En av mine unge passasjerer har jeg kjent over lang tid.
Jeg tror det var i 2012 jeg traff han første gang.
Har sett litt til hvordan han kunne slite med livets utfordringer, livet var ikke helt a4 for denne karen.
ADHD diagnose, mobbing på skolen, fikk ofte skylden for alt – bare for å nevne noe.
Men vi to har alltid hatt god kontakt.
Må fortelle at jeg var innom hans pappa på butikken for å kjøpe noe mat.
Illustrasjonsbilde
Det var rundt den tiden Tom og jeg ble kjent – altså det er mange år siden dette skjedde.
Visste jo at pappaen jobbet i en butikk i distriktet, for det hadde jo Tom selv sagt.
Og der gikk jeg inn for å kjøpe noe mat.
Visste at en av de ansatte hadde en sønn som nettopp hadde sittet på i min buss på vei til skolen den gangen, men jeg var ikke sikker på å hvem av de ansatte det var.
Vell inne i butikken spurte jeg en av de som jobbet der: – Unnskyld, er du pappa til Tom?
Tydeligvis var det rett person.
Mannen jeg spurte tok seg for munnen og svarte: – Ja, oij – hva har min sønn nå stelt i stand?
Da svarte jeg: – Du har en fantastisk flott sønn!
Fikk fortalt pappaen at jeg har hatt gleden av å få mange koselige samtaler med Tom, og at Tom var så grei på alle vis.
Fin oppdragelse og veldig lett kar å ha med å gjøre på bussen.
Jeg kunne se at dette gjorde godt for denne pappaen i butikken.
Det var tydeligvis ikke det han forventa å høre i fra meg, så kontrasten ble tydeligvis stor i forhold til forutinntatt holdning.
Her forleden fikk jeg høre at Tom på den tiden dette skjedde – hadde Tom store planer om å ta sitt eget liv.
Han hadde til og med prøvd på å gjøre det slutt på livet.
Tom ville flykte fra alle problemer og strabaser, for de stod i kø.
Jeg kjente jeg fikk frysninger på ryggen der jeg satt, det var liksom ikke til å tro.
Dette hadde han båret på i lang tid.
Når ungdommer tør å vise sine innerste følelser, tør å snakke om vanskelige ting – da føler jeg at min jobb som bussjåfør er veldig betydningsfull.
At jeg får ta del i slike livshistorier – det rører noe i mitt hjerte.
Jeg fikk også høre at livet har nå snudd for denne kjekke karen, en kar som jeg blitt veldig glad i.
Tom er selv takknemlig for at selvmordsforsøkene ikke gikk, og at han nå ser lyst på livet.
Jeg blir så takknemlig for slike gode nyheter, og jeg gleder meg over at han har tatt grep, ikke minst fått hjelp og har blitt sett.
Han får nå godt betalt for sitt skolearbeid i form av gode karakterer.
Tom gav uttrykk for trivsel på skolen, noe som jeg vet var mangelvare tidligere.
Nå er Tom som en ny gutt, bare litt eldre og litt større utgave enn da jeg traff han første gang.
Han er som en voksen – tross sin fremdeles unge alder.
Ekstra stas er det for meg når det vanskelige blir snudd og blir brukt til noe positivt.
Nå gjør Tom også en innsats for andre ungdommer på fritiden – inne i byen.
Han er for meg et stort forbilde på mange måter, ikke minst for andre ungdommer med samme interesse innen sport.
Sport er ikke helt min greie, så der er han ikke helt et forbilde for meg.
Burde kanskje hatt det, men?
Men kondisen min hadde nok fort ebbet ut er jeg redd.
Det kan dere sikkert også se i forhold til min “atletiske” kropp.
Jeg må være glad for den ene one-pack’n – om en ikke skal gjøre krav på en høyere pack-verdi for magen min.
Det viktigste er vel at man trives med den man er, og med det man holder på med, for det gjør jeg i høyeste grad.
Så må vi bli flinkere til å gi litt ros i hverdagen.
Der er alltid en som vil like å høre: – Godt å se seg!
Tror ikke noen har blitt lei seg for å høre den setningen enda.
Slike ord og setninger skulle Tom fått mange av – bare mye tidligere.
Tenk om vi kunne sluppet all mobbingen.
Mobbing som ofte kommer på grunn av forskjeller.
Forskjeller som vi er skapt med, interesser og bakgrunn – alle har en historikk som preger en.
Ting som gjør at livet og hverdagen egentlig blir mer fargerik på mange måter.
Der må være rom for at vi er litt ulike og at vi ser ting litt ulikt.
Det er stor forskjell på uenige og uvenner.
Vi må kunne være såpass rause at vi respekterer hverandre for det om.
Merker jo at jeg skriver like mye til meg selv her.
For vi kan alle bli flinkere til å oppmuntre hverandre, få frem de gode sidene i hverandre.
Gjør du et forsøk? – så skal jeg gjøre det samme.
Så ser vi om noen av oss får en knytteneve i retur eller en kald skulder.
Jeg tror ikke noen av oss får det.
Det sies at refleks redder liv.
Jeg tror kanskje gode ord, ros og oppmuntring også gjør det – det kan redde liv.
Alle mennesker har behov for å bli sett – sett på en eller annen måte.
La noen i din omgangskrets bli sett – i tide, og før det er for sent.
Kanskje si: – Kan du tilgi meg! – til en eller ei som kanskje burde få høre det.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto