Illustrasjonsbilde tatt på vei ned fra Løvnes på Vegårshei 24. Februar 2026.
Jeg trodde han hadde glemt noe på skolen og en tur tilbake til skolen det var der ikke tid til.
– Du kan ikke gå tilbake til skolen nå, vi skal snart kjøre, vennen min! – svarte jeg.
– Jeg skal bare si noe til læreren min som står der! – og den lille skolegutten lovte å være rask.
I det han gikk bort til læreren tok han frem en pose med små hjerteforma sukker.
Han plukket frem et sukker fordi den lille skolegutten ville spandere det på sin lærer.
I det læreren mottok det sukkeret snudde skolegutten seg og gikk tilbake til bussen min som han lovte – i det han bretta posen fint sammen igjen, han var stolt.
Jeg kunne se at dette gjorde inntrykk på læreren.
Læreren riktig trakk pusten litt ekstra i det hun rista litt forsiktig på sitt hode og ble stående å se etter han i beundring.
Jeg tror det gjorde dagen hennes – i allefall min.
For meg sa det også mye om denne skolegutten, for det betydde mye for han – det å kunne spandere.
Fantastisk å kunne se gleden i øyene hans når han kom inn igjen i bussen og på tiden som han lovte.
Fint å se gleden av det at han kunne gi litt av det han hadde – det ble nesten som en appell for meg til ettertanke.
Det er utrolig lite som skal til for å glede andre – noe denne lille skolegutten hadde skjønt.
