God service på bensinstasjonen

Som bussjåfør så har det blitt litt turkjøring i ny og ne.

Illustrasjonsbilde

Med buss er det godt å komme til bensinstasjoner som kan levere tilleggstjenester som vann, toalett-tømming og vaskemuligheter.

Bussene trenger jo ikke bare diesel.

Men litt tilsyn må til både her og der, pluss sjåføren må jo kanskje ha litt påfyll.

Jeg forventer ikke at slike besøk skal oppleves som å komme “hjem” – der man kan gå som man vil liksom!

Men en plass jeg var innom – kunne jeg det.

Følte jeg fikk en tillit som jeg kun har på hjemmebane, der de kjenner meg.

Fikk til og med låne et nøkkelknippe, slik at jeg kunne låse meg selv inn for å få tak i diverse utstyr.

Og da jeg leverte nøkkelknippe tilbake – sa en av betjeningen:

– Før du går, sjåfør – må du ta meg deg en kopp kaffe!

Og med et smil sa han: – Ønsker deg en god tur videre, velkommen tilbake!

Bare den vennligheten og det smilet – gjorde dagen min strålende.

Noe å tenke på for oss alle.

Kan vi gi et lite smil i hverdagen?

Det betyr så utrolig mye.

Å dra derfra med fylt dieseltank, sjekket olje og vann, med nytrukket kaffe – og med “velkommen tilbake” – føltes fantastisk.

Da gikk turen videre for å hente gruppa mi så fint.

Jeg har vært der flere ganger, for jeg liker meg der.

I fjor tok jeg privatbilen på tur, da med kona mi.

Ville vise henne enkelte av de stedene jeg har vært med buss.

Da ble denne bensinstasjonen som du ser på bilde selvfølgelig besøkt.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

En sliten skolegutt

En skolegutt pleide å gå ut bakdøra, og det sammen med de andre.

Illustrasjonsbilde

Men denne dagen kom han frem, og satte seg på første bussete.

De andre ropte etter han: – Kompis, kommer du ikke?

Skolegutten svarte: – Dere kan bare gå føre, jeg kommer snart!

Til meg sa han: – Alf Otto, jeg er så sliten!

Han tok opp hetta på genseren, og jeg kunne se han var ordentlig lei seg der han satt.

Jeg lukka begge dørene slik at vi kunne få noen ord sammen helt alene.

– Sliten, får du ikke sove? – spurte jeg.

– Der er en del ting som skjer rundt meg, mye krangling og jeg blir bare så trist og lei meg til tider!

– Og det gjør meg sliten, Alf Otto!

Jeg ble bare så takknemlig for at gutten turte og ville lufte denne hemligheten med meg.

Jeg satte meg bak til han – bare på motsatt side, slik at vi kunne se hverandre.

– Siden det er deg skal du få et godt tips! – sa jeg og blunket til han.

– Prøv å bevare roen når situasjonen er litt ute av kontroll!

– Tips to får du som en bonus, for jeg bryr meg om deg!

Da så han på meg, og jeg kunne se at tårene var rett rundt hjørne.

– Ikke svar hardt igjen, ikke svar med samme mynt, men bare la de andre få fyre sine ord-kanoner i fred, til de går tomme!

– Da har du mist å be om tilgivelse for når kranglingen er over, og når ord-støvet har landet!

– Da har du nedbemannet mye av det som står i mot deg!

Han takket for samtalen, og sa at han skulle tenke på rådene – i det han gikk ut.

Jeg skal innrømme at jeg følte meg glad og lettet over at han viste meg tillit og ville ha denne samtalen.

For meg var det ikke en selvfølge.

Han kunne valgt å gått ut bakdøra – slik de andre gjorde, og slik han selv pleide å gjøre.

Det kunne like godt ha vært en annen person i hans omgangskrets eller en annen kollega som han ville lufte dette for.

Derfor ble jeg fylt med stor takknemlighet og respekt når han denne dagen delte dette med meg.

Jeg fulgte han med blikket bortover i det han heiste opp skolesekken på skuldrene.

Da gikk han resten mot skolen helt alene.

De andre ventet ikke.

Kjente på et vis hans fortvilelse langt inn i mitt hjerte.

Da følte jeg meg ensom på hans vegne.

Jeg tutet to korte med buss-hornet i det jeg dro der i fra, noe han besvarte med å vinke tilbake.

Slike samtaler setter spor etter seg.

Det var tross alt en ungdom, en ungdom i sin beste alder.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Stor kontrast på service på hotellene

Jeg kjørte en gruppe utenlandske passasjerer og skulle levere dem på et hotell nær flyplassen.

Illustrasjonsbilde

Der skulle jeg selv overnatte, slik som resten av gruppa jeg hadde hatt med meg den dagen.

På vei dit fikk jeg telefon fra operatøren jeg kjørte for – om jeg kunne hente neste gruppe noe tidligere enn avtalt – neste dag!

De skulle hentes inne i selve byen, altså på et annet hotell.

Klart jeg kunne det, selv om det var gørrtidlig.

Da jeg var på vei til hotellrommet mitt – spør jeg i resepsjonen når frokosten var i morgen tidlig.

Fikk beskjed om at den var litt senere enn at jeg ville rekke den dagen derpå.

Jeg fikk tilbud om at de kunne smøre ei matpakke, men at det ville koste – siden jeg skulle ha den utenom åpningstidene.

Kunne ikke dy meg så jeg svarte at: – Dette fikk vi inkludert når jeg kjørte overnatting til Oslo.

– Også der hadde vi avganger som gjorde at vi ikke rakk frokostene på grunn av åpningstidene, og det var samme hotellkjede!

Men de kunne ikke gi meg den “for free”

Da takket jeg nei!

For da ville jeg heller kjøpe noe mat en annen plass og på et tidspunkt som var mer humant.

Dagen etter så leverer jeg min rom-nøkkel og takker for oppholdet.

Sa til den samme personen i resepsjonen at jeg synes det var rart at man skulle betale for en frokost som normalt er inkludert, og la til at jeg hadde gullkort.

Det hadde jeg på den tiden, men ville ikke si det kvelden før.

Ville heller se om de var generøse.

Hun fikk litt å tenke på tror jeg, for da holdt hun seg for munnen og måpa.

Jeg blunket til henne, smilte og ønsket henne en god dag.

Da jeg etter kort tids kjøring ankommer det andre hotellet inne i byen, får jeg se at den nye gruppa ikke var helt klar.

Inne ved denne resepsjonen får jeg høre at de skal bestille frokostpakker til min nye gruppe, også dette er utenlandske turister.

Jeg spør om han kan bestille en frokostpakke ekstra, for der var jeg innstilt på å måtte betale for føden.

Jeg gjorde meg klar til å betale, men nei.

De skulle han ikke ha noe for den.

– Men, jeg har ikke lagt her, så jeg vil gjerne få betalt!

Nei, den skal du ha! – var svaret jeg fikk.

Etter hvert kom den nye reiselederen ut og vi hilste på hverandre.

Vi gikk inn å satt oss, og samtalte litt om dagens program og gjøremål.

Vi begge tok oss litt mat, kaffe, ja vi tok frokosten sammen.

Forskjellen var at jeg hadde ikke lagt der, slik som hun hadde gjort.

Jeg tok en frokost jeg ikke hadde rett på, følte meg litt som en tyv.

Etter endt frokost – gikk jeg igjen tilbake til resepsjonen og fortalte om mitt frekke “tyveri”

Holdt lommeboka klar, for dette ville jeg betale for.

En fullverdig frokost, pluss en smurt nistepakke, men tror du den karen bak disken ville ha penger?

Der var svaret: – Det var så lite, såpass service må du ha, sjåfør!

Jeg takket og bukket, og skjønte ikke helt hvorfor jeg fikk i pose og i sekk!

Jeg hadde ikke lagt der en gang!

Men der som jeg lå, der jeg hadde levert en fullastet buss med passasjerer, der skulle de ha penger!

Enda jeg brukte samme hotellkjede som da jeg kjørte overnatting til Oslo.

Og på den tiden hadde jeg gullkort innenfor denne hotellkjeden, – noe som hun kunne sett.

Nei, man kan lure litt i blant.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Bamsen jeg fikk til en bursdag

Denne kameraten har fulgt meg gjennom mange år.

Han fikk jeg til en bursdag for lenge siden, gitt av en god venn.

Bamsen satt fast i frontruta på bussen jeg kjørte, og bamsen fikk mange fine turer i gjennom by og bygder.

At den ikke ble borte på noen av turene – ja det er et lite mirakel i seg selv.

For det hendte at jeg fikk høre: – Åh, er det der bamsen vår er!

Nå er han fast på kontoret mitt.

Han har tatt ut sin afp, og blir nå sittende hjemme på kontoret mitt heretter.

Dette er pga at jeg har ikke lengre en fast buss, men kjører mange forskjellige busser.

Men han er alltid til en oppmuntring når jeg er på kontoret mitt.

Bamsen gir meg mange gode minner fra en svunnen tid.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Den bortkomne sønn

Til eldre man har blitt, jo mer fri i helgene ønsker man.

Men min daværende trafikkleder spurte om jeg kunne tenke meg å hjelpe til på nattbussen.

Jeg må innrømme at den gangen kunne jeg tenkt meg å slippe det.

– Ring meg om dere ikke finner noen andre! – svarte jeg i første samtale.

Da jeg var nybegynner fikk jeg ikke nok av slik kjøring.

Men når man har familie og gode venner, så er fritiden mye mer verdt enn penger for meg.

Trafikklederen ringte igjen, og jeg fikk spørmålet igjen om å kjøre nattbuss.

Jeg svarte jo ja.

Da jeg kom til endestasjonen på siste tur den natta – natt til søndag, var det på tide å åpne bakdøra for den siste passasjeren.

Men tror du han ville ut der?

Nei, han kom fremover.

Jeg kunne høre flakser slå inn mot stolryggene i det posen hans sneia borti.

Fikk en følelse av dette kunne ta tid, tid å få mannen ut.

Tror du han skulle gå ut fremdøra?

Neida, han satte seg i det fremste bussete, og han ville prate.

Sånn egentlig hadde jeg mest lyst å ta kvelden, komme meg i seng selv.

Og jeg hadde lite lyst å bruke tid på en full og kverulerende mann liksom.

Men jeg kunne ikke kjøre.

Fordi han hadde behov for noen ord sammen.

Han lurte på om jeg var en kristen.

Det var hans første spørsmål.

Jeg er veldig forsiktig mht min tro over for mine passasjerer, men på direkte spørsmål må man ha lov å svare.

Og her var vi bare oss to igjen, og ingen som kunne bli forstyrra.

Vi fikk en god samtale, og jeg kunne se at tårene hans rant nedover kinnene.

Det viste seg at han kunne mye mer i Skriften enn hva jeg noen gang kommer til å få inn.

Han kunne fortelle at han hadde hatt oppgaver i en av byens kirker.

Illustrasjonsbilde

Men så gikk det litt galt for han, og flaska hadde blitt hans nye venn.

Jeg kom da på fortellingen om den bortkomne sønn.

En fortelling som både er fin, dyp og full av kjærlighet.

En far som elsker sine på tross av.

På tross av alt det gale de finner på.

Ingen god far står med lukkede hender eller snudd rygg når ens egen sønn vil vende hjem.

Denne fortellingen kjente han til, og den tok han til seg.

Han gikk ut, og jeg fikk et klapp på skuldra i det han sa: – Vil du huske på meg, sjåfør!

Jeg fikk en følelse av at der var en mening for at dette skiftet havnet hos meg.

Andre kollegaer kunne også tatt denne samtalen, men da hadde jeg gått glipp av den.

En god stund senere fikk jeg se han på en gospelkonsert i distriktet.

Jeg gikk bort etter konserten – på utsiden for å hilse på han.

Han husket meg igjen fra nattbussen.

Husket samtalen og dens innhold.

Det virket som han nå hadde det greit.

En fin utstråling hadde han, fint smil og glimt i øye.

Veldig koselig for meg å treffe han igjen.

Glemmer ikke det solide håndtrykket han gav meg.

Dette er også en sann historie, og som jeg ikke glemmer så lett.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Fikk klage på at jeg kom for sent

Jeg skulle hente ei gruppe på Gardermoen.

Illustrasjonsbilde

Fikk beskjed om å henvende meg til trafikklederen der på flyplassen når jeg kom frem.

Det gjorde jeg, og fikk også sagt i fra om hvilket fly jeg venta på.

De fikk mitt telefonnummer, og jeg plasserte bussen på venteområde som avtalt.

Jeg kunne ikke gjøre noe annet da enn å vente.

Var ute i god tid, så det var bare å vente til trafikklederen gav meg beskjed om at mitt fly hadde landet.

Tiden gikk, og plutselig ringte telefonen.

Da ringte min egen trafikkleder på Sørlandet!

Og som lurte på hvor i all verden jeg hadde gjort av meg.

Gruppa hadde landet for lengst, og hvor er bussen, liksom?

Jeg fikk forklart at jeg stod klar på venteplass, og hadde ikke hørt noe fra trafikklederen på flyplassen.

Men, jeg starta fort opp bussen og kjørte frem.

Måtte bare beklage forsinkelsen, selv om den feilen ikke var min.

Av og til er det det lureste man kan gjøre.

Da min gruppe var vel ombord – satte vi nesa mot Sørlandet.

Endelig kunne vi alle slappe av.

Tok etterhvert mikrofonen og ønsket dem velkommen, presenterte meg og fikk beklaget det hele.

Heldigvis så skjønte de meg.

Så turen fikk en fin slutt.

Men når slike misforståelser skjer er det fort å bli overgitt.

Iallefall om man har reist langt.

Kanskje er dem sultne, kanskje trøtte etter en lang flyreise.

Det var en koselig gruppe, og som jeg kjører gjerne for igjen.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Sjåfør, er du blitt syk?

En av mine passasjerer spurte meg en dag om jeg var blitt syk.

Illustrasjonsbilde

– Nei, hvordan det? – spurte jeg.

– Jo, du ser tunghørt ut!

Det er ikke så verst å kunne se at man hører dårlig.

Årsaken var at han satt bak skilleveggen min, og den tar av for lyden.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Kledd i dress, og havnet i vannet

Hadde en fin tur med et landslag i orientering.

Sikkert kjendiser i sitt hjemland, men for meg var det helt vanlige folk – som deg og meg.

Jeg henta dem på et hotell i en av sørlandsbyene, fordi de skulle innover for å fly hjem.

De skulle tilbake til sitt hjemland etter endt orienteringsløp.

Dette var på den tiden da Fornebu var flyplassen, og det var dit ferden gikk.

Jeg kom for å hente dem i god tid den natten.

Fikk alle ombord, men treneren ville at vi skulle vente enda lengre – lengre enn avtalt.

Fordi en fra landslaget skulle følge etter bussen vår med en leid leiebil.

Jeg skulle liksom vise vei.

Da vi hadde venta en god stund på en bil som aldri kom, måtte jeg si i fra.

Jeg gav beskjed på en fin måte om at til lengre de venta, jo mindre tid får vi til ev pause og innsjekk på flyplassen.

Treneren skjønte jo tegningen og gav ordre til meg om at vi skulle kjøre.

De ville jo helst rekke flyet også.

På veg til Fornebu så kom der ønske om å gjøre et aldri så lite stopp for å kunne gå på do.

Klart vi kunne gjøre det.

For såpass som enkelte der hadde fått i seg – så vet jo alle at det som kommer inn også etter hvert må ut.

Jeg hadde jo henta dem på banketten og de fleste var i fin form.

Illustrasjonsbilde

Da vi stoppet ved Hallevann – var jo guttene såpass gentlemen at de lot damene få gå først på doene.

Men en av guttene tok seg ikke tid til å vente på en ledig do.

Så han hoppet like godt over autovernet.

Ut i mørket og ut i det ukjente.

Der er det nemlig en bratt skråning som fører ned mot vannet.

Ikledd dress og pen-skjorte klarte han ikke å få stoppa i skråningen ned.

Han gikk rett i vannet med et plask, men til et plask der han fikk stående applaus fra resten av laget.

I måneskinnet kunne jeg se at gutten tok seg noen saltoer, og med dressen på.

Han kom etterhvert seg opp, og til et lag som klappet og lo.

Ja det var som han hadde vunnet en medalje til for sitt hjemland.

Det endte med han han fikk skifta til noe tørt, til noe gymtøy som sikkert var fylt opp av svette.

I det han kom seg inn igjen i bussen klarte samme gutt å spy.

Han spydde rett i ei åpen dameveske – tilhørende en av de han reiste med

Den fikk han fylt opp med det grumset han tidligere hadde drukket og spist den kvelden.

Dette så heldigvis treneren og sa: – Sorry, we have to clean up for you!

Jeg takket for det, og ble glad for litt medhjelp fra den kanten.

Bare lukten alene var noe helt for seg selv.

Men det ble mye latter blant de reisende i laget.

Kanskje ikke for den jenta som fikk fylt opp veska si med oppkast, blandet med karsk og vodka.

Dette var noe de fikk ordne opp i internt tenkte jeg.

Så jeg tok ikke å rørte den veska.

Der lå ei bok der kunne jeg se, samt briller og sminke, en fin blanding kan du si.

Da vi endelig kom oss videre etter endt do-besøk og et ufrivillig bad, gikk turen videre inn mot Fornebu.

Nå i en tyngende tåke.

Da ble plutselig god tid til veldig dårlig tid!

Men vi rakk innsjekkingen og boardingen så vidt.

Alle var fornøyde med turen, en tur med litt variasjon kan du si.

Jeg kunne ikke annet enn å flire litt for meg selv da jeg returnerte til Sørlandet igjen – alene.

Gutten i gymtøy videre dro, mens de andre reiste videre i finstas og pensko.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

En kommende konditor

Å kjøre skolebuss er bare så gøy.

Og spesielt når jeg får inn skoleelever som har noe fint de gjerne vil vise meg.

Hadde med ei jente som har vært ute på utplassering på Baker Jørgensen i Arendal.

Sofie har som mål å bli konditor, og hun satser høyt.

En dag vil hun satse på å starte for seg selv.

Og på bussturen hjem ville hun vise meg sitt mesterverk.

Her er kaka som Sofie Liane har laget selv.

 

Navn og bilde er lagt ut med tillatelse.

Slike mål i livet står det respekt av.

Hun er bare 18 år, og er allerede så flink.

Ønsker henne bare lykke til.

Ikke gi opp dine mål i livet.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto