Har du tenkt på det at noen dager så er det ikke like greit å stå opp, og at slik kan det føles for noen og enhver i blant.

Det regner, man kjenner seg litt alene på jord som det heter.

Man lengter etter noen som ikke er der lengre, som kanskje har flytta.

Kanskje har vedkommende reist hjem igjen etter en fin weekend sammen.

Kan være så ærlig å fortelle deg at jeg av og til kan lengte, lengte etter noen som står meg nære.

Jeg har det slik av og til.

Da er det godt å ha en god familie og venner som er der for en.

At man har et arbeid som man kan få lov å gå til.

Tror det er viktig å sette fokus på alt som gleder når man er litt nedfor.

Som bussjåfør så treffer jeg veldig mange forskjellige mennesker.

Noen er veldig lukket, og det er helt greit.

Man skal få lov å reise med buss og være litt for seg selv, bare slappe av og koble ut.

Andre passasjerer har lyst til å prate, og jeg får av og til del i enkelte sin livshistorie.

Det tar jeg som et stort kompliment.

Hadde med en voksen kar, veldig fortvila – for kjæresten hadde reist i fra han.

En robust sjømann, så riktig tøff ut.

Med diverse tatoveringer og kjede rundt halsen, ring i øret – man skulle ikke tro at slike tøffe gutter feller tårer.

Men det gjør de.

Da når man først får del i en slik samtale måtte jeg finne på noe som kunne oppmuntre han litt.

– Er dette du hadde bygd på ekte kjærlighet, da får du jenta tilbake! – svarte jeg.

Du vet at gammel kjærlighet ruster aldri.

Det er et gammelt uttrykk, men der er mye sannhet i det.

– Og var det bare tufta på bare noen rosenrøde følelser – da får du som er så kjekk en kar ei jente som er enda bedre til din fordel!

Jeg kunne se i speilen at mannen fatta mot, det var som om han skifta ansiktsuttrykk.

Tårer ble tørket bort.

Jeg sier ikke dette for at jeg er bedre enn andre.

Men det er en god følelse når en person går ut av bussen, og at jeg som bussjåfør ser og jeg skjønner at vedkommende fikk noe godt å tenke på.

Illustrasjonsbilde

 

At en slik person kan se litt lys i tunnelen, i en tunnel som for kort tid siden var stummende mørk.

Det er det som var mitt poeng i dette innlegget – finn noe positivt å sette fokus på når ting kan virke vanskelig.

Det å si noe fint til andre kan også være en liten nøkkel til bedring på situasjonen for en selv.

Test det!

Den som hjelper andre blir som regel også hjulpet selv.

Det setter iallefall fokus bort fra ens egne problemer en god stund.

Man skjønner også at ens egne er egentlig ikke så ille allikevel.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Når man kjører på en strekning så er det ikke alltid like lett å komme seg ut av sitt bussete.

Ikke før man er på endestasjonen normalt, ikke alltid der heller om man er forsinket.

Jeg kom en gang til en rutebilstasjon midtveis, og ut derfra kom en kollega ut med en kopp varm kaffe.

– Alf Otto, den er til deg!

Illustrasjonsbilde

 

Tror ikke den kollegaen vet hva den handlingen betydde for meg.

Jeg ble så overrasket og takknemlig – så uventa!

Slike ting kan glede veldig i en til tider stresset hverdag.

Kanskje vi alle skulle bli flinkere til å glede minst en person hver dag.

Ta en telefon, be noen på besøk, finn på noe sammen.

Kanskje si noe fint til noen der du er – iallefall et “Hei”.

Jeg har lyst til å bli flinkere på det.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg kom fra jobb etter en lang arbeidsdag i bussen min.

Borte på parkeringsplassen, vet du – der lå denne lappen under vindusviskeren på personbilen min,

Ikke nok med lappen, der lå ting som tydeligvis denne personen vet at jeg likte.

Der var ei pakke halspastiller, tyggegummi og en sjokolade.

Jeg ble litt satt ut der jeg stod, så uventa.

Veldig takknemlig, en stor oppmuntring var det.

Det tok en stund før jeg fant ut av å hvem det var.

Uansett, en fin oppmuntring for meg.

Av og til så er det nok å bare si “Hei” til en person – “Godt å se deg” – for det skal som regel så lite til for å oppmuntre noen.

Kanskje nettopp den personen du ser nå eller treffer snart – trenger den oppmerksomheten i fra deg.

Så vet vi vel alle hva dårlige ord og baktalelse skaper?

Vil ikke si det en gang – ikke bra.

Vennlige ord skaper gode relasjoner, trygghet og glede.

Både for den som får høre dem, men også for deg selv.

Det er vinn vinn.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

En av mine unge passasjerer har jeg kjent over lang tid.

Jeg tror det var i 2012 jeg traff han første gang.

Har sett litt til hvordan han kunne slite med livets utfordringer, livet var ikke helt a4 for denne karen.

ADHD diagnose, mobbing på skolen, fikk ofte skylden for alt – bare for å nevne noe.

Men vi to har alltid hatt god kontakt.

Må fortelle at jeg var innom hans pappa på butikken for å kjøpe noe mat.

Illustrasjonsbilde

 

Det var rundt den tiden Tom og jeg ble kjent – altså det er mange år siden dette skjedde.

Visste jo at pappaen jobbet i en butikk i distriktet, for det hadde jo Tom selv sagt.

Og der gikk jeg inn for å kjøpe noe mat.

Visste at en av de ansatte hadde en sønn som nettopp hadde sittet på i min buss på vei til skolen den gangen, men jeg var ikke sikker på å hvem av de ansatte det var.

Vell inne i butikken spurte jeg en av de som jobbet der: – Unnskyld, er du pappa til Tom?

Tydeligvis var det rett person.

Mannen jeg spurte tok seg for munnen og svarte: – Ja, oij – hva har min sønn nå stelt i stand?

Da svarte jeg: – Du har en fantastisk flott sønn!

Fikk fortalt pappaen at jeg har hatt gleden av å få mange koselige samtaler med Tom, og at Tom var så grei på alle vis.

Fin oppdragelse og veldig lett kar å ha med å gjøre på bussen.

Jeg kunne se at dette gjorde godt for denne pappaen i butikken.

Det var tydeligvis ikke det han forventa å høre i fra meg, så kontrasten ble tydeligvis stor i forhold til forutinntatt holdning.

Her forleden fikk jeg høre at Tom på den tiden dette skjedde – hadde Tom store planer om å ta sitt eget liv.

Han hadde til og med prøvd på å gjøre det slutt på livet.

Tom ville flykte fra alle problemer og strabaser, for de stod i kø.

Jeg kjente jeg fikk frysninger på ryggen der jeg satt, det var liksom ikke til å tro.

Dette hadde han båret på i lang tid.

Når ungdommer tør å vise sine innerste følelser, tør å snakke om vanskelige ting – da føler jeg at min jobb som bussjåfør er veldig betydningsfull.

At jeg får ta del i slike livshistorier – det rører noe i mitt hjerte.

Jeg fikk også høre at livet har nå snudd for denne kjekke karen, en kar som jeg blitt veldig glad i.

Tom er selv takknemlig for at selvmordsforsøkene ikke gikk, og at han nå ser lyst på livet.

Jeg blir så takknemlig for slike gode nyheter, og jeg gleder meg over at han har tatt grep, ikke minst fått hjelp og har blitt sett.

Han får nå godt betalt for sitt skolearbeid i form av gode karakterer.

Tom gav uttrykk for trivsel på skolen, noe som jeg vet var mangelvare tidligere.

Nå er Tom som en ny gutt, bare litt eldre og litt større utgave enn da jeg traff han første gang.

Han er som en voksen – tross sin fremdeles unge alder.

Ekstra stas er det for meg når det vanskelige blir snudd og blir brukt til noe positivt.

Nå gjør Tom også en innsats for andre ungdommer på fritiden – inne i byen.

Han er for meg et stort forbilde på mange måter, ikke minst for andre ungdommer med samme interesse innen sport.

Sport er ikke helt min greie, så der er han ikke helt et forbilde for meg.

Burde kanskje hatt det, men?

Men kondisen min hadde nok fort ebbet ut er jeg redd.

Det kan dere sikkert også se i forhold til min “atletiske” kropp.

Jeg må være glad for den ene one-pack’n – om en ikke skal gjøre krav på en høyere pack-verdi for magen min.

Det viktigste er vel at man trives med den man er, og med det man holder på med, for det gjør jeg i høyeste grad.

Så må vi bli flinkere til å gi litt ros i hverdagen.

Der er alltid en som vil like å høre: – Godt å se seg!

Tror ikke noen har blitt lei seg for å høre den setningen enda.

Slike ord og setninger skulle Tom fått mange av – bare mye tidligere.

Tenk om vi kunne sluppet all mobbingen.

Mobbing som ofte kommer på grunn av forskjeller.

Forskjeller som vi er skapt med, interesser og bakgrunn – alle har en historikk som preger en.

Ting som gjør at livet og hverdagen egentlig blir mer fargerik på mange måter.

Der må være rom for at vi er litt ulike og at vi ser ting litt ulikt.

Det er stor forskjell på uenige og uvenner.

Vi må kunne være såpass rause at vi respekterer hverandre for det om.

Merker jo at jeg skriver like mye til meg selv her.

For vi kan alle bli flinkere til å oppmuntre hverandre, få frem de gode sidene i hverandre.

Gjør du et forsøk? – så skal jeg gjøre det samme.

Så ser vi om noen av oss får en knytteneve i retur eller en kald skulder.

Jeg tror ikke noen av oss får det.

Det sies at refleks redder liv.

Jeg tror kanskje gode ord, ros og oppmuntring også gjør det – det kan redde liv.

Alle mennesker har behov for å bli sett – sett på en eller annen måte.

La noen i din omgangskrets bli sett – i tide, og før det er for sent.

Kanskje si: – Kan du tilgi meg! – til en eller ei som kanskje burde få høre det.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Av og til så liker jeg å trekke litt.

Spesielt når de eldre damene har vært på kafe og skal hjem igjen med min buss.

For etter kaffe-sammenkomst i en av byens kafeer da er de på så godt lag at de tåler en liten spøk.

Litt avhengig av å hvem det er selvfølgelig, man spøker ikke med hvem som helst.

En dag kom der ei dame springende til fremdøra og spurte: – Kjører du nå?

Slik jeg kunne se det så stod jeg rimelig stille.

Illustrasjonsbilde

 

Jeg kikket i mitt sidevindu som om det var en båt som skulle legge ut i fra kai og svarte: – Nei, det ser ut som vi står stille fortsatt!

Hun lo godt da.

Jeg svarte henne på spørmålene når latteren hennes hadde lagt seg.

Hun fikk gode og høflige svar til slutt før jeg dro videre fra stoppet.

På neste busstopp fikk jeg et nytt spørmål – da fra en annen dame.

Hun stod der med sitt verdikort og så spørrende bort på meg.

– Kan jeg få billett ut av dette kortet? – spurte hun.

Jeg visste jo det at hun kun skulle betale for seg selv og trengte slik sett bare en enkel billett.

– Ja, det kan du, hvor mange billetter vil du ha? – spurte jeg og smilte.

– Det for holde med en billett! – var svaret hennes.

Hun var rask med å fortelle meg at hun kun skulle betale for seg selv, og lo.

Mange av de faste passasjerene har en god porsjon med humor.

Bak henne var der en venninne som etter å ha fått sin billett sa: – Du tok vel for en honnør, Alf Otto?

– Ja, men ville du hatt for flere? – spurte jeg som om jeg lurte.

Jeg liker litt tull og tøys om jeg vet at de tåler en spøk, og at det blir gjort med folk som kjenner en.

For ofte så er det passasjeren selv som legger opp til en fin start på samtalen ved ombordstigning.

Begynner de – er ikke jeg sen med å svare litt tilbake, nei da benytter jeg anledningen til å kvittere.

Som en svaksynt sa her forleden ved ombordstigning:

– Kan ikke jeg kjøre i dag, Alf Otto, så kan du slappe av litt!

Er det rart at jeg trives som bussjåfør?

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg kom kjørende inn på den gamle rutebilstasjonen i Grimstad.

Der skulle folk både av og på.

Da alle var blitt billettert fikk jeg høre en stemme si:

– Oij, der var onkel, jeg må bare gi han en klem!

Ei jente snudde og kom tilbake.

Der stod plutselig ei av de jentene jeg er onkel til i døra på bussen min.

Ann Kristin. Bilde er lagt ut med tillatelse.

 

Selveste Ann Kristin.

Hun ville gi meg en klem enda hun ikke skulle være med på bussen.

Kan tro at jeg som onkel satte pris på å få den klemmen.

Hun gjorde det enda bussen var full av folk.

Og i hennes alder den gangen så var ikke det helt vanlig at ungdommer gjorde slik.

Jeg ble så stolt og takknemlig – heldig som har en slik familie.

Hun har rørt meg til tårer mer enn en gang med sin fine væremåte.

En raus person som jeg er stolt over å få være onkel til.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Hadde med ei dame her forleden som kommer fra en av øyene her i distriktet.

Jeg vet hun bor nære gamle Ole, og jeg spurte hvordan det gikk med naboen hennes.

– Han gikk bort i sommer! – svarte hun.

Illustrasjonsbilde

 

Jeg ble satt ut.

Tenkte på alle de gode samtalene jeg og Ole fikk på den tiden han var mer eller mindre fast på bussen jeg kjørte.

Han fortalte meg mye fra krigen, og hvordan han som guttunge måtte flykte sammen med sine foreldre.

Jeg blir så begeistret for de eldre, for mange av dem har så mye livserfaring og mange opplevelser de kan fortelle om.

Ole hadde mange utfordringer i livet, både i oppvekst og med helsa.

Derfor ble det ekstra sterkt når jeg samme kveld fikk på melding av denne damen se hans sang-ark i anledning begravelsen.

Rart å se bilde av denne gilde karen – da som yngre, frisk og rask.

Vi har så mye å takke de eldre for.

De har vært med å forme landet Norge som vi er så heldige å få bo i, de har virkelig klart seg på lite og allikevel beholdt humøret.

Man burde kanskje bli mer takknemlig selv også for alt man har i overflod, og ikke ta alt som en selvfølge.

Jeg har noe å lære der.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg kom til Tvedestrand og to jenter satt ved benken der å snakket sammen.

Illustrasjonsbilde

 

Den ene, ei ung jente kom bort til meg.

– Kan jeg sitte på opp til Bergsmyr! – spurte hun fint.

– Ja, det kan du – det koster 26 kroner for deg! – svarte jeg.

– Men jeg lurte på om jeg kunne sitte på gratis?

Jeg kunne jo ikke gjøre det.

Hadde nettopp tatt ombord to gutter i samme alder og som hadde betalt for sine billetter.

– Ville du like at de guttene gikk gratis, og du var den eneste som måtte betale?

Jeg tror hun skjønte mitt poeng, og satte seg på benken igjen sammen med sin venninne.

Da kom hennes venninne for å stille det samme spørmålet, bare med litt andre ord:

– Kan ikke hun bare få sitte på opp bakken, hun haster hjem!

Da kunne jeg ikke annet enn å svare: – Om hun haster og jeg var henne, da ville jeg lagt på sprang den korte veien opp!

– Jeg hadde iallefall ikke sittet her og lurt! – la jeg til.

De skjønte at det nyttet ikke å skru på sjarmen.

Dessuten er det bare en fin trim for slike unge folk.

Jeg lukket døra og kjørte.

Har tross alt betalt for å gjøre en jobb, og jobben min er å ta betalt av de som vil være med i min buss.

Jeg har ikke lyst til å ha noen anmerkninger i min personalmappe som kan brukes imot meg noen gang.

Nei, der går grensa.

Og blir noen tatt i en kontroll uten billett, så får de også kanskje en “diplom” som koster mye penger.

Nei, jeg får gjøre det på rett måte, og det må alle forholde seg til.

Jeg kan iallefall ikke betale for alle de som ikke har penger – jeg driver ikke banktjenester.

Tror ikke de gjør dette på butikken heller.

Det skulle tatt seg ut å finne frem varene og spørre betjeningen:

– Jeg har visakortet hjemme og har glemt penger, kan jeg betale når jeg får lønn?

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Det hender at enkelte har behov for å snakke litt med den de reiser sammen med når de er ute på busstur.

Og det er bare kjempekoselig synes jeg.

Noen snakker vel høyt, og til tider såpass høyt at ingen skal være i tvil om hva samtalens innhold er.

Ei heller hvor den andre står henne i forhold til sin make.

En dag hadde jeg med meg et par som fant ut av det på bussen.

Bussen skulle visst være det riktige stedet for litt krangling, og denne kranglingen forgikk ikke på det laveste nivå kan du si.

Med høy røst kunne hele bussen få høre at den ene var verre enn den andre, og den andre hadde verre familie enn den første.

Slik holdt de på en stund, ja man skulle tro at de satt i sandkassa som to gode fire-åringer.

Forskjellen var at de også hadde et ordbruk som fikk meg til å stoppe opp.

Det føltes som om de selv trodde at de satt hjemme alene ved kjøkkenbordet.

Jeg var ikke sen med å gå bak når jeg fikk se at flaska også gikk i været.

– Nå må dere roe dere, resten av diskusjonen får dere ta når dere kommer hjem!  – sa jeg til dem da jeg gikk bak.

Men da fikk jeg beskjed om at de ville gjerne komme fort frem, for de skulle rekke en butikk før den stengte.

Jeg visste nøyaktig hvor lang tid jeg hadde igjen til butikken fra der vi stod, og brukte det for alt det var verdt for å få ro mellom dem.

Vi inngikk en avtale om at de heretter skulle tie still – så skulle jeg rekke butikken.

–  Et ord til så senker jeg farten såpass at dere ikke vil rekke butikken i åpningstiden! – sa jeg med en bestemt stemme.

Nå var valget på de sine skuldre, og det valget tok de heldigvis fort.

De satt som lys, og etter hvert sovnet de begge to.

Illustrasjonsbilde

 

Ikke et ord med ondsinnet sladder ble utvekslet etter det stoppet.

Og slik som bilde her viser slik kunne de ha levd.

I fred og fordragelighet.

Korken på flaska ble så godt skrudd på at jeg vet ikke om de fikk den opp igjen etter at de våkna, og det var sikkert like greit.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Det er lettvint når tollen vinker oss greit forbi ved grensepasseringer.

Men av og til vil de se hva vi har ombord.

Kom en gang fra Ullared i Sverige, og ankom Sandefjord med ferga.

På havna stod en rekke tollbetjenter, og jeg måtte stoppe.

Illustrasjonsbilde

 

En betjent ville at jeg tok opp alle lukene, og i fanget holdt et bærbart stereoanlegg på å havne rett i fanget på betjenten.

Han nesten gispet da han så hvor mye greier jeg hadde med meg.

– Hvor i all verden har dere vært henne? – spurte han meget forundret i det han kaster mer enn et blikk innover de svarte sekkene.

– Vi har vært på Gekås i Ullared!

– Hva er det? – spurte han videre.

Dette var lenge før de viste programmer derfra på tv.

Denne betjenten var nok ikke en som gikk på handelsenter sånn privat, for jeg trodde at alle visste hva Ullared var for noe – ja også den gang.

Men jeg fikk sagt at der har de kjøpt ufarlige ting som klær, såpe og sjampo.

– Alkohol og eventuelt tobakk må de bære i land selv, og det tar nok dine kolleger seg av inne! – svarte jeg.

Jeg kasta et blikk bort på gangbroa, og fikk se at mange av mine passasjerer higa etter luft.

Noen gapa og holdt seg for munnen da de så at tollbetjentene hadde åpnet lukene på min buss.

Ingen hadde lyst å bruke mer tid på hjemreisa enn nødvendig – iallefall ikke på den tiden av døgnet.

For skulle de gått gjennom alle de plastsekkene som varene stort sett var pakket i – ville det tatt lang tid.

Han bad meg videre om å gjøre klar alle taklukene inne – det som noen kaller for hattehylla.

Der tok han med seg en hund og gikk nøye igjennom.

Men da ikke hunden hadde noe å bemerke fikk jeg til slutt lov å laste ombord de reisende og dra videre.

Han kikket på sine kolleger og sa: – Vi lar dem gå! – og ønsket oss en god tur videre mot Sørlandet.

Veldig hyggelige tollbetjenter.

Jeg liker det når ting går som smurt.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto