Noen innlegg kan jeg fint leve med

Jeg kom hjem og fikk se at jeg var blitt tagget i et innlegg på Facebook.

– Åh nei, ikke nå igjen! – tenkte jeg.

Der er jo så mange innlegg man blir ufrivillig tagget i, fryktelig irriterende for å si det rett ut.

Jeg snakker da om tagging i innlegg som består av spam.

Denne taggingen her var noe helt annet.

En kollega av meg i et annet selskap hadde sett ei som hadde tatt bilde av meg og skrevet noen ord om bussjåføren i en lukket gruppe.

Dette jeg deler i dag ble lagt ut på en Facebook side jeg selv ikke er medlem av, og hadde i utgangspunktet ikke tilgang til å kunne få sett det.

– Takk til han som fikk meg til å se dette!

Jeg får si som en kjent artist sa en gang da jeg skrytte av han og hans gitarspill: – Dette tåler jeg vell å høre!

Bildene er lagt ut med tillatelse. Bilde er tatt på Grenstøl i Tvedestrand.

 

Å få en slik tilbakemelding varmer og oppmuntrer.

Det betyr ikke at jeg er noe bedre enn andre, absolutt ikke – det er ikke derfor jeg poster dette.

Må bare si tusen takk for innlegg og for taggingen til min kollega.

De ordene som omhandler skryt her for stå for den reisendes regning, men koselig var det.

Alle trenger å bli sett i hverdagen!

Der har jeg også noe å strekke meg til over for de menneskene jeg har rundt meg.

Bare det å kunne spandere på et “Hei” og et smil – det koster så lite, men betyr så mye for den som får det.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

I dag har vi hatt besøk av biskopen

Det er utrolig koselig å treffe skoleelever som jeg har hatt med tidligere.

Spesielt når de mimrer om ting de opplevde med meg den gangen de satt på med meg til og fra barneskolen.

Artig når de innrømmer at de trodde den gangen at der var fugl i bussen på bakgrunn av mine fuglelyder med munnen.

For spøk spurte den ene skoleeleven: – Har du fuglen med deg enda, Alf Otto?

Det ble jo noen smil og litt latter da.

For meg var det veldig koselig at de husket det enda liksom – så mange år siden jeg hadde de med fast.

På spørsmålet hans måtte jeg svare: Ja, “fuglen” er med enda – en sjelden gang da, så vet dere det!

Her står jeg klar til avgang i Vrådal den 06. Februar 2022.

 

Jeg spør av og til skoleelevene om de har lært noe i dag.

Her om dagen måtte den ene innrømme at i dag hadde han lært litt.

Han smilte og lo: – I dag har vi hatt besøk av biskopen! – og med et blikk og et smil som overbeviste meg om et trivelig besøk på skolen.

Nå kunne det virke for meg som om “Fader vår” var godt innlært – om ikke den bønnen satt innlært hos elvene fra før.

Det ble uansett en fin stemning når de guttene kom inn og entra inngangsdøra og satte seg foran i bussen.

Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten de skoleelevene.

De beriker meg veldig.

Mange av dem er så reflekterte, fulle av liv, latter og glede.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Ikke hverdagskost å få tilgang på slike hemmeligheter

Jeg stod noen minutter før avgang i byen og fikk ombord to ungdommer, en gutt og ei jente.

De satte seg bak og etter en kort stund gikk jeg bak til dem for å slå av en prat.

Denne jenta og gutten er jo regelmessig med på bussen, så jeg ville bare høre åssen det stod til.

Vi snakket om løst og fast, utdannelse, valg av yrke og slike ting.

Det ble også snakk om det som skjer i Ukraina.

Illustrasjonsbilde

 

Gutten var i familie til en som hadde kjørt ned for å hente flyktninger.

Samtalen mellom meg og ungdommene fikk et dypere innhold etter som tiden gikk.

Da sa jenta: – Pappa reiser snart ned for å ordne et hus han råder over for å gi tilgang for flyktninger i nabolandet til Ukraina!

Jeg var nødt til å kjøre fra byen – bussen skulle gå fordi klokka var passert, men det disse ungdommene sa gjorde et sterkt inntrykk på meg.

Det ble noen tanker når jeg kjørte videre mot neste by.

Senere ved sjåførbytte gikk jeg bak igjen til ungdommene som da satt alene der bak.

Jeg sa til jenta: – Det du sa om pappaen din gjorde et sterkt inntrykk på meg! – jeg måtte innhente meg litt.

– Før han drar nedover til dette huset må du gi han en klem og si at du er glad i han!

– Det skal jeg gjøre! – svarte hun.

– Ikke glem å gjør det med mamma også, selv om hun ikke blir med han ned!

Hun skulle bli hjemme her i Norge.

Jeg ble rett og slett rørt der jeg stod.

Moren hadde visst ikke så lyst til at mannen skulle dra.

Ikke fordi hun ikke unte han turen, ikke fordi hun ikke ville låne bort huset der nede, men fordi hun var redd for om mannen ikke kom levende hjem igjen.

Det er ikke hverdagskost å få tilgang på slike samtaler og med en så kjekk ungdom.

Da jeg skulle til å gå frem igjen og for å gå av bussen sa jeg: – Dere er begge to noen fantastiske ungdommer!

Jeg tror de hadde godt av å høre det.

Alle har vi behov av å bli sett i blant.

Jeg tror ingen tar skade av å gi ens foreldre en klem og med følgende ord: – Jeg er glad i deg!

Mine egne foreldre skulle fått mange flere imens de levde – det ser jeg nå.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Blandet meg inn mellom en bussjåfør og en bilist

Det er mye snakk om Russland i skrivende stund.

Jeg skal ikke gå inn med mange synspunkter når det gjelder krigen mot Ukraina.

Vil bare kort si at det er leit at noen velger krig – det er tapere på begge sider og mange uskyldige liv går tapt.

Nok om det, men jeg kom på en opplevelse jeg selv hadde i Russland for noen år siden.

Vi var to busser i følge og var der med hjelpesending til en by som heter Bryansk og til områdene rundt der.

Denne bussen kjørte jeg, en av to busser vi hadde på turen i 1999.

 

Har skrevet litt om den turen før, men dette jeg nå skal fortelle har jeg ikke nevnt før.

På vei hjemover hadde vi en pause i Vyborg før vi skulle gå inn i Finland.

Jeg fikk se at en svensk buss tok borti en russisk bil uten å ville stoppe for å gjøre opp for seg.

Russeren tente på alle pluggene og fikk stoppet den svenske bussjåføren.

Jeg kunne se at de to var ikke enig om hva som hadde skjedd.

Det virket for meg som om min svenske kollega trodde at russeren ville gi han skylden for en gammel skade.

Jeg var veldig i tvil på om jeg gjorde lurt i å blande meg inn, men jeg så at bakhenget på bussen sneiet borti bilen da bussen la full sving ut fra parkering.

Hadde det vært meg som hadde blitt påkjørt hadde jeg likt at en utenfra kunne gitt den opplysningen som skulle til for at rettferdigheten hadde seiret.

Jeg gikk bort og sa til min svenske kollega:

– Det er ikke meningen å blande meg inn, men jeg så at du var inni bilen til russeren!

Jeg fikk forklart på en saklig måte slik at russeren fikk sin rett.

Den hissige russeren ble mer enn glad da den svenske bussjåføren tok han i hånden og ville gjøre opp for seg.

Heldigvis var det ikke meningen å bare stikke av.

Han så bare ikke at bakhenget på bussen gikk for mye ut i det han svingte.

Ting man ikke ser eller hører er ikke godt å ta skylden for heller.

Heldigvis endte dette godt.

Jeg tror den svenske bussjåføren betalte russeren kontant i hånda.

De skiltes i allefall som to gode venner – en god følelse for meg.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto