Jeg har hatt den gleden av å få tre turer med buss til Göteborg i Sverige.
Det var ei gruppe med unge musikanter her fra bygda mi, med pensjonister fra andre steder i regionen.
Og det var med ei gruppe fra en stor bedrift i fra Kristiansand, også de med godt humør hele veien.
Turer med mange gode inntrykk.
Noen få tanker og inntrykk får du her nå.
Et av inntrykkene var da jeg skulle få parkering for natta.
Jeg skulle jo parkere en buss, og slike parkeringsplasser som er godt egnet for slike kjøretøy – er det ikke over alt.
Ble anbefalt en parkeringsplass før avreise her – fant plassen, men der kunne jeg stå maks en time.
Tydeligvis en endring fra den gangen han som gav meg tipset selv var der.
Jeg gikk da inn på en bensinstasjon i nærheten for å få noen gode råd.
Regnet med at de som jobbet der hadde litt kunnskap om hvor jeg kunne få ordnet en grei parkering, ev få meg et bykart i det minste.
Foran meg i køen stod der ei jente ikledd i uniform, og det var ei av de som kontrollerte plassen der jeg stod.
Snakk om heldig, for hun var parkeringsvakten jeg trengte.
Hun gav meg lov til å stå der lengre enn hva skiltene tillot, en fantastisk imøtekommende og serviceinnstilt person.
Og hun skulle gi beskjed til sine kollegaer om hva vi to var blitt enige om.
Men hun fikk dessverre ikke kontakt med dem via radioen sin der og da.
Før jeg gikk fra henne – ville jeg jo ha hennes navn – tilfelle bråk i ettertid.
Vi gav da hverandre de nødvendige opplysninger mht telefon, navn på hotell jeg hadde fått, navn og etternavn.
Og jeg kunne gå derfra med en buss som stod trygt og godt parkert, og med hennes tillatelse og velsignelse.
Hengte opp en lapp i frontruta også – bare for sikkerhets skyld.
Slik at om der kom en parkeringsvakt som ikke hadde fått denne beskjeden, så kunne han eller hun sjekke dette opp selv, fremfor å gi meg en parkeringsbot.
For det vil man jo ikke ha.
Da jeg litt senere kom meg på hotellet, fikk av meg uniformen, fikk dusja og gjorde meg klar til en gåtur – gikk plutselig tv på av seg selv.
Der stod det følgene på skjermen: – Hej, Alf Otto. Här är ett meddelande till dig!
– Vänligen kontakta Sercuritas på följande telefonnummer!
Var ikke vant med at slike personlige opplysninger kommer rett på skjermen på hotellrommet mitt liksom.
Jeg tok kontakt med dem, og fikk beskjed om å måtte flytte bussen til en større og mer egna parkeringsplass innen klokken 21.
Jeg var jo glad for at jeg fikk lov å stå der såpass lenge, og takknemlig for at de gav meg gode tips til løsning.
Da jeg etter hvert kom meg til hotellet igjen etter en fin gåtur i byen, alt hadde gått fint den dagen – tikket det inn en sms fra en av ungene hjemme.
– Pappa, jeg savner deg!
Du kan si, da skjønner man hva ekte kjærlighet er.
For selv om alt gikk på skinner, alt hadde vært greit – med både buss og med gruppe, så merket man fort hva slike ord betydde – og betyr!
Jeg er ikke tøffere enn at jeg innrømmer glatt at det kom en tåre da.
Av takknemlighet og av glede.
Over hvor fint det er å ha noen der hjemme å være glad i, kunne savne, og som faktisk er glad i en.
Kjenne litt på savnet etter mine – midt oppe i det jeg var så heldig å få ta del i på denne turen av gode opplevelser.
Viktig å stoppe opp litt, og få med seg slike hverdagskrydder i hverdagen.
En dag kjørte vi 17 mil rundt om i bare Göteborg og områdene rundt Bohuslän.
Jeg hadde på en av turene med meg en svensk reiseleder, og som kunne sin jobb til det fulle.
Hun var lokalkjent, hun hadde vokst opp i Göteborg, og tok oss til plasser jeg også senere har vært med bare min kone.
Smögen er en av de plassene, en fantastisk fin plass ved sjøen.
Det er så fint å få lov å dele litt av det man opplever i hverdagen med sin kjære.
Dette har jeg gjort flere ganger, bla til deler av Vestlandet.
Det var en parentes, og skal ikke dra frem detaljer om Vestlands-turene mine nå.
Kan være jeg deler mer fra de turene senere i et annet blogg-innlegg, og mer fra turene til Göteborg, men gjør det ikke det denne gang.
Da bli innlegget mitt for langt.
Men veldig koselig at du tok deg tid til å lese.
Så vil jeg avslutte med å si at det er viktig å ta vare på de små og de store tingene i hverdagen.
Alt er ikke en selvfølge.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto