Har ofte hatt med meg en koselig eldre kar.
Til jobb om morgenen og hjem igjen på ettermiddagene.
Men i det siste har han ikke vært med på bussen – hverken til eller fra jobb.
Denne dagen var han med meg på en annen rute i bygda enn vanlig.
Satte seg langt fremme og vi fikk igjen en koselig prat på bussen.
– Jeg savner deg på bussen! – sa jeg til passasjeren.
Illustrasjonsbilde
Men på mine ord om at jeg savnet han kunne han ikke finne det rette ordet i svaret.
Han fant det bare ikke når han skulle forklare meg hva som hadde skjedd siden sist vi pratet sammen.
Så han svarte: – Jeg er blitt panamist!
– Hva sa du? – spurte jeg, og så et blikk opp i speilen.
Jeg trodde et øyeblikk at jeg hørte litt feil – det var iallefall et ord som jeg ikke hadde hørt før.
Det hørtes ut som om han sa at han var blitt “pessimist”.
Passasjeren gjentok sitt svar på ny og med forsterket stemme:
– Jeg er blitt panamist!
Han svarte i det minste det samme svaret på gang nummer to.
Kunne ikke le av han, for det er ikke fint å le av folk som gjør sitt beste.
Men det ble en solskinnshistorie for meg aller først.
Det er for meg gullkorn i hverdagen.
Lurer på hva jeg skal gjøre når jeg blir panamist?
Kanskje dra til Panama?
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto