Jeg kom inn på den gamle rutebilstasjonen i Arendal.

Der treff jeg en kollega – og jeg fikk se at han dessverre hadde glemt å lukke smekken sin.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Illustrasjonsbilde

På disken ved godsekspedisjonen fant jeg en liten lapp, og jeg skrev ned noen få ord – “smekken din er åpen”.

Bretta den forsiktig og gav han den å hånden.

Ville jo ikke lage unødig støy rundt dette, men gi beskjed på en så diskret måte som mulig.

Han fikk lappen, åpnet den og sa høyt: – Er smekken min åpen? – og snudde seg mot den retningen der det stod flest folk.

Kunne ikke annet enn å le.

At det går an.

Han fikk lukket smekken sin heldigvis, og det var der flere som fikk bevitne – flere enn hva jeg tenkte meg.

Hele det gamle venterommet på rutebilstasjonen i Arendal fikk med seg seansen.

Det fine var han ble ikke flau en gang.

Jeg skjønner at vi er forskjellig.

For jeg hadde nok tatt det litt mer rolig og snudd meg stille bort.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Det er ikke mange som vet om det jeg vil fortelle deg i dag.

Ikke er jeg stolt over hendelsen heller, men jeg vil allikevel fortelle deg om hvor nært jeg var på å miste armen min.

Hendelsen er en del av min historikk som bussjåfør.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Dette er fra den tiden da jeg kjørte kombiruta for VTB.

Illustrasjonsbilde, tatt av buss 58 i Moland Park, Arendal.

Hendelsen skjedde nede på Linjegods-terminalen i Barbu i Arendal.

Den terminalen hadde den gangen en egen utvendig fastmontert lift.

En lift som kunne ta tunge løft fra bakkenivå og opp til betonggulvet på selve terminalen.

Jeg skulle få lastetrucken jeg hadde brukt opp på betonggulvet og måtte da bruke denne utvendige fastmonterte liften.

Gaflene kjørte jeg inn så langt jeg kunne og da var det akkurat nok plass til å få lastetruckens små hjul inn på liften.

Jeg hoppet ut og hevet liften opp – med lastetrucken oppå – opp til betonggulv-nivå.

Da jeg satte meg inn i lastetrucken igjen – løsnet jeg bremsene, men gasspedalen og giret reagerte ikke slik som forventa.

Fikk ikke rikket meg fremover i det hele tatt, men jeg gled derimot et par millimeter bakover.

De små hjulene på lastetrucken gikk da oppå til de bevegelige overgangene på liften som da pekte nedover.

Nå var gode råd dyre, for der var høgt ned til bakken.

I ettertid så skjønner også jeg at den lastetrucken burde vært rygga innpå slik at gaflene kunne stått ut mot fri luft.

For da hadde selve lastetrucken kommet bedre innpå den fastmonterte liften.

Men jeg gjorde dessverre motsatt.

Gasspedalen og giret reagerte ikke når bremsa sto på, og sist jeg løsna bremsa gikk jeg jo bakover et par millimeter.

Du kan si at det var der jeg burde hatt en egen person til å få hele greia ned til bakkenivå igjen når situasjonen ble som den ble.

Fått en som fikk fira meg ned og med meg ombord i lastetrucken, men jeg var jo alene akkurat der.

Hoppa jeg ut vill hele trucken gå baklengs – det var jeg sikker på.

Men jeg var jo nødt til å gjøre et nytt forsøk, så jeg prøvde meg enda en gang.

Jeg løsna bremsa forsiktig og gav passende gasspedal for å få lastetrucken fremover og over til betonggulvet.

Lastetrucken gikk ikke fremover da heller.

Pluss da stod de små hjulene for langt utpå de bevegelige overgangene og jeg seilte rolig bakover.

Ingen bremser hjalp – lite kunne jeg gjøre, fordi de store fremhjulene stod plutselig ovna på grunn av midtpartiet bunnet i liften.

Det var som om det hele gikk i sakte film.

Lastetrucken landet på siden når vi kom ned på bakken.

Jeg tok meg for i et sidevindu som stod åpent, og fikk klemt armen på uniformsjakka i stålkanten av førerhytta.

Men selve førerhytta landet på en liten forhøyning i asfalten, slik at armen min gikk akkurat fri i den trekanten forhøyningen lagde med fri luft.

Jeg måtte dra i stykker selve jakkearmen, fordi selve foret i jakkearmen satt fastklemt mellom stålbjelken til førerhytta og asfalten.

Du kan si det var nære på at jeg fikk fastklemt selve armen også.

Men jeg fikk ikke en skramme på meg selv, kun et hull i jakka.

Så litt heldig var jeg tross alt.

Må vel kunne kalle det englevakt.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

En ung gutt ble spurt om han kunne være så grei å bytte plass.

Illustrasjonsbilde

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Jeg fikk nemlig inn ei mor med et 2 års gammelt barn og jeg ville så gjerne ha henne ved siden av sitt eget barn.

Da spurte jeg gutten høflig og fint:

– Kan du være så grei å flytte deg til den flotte jenta som sitter bak deg, eller vil du ha ansvaret for et 2 års gammelt barn?

Det valget var visst veldig enkelt.

Han var ikke sen med å flytte seg bak til jenta bak seg.

Om det var henne på raden bak som fikk han til å flytte eller om det var på grunn av ansvaret for barnet han ikke ønsket – det vet jeg ikke.

Men det gikk smertefritt og raskt.

Det er uansett best for både mor og barn at de får reise sammen og sitte nær hverandre på turen.

Tenk litt på det om du sitter alene i et dobbelt-sete på bussen.

Er der flere som sitter i et dobbelt-sete alene er det absolutt enklest for to voksne å sitte sammen, slik at mor får ha tilgang til sitt barn på reisen videre.

En sekk eller ei veske må iallefall ikke hindre noen i fra å få sitteplass.

For jeg vil at alle skal føle seg velkommen ombord når jeg kjører.

Alle skal få sitte trygt og godt.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Har ofte hatt med meg en koselig eldre kar.

Til jobb om morgenen og hjem igjen på ettermiddagene.

Men i det siste har han ikke vært med på bussen – hverken til eller fra jobb.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Denne dagen var han med meg på en annen rute i bygda enn vanlig.

Satte seg langt fremme og vi fikk igjen en koselig prat på bussen.

– Jeg savner deg på bussen! – sa jeg til passasjeren.

Illustrasjonsbilde

Men på mine ord om at jeg savnet han kunne han ikke finne det rette ordet i svaret.

Han fant det bare ikke når han skulle forklare meg hva som hadde skjedd siden sist vi pratet sammen.

Så han svarte: – Jeg er blitt panamist!

– Hva sa du? – spurte jeg, og så et blikk opp i speilen.

Jeg trodde et øyeblikk at jeg hørte litt feil – det var iallefall et ord som jeg ikke hadde hørt før.

Det hørtes ut som om han sa at han var blitt “pessimist”.

Passasjeren gjentok sitt svar på ny og med forsterket stemme:

– Jeg er blitt panamist!

Han svarte i det minste det samme svaret på gang nummer to.

Kunne ikke le av han, for det er ikke fint å le av folk som gjør sitt beste.

Men det ble en solskinnshistorie for meg aller først.

Det er for meg gullkorn i hverdagen.

Lurer på hva jeg skal gjøre når jeg blir panamist?

Kanskje dra til Panama?

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg gikk gjennom bussen og billetterte mine passasjerer som vanlig.

Etterhvert så kom jeg fram til ei eldre dame som jeg ofte hadde med meg på den tiden – da ble gode råd dyre.

Da hun tok opp veska si for å få betalt for sin billett ble det klart for henne at noen hadde vært i veska hennes.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Noen hadde rappa henne for mye penger.

Hun brast i gråt, hun ble mildt sagt sinna – og noen av ordene var nok ikke lært på søndagsskolen.

Det var ikke vanskelig å forstå hennes frustrasjon.

Ingen tvil om at hun snakket sant når hun sa at hun nå ikke hadde penger til bussen hjem.

Hun fortalte videre når tingene hadde roet seg litt om hva som hadde skjedd.

Tidligere på dagen ble hun spurt av noen på gata i byen om hun kunne avse noen kroner til mat.

Dermed fikk hun medlidenhet for dem, men hun svarte nei til å gi dem penger.

Hun ville heller be dem med på en cafe og der hun ville spandere litt mat og drikke på de to.

Dette takket de to på gata ja til, og de slo følge med henne inn på cafe.

De spiste sammen, og alt virket så koselig – veldig omtenksomt gjort av henne.

Hun ville ikke gi dem kontanter, for var det mat de trengte – så var det mat de skulle få, tenkte hun.

Jeg hadde jo en avgangstid fra byen som jeg helst burde holde og det skjønte hun – selv sin frustrasjon.

Så jeg kunne ikke vente på at hun tok kontakt med noen politi der og da.

Men rådet henne til å ta dette opp med sin lokale lensmann i sin hjem-kommune når hun kom hjem.

Hun hadde bedt pent de to om å ta en to-hundrelapp som hun gav dem for å betale for maten.

For henne så det ut som om at de ville gjøre det, men hun så ikke mer til dem.

De takket ikke for maten, og ikke så hun noe til vekslepengene.

På toppen av det hele hadde en eller begge vært å rappet penger fra hennes veske.

Fra ei veske eller sekk som da lå på gulvet i mens de spiste – uten at hun merket det.

Frekkheten har visst ingen grenser.

Illustrasjonbilde

29.000,- var sporløst borte.

Jeg fikk videre høre på et senere tidspunkt at lensmannen fikk et godt signalement av de to personene.

Politiet kunne lett forestille seg å hvem som hadde vært hennes selskap på cafe den aktuelle dagen.

De lokalkjente politifolkene fikk senere tak i gjerningspersonene – takket være at hun kunne beskrive de to kjeltringene så godt.

Det gode signalementet av de to var avgjørende.

Hun ble lovt mye av pengene tilbake om kort tid.

Og tiden rundt da retten skulle bli satt – skulle hun få resten av det som var blitt frastjålet henne.

Hvordan det gikk vet jeg ikke, men jeg har mine tanker om det.

Hun ble anbefalt av lensmannen om å ikke ha så mye penger på seg.

Det ble nok en lærepenge for henne.

Både det med å ha så mye penger på seg og det med å tro for godt om alle.

Trist at det skulle gå slik, trist at noen vil lure eldre mennesker.

Og hun som bare ville være snill og grei med sine medmennesker.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Da jeg gikk gjennom bussen fikk jeg se at ei dameveske lå igjen.

Å finne eieren er ikke enkelt om man ikke åpner for å se om der kan ligge noe som kan føre en på sporet av rett eier.

Så jeg åpnet forsiktig.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Fant nok i innholdet til å se at denne veska ville nok eieren ha fort igjen – det ville jeg ha ønsket om det var min.

For der lå penger og kort, nøkler og godlukt.

Jeg fant hennes telefonnummer og ringte nummeret jeg fant.

Det ringte og en stemme svarte: – Hei, det er Ester!

Jeg presenterte meg høflig.

– Hei, det er Alf Otto som ringer, har du mista noe?

– Nei, da tror jeg du har ringt feil!

Hun forsatte med å si: – Jeg sitter nå på restaurant og hygger meg med gode venner!

Men etter å ha sjekket litt skjønte hun fort at jeg hadde nok rett.

Illustrasjonsbilde

Jeg kunne formelig se henne holde seg for munnen da hun utbrøt: – Åhhh, ja jeg jeg mangler veska mi!

– Da er det nok den jeg har her! – svarte jeg.

Du kan si det var noen lettelsens sukk å høre i den andre enden av telefonen.

Avtalte med henne at jeg tok den med hjem, og at hun kunne komme å hente den når det kunne passe for henne.

Jeg sa at alt lå trygt på plass – det så iallefall slik ut.

Hadde noen andre passasjerer tatt noe – hadde de vel tatt alt skulle jeg tro.

Da hun litt senere kom på døren hadde hun med seg en blomst.

Alt for galt, jeg gjorde jo bare jobben min.

Men hyggelig at hun satte pris på å få sine verdisaker tilbake.

For meg en fin måte å vise at hun kan stole på bussjåføren.

I mitt yrke så er alt tufta på tillit – det er vel det stort sett over alt, er det ikke?

Derfor er ærlighet og tillit to viktige ord og begreper som man skal ta alvorlig – noe jeg lærte tidlig i oppveksten.

Som uttrykket sier: – Ærlighet varer lengst!

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg kom til å snakke med en passasjer på bussen som til tider har epileptiske anfall.

Illustrasjonsbilde

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Lurte litt på hvordan han ville jeg skulle gjøre mot han om et anfall kom mens han eventuelt var i bussen.

– Du skal ikke ta munn til munn mot meg, da vil jeg heller dø! – svarte han og lo.

Jeg spurte: – Men dersom der er ei flott jente da som vil blåse, hva da?

– Åh ja, da kan hun blåse selv uten at jeg får anfall! – og han lo enda mer.

Godt når man kan ha litt humor i bussen.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

På en av turene mot Kristiansand hadde jeg med meg ei koselig dame på bussen.

Hun hadde så mange likhetstrekk med min egen mor.

Det var forresten ei som stod mitt hjerte nært.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Jeg hadde stor respekt og tillit til min mor.

Til pappa også selvsagt, men han var mye på jobb.

Mor var alltid hjemme når vi kom hjem – slik var det på den tiden da jeg vokste opp.

Denne eldre dama på bussen hadde så mye fint å si.

Både om hverdagslige ting, men også om det som hadde med Himmelen å gjøre.

Illustrasjonsbilde

Da hun gikk av bussen på Bjørndalssletta sa hun:

– Jeg skulle egentlig tatt neste buss, men nå jeg skjønner hvorfor jeg skulle ta denne!

I det hun gikk ut av bussen – klappet hun meg på skuldra i det hun sa videre:

– Må Gud rikelig velsigne deg, sjåfør!

Jeg måtte få på meg solbrillene, får da lå tårene på vippen hos meg.

Dette var ikke bare en frase – sagt ut i det blå av henne.

Men jeg kjente en indre glede og en nærhet av godhet i det ordene ble uttalt.

Helt spesielt for meg.

At hun var villig og turte å si alt det fine til meg på denne turen.

Hun ordla seg så fint hele tiden, helt fantastisk.

Ja dere skulle vært der og hørt – da hadde dere skjønt hva jeg mente.

Tror ingen andre la merke til samtalen, ingen kunne bli støtt eller sjenert av dette – slik sett prøver jeg å ta hensyn.

For jeg er veldig på vakt slik at alle skal føle de er trygge og føle seg velkommen når de sitter på med meg.

Men de andre passasjerene satt lengre bak, og det vi to delte foran fikk ikke de andre med seg.

Jeg ble iallefall veldig takknemlig for å ha med denne eldre dama med på bussen, det må jeg innrømme.

Så mange likhetstrekk med min egen mor.

For meg var det en god opplevelse som satte dype spor.

Ordet “oppmuntring” er ikke dekkende nok.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto