Fikk beskjed om å vente fordi en drosje lå bak for å ta meg igjen var beskjeden.
Et ektepar skulle være med, et ektepar som hadde kommet seg til feil by.
De skulle vært til Kristiansund kan du skjønne.
Så da viste det seg at det paret som lurte på om vi var vel fremme tidligere på dagen var nok ikke det allikevel.
Tenk for en lang reise de fikk.
Først tidlig ut fra Oslo til Kristiansand på dagen, deretter samme vei tilbake samme ettermiddag.
For så å begynne på turen nordover mot den rette destinasjonen, Kristiansund natt til neste dag.
Kunne få ondt av dem.
Husker jeg rett så betalte de ikke for turen tilbake til Oslo.
Feilen lå jo der inne i Oslo ved første påstigning slik jeg ser det.
Fort å ta feil, si feil eller misforstå på to så like byer, Kristiansand og Kristiansund.
Uansett hvem som misforsto hva – så fikk de mye busstur for pengene.
