Han fortalte meg blant annen om at han søkte seg nordover i militæret – bare for å komme nær sin bestefar.
Illustrasjonsbilde
Bestefar var en som han skjellen så, det var en bestefar som itillegg hadde høy alder.
Da Per Julian etterhvert kom seg i tjeneste der nord fikk han bare en kort tid sammen med sin bestefar.
Foto: Per Julian Anfinsen.
Bestefaren gikk bort, og Per Julian måtte en dag istedet bære sin bestefars kiste.
De to hadde planer om å fiske sammen, dra på mange turer og bare vært sammen – slik ble det ikke.
Da han fortalte meg om dette må jeg si at jeg kjente litt på lengsel selv etter de av mine som har gått bort.
Jeg blir ydmyk når jeg får tilgang på en slik samtale på bussen.
Per Julian har også gitt uttrykk for at han ønsket seg en jobb og hadde lyst til å få seg sertifikat, men økonomien satte en stopper også for den planen.
Jeg kom med et forslag til en arbeidsplass i distriktet, et forslag jeg så han satte pris på å få.
En dag jeg var på vei hjem fra jobb ringte plutselig mobilen.
Da fikk jeg høre at Per Julian hadde fått seg jobb der jeg anbefalte og sertifikatet var nå påbegynt.
Han var mer en glad, og han ville bare ringe meg for å takke.
Jeg blir så takknemlig for slike samtaler – fra en så fin ung mann som har livet føre seg.
Nå så han lyst på fremtiden, og jeg kunne formelig se han smile fra øre til øre.
Ordet suksess liker jeg godt – veldig godt, og ikke noe mindre når jeg ser at det går andre vell.
Viktig å kunne glede seg på andres fremgang og lykke – det gir glede for en selv også.
Prøv, så skal du se.
Misunnelse er ikke noe godt, det tærer bare på en selv.
Samme er det med å bære nag til noen.
Nei, vi bør alle blir flinkere til å oppmuntre hverandre, fremsnakke hverandre og tro det beste om hverandre.
Da blir det lettere å glede seg over andres lykke.
Sist, men ikke minst – man blir glad og oppmuntret selv også.
En ung gutt hadde dessverre vært så uheldig å mista førerkortet, det var noe han for lenge siden hadde sagt.
Illustrasjonsbilde
Selv om det ikke var rett det han hadde gjort – så må jeg si at en kan få ondt av dem som mister det – det er liksom så unødvendig.
Har selv opplevd å gå et år uten førerkort for stor bil, men da på grunn av operasjonen jeg hadde.
Det var rett og slett et stort savn, et savn å ikke kunne bare gjøre jobben sin.
Heldigvis fikk jeg beholde selve bil-delen, så jeg var heldig tross alt.
Tilbake til denne gutten på bussen – så fikk jeg se en stor optimisme når han sa til meg på siste tur før helgen:
– Til mandag skal jeg ha oppkjøring igjen på stor bil!
Jeg ble så glad på hans vegne at man skulle tro det var en selv som var i den situasjonen.
Det er så bra når det lykkes for den man omgås med i hverdagen.
I det gutten skulle gå av bussen og i det han takket for turen og ønsket meg god helg sa han:
– Denne må du ha, denne tror jeg du har større glede av enn det jeg har! – og gav meg en colaboks som var så iskald – ja det dugget av den.
Den fristelsen kunne jeg ikke motstå, selv om jeg tror han også kunne fått bruk for den – om ikke annet til mandag uka etter.
Uansett, en utrolig fin oppmuntring – så uventa liksom.
Om han fikk seg førerkortet tilbake vet jeg faktisk ikke i skrivende stund, men siden han er yrkessjåfør vil jeg tro det ble en lett oppgave.
Jeg takket for colaboksen og fikk ønsket han lykke til med ny oppkjøring på stor bil.
Det er iallefall en veldig god følelse når man kan ha en slik kontakt med enkelte av de reisende at de ønsker å fortelle meg både de gode og til tider de dårlige opplevelsene i ens hverdag.
Ikke alle ville fortalt om at en har mistet førerkortet som yrkessjåfør – er ikke sikker på om jeg ville gjort det.
Derfor er det ekstra stas for meg å kunne høre at nå var det lys i tunnelen – slik som det var for denne koselige gutten på bussen.
Dette med verdikort var helt nytt for han, og dermed vanket det noen spørsmål rundt dette kjøpet.
Merkelig nok – på tross av sin høye alder så lurte han på om det gikk an å finne mer opplysninger om på Internett.
Men han sa det ikke slik: – Kan jeg finne mer om dette på intern-ettet?
Han hadde et tonefall på det ordet som gjorde at vi begge måtte smile litt, men jeg skjønte jo hva han mente – han var ikke så langt unna rett uttalelse.
Han fikk god innføring i bruken av verdikortet han kjøpte.
Allikevel tror jeg han ville se på mulighetene på Internett – kanskje som en bekreftelse på mine ord.
Gosselig fyr var det uansett.
Han hadde iallefall veldig lett for å spre glede i bussen.
Sånne gullkorn i hverdagen setter jeg stor pris på.
Ut fra vekta den gangen kom der en semitrailer og jeg var godt i siget og hadde liten lyst til å bremse ned.
Illustrasjonsbilde
Jeg så at betjenter satt i bilen før innkjøringen til vekta, men de bare satt der og overvåket trafikken.
De hadde heller ikke satt ned hastigheten på stedet – slik de ofte gjorde når de hadde kontroller.
Det var heller ikke satt opp skilter om forbikjøring forbudt – ikke kom der bil i mot.
Jeg så bakover at ingen bil la seg ut for å ta forbi meg, dermed benyttet jeg min fart og mulighet til å kjøre forbi semitraileren.
Den gangen var fartsgrensen 80 km/t, og der på stedet er det en lang slette, oversiktlig og greit.
Oppdaget det litt for sent at semitraileren han akselererte nesten like fort som en personbil.
Eksos-røken velta seg ut fra begge rørene ved førerhytta.
Vi lå side om side bortover en kort stund før han la seg på hornet og tutet – til slutt bremset han ned.
Det virket for meg som om han mente at jeg hadde skylden.
Ikke noen koselig opplevelse, hverken for meg eller for mine passasjerer.
Noen hadde jo allerede lagt seg til å sove i min buss og fikk en fryktelig oppvekking på grunn av dette hornet han la seg på.
Dette forverret bilde og inntrykket også for betjentene som satt i sin bil i veikanten og beskuet det hele.
De så dette på avstand, og da kan avstanden til kommende sving også virke mye mindre enn hva det virkelig var.
Betjentene kom etter og stoppet meg – en straff i seg selv når man har passasjerer ombord.
Betjenten som kjørte kom ut og bad om alle dokumenter av meg, noe han også fikk.
Jeg svarte høflig: – Hvorfor stoppet dere meg og ikke han som kom ut rett foran nesa mi?
Betjenten hadde tydeligvis navn og nummer på han på grunn av besøket på vekta, så han fikk kjøre videre.
Jeg skal prøve å gjøre en lang historie kort.
Dette ble en anmeldelse på meg.
Det skulle gå bort imot et år før jeg fikk innkallelse til politiavhør, et politiavhør som foregikk på Eydehavn lensmannskontor.
Tiden gikk, det gikk såpass lenge at jeg kom ikke på hva jeg hadde gjort galt når brevet fra politiet kom, men etter hvert skjønte jeg jo min tidligere opptreden på Haslestad.
Maken til politimann jeg fikk som etterforsker skal man lete lenge etter.
Han var som en god advokat for meg i det avhøret.
Politiet hadde vært på åstedet ved Haslestad og tatt bilder og målt opp.
Forstyrret opp min kjøreskive som vi brukte den gang – på et a4 ark .
Der stod det hvor fort jeg kjørte, og da sa den hyggelige politimannen:
– Jeg hadde ikke turt å kjøre ut foran en buss selv med min privatbil en gang!
– Langt mindre med en lastebil med semihenger! – la han til.
Kan tro jeg var letta.
Notatene politimannen gjorde ble sendt inn til høyere hold.
Jeg fikk svar noen dager senere om at saken var henlagt, men noe politimannen sa og som jeg prøver å huske på – og det kan være en lærepenge for oss alle inklusiv dere som leser:
Det er jo en fordel at dere blir sett dersom dere skal besøke en venn nå i høstmørket.
– Da gjelder det ikke meg! – fikk jeg høre svakt fra seteraden bak meg.
– Jeg har ingen venner å dra til! – fortsatte en gutt med en svak og spe stemme.
Illustrasjonsbilde
I samme øyeblikk fikk jeg klump i magen, jeg ble bare så trist og lei meg – trodde knapt det jeg hørte.
Vet ikke om dette ble sagt til noen spesielle i bussen eller om det bare var snakk med seg selv, men for meg ble det noe å tenke på.
Der er faktisk de rundt oss som ikke har nære og gode venner – venner som kan gi de bekreftelser alle trenger i hverdagen.
Jeg tror alle trenger en god venn, en som er der for en.
Tenk om vi alle kunne utvide litt på vår vennekrets og være litt mer venner for hverandre – være mer inkluderende med noen av de som vi omgås med til det daglige.
Ingen kan være venner med alle, men alle kan være en venn med en – iallefall koste på seg et vennlig smil og et “Hei” i blant.
Bare det alene gjør så godt.
Det koster så lite, men det kan bety så utrolig mye.
Jeg fikk være på en institusjon som hadde pasienter til trening.
Illustrasjonsbilde
Fikk 16 måneder der som sivilarbeider, og fikk god innsikt i forskjellige behov enkelte fikk når hendelser skjer med ens helse.
Jeg var også pasientvenn og litt vaktmester der.
Sjåfør var jeg også den gangen.
Jeg fikk lagt opp litt turer for dem, og trivdes godt med å få dem som kunne bil med ut i frisk luft – rett og slett dra på tur.
Dette var mennesker som hadde spesielle behov.
En veldig lærerik tid på alle vis.
Det jeg vil skrive om i dag er like mye ment til meg selv – en påminnelse rett og slett.
Jeg har skjønt at det er utrolig lite som skal til ifra sjåførens side for om det blir en fin og behagelig tur for en passasjer med spesielle behov.
Og det skal heller ikke så mye feil til eller manglende hjelp, feil innstilling fra sjåførens side – for at det kan bli en tur full av stressmomenter for den reisende.
Stressmomenter utløser mye bekymring, unødig bekymring.
Har tenkt litt på min erfaring fra den tid – til den jeg har nå på busser i rute.
I dagens situasjon er de fleste jeg har ombord friske og raske, men så vet jeg at ofte har jeg med meg de som trenger litt ekstra omsorg.
Jeg som bussjåfør tenker på det: – Kan jeg bli bedre?
Ikke med den innstillingen at jeg kan alt, men jeg har skjønt at hver dag har jeg noe å lære.
Hva kan jeg og du som leser bidra med for at de vi frakter skal se frem til å komme tilbake, komme tilbake til din buss?
Ved ombordstigning så kan det være greit at de får visshet i at de er kommet til rett buss.
Bare det kan være en bekymring for enkelte.
Vi trenger alle litt bekreftelser på om man er på rett sted.
Det gjelder oss som kan se også.
Tenk da hvor mye dette betyr for en som enten er blind eller svaksynt.
Da er det fint å møte slike svaksynte med å bekrefte at de er på bussen som skal til den eller den destinasjonen.
Personer som ikke ser vet jo heller ikke alltid hvor kortleseren er, ting vi seere tar som en selvfølge.
Så det å tilby hjelp til å få registrert kortet sitt, eventuelt appen på mobilen sin er også en ting slike passasjerer med ekstra behov setter stor pris på om vi sjåfører hjelper dem med.
Svaksynte og blinde har heller ikke så lyst til å ta på så mange skuldre til mennesker de ikke kjenner før de finner sin plass bakover i bussen.
Derfor kan vi bussjåfører gjerne si hvor der er ledig plass, helst følge dem til rett sete.
Gjerne gi dem et dobbelt sete slik at førerhunden også får ben-plassen til det andre sete.
Vise dem hvor stoppknappen er, slik at de på hele turen kan senke skuldrene og bare nyte turen.
En detalj som er fort å glemme å vise dem.
Vi bussjåfører bør, skal rettere sagt – snakke til dem med inne-stemme, slik at de ikke blir tilsnakket som om de er til bry.
Skulle det komme mange busser inn på likt til holdeplassen kan fort den rette bussen gå forbi.
Da kan det være lurt om de andre som står å venter sammen hjelpe til med å si om det er rett buss og rett linje som kommer inn.
Kanskje du som leser og som ikke er sjåfør på en slik dag også kan bidra litt her på holdeplassen.
Eventuelt hjelpe dem med å komme på rett buss og tidsnok.
Dette gjelder flere brukergrupper.
Blinde, de med rullestoler, personer med rullatorer og eldre som er dårlige til bens.
For er der mange folk og busser på holdeplassen så er det fort at vi bussjåfører kan overse slike med et handikap.
Vi bussjåfører bør være ekstra observante om vi ser noen som har en “krykke” av et eller annet slag å lene seg til.
Så må vi bli gode til å gi slike med en “krykke” sitteplass om bussen er full.
De har mer enn nok med å få med seg hvor de skal gå på bussen.
Mer enn nok om hvor og hvordan de skal komme seg av igjen.
Kanskje spør etter ombordstigning: – Er det greit at jeg kjører nå, er “krykka” di greit plassert?
Da kan de senke skuldrene og nyte hele turen de også.
Stemmen i bussen som opplyser om stoppestedene under vegs skal man ikke kimse av – stemmen som jeg kaller for Turid.
Turid er jo alltid på tur i bussene våre med sin stemme.
Da får vi som kan se finne oss i det at der er de er som er avhengig av denne stemmen til Turid.
La oss bli flinkere til å ta oss av de som trenger litt ekstra omsorg, meg inkludert.
Enten de er svaksynte eller blinde.
Eldre mennesker, rullestolbrukere eller andre grupper med spesielle behov.
Så bidrar vi alle for at bussturene blir noe alle kan og skal se frem til med glede – ja med stor glede.
Det er mitt mål for turen.
Står bussen litt i veien for deg friske bilfører bak, så kan det være at jeg som bussjåfør må hjelpe en som trenger min hjelp til sikkerhetsbelte i bussen foran.
Det er dessverre ikke alle steder der det er busslommer for oss.
Av og til er busslommene opptatte med andre kjøretøyer – der føreren av privatbilen er i telefon.
Til tider må vi ta en dobbelparkering i veien fordi politiet har kontroll og vinker inn kjøretøyer i vår busslomme.
Jeg kjører iallefall så fort jeg får anledning til å kjøre igjen – det lover jeg deg.
Slipp oss gjerne ut igjen i trafikken om du ser bussen blinker ut fra ei busslomme.
Gjerne selv om du ikke må på grunn av forkjørsretten din og bussen har vikeplikt.
Det setter vi stor pris på, det kalles samarbeid.
Vi har til tider mange ombord.
Husk mange av våre reisende skal også rekke korresponderende busser.
