Har hver dag med meg koselige skoleelver i min buss.

Noen av dem får jeg ofte god kontakt med.

Og i samtalene med blir det ofte snakk om skolegang og videre utdannelse.

En av jentene var veldig i tvil på hva hun skulle bli.

Det stod på om hun skulle bli fengselsbetjent – eller å bli politi.

Illustrasjonsbilde

Jeg skal jo ikke påvirke andres valg.

Men vet hva jeg skulle valgt om jeg kunne velge mellom de to yrkene.

Tenk å gå inne i de samme korridorene, og med de samme fangene – dag ut og dag inn.

Nei, da ville jeg mye heller bli politi – helst i utrykningspolitiet.

Da kan man komme seg ut, være i trafikken, og gjerne i sivil.

Har man da en makker som man samarbeider godt med – vil jo arbeidsdagene gå som en drøm.

Ja dagene ville blitt like fine som når man er bussjåfør.

– For en drøm du har tilgang på! – sa jeg.

Da turen var ferdig tror jeg hun hadde tatt et valg.

Kan ikke si hva hun valgte.

Det får bli en hemmelighet.

Det jeg kan si er at hun hadde kampsport som sin hobby og fritidsinteresse.

Og det var en sport hun også hadde fått bruk for tidligere.

Hun hadde fått bruk for sin tilegna kunnskap med denne kampsporten i sin tur på byen.

For sent en lørdags kveld kom der en innpåsliten gutt og tok på henne, klådde på henne.

Hun gav han straks advarsler om å slutte.

Men når han ikke skjønte hennes advarsler tidsnok – slo hun til med sine grep og tallenter.

Hun forlot han med de ordene: – Jeg sa i fra!

Han klenger seg nok ikke på henne en gang til vil jeg tro.

Det tok nok en stund før han stod på sine egne ben uten smerte.

Så hverdagen ute i feltet var ikke noe å bekymre seg for – slik hun gav uttrykk for.

Ei tøff jente vil jeg si.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg kom kjørende fra Kristiansand lufthavn, Kjevik.

Og da jeg nærmet meg Arendal hadde jeg en passasjer ombord som lurte på om jeg kunne ringe etter en taxi.

Han skulle nemlig til en privat adresse ute på Tromøya utenfor Arendal.

Den gangen kjørte jeg en Ford Ecoline, og den var å betrakte som en limousine.

Bilen hadde skinnstoler med armlener – rene stresslessene, og små spotlights i taket.

Utrolig sprek doning, behagelig å kjøre.

Jeg sa til passasjeren at jeg kunne ringe han jeg kjørte for, og høre om pris og høre om bilen jeg kjørte var ledig etter endt tur.

Som sagt så gjort.

Fikk en pris som passasjeren mer en gladlig ville betale, og bilen var ledig.

Da kunne han bare la alt av bagasje bli liggende, og ingen bytting av bil.

I det vi kom til Tromøybroa sto trafikken helt stille.

Illustrasjonsbilde

Jeg husker jeg skrudde på nærradioen, og der gikk startskuddet for båtene i offshore-VM.

Der kunne vi sitte godt i ro og mak, i behagelig temperatur og se båtene live suse forbi rett under oss.

Vi hadde førsteklasses plass.

Da alt var over, kunne vi sette hjulene i gang.

Og jeg kunne se at passasjeren var mer enn fornøyd.

Han ville til og med betalt mer for turen enn hva som var avtalen.

Og jeg sa bare: – Vi holder oss til avtalt pris!

Men veldig gøy når passasjerene er fornøyde.

Denne gangen fikk han det lille ekstra – gratis.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Det er rart det.

Men noen liker å høre de historiene når jeg får bøter.

Har heldigvis ikke fått så mange, men noen få kroner til statskassen har jeg fått bidra med.

Jeg kom fra Arendal – og på Fianesvingen fikk jeg se at en korresponderende buss fra Tvedestrand som kjørte innover rett føre meg.

La også merke til at det var ikke en av de faste som kjørte, så jeg fikk dra på litt.

Var ikke sikker på om han visste at han skulle vente på meg oppe på Ubergsmoen.

Og jeg hadde med meg ei som skulle videre med han opp mot Myra på Vegårshei.

Som sagt så gav jeg på litt.

Og i en privat innkjørsel ved Nes Verk stod der en hvit peugeot – med to personer ombord.

Jeg la merke til den, for jeg kjente igjen skiltnummeret.

Det skulle vise seg å være en sivil politibil.

Jeg reduserte jo selvfølgelig på farten, og trodde dette gikk bra.

Kom opp til der veien går over mot Bøylestad i Froland – der stod der en ny bil i veikanten.

Denne var mer synlig, for den var nemlig uniformert.

Illustrasjonsbilde

Så jeg var jo ikke i tvil om hvilken arbeidsoppgaver de to i den bilen hadde den dagen.

Men merkelig nok, de bare satt der.

Jeg dro et lettelsens sukk.

Men da jeg var ganske nær dem – skal jeg si de fikk opp dørene.

Den ene politimannen fikk visst i oppgave å vinke inn en taxi som lå rett foran meg.

Den andre politijenta fikk i oppgave å vinke inn meg.

Kan du skjønne det?

Jeg fikk da en bot.

Og i det boten ble skrevet, altså fylt ut – hadde hun mye å fortelle meg om fartsgrensa på stedet.

Hun hadde mange kloke ord om hva jeg som yrkessjåfør burde gjøre og ikke gjøre.

Jeg spurte henne fint om hun bare kunne forte seg litt.

Jeg sa at jeg skulle rekke å ta igjen den første bussen – den som nettopp var sust forbi.

Det skulle jeg nok ikke sagt, men jeg sa det, for det var jo sannheten.

Fikk til slutt utdelt mitt “diplom” – og kunne kjøre videre.

På Ubergsmoen stod heldigvis bussen å venta.

Og bussjåføren kom bort – med et stort glis og spurte: – Hvor mye fikk du, Alf Otto?

Han skjønte tegningen kan du si.

Jeg tror han skjønte at jeg var blitt tatt, for jeg ble jo så sen.

Dama kom seg iallefall over i den korresponderende bussen.

Det fikk vi ordna – selv om det kosta meg noen grunker.

Hadde jeg bare visst at min kollega visste om vår korrespondering der du.

Og at han ved eventuell forsinkelse også ville vente, slik han den gangen gjorde.

Er det ikke fint at man lærer med tiden?

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Noen passasjerer snakker i sin mobiltelefon ved ombordstigning.

Og det betyr at enkelte har ikke funnet frem sitt betalingskort eller penger tidsnok til ombordstigningen.

Enkelte blir da stående fremme hos meg til kort eller penger blir funnet frem.

Det kan ta litt tid.

Dersom det er en kjent person som kommer på – ber jeg dem kanskje hilse.

Hilse til den som de eventuelt har på tråden.

Gjør det av og til – selv om jeg ikke vet hvem de snakker med.

Og som regel sier de: – Jeg skulle hilse fra bussjåføren!

Illustrasjonsbilde

De som da eventuelt får hilsningen skjønner jo ingenting, og det synes jeg er litt gøy.

Det er jo hele poenget.

En i den andre enden spurte tydeligvis: – Fra hvilken bussjåfør?

Passasjeren svarte: – Jo, han med briller og hvitt hår! – og så smilte han og blunka til meg.

Jeg måtte smile.

Følte meg i noen sekunder litt gammel – enda jeg føler meg så ung.

Men, man er vel ikke eldre enn man føler seg?

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Dette er nok noe av det verste jeg har gjort.

Jeg kunne tenkt meg å ikke dele det.

Men i min blogg så får du også se sider ved meg, og som jeg skammer meg over.

For det er en del av mitt liv som bussjåfør.

Heldigvis så lærer man så lenge man lever.

Jeg skulle kjøre fra Arendal, og hadde god tid før avgang.

Den gangen hadde vi studentrabatt.

Og den gangen var vi nøye på at alle studenter måtte vise studentbevis for å få rabatten.

Jeg hadde god tid til å billettere, og jeg hadde god tid til å svare dersom noen kom uten sitt studentbevis.

Og en av de første som kom inn hadde jo selvfølgelig glemt sitt bevis hjemme.

Han visste om vårt regelverk, og betalte full pris til sin destinasjon.

Det gjorde han tilsynelatende med glede, og uten å nøle.

For det var alle skoleelvene vant med på den tiden.

Da jeg var kommet lengre frem i trassen – kom der på en ny gutt.

Også han stod der uten sitt studentbevis.

Da var jeg noen få minutter forsinket.

Og tiden til diskusjon med en jeg kjente godt fra før – gjorde til at han fikk studentrabatt.

Da fikk jeg et klapp på skuldra.

Ikke av han som var takknemlig for å få sin rabatt uten studentbevis.

Men jeg snudde meg, og fikk se rett inn i et spørrende ansikt.

Illustrasjonsbilde

Inn i et ansikt med litt annen hudfarge enn hva vi norske normalt har.

La ikke merke til at denne utlendingen satt rett bak meg – og så dette.

Han sa på flytende norsk, og med dialekt fra distriktet her: – Hvorfor gjorde du forskjell på oss to, sjåfør?

Da ble jeg skamfull.

Jeg ble trist og lei meg.

Følte frustrasjon på hans vegne.

For han følte nok at jeg gjorde forskjell pga hudfarge.

Og kanskje han fikk inntrykk av at jeg ikke likte utlendinger – noe som absolutt ikke stemmer.

Men, jeg lærte noe der og som har fulgt meg siden.

Skal man være streng med noen – får man være det for alle.

Og skal man ta lett på ting, så får man ta lett på ting for alle.

Jeg stoppet bussen på neste stopp.

For dette gikk inn på meg.

Tenk om noen gjorde slik for meg i utlandet – bare fordi jeg er norsk.

Og i påhør av full buss – fylt med skoleelever, måtte jeg be om tilgivelse.

Kan love deg at det kosta meg litt.

Men jeg kunne se glimtet i øye til denne passasjeren med utenlandsk opprinnelse, at han tok i mot det.

Han tilgav meg, og det betydde mye for meg.

Begge fikk samme takstgruppe til slutt på den turen.

Og jeg som sjåfør fikk skværa opp med de involverte.

Fikk forklart hvorfor jeg hadde gjort forskjell.

At jeg hadde god tid i Arendal, men ikke nå ute i traseen min.

Og det at jeg kjente den andre igjen betydde også litt, og det var årsaken.

Forskjellen ble ikke gjort pga hverken hudfarge eller eventuelle andre etniske problemstillinger.

Jeg fikk virkelig se betydningen av hvor viktig det er å behandle alle likt.

Med likeverd og stor respekt.

Da får man respekt tilbake, gjerne med et smil på lur.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto