En passasjer var ordentlig lei seg

Denne dagen var det en passasjer som tydeligvis ikke hadde det så greit.

Vi kom i prat, vi utvekslet noen ord som jeg vil påstå gikk på dypet.

Snakket om livet, om fred og det å ha gode relasjoner.

Illustrasjonsbilde, tatt 12. Desember 2023. Langang i Tvedestrand kommune.

(Til orientering, bilde har ingenting med innholdet i historien å gjøre.)

 

Når jeg som bussjåfør sitter bare der, så er det fint når noen ønsker å prate, det skjer jo ikke alltid, men av og til når resten av passasjerene sitter lengre bak – da hender det at noen ønsker å lufte det som ligger på ens hjerte.

Jeg synes det er flott om jeg da kan være en personen som vedkommende gir sin tillit til.

Passasjeren den dagen her bar tydeligvis på en byrde om jeg kan få utrykke meg slik.

Vi kom innom flere tema og nå var det snakk om det å ha gode relasjoner, ikke bære nag til noen, kunne tilgi, kunne be om tilgivelse og kunne gå videre i livet.

Da sa passasjeren og med tårer i øyene:

– Jeg mistet for kort stund siden en god venn – som gikk bort, personen døde altså!

Vedkommende tok seg litt tid før neste setning og fortsatte med ordene: – Det siste vi gjorde var å krangle!

– Om ikke det var nok – det siste jeg sa var “Dra til helvete”!

Passasjeren var ordentlig lei seg – det var ikke vanskelig å se, tårene lå tett nedover kinnet.

– Det var litt av en avslutning på et vennskap! – tenkte jeg, men sa det ikke.

For meg et det ekstra spesielt å nevne dette i dag, for i dag hadde min pappa fylt år.

Pappa, han var veldig klar før sin bortgang i det å ha gode relasjoner til de som stod rundt.

Han ville vite at ikke der var noen knuter på tråden mellom han og meg, for da ville han eventuelt be om tilgivelse før sin bortgang.

Kontrasten ble stor kan du si – spesielt når jeg selv har hatt en slik fin avskjed med mine foreldres bortgang, fin på den måten at der ikke var noe uoppgjort i mellom oss.

Det var lite jeg kunne bidra med egentlig for denne passasjeren, men kanskje var det godt for vedkommende bare det å få lufta det til meg – jeg vet ikke.

Jeg forstod i alle fall at dette var ondt for denne passasjeren.

Det ble spesielt for meg når jeg selv ikke har hatt slike tøffe avskjeder med noen av mine ved livets siste dag.

Det påminnet for meg hvor viktig det var og er å være rask til å be om tilgivelse om man tråkker over, kunne tilgi til de som eventuelt ber om det og ikke bære nag til noen.

Da har man det best selv tror jeg, prøve å leve i fred og harmoni med alle.

Av og til kunne være uenig i ting, ja, men på tross av uenigheter kunne være venner.

En dag er det kanskje for sent i å kunne be om tilgivelse.

Det er noe å tenke på – for meg også.

Ønsker deg som leser en fin dag, full av glede og godt innhold.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Pappa var sikkert bare litt sliten

Hadde med en gutt som gjorde sterkt inntrykk på meg.

Jeg har egentlig flere blogg-innlegg jeg skulle skrevet før denne, men denne må jeg ta først.

Ikke alltid jeg kan skrive dem i rett rekkefølge som de oppleves, men jeg får ta det litt slik som det legger seg på hjerte for meg.

Denne gutten gav uttrykk for at han senere på kvelden skulle til sin pappa.

Av en eller annen grunn fikk jeg inntrykk av at de hadde ikke verdens beste forhold.

Illustrasjonsbilde

 

Gutten gav uttrykk for at pappaen måtte liksom tilvende seg litt den følelsen av å være pappa igjen, spesielt om det var en stund siden han hadde besøkt sin pappa.

– Han er vel det man kaller bipolar! – sa gutten og med et tomt blikk, nesten med tårer i øyekroken.

Jeg skjønte jo at den gutten kunne ikke ha det helt greit.

Dette sa han på første tur.

Senere på kvelden fikk jeg gutten på igjen – da skulle han til byen for å besøke sin Pappa.

På ankomst kom han frem å sa: – Pappa skrev til meg nå om at han er visst glad i meg allikevel!

Han prøvde tydeligvis å beskytte sin pappa med å si: – Han var sikkert bare litt sliten i sted!

Jeg fikk ordentlig ondt av gutten.

– Er det noen som er i tvil på om at pappa er glad i meg liksom! – tenkte jeg.

Selv har jeg jo vokst opp i et godt hjem der alle var glad i hverandre og ordene “Glad i deg” var ofte å høre.

Jeg stoppet motoren på bussen og fikk noen ord med denne gutten som var i ferd med å gå ut av bussen på endestasjonen.

Det var ikke lett å bare ønske han “God helg” og bare reise der i fra, liksom.

– Jeg sliter med dårlig selvbilde og jeg er redd for at jeg er til bry for andre! – sa gutten.

Jeg skulle gjerne ha brukt mye lengre tid med han, fått en lengre og bedre samtale sammen.

For det kan ikke være godt å føle på at man er til bry og føle mangel på kjærlighet fra den som burde stå en nærmest.

“Pappa er visst glad i meg allikevel” ble en setning som brente seg fast.

Før jeg dro derfra fikk jeg sagt til gutten: – Husk, du er mer enn god nok!

– Ingen kan være deg bedre enn deg selv!

Jeg sa som jeg har sagt til andre: – Du er som en brikke i et vakkert puzzle-spill, og vi er avhengig av hverandre!

– Blir den viktige brikka borte vil det bli et stort tomrom – da er ikke bilde komplett lengre!

Han takket for det, takket for samtalen og jeg håper at han gikk fra bussen med en litt større tro på fremtiden og på seg selv.

Jeg er ikke noe mer enn andre, så det er ikke derfor jeg skriver slike blogg-innlegg, men jeg er stolt over at han gav meg en slik tillit.

Rart at en slik kjekk ungdom kan slite med slike tanker, følelser og opplevelser.

Jeg blir rørt og takknemlig for at jeg får ha et slikt yrke der jeg får tilgang på slike samtaler og en slik tillit fra enkelte av de reisende.

Det er for meg en god følelse når jeg i tillegg til å være bussjåfør får være et medmenneske der jeg sitter å kjører i min buss fra sted til sted.

Det er givende og også lærerikt for meg, man får sett livet litt fra en annen vinkel på sett og vis og det gjør meg takknemlig.

Til deg som leser vil jeg også si: – Du er god nok!

Som jeg også sa til gutten: – Det er bedre med gode originaler enn med noen dårlige kopier!

– Man skal ikke prøve å være noen andre – vær deg selv, det kler deg best!

Dette er ord som også du som leser kan ta til deg.

Enten du er ungdom eller litt eldre – det gjelder oss alle i uansett alder, utdannelse eller ingen utdannelse, høy eller tilsynelatende lav status.

– Du er god nok!


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg gav pengene til feil person

Av og til så gjør man feil.

Det gjør sikkert ikke du som leser, men jeg gjør det ofte.

Der kom på en ung gutt som fant en seddel i fremdøra.

– Er denne din, Alf Otto?

Jeg tok i mot den og grublet litt over om hva jeg skulle gjøre med den.

Takket for hans ærlighet og fikk liksom ikke ro til å bare beholde den.

Hadde kort tid føre tatt ombord to mindre jenter.

Tenk om en av de små hadde mistet seddelen! – det var for de mye penger.

Før jeg satt i gang turen videre gikk jeg bakover å spurte de unge jentene.

– Har dere to mistet en seddel?

– Hvor mye er den på? – spurte de i kor.

– Det kan jeg ikke si, det må dere eventuelt vite dersom dere savner penger! – svarte jeg.

Fort gjort at alle har mistet penger i en slik situasjon.

De hadde ikke mistet noe, alt var på plass der.

Videre gikk jeg bakover og spurte en eldre mann, men ikke han heller savnet noe.

– Da er pengene dine! – sa jeg til gutten som først fant seddelen.

Illustrasjonsbilde

 

Han kunne jo egentlig bare tatt pangene opp i fra trappetrinnet og ingen hadde visst om den seddelen.

Derfor valgte jeg å la ærligheten få belønning.

“Ærlighet varer lengst” heter det.

Gutten som fant seddlen ble utrolig glad for finnerlønnen.

Jeg selv ble bare så takknemlig for å se ærligheten hans.

Ikke alle ungdommer som hadde gjort det der – der de fleste ungdommer tjener lite når de går på skole.

Senere den dagen kom der på en gutt i Tvedestrand og som skulle motsatt vei.

Etter at han hadde betalt spurte han: – Hvor var det du fant den seddelen i dag tidlig?

Det var tydelig at han hadde sittet på med meg tidligere på dagen og sett bare deler av det som skjedde.

– En gutt fant den i trappetrinnet i fremdøra og han fikk den som takk for sin ærlighet! – svarte jeg.

Den seddelen kunne like gjerne vært mistet utenfor bussen – bare flaks at den datt bare rett ned i trinnet.

– Da jeg kom frem på ankomst fikk jeg se at jeg manglet en slik seddel! – sa den nye og uheldige gutten.

Denne uheldige gutten fikk ikke det med seg at jeg gikk bakover å spurte noen før jeg gav seddelen bort.

Han beskrev valøren godt, jeg var ikke i tvil om at dette var egentlig den rettmessig eieren av seddelen..

Jeg må innrømme at jeg følte meg litt dum da, fikk også veldig ondt av han.

Som plaster på såret fikk han et verdikort av meg med noen kroner på, og som jeg tror han ble glad for.

Da fikk han 40% rabatt på billettene heretter, så slapp han å bruke VISA kortet hele tiden og betale full pris slik han hadde gjort til den dagen.

For VISA kortet alene gav han ingen ekstra rabatt – noe jeg hadde forklart han tidligere.

Så noe godt kom der ut av denne hendelsen også.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Mannen som sprang naken

En av de faste passasjerene jeg hadde med beklaget en dag at han var litt hås i stemmen.

Selv kunne jeg ikke merke så mye til det, så jeg spurte:

– Har du blitt forkjøla?

Illustrasjonsbilde tatt på den gamle rutebilstasjonen i Risør, 23. August 2019.

 

Han benektet det, men gav meg en god forklaring på hvorfor han var blitt hås.

Mannen kunne fortelle meg at han stod i dusjen og hørte naboens hund romstere i hagen.

Det likte selvfølgelig dagens passasjer dårlig og enda verre ble det da han hørte både hønene og gjessene om kapp hylte og kakla for sine liv på jord.

Passasjeren tok seg ikke tid til å sveise seg, han fòr ut kliss naken til bråket på baksiden.

I det mannen kom ut fikk han se hunden med munnen full av fjær – og da gikk han fra å rope og hauste til å brøle.

Han fortalte at han brølte høyt.

Hunden fikk fart på sine fire lange ben og mannen kunne fortelle at alle de fjærkre overlevde etter at enkelte var blitt en smule frisert.

– Sprang du kliss naken? – spurte jeg.

– Ja, der var ikke tid til å bekle seg opp kan du si! – svarte mannen i det han endelig fikk roet seg ned.

Jeg kunne jo selvfølgelig ikke dy meg, så jeg spurte:

– Var du ikke redd for at naboen skulle se deg?

Det var han ikke. for han bodde slik til at ingen kunne se han i det han ikledd kun i den medfødte skinndressen løpe ut kliss naken.

Den som fikk se han – det var hunden, og den fikk “vinger”.

Det var lett å se dette føre seg når han fortalte om historien på bussen.

Mannen gikk ut av bussen med et smil om munnen.

For meg var det en artig og livaktig historie.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto