Skal jeg be dem kysse deg

Hadde med meg for lenge siden to passasjerer som jobber på en verna bedrift.

Jeg har hatt så mange koselige samtaler og opplevelser med dem, ja de beriker meg på en spesiell måte.

Ikke at jeg ler av dem, men det er lett å smile sammen med dem.

De har et humør som smitter fort over til meg, ting er liksom så lettvint.

Guttene der de går skjellen rundt grøten.

På et busstopp kom der inn noen flotte jenter, og det gikk ikke upåakta hen for de to.

Jentene ble tydeligvis tatt inn på de sin radar og fanget opp for dem begge

Da jentene hadde satt seg og bussen var i gang igjen – kom det fra den ene: – S-skal jeg be dem k-k-kysse deg?

-N-n-nei, jeg er a-a-allergisk! – svarte den andre og nesten higa etter pusten.

Illustrasjonsbilde

 

Tror det ble litt sterk kost for dem, men de begge lo – de lo godt.

Det er ikke lett å ikke smile da.

Spørs om han ikke kunne tenkt seg et aldri så lite kyss selv – han som spurte.

Alle ting begynner med en tanke vet du.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Nærradioen ringte

Jeg hører ofte på radioen når jeg er ute på landeveien, og det gjør jeg også om jeg kjører buss.

Kanskje ikke fullt så høyt når jeg har passasjerer på, men dog – litt står den på i bakgrunnen.

For lenge siden så husker jeg at jeg hørte på nærradioen i Arendal.

Illustrasjonsbilde

 

Og de spurte etter vær og trafikkmeldinger.

Tenkte jeg kunne tipse dem om min kollega.

For han var på vei nedover fra Telemark og hadde sikkert ferske observasjoner i den forbindelse.

Kort tid etter at programlederen var tipset, tok de han inn direkte fra bussen.

Jeg måtte smile litt da, for det var jo ganske så kult å høre en kjent stemme på radioen.

Da vi kort tid etter skulle bytte buss med hverandre lengre inne i bygdene sa jeg til min kollega.

– Veldig koselig å høre deg på radioen!

For han var det som å prate med en i en vanlig telefon.

Derfor ble han litt overrasket da jeg sa at hele distriktet rundt Arendal nå hadde hørt han på direkten.

Må smile litt i skrivende stund, for slike stunts liker jeg.

Kan jo ta med at jeg selv var med i nærradioen i sin tid, både som teknikker og som programleder.

Slutta med det da jeg begynte å kjøre buss.

Jeg kunne jo leda programmet videre i fra busstelefonen om jeg hadde hatt en teknikker i studio.

Bare skøya!

Neida, jeg får nok være konsentrert om en ting om gangen når jeg kjører buss.

Det er viktig å holde fokus.

Men jeg har mange gode opplevelser og minner fra den tiden i nærradioen også.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Intervju eller en date

Det er så koselig med de faste som pendler.

Enten det er skoleelever som skal til skolen, eller om det er de som skal til sin faste jobb.

Noen jobber på verna bedrifter og pendler frem og tilbake dit.

Enkelte av samtalene dem i mellom er veldig fornøyelig å høre på, såpass ærlig skal jeg være.

Illustrasjonsbilde

 

En av dem skulle etter endt busstur tydeligvis på et intervju, og jeg kunne ikke la være med å koble meg på igjen i samtalen og sa:

– Åh, er det på en date du mener?

Maken til latter skal man lete lenge etter.

Han skjønte iallefall hva en date var, for på date skulle han så absolutt ikke.

– Men er ikke en date og et intervju nesten det samme da? – spurte jeg, og fyrte litt ekstra.

Da lo han godt – såpass at han holdt seg for magen.

Utrolig lite som skal til å for å få litt stemning i bussen.

De sprer virkelig glede rundt seg i hverdagen.

Vi trenger alle, vi trenger hverandre.

Alle har vel et eller annet som ikke er helt perfekt.

Uansett status, uansett kropp og utvikling så må vi respektere hverandre.

Ikke le av hverandre, men med hverandre.

Det er det stor forskjell på – om man tenker etter.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Til fastlege på grunn av sukkersyke

Noen er ikke like gode til å snakke fullstendige setninger, det skal være sikkert og visst.

Dermed kan noen setninger bli litt mangelfulle.

Kanskje flere har opplevd å ha i tankene en annen setning som ligger litt lengre fremme og ikke får fullført den man holder på med – har du det?

Slik sett kan jo det skje for oss alle – at ikke hele setningen blir helt ferdig liksom.

En av mine passasjerer skulle tydeligvis til sin fastlege, og jeg skjønte at det var snakk om sukkersyken til vedkommende.

Illustrasjonsbilde

 

Det i seg selv er ikke til å spøke med.

Jeg måtte smile litt da han sa til de rundt seg: – Nå er der ikke sukker igjen!

Det virket som om setningen ikke ble fullført.

Kanskje han mente at han var blitt kvitt sukkersyken, men fikk det liksom ikke frem.

Eller kanskje var sukkerposen fra Brynhild med bringbærsmak tom – ikke vet jeg.

Jeg kunne liksom ikke få meg til å spørre heller.

Så i likhet med deg så er jeg like klok.

Vi to får bare håpe på at dette gikk bra, og at han nå er frisk.

Jeg har heldigvis ikke sukkersyke, men vet litt om det å snøvle litt i ordene og i setningene.

Viktig å ikke haste eller stresse når man skal snakke.

Det kan være en god start det å ta den tid man trenger for å få sagt det man vil.

For egentlig er det litt greit og faktisk viktig at de man snakker med skjønner det man sier og mener.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Medbrakt kjøkkenstol

Jeg måtte le litt her om dagen.

En av mine passasjerer satt å venta på bussen på en medbragt kjøkkenstol.

– Skal si du har rigga deg til! – sa jeg til passasjeren i det han kom inn døra.

Han svarte: – Ja, jeg kunne like gjerne sitte her å vente på bussen i stedet for ved kjøkkenbordet hjemme!

Han gav uttrykk for at på busstoppet var der mer å se på enn hjemme, så da ville han sitte godt.

Jeg har flere ganger smilt av denne stolen og på det han sa.

Her er stolen, klar til bruk på busstoppet. 

 

Stolen stod der fremdeles i skrivende stund og har vært stadig i bruk.

På vei til jobb en dag måtte jeg bare gjøre et stopp og få tatt et bilde av den.

Hadde så lyst å dele dette med deg.

 

Skrevet med tillatelse av stoleieren.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Politiet inn i bussen med full uniform

Jeg kom til Brekka utenfor Arendal.

Der hadde Politiet kontroll.

Illustrasjonsbilde

 

Der stod ikke så mange på Brekka som bilde viser, men der stod nok av velkledde politibetjenter der.

En av dem fikk det for seg at han ville stoppe meg.

For plutselig kom den sorte mappa hans opp, den som har “All innkjøring forbudt” i miniatyr på den ene siden.

Jeg fikk ombord en politibetjent ikledd i full mundur, men han ble bare stående i fremdøra.

Det var en hyggelig betjent som presenterte seg høflig og som gav uttrykk for at han ville se alle dokumentene mine.

Der er jo en del dokumenter om han ville sett alt, og det ville tatt mye tid.

Så jeg foreslo at han kunne bli med meg til Arendal – også ment som et avbrekk i hverdagen.

– Så skal jeg heller være grei å slippe deg av på returen, da på motsatt side! – sa jeg, og gav det som et godt tilbud og smilte til han.

Han takket høflig nei til tilbudet og smilte lurt tilbake.

Tenkte at da hadde jeg hatt litt bedre tid til å finne frem alle de dokumentene han var ute etter.

– Skal vi starte med førerkortet da? – spurte jeg.

Måtte jo imøtekomme hans sine ønsker om å bli på post.

– Det var en god ide! – svarte politibetjenten.

Tror han ble letta og glad.

Merker jo om de har litt sans for humor.

For de slipper heller ikke unna mine fantestreker når jeg er på det humøret – skulle bare mangle.

Må liksom se an situasjonen litt, se hvor mye jeg kan tillate meg.

Da han holdt i mitt førerkort sa jeg: – Ta forsiktig på det er du snill!

– Jeg har akkurat fått nytt førerkort og jeg er ikke sikker på om trykksverta har tørka enda!

Han så på meg igjen og smilte.

Du skjønner jeg hadde akkurat fornyet førerkortet på grunn av YSK-kurset, så det stemte at jeg hadde et nytt førerkort.

YSK-kurs er noe vi yrkessjåfører må ha hvert femte år, et oppfriskningskurs i vårt daglige arbeid.

Da sa politimannen: – Jeg skjønner at du har alt i orden, du kan bare kjøre videre!

Ikke trengte jeg å vise sjåførkortet, ikke vognkortet og heller ikke løyva som ligger ombord.

Men hadde han villet sett dette – hadde jeg hatt alt dette tilgjengelig.

Det gikk nesten litt for lett.

Jeg fikk mitt nye førerkort tilbake i det han ønsket oss en fin dag og en god tur videre.

Blir jeg vinket inn to dager på rad av samme politibetjent og på samme sted spør jeg om de har kaffe.

Det har jeg nemlig også opplevd, men jeg fikk ikke kaffe, dessverre.

Fikk kun en god latter og et “Takk for sist, er det deg?” – og det var helt greit.

Jeg kunne bare kjøre videre også da.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Bilføreren overholdt ikke vikeplikten

Før i tiden var der et busstopp rett før innkjørselen til bensinstasjonen på Fianesvingen i retning øst.

Der hadde jeg et stopp for avstigning.

Og siden der var 50-sone der så har jo bilene vikeplikt for busser som blinker ut.

Det med vikeplikt gjelder også i en 60-sone om du lurte.

Da jeg hadde blinka i flere sekunder og mange biler hadde ignorert mitt signal – begynte jeg så smått å kjøre bussen forsiktig ut i veibanen.

Flere biler var heldig som klarte å komme forbi meg, men en var ikke fullt så heldig.

Det ble det for trangt, noe han skjønte til slutt – dog litt sent.

Så han tok forbi meg på feil side av selve midtrabatten.

Du leste riktig!

Men han lå ikke lenge i feil side før han møtte biler, og de visste godt hvor tuta var.

Bilføreren måtte hive bilen sin inn på området til bensinstasjonen på motsatt side av E18.

Så fikk han seg en runde forbi pumpene, ut mot veien fra Vegårshei, så til høyre mot E18 igjen, for deretter ta til venstre og videre mot øst.

Det ble en aldri så liten omkjøring for han – han tjente mye på det å ikke ville slippe meg ut kan du skjønne (ironi).

Jeg fikk et nytt stopp i begynnelsen av veien opp mot Vegårshei, og jeg hadde håpet på at denne bilisten hadde kommet bort til meg for å snakke litt.

Da ville jeg forklart han litt om hva vikeplikt for buss er, og i hvilke soner det gjelder.

Du har vikeplikt for buss som blinker ut i 60-sonene og lavere.

Tenk om et barn hadde sprunget rett ut i veibanen foran bussen og foran denne bilen som var i fart.

At ikke bilene bare slapp ut bussen som gav tegn, iallefall der de hadde vikeplikt – det burde de ha gjort.

Bussene har ofte mange passajer ombord, og vi skal mange ganger rekke viktige korrespondanser.

Det vil si at vi har kolleger som venter på oss på et eller annet knutepunkt.

Tenk om alle de personene vi bussjåfører frakter hver dag skulle kjørt i hver sin egen bil.

Da hadde vi fått tilstander på veiene våre.

Mye mer kø og mye mer venting på de rette plassene, og ikke minst verre tilstander med tanke på miljøet og mer forurensning.

Mange steder i vårt land er ikke veiene bygd ut for en slik mengde trafikk, mange plasser er det ille nok med slik som det er i dag.

Jeg håper at denne bilføreren lærte litt om hva vikeplikt for busser som blinker ut i fra ei busslomme vil si.

Heldigvis er der mange som hjelper oss ut i trafikken også – selv om det er vi som har vikeplikt.

Som for eksempel i ei 70-sone eller høyere, og i fra kryss – så er det heldigvis noen som holder litt igjen på køen bak og slipper oss ut.

Det setter vi bussjåfører stor pris på, fortsett med det.

Alt går så mye lettere når vi kan hjelpe hverandre frem.

Og vil du hjelpe oss ut, gi oss et par blink med lyset ditt så vi skjønner din velvilje og tanke.

For de som bare sakker så blir man litt i tvil på om man kan kjøre ut.

Og kjører man og det ikke var meningen av deg å hjelpe til – vil jeg nødig ha deg opp under registreringsskiltet mitt og høre tuta di.

Det skaper bare uro i trafikken, og biler bak deg igjen kan også begynne å tute.

Men gir du meg derimot tidlig tegn til å hjelpe meg ut fra busslomma skal jeg være rask med å få opp hastigheten, det lover jeg deg.

Vi har busser i dag som fint holder hurtig og rett hastighet.

Kanskje kan bussen foran deg spare deg for ei bot eller to også, for jeg kjører stort sett fartsgrensene.

Jeg har sponsa nok inn til staten – jeg har dekket flere julebord for den etaten på den måten.

Så ligger du bak meg gjennom politikontrollen har du større mulighet for å komme hjem uten bot enn om du tar forbi meg.

Bare det i seg selv burde være verdt å slippe ut en buss som blinker ut.

Jeg må som en liten parentes fortelle om en gang jeg kjørte Sørlandsekspressen til Oslo.

Da tok tre dyre og flotte biler forbi meg, og det gikk fort, meget fort.

En flott Mercedes, en større Volvo og en eksklusiv BMW – ja det så nesten ut som om de kappkjørte på firefelten.

De kom som perler på en snor.

Alle tre ble vinka inn før der bommen lå mellom Kopstad og Drammen – av politibetjenter som kjørte i en svart sivil politibil.

De tre ble møtt med blålys og politibetjenter med tente lanterner – rød i farge.

De stod klare ved målstreken, racerløpet var over for denne gang.

Ingen var i tvil om at mottagelsen var godt nok tilrettelagt for alle de tre.

Refleksvestene var ikke til å unngå å se.

De og blålysene sammen lyste godt opp – det var rene flystripa å se på.

Illustrasjonsbilde

 

De tre fikk sikkert mye skryt for sin kjøring.

Kanskje de også fikk hver sin diplom – bare som et lite minne for dagen.

Jeg burde egentlig ha stoppet og spurt dem om noen av dem trengte videre skyss, men det gjorde jeg dessverre ikke.

Vil avslutte denne gangen med å si: – Slipp gjerne bussene frem når de trenger din hjelp i trafikken!

Neste gang kan det være du som sitter ombord i en buss, og der du skal rekke en viktig avtale.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Ble innkalt i politiavhør

Jeg var på vei til de indrebygder, vi snakker om mange år tilbake i tid.

Den turen gikk fra Arendal og opp til Åmli der jeg skulle bytte buss.

Jeg hadde flere passasjerer ombord, og flere av dem hadde lagt hode tilbake for å slappe av litt.

På tur ned bakken mot vekta på Haslestad fikk jeg se en semitrailer legge seg ut rett foran meg.

Det var på den tiden at E18 gikk forbi der.

Min fart var da rundt 90 – noe høyt ja, men slik var det og jeg innrømmer det.

Men jeg må få sagt at da var fartsgrensa 80, så det var ikke så galt.

Det er fort å komme litt over i en nedoverbakke, det har sikkert du også opplevd en eller to ganger.

Jeg så at ingen biler kom i mot, og ingen kjøretøy var i min blind-sone eller bak meg – dermed benytta jeg meg av farten og tok forbi.

Det skulle jeg aldri ha gjort.

Problemet var at denne semitraileren var tydeligvis uten last, og akselererte like fort som en privatbil.

Jeg så bare hvordan eksosen velta ut fra de to røra på trekkvogna, og dette oppdaget jeg da jeg lå på siden av denne semitraileren.

Men jeg regnet jo med at han som la seg inn rett foran meg ville slakke litt og slippe meg inn, men nei.

Han fortsatte, og det samme gjorde jeg – det var en hendelse som for meg var og ble veldig lærerik.

Man må ikke stole på andre enn seg selv.

Til slutt slapp han meg inn, men da til et horn som tuta lenge og vel.

Han tuta og vekket opp både de som sov og de som var i andre tanker i min buss – det gjorde bare situasjonen enda verre enn det det var.

Men heldigvis gikk dette fint, men det så stygt ut – iallefall sett fra avstand.

For det ble en hendelse som ble observert av to betjenter fra Biltilsynet.

De satt i en bil som stod parkert like ved veien til vektstasjonen – og den bilen så jeg.

Bilen stod i veikanten, men jeg anså ikke en forbikjøring som noen problem.

For hastigheten var ikke satt ned, ingen forbudt-skilt om forbikjøring var heller ikke satt opp – og normalt tar en semitrailer seg god tid før de er oppe i fart.

Derfor var jeg ikke så redd for om betjentene satt i bilen å så på.

Men betjentene de kom etter meg og stoppet meg på første busslomme etter.

De sov ikke på post kan du si.

Jeg lurte jo litt på hvorfor de var ute etter meg, det var tross alt han andre som hindra den øvrige trafikk.

De hadde tydeligvis navn på den føreren av semitraileren på grunn av vektmålingen på vekta.

Jeg ble anmeldt for hendelsen.

Det føltes så uvirkelig og urettferdig – rett og slett litt ydmykende med bussen full av folk.

Da et år var gått ble jeg innkalt til avhør nede hos politiet på Eydehavn, den gangen var der nemlig et lensmannskontor.

Illustrasjonsbilde

 

Da hadde jeg nesten glemt hele hendelsen.

Heldigvis fikk jeg en hyggelig og forståelsefull politimann til dette avhøret.

Politimannen hadde vært å målt på stedet oppe ved Haslestad.

Han hadde tatt bilder, og han hadde forstørret opp min farts-skive såpass opp at det dekket et helt A4 ark.

Og han sa da til min fordel at han kunne ikke skjønne åssen en semitrailer kunne finne på å kjøre ut der, når man ser en buss komme kjørende oppe i bakken.

– Jeg hadde ikke kjørt ut der med min privatbil en gang! – sa en meget koselig og forståelsesfull politimann.

Han var som en god advokat for meg, og skrev et notat jeg ikke kunne formulert bedre selv.

Bare ventetiden rett etter hendelsen var straff i seg selv – det å ikke vite hva utfallet blir.

For det er jo ikke hverdagskost å havne i en slik situasjon å måtte vente på et avhør hos politiet.

Saken ble heldigvis henlagt, men jeg lærte mye av dette selv om det ble henlagt.

Som politimannen sa: – Man må ikke stole på andre enn seg selv i trafikken, snaut nok!

Jeg tenkte at jeg ville ta meg bryet med å be om unnskyldning til den aktuelle sjåføren hos et lokalt firma i Arendal, tilfelle jeg traff på han der.

Men den sjåføren var ikke inne.

Han tilhørte visst til en avdeling i Kristiansand, og var skjellen innom den terminalen jeg var på.

For slik kjøring må bare ikke finne sted for noen av oss.

Derfor ville jeg hatt en liten prat med han, og gitt hverandre forståelse på det trafikkbilde vi begge opplevde.

Jeg ønsker å være på hils og på godfot med alle.

Ville ikke la en slik hendelse være noe som eventuelt skulle gnage tilfelle man treffes på en eller annen terminal i fremtiden.

Man må aldri bli så flink at man ikke kan lære noe mer.

Og at man kan innrømme feil og lære av det – det er viktig.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Slet med alkohol

Noen passasjerer har dessverre sine ting de sliter med, slik sett så har vi vel alle det i så måte.

Illustrasjonsbilde

 

Av og til så får jeg samtaler med folk som virkelig vil ut av sin rus-avhengighet.

Og for en god stund siden hadde jeg med en mann som slet med blant annet alkohol.

Han ville sitte foran, og vi fikk en god prat sammen.

Jeg elsker når slike personer setter seg foran hos meg å vil prate, og som vil dele litt levd liv.

Innerst inne hadde han og har han så mange gode og verdifulle kvaliteter, men han slet med en del ting slik han uttrykte seg.

Det er for meg så lærerikt og givende – det gir meg ofte mange grunner til ettertanke når jeg får tilgang på slike gode samtaler.

Fint når man kan følge dem, heie dem opp og frem.

Og det er spesielt når man kan se at ting går fremover – fremover og i rett retning.

Det gir meg som bussjåfør noe ekstra fint å tenke på.

Jeg får liksom en følelse av å bety noe for noen – bare for at jeg lytter.

Ikke at det er min fortjeneste, absolutt ikke, men denne gangen hans egen vilje til å ta opp kampen.

Jeg kunne bare lytte og høre på hva som hadde vært, jeg fikk på et vis livshistorien hans i korte trekk.

Kunne lytte til hvilke planer som han hadde, og om hva som var neste delmål.

Delmål er viktig, helst delmål som er oppnåelig – slik er det iallefall for meg.

Bak alle slør, bak alle masker som vi ofte har på oss så finnes der alltid noe godt i alle mennesker.

Har du tenkt på det?

Det er så viktig å heie dem opp og frem, la de få troen på seg selv – at dette klarer de.

Gi dem følelsen på at noen har tro på dem – det er viktig for oss mennesker å skjønne.

Vi trenger alle litt oppmuntring i blant, blir sett og bli bekreftet på sett og vis.

I det denne mannen skulle gå av bussen snudde han seg mot meg og sa: Takk for praten, sjåfør, det var hyggelig å kunne prate med deg!

Han ble stående i trappetrinnet foran et par sekunder ekstra bare for å understreke takknemligheten.

Det gav meg som person, som bussjåfør så utrolig mye.

Utrolig lite som skulle til for å glede en person der ute.

Men ofte så har jeg kanskje tenkt at dette for andre ta seg av, den kan andre hilse på.

Jeg tror nok at hadde jeg hatt slike problemer så ville jeg også likt at noen gav meg et smil i hverdagen.

Spandert på et “Hei, godt å se deg”.

Jeg hadde også likt av å fått følelsen av at jeg betydde noe.

Betydde noe for noen – på tross av mine bånd og avhengigheter, selv mine skavanker og med mine svakheter.

Kanskje vi har noe å lære der alle sammen?

Bare et “Hei” kan gjøre stor forskjell for den som får høre det i hverdagen.

Må fortelle en ting på tampen selv om jeg egentlig var ferdig nå.

Det her kunne vært et eget innlegg bare det, men det passet så godt inn her.

Jeg ble oppringt i forrige uke av en kar jeg møtte i trafikken.

Han ringte bare for å si: – Hei, Alf Otto, jeg ser du trives på jobben, du er på rett plass!

Jeg trives som bussjåfør, det gjør jeg.

Om andre kan se det, det for andre svare på – hyggelig i såfall.

Vi fikk uansett en god prat.

Den samtalen gledet og oppmuntret meg så enormt.

Tror ikke han vet hvor mye det betydde for meg, at han tok seg bryet med å ringe liksom.

Jeg tror det er rundt 8 år siden sist jeg snakket med han, men vi var på nett som om det var kun timer siden sist vi hadde forrige samtale.

Om du lurte – ja, jeg brukte handsfree, og ingen av mine passasjerer merket noe til denne samtalen.

Jeg var bare så glad for at det var litt skumring der foran, for ellers kunne de bak sett meg i speilen.

Det er ikke alle ting jeg ønsker å vise de reisende, men samtalen var så uventa – den rørte meg.

Ville bare si hvor mye en oppmuntring betyr.

Sånn, da fikk jeg med det også.

Vil bare ønske deg som leser en fantastisk dag videre.

Fyll dagen og kvelden med godhet, raushet og med litt omtanke for noen rundt deg.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Fikk for liten uniformsbukse

Jeg hadde i starten noen uniformsbukser som var veldig trange i livet.

Det er fort gjort når man er bussjåfør – at buksene kan fort bli litt for trange.

Har av og til lurt om de krymper.

Illustrasjonsbilde

 

Men da jeg skulle ta mål til nye uniformsbukser fikk jeg en klesforretning til å hjelpe meg til å få tatt mål.

De vet jo hvordan dette skal være, for de solgte tross alt dresser der og tenkte at det var en lur ide.

Nye bukser kom – og på mål, men også de var alt for trange.

Ekspeditøren i klesforretningen hadde tatt målene på utsiden av livreima på de buksene som var for trange.

Det kom jeg på da når jeg skjønte at de nye buksene var like trange.

Bortsett for at de siste buksene var nye kunne jeg ikke merke forskjell på dem i livet, de var like trange.

Jeg spurte min sjef, Trond Midtbø om nye, da med beskjed om at jeg ville ta målene selv.

Nytt skjema nummer to ble sendt, men da tok jeg mål selv – tatt i bare trusa.

Jeg var hjemme altså, ingen så det om du lurte.

Da ble dette skjemaet nummer to sendt opp igjen, og håpet på å få riktige busker ble stadig større.

Da kom skjemaet i retur og med følgende tekst skrevet på en lapp: – Lever du gode dagar, helsing TM!

Jeg kunne ikke annet enn å le.

Det tror jeg min tidligere sjef, Trond også gjorde, men de nye målene de var riktige.

Jeg må få sagt det som en parentes at Trond Midtbø var min sjef i tiden jeg kjørte i VTB, senere endret til TBR.

Faktisk i godt over 13 år var jeg der og kjørte kombinert vogn.

Trond Midtbø var en alle tiders sjef for meg, mange gode minner dukker opp i skrivende stund.

Tilbake til der jeg var – veldig fort å spore av når man har så mange gode minner.

Jeg skjønner at Trond lurte veldig.

For det var snakk om mange centimeter i økning – husker jeg rett var økningen på hele 12 centimeter.

Skjemaet ble sendt opp igjen og med beskjed om at målene jeg hadde tatt de var korrekte.

Kort tid etter kom det igjen nye bukser til meg, og de passet heldigvis perfekt.

De som ikke passet ble sendt opp i retur, for de kunne jeg ikke bruke.

Der var nok en annen tynn en som passet dem, en som måtte være mye tynnere enn meg iallefall.

Hadde jeg skulle brukt de trange uniformsbuksene hadde følelsen for korsett vært et dekkende ord.

Jeg måtte jo gått uten å ha fått pusta, og slik er ikke jeg laget.

Hadde tross alt vært nær ved å måtte holde pusten lenge nok.

Så skal du ta noen mål til uniform da er mitt tips: – Ta gode og riktige mål første gangen!

Det har jeg lært – godt at man lærer så lenge man lever.

 

Skrevet med tillatelse av TM.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto