Noen ganger er jeg litt full av fanteri – jeg må bare innrømme det.
Hadde med meg ei jente som ikke visste hvordan det så ut der hun skulle gå av.
Hun bad meg høflig om litt hjelp til å få henne av på rett holdeplass, for selve stedsnavnet hadde hun fått oppgitt.
Denne jenta har jeg hatt med mange ganger og har gjennom årenes løp hatt mange gode skroll med henne.
Da vi kom frem fikk jeg se en gutt og som jeg også har hatt med flere ganger.
Jeg kunne ikke la være så jeg spøkte litt med henne.
– Er det han som er den heldige?
Hun smilte slik tenåringer ofte gjør.
Da fremdøra gikk opp gikk de rett å klemte hverandre – da glemte de begge både tid og sted i sin omfavnelse.
Illustrasjonsbilde
Man skulle tro det vare årevis siden sist de hadde sett hverandre.
Jeg lukka ikke fremdøra og jeg kjørte ikke videre med det første, men lot hele bussen få med seg denne seansen.
Da de hadde en liten pause i kyssingen fikk gutten se at bussen fremdeles stod der.
Han så på meg, blunka til meg iført med et stort smil og gav meg tommelen opp.
Det så ut som om besøket var kjærkomment, ingen tvil om det.
Er ikke sikker på om jenta skjønte helt og fikk det med seg at bussen stod igjen i noen få sekunder.
Det tror jeg ikke hun hadde tid til å reflektere seg over på det tidspunktet.
Hun hadde andre ting som var viktigere føre seg, og for det andre hadde hun bussen i ryggen, men hun fikk sikkert rede på det etter hvert.
Det var tydelig at de ikke lot seg stoppe selv om noen så på – noe jeg visste om på forhånd.
En fordel når en kjenner de begge godt.
Kanskje de fikk litt tid til å snakke sammen om det når de i løpet av samme kveld også skulle dele litt mat og drikke.
For da vil jeg tro at det intense hadde lagt seg litt.
Jaja, hvem vet?
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto
