En ung skolegutt skulle til å gå av bussen ved bakdøra, da fikk jeg se at en av de andre holdt han tilbake, en holdt i sekken hans.
Det ble såpass at skolesekken hans datt i gulvet og jeg så føre meg at den som holdt han tilbake snart skulle få “betalt” for det.
I en slik situasjon var det fort å få en sviende oppmerksomhet i retur, men til min store beundring så tok den skolegutten som skulle til å gå av, han tok bare opp sin sekk og sa:
– Må dere ha det bra alle sammen!
Skolegutten smilte og gikk stille og rolig ut – ja som om ingenting hadde skjedd.
Smilet og blikket til skolegutten var et syn og for meg en opplevelse jeg sent skal glemme.
Ikke et stygt ord kom ut, ingen knyttneve ble vist – enda han var sikkert sulten og trøtt etter en lang dag på skolen, men bare gode ord og vennlighet var det som han ønsket å gi tilbake.
Veldig voksent gjort av en slik kjekk skolegutt, en i sin beste alder.
Tenk om vi alle kunne håndtere motgang og eventuelt uventa situasjoner på en slik måte, du for en fin oppdragelse.
Illustrasjonsbilde tatt i Skagen i Danmark 6. August 2006.
Servitørene kom ut med flere fat med reker.
Det bugna av ferske vel danderte reker med tilbehør, men dette var tydeligvis ikke til oss – de serverte flere gjester der enn bare til oss i vår gruppe.
Da det var vår tur gikk de fleste nebb langt ned, for ut fra kjøkkenet kom de ut med noe som heter tatar – det vil si rått kverna kjøtt med ei rå eggeplomme plassert midt i.
For mange av oss var ikke dette etenes, de fleste ville nok hatt reker og mange skuet over på de andre gjestene som danderte sine skiver.
Servitøren gikk dobbelt for å etterkomme gjestene sitt ønske, ikke for å gi vår gruppe reker, men for å få tataren til oss stekt på begge sider.
Selv var jeg flau og mot min egen lyst og vilje, fikk jeg tynt ned denne ustekte retten med tanke om at det var siste gang jeg skulle smake på dette?
At en gruppe skal måtte få noe som ikke alle kan ha, synes jeg selv var en stor skam, men turte ikke å si noe om.
Dette var ikke min bestilling.
Det var vel et billigere alternativ sammenlignet med de som fikk ferske reker, fersk loff, sitron og godt smør til.
Glemmer det aldri, ikke skjønner jeg åssen jeg selv fikk dette “dyreforet” ned.
Det blir ikke tatar her i huset så lenge jeg lever.
“Trine” går i femte klasse og dette var hennes første tur i min buss etter endt skoleferie.
– Jeg har fått meg kjæreste! – sa, “Trine” stolt i det hun satte seg foran på første rad.
– Hva heter han da? – spurte jeg og lot som om jeg tok det veldig seriøst.
– Det husker jeg ikke! – var svaret hennes.
– Å hjelp! – tenkte jeg.
Jeg regner med at hun får fatt i navnet hans etter hvert – man kan jo ikke huske på alt kan du skjønne.
Veldig koselig å få se skoleelevene og samtidig få tilgang på slike slagferdige ord og setninger igjen.
Mange av skolebarna har jeg har hatt med tidligere – gøy for meg å se dem igjen, men også fint å se noen nye små første klassinger som skal begynne på sine år i skolegangen.
Rart å tenke på at slik var det for meg også en gang – bare at vi slapp unna med ni år i grunnskole.
Illustrasjonsbilde, tatt ved Grenstølveien før avgang mot Vegårshei. 2. Januar 2026.
Vår bygd er ei lita bygd og her kjenner vi alle hverandre – fort å trø over.
Saken er den at jeg skriver jo ikke en blogg for å henge noen ut, langt der i fra, men det jeg skriver kunne selvfølgelig ha skjedd med alle som sitter på i min buss.
Jeg har jo flere historier som allerede er nedskrevet, men som ikke er posta enda og mine historier strekker seg fra hele min fartstid som bussjåfør.
Det vil si at det jeg skriver om fra “her om dagen” – kan ha skjedd da jeg startet som bussjåfør i 1989.
Ser du bilde og navn av en person har jeg innhentet både tillatelse og vedkommende har selv også lest igjennom mitt notat før selve postingen.
Er det om et konkret barn har jeg også innhentet godkjennelse til posting fra foreldre, så vet dere det.
Jeg følte bare at jeg ville orientere dere som eventuelt var bekymret.
Angående blogging så har jeg ved blogg-start i 2017 også innhentet godkjennelse fra både ledelse og fagforening.
Jeg sa til en kollega her om dagen at: – Noen vil vel mene at jeg tror selv at jeg er noe mer enn andre siden jeg blogger!
Da svarte han så godt: – Da kjenner de deg ikke, Alf Otto!
Jeg er så absolutt ikke bedre enn andre.
Leser du min blogg vil du også kunne se litt om mine flauser og tabber som bussjåfør.
Jeg for min del så har bloggingen vært og blir som en god terapi som startet da jeg gikk året uten mulighet til å kunne kjøre buss selv.
Året 2017 holdt livet mitt på å ende ut og jeg mistet førerkortet for både buss og lastebil.
Jeg har skrevet et eget blogginnlegg om det “Mitt liv som sykemeldt“. (trykk på linken om du vil lese det også)
Alle mennesker har etter det jeg forstår behov for å reflektere sine daglige inntrykk.
Noen skriver sanger, noen går tur i skog og mark.
Min måte er å skrive og for min egen del blir bloggen som å skrive en minnebok, en minnebok som andre kan eventuelt dra nytte av om noen skulle være glad i å lese gode historier.
Jeg synes at gode selvopplevde historier er for galt å bare ha for seg selv.
Etter at jeg sluttet i Risør har jeg både via andre og i personlige meldinger fått vite at jeg er savnet.
Det kan jeg love deg at det er koselig å vite – såpass ærlig skal jeg være.
Hadde vært ondt for meg å vite at alle var glad for at de endelig var kvitt meg liksom.
Så liker du å være med meg videre på mine verbale turer her så kan jeg love deg at blogging blir det.
For tiden blir de postet på lørdager, eventuelt dagen før eller etter dersom lørdagen er eller blir for travel dag for meg.
Skulle ønske at mine besteforeldre og mine foreldre hadde blogget i ord og bilder fra tiden de var yrkesaktive.
I ettertid ser jeg at jeg skulle brukt mye mer tid sammen med mine foreldre for å vite mer om de sin fortid i tjeneste.
Den muligheten har jeg dessverre ikke lengre.
Vil ønske dere en god helg, ta vare på øyeblikkene.
Denne gutten her var ikke spesielt god i engelsk og teksten gikk utrolig fort, for da sangen var ferdig sa han med seg selv:
– Den teksten gikk fort!
Jeg må innrømme at den mumlingen til denne gutten imens dette pågikk var som å høre på en munk som satt å messa – det var rett frem og veldig monotont.
Illustrasjonsbilde
Da var der en annen ung gutt som sa til han som hørte på musikk:
– Har du prøvd å ta ut det ene batteriet?
– Ja, kanskje det kunne hjelpe! – la jeg til og gutten smilte – egentlig et godt tips.
Da hadde vi andre rundt i allefall sluppet å høre på denne messingen.
Det virket ikke som om noe nådde inn til han som hørte på musikk og som var i sin egen verden.
Noe senere og i samtale med gutten ved siden av seg kom der en setning jeg ikke kunne unngå å høre.
Jeg må bare få flette inn – jeg tror han selv skjønte at denne teksten gikk litt vel fort – ja selv for han.
– Jeg kan saktens banne au for den saks skyld! – sa han som ikke fikk teksten og melodien med seg raskt nok.
Det skulle tydeligvis ikke stå på det – heldigvis så gjorde han ikke det.
Jeg oppfattet samtalen mellom de to unge guttene som koselig stort sett, men det er jo til tider litt plagsomt om noen går inn i sin egen verden og ikke tenker på de rundt seg.
Slik sett er det ikke bare barn som lar mobilen til og med stå på høyttaler når de er i samtale eller hører på en radio eller annen musikk.
Det er uansett fornøyelig når de unge er slagferdige og det er god stemning i bussen.
Jeg trodde først at det kunne være en av helsesøstrene til barna våre da de gikk på skolen i Arendal, men det var det ikke.
Hun satte seg bak og en annen passasjer overtok samtalen og såpass at jeg kom ikke til med flere spørsmål.
Da denne passasjeren var gått av kom denne eldre damen frem igjen og ville prate med meg.
Det satte jeg stor pris på.
I den samtalen fikk vi begge klarhet i hvor vi hadde sett hverandre, for hun dro også kjenselen på meg.
Hun satt også inne med spørsmål.
Vi hadde begge endra oss litt i fra første gang vi så hverandre, men hyggelig at hun også kjente meg igjen – enda jeg har lagt på meg litt, fått litt skjegg og fått naturlig gråere hår.
Briller har jeg også fått, men det hindret ikke henne i å dra kjenselen på meg også.
Hun var faktisk en av mine daglige passasjerer i årene 1990 og 1991, så det ble jo en stund siden kan du si – i skrivende stund tretti seks år.
Jeg ble imponert da hun i samtalen spurte: – Kjørte ikke du kombiruta til Vest Telemark Bilruter?
Illustrasjonsbilde tatt i Ullared, Sverige den 20. Oktober 1990. Buss nr. 132 til VTB L/L.
På det spørsmålet svarte jeg stolt: – Jo, det gjorde jeg!
Du kan si der kom frem mange gode minner i samtalen med denne eldre damen.
Hun hadde også vært med meg flere ganger mellom Arendal og Kristiansand da jeg i nyere tid kjørte TIMEkspressen for Nettbuss Sør.
Hun skulle gått av i krysset inn mot Risøya, men valgte å bli med inn der og ut igjen – noe som jeg tok som et stort kompliment.
Det er da man skjønner at alder og kjønn spiller ikke noen rolle når man har noe felles å prate om.
Jeg er takknemlig for slike samtaler.
Fantastisk det å kunne mimre med personer som man har gode og felles minner med.
Lure på om enkelte av de man møter i hverdagen har hatt god nok tid når de stod opp.
Et ektepar, et ungt sådan kom bort til meg i Risør for å spørre om litt busstider og det fikk dem.
Jeg gav dem også opplysninger om bruken av appen til AKT – slik at de senere kunne få noen kroner i rabatt ved bruken av den.
Damen smilte og takket for det.
I det hun smilte fikk jeg se at leppestiften hun brukte rundt munnen hadde også blitt sjåga over på framtennene.
Framtennene lyste opp som to små bremselys.
Slik skulle det vel ikke være – skulle jeg sagt i fra?
Jeg gjorde ikke det, men jeg hadde hatt lyst.
Rart at ikke mannen hennes hadde sett det.
Illustrasjonsbilde ChatGPT
Videre må jeg fortelle deg en historie til som også er selvopplevd.
Den historien her er fra den tiden da rutebilstasjonen var der på baksiden av kommunehuset i Tvedestrand – så historien er fra noen år tilbake.
I Tvedestrand ved badeplassen var toalettet opptatt.
Jeg venta på tur og ut fra doen kom ei dame og ei lita jente ut.
Jenta sa: – Mamma, fikk du dratt ned i doen?
Jeg hørte moren mumlet noe svakt tilbake, men jeg kunne ikke høre hva hun sa.
De gikk begge videre ut døra.
Ut fra farten på dem så det ut som om at alt var ordna og klart for neste gjest som da var meg.
Jeg kan avsløre at det var det ikke, der var det ikke datt ned.
Da jeg var ferdig med mitt enkle ærend, videre vasket min hender – fikk jeg se at oppå holderen for tørkepapir lå der både en mobil og et par solbriller.
De foran meg må også hatt utrolig dårlig tid.
Jeg stod en stund i døra på vei ut for å se om jeg kunne se de som var føre meg, men de var ikke å se i mylderet av mennesker på stranden.
Så den mobilen og de solbrillene lot jeg bare ligge.
Håper bare at rett eier fikk sin mobil og solbrille til tilbake.
Av og til kan et par ekstra minutter med god tid være forskjellen på stress og en rolig hverdag.
Jeg vet hva jeg foretrekker.
Det ser ut til at god tid også kan være billigst – og gjøre livet enklere og lettere å leve.
En mista dyr mobil og dyre solbriller er sjelden gratis.
Selv sammen med andre som ventet så kunne jeg på avstand se tårer renne nedover hans kinn.
På det tidspunktet visste jeg ikke hvorfor.
Mannen kom inn og med svak røst kunne jeg høre han si i forbifarten:
– Jeg har vært i retten!
Mannen satte seg foran og jeg skjønte fort at det var et utfall i retten som ikke var lett for denne mannen.
Han var tydelig redd og trist.
Illustrasjonsbilde ChatGPT
Jeg spurte om han ville bli med til endestasjonen for videre prat – noe han takket ja til.
I slike situasjoner er det godt å ha noen å snakke med, få luftet ut det som ikke er greit.
Jeg tok jo det også som et stort kompliment at mannen ville bli med og dele en slik dyp samtale med meg.
Som dere vet så har ikke jeg svar på alt og jeg er ikke bedre enn noen andre, men jeg kan lytte der jeg sitter.
Det gir meg så mye det å få lov til å være et medmenneske i hverdagen.
Ikke at jeg skal stille med “nødnummer” og bli nedringt hele døgnet, men det å få lov å være der naturlig i min hverdag – det gir meg så mye tilbake.
Så vil sikket noen si: – Du skal være bussjåfør og ikke involvere deg i private ting med passasjerene!
Jo, det er sant nok, men hva jeg gjør i min pause eller på min fritid – det må hver enkelt få lov til å bestemme selv når noen selv ønsker å dele.
Blir jeg spurt om noe og jeg merker at personen som jeg kanskje kjenner litt fra før og som kanskje ønsker et svar eller mitt synspunkt på ting – ja da må man få lov til å gi en tilbakemelding.
Det er jo ikke slik at jeg oppsøker og spør hver enkelt når de stiger inn på bussen min:
– Har du noe på hjerte i dag? – liksom.
Samtalene må falle seg naturlig og selvfølgelig ikke i påhør av de andre om samtalen er for dyp.
Det skal jo absolutt ikke være en underholdning på andres bekostning.
Jeg vet at det å oppmuntre andre gjør at en blir glad og lettere til sinns selv.
Av og til blir ens egne problemer så mye mindre i samtale med andre – har du merket det?
Man får fokus på litt andre ting enn seg selv og sitt.
Jeg har verdens beste jobb.
Kan ikke alt der jeg kjører i min buss, men jeg kan lytte.
Det kan sikkert du også i din omgangskrets og i din hverdag.
Bare at en tar seg litt tid til en som kanskje er eller føler seg ensom kan gjøre hverdagen for den personen litt lysere.
Ta en telefon, gi et smil, et “Hei” – det kan redde dagen for den som får det.
