Bamsen jeg fikk til en bursdag

Denne kameraten har fulgt meg gjennom mange år.

Han fikk jeg til en bursdag for lenge siden, gitt av en god venn.

Bamsen satt fast i frontruta på bussen jeg kjørte, og bamsen fikk mange fine turer i gjennom by og bygder.

At den ikke ble borte på noen av turene – ja det er et lite mirakel i seg selv.

For det hendte at jeg fikk høre: – Åh, er det der bamsen vår er!

Nå er han fast på kontoret mitt.

Han har tatt ut sin afp, og blir nå sittende hjemme på kontoret mitt heretter.

Dette er pga at jeg har ikke lengre en fast buss, men kjører mange forskjellige busser.

Men han er alltid til en oppmuntring når jeg er på kontoret mitt.

Bamsen gir meg mange gode minner fra en svunnen tid.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Gjerne lik den Facebook-siden. Da får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Fikk et “godt” tips på bussen en dag

To småjenter satt på bussen å snakket seg i mellom.

De diskuterte bla om hvordan man kunne komme seg opp i en litt for skummel karusell.

Der var mange gode forslag til løsninger.

Da sa den ene til den andre: – Om du synes karusellen er litt for skummel, si bare til deg selv at denne har jeg prøvd før!

Og hun la til: – Du kan si dette til deg selv – selv om du aldri har prøvd den før!

Ja da skal en jammen være god til å lyge tenkte jeg, og dro litt på smilebåndet.

Det er vel da det uttrykket kommer til rette: – En er så god til å lyge – at en trur det selv!


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Hva heter du i virkeligheten da

Kan huske vi satt oppe i andre etasje i det gamle bygget på Rutebilstasjonen i Arendal.

Året var 1994.

I et bygg som ble revet i år 2002, så dette er en stund siden.

Jeg hadde litt kaffe der, og slo av en prat med mine gode kollegaer.

Slike kollegatreff er verdifull tid sammen.

Mens vi satt der spurte en av mine kollegaer til en ny kvinnelig kollega:

– Hva heter du da?

Hun svarte jo på det: – Jeg heter, Maiken!

– Åja, sier du det!

– Men hva heter du i virkeligheten da? – spurte han litt undrende.

– Jeg heter Maiken!

Det synet var ubetalelig.

Den gangen gikk vi med røde vester som var del av uniformen til ATS

Og der var ikke mye som skilte han på den fargen.

Han ble ganske flau.

Heldigvis tok hun det veldig fint.

Navnet hennes er jo så fint.

Men det var ikke alle som hadde hørt det før den gangen.

Nå er jo det navnet mye mer kjent.

Navnet Maiken er mer og mer brukt.

Gode minner for meg.

#buss #busshistorie #selvopplevd #historie #flau


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Gjerne lik den Facebook-siden. Da får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Stoppsignalet lærte hun fort

Jeg kom kjørende opp gjennom Blødekjær i Arendal.

Der fikk jeg se ei ung dame stå på fortauet.

Hun stod bare rett opp og ned.

Regnet da med at hun skulle med en annen buss – siden jeg ikke fikk noen respons.

Men jeg skal si deg at hun fikk opp armen da hun så at jeg ville kjøre rett forbi.

Da jeg åpnet døra noen meter lenger fremme – sa jeg på en høflig måte: – Du må gjerne gi meg stopptegnet noe tidligere!

Hun svarte: – Jeg trodde alle bussene bare stoppet!

Men det kan jeg opplyse til deg som leser: – Det gjør vi ikke!

Der er bare ikke tid til å stoppe ved alle busstopp der det står folk.

For mange står å venter både på andre busser, kamerater og kollegaer.

Og noen benytter våre skur til å ta seg en pust i bakken, eller kanskje bare står de der for å slå av en prat.

Så jeg stopper ikke automatisk der flere linjer kjører forbi.

På retur fra Risør kom jeg til ei av mine busslommer – da stod hun der igjen.

Samme unge dame, men da skal jeg si deg at hun gav tegn.

Trodde et øyeblikk at hun hang fast i et tau med armen.

Det kunne iallefall på avstand se slik ut.

Armen stor rett til værs.

Da jeg igjen åpnet døra sa hun: – Gjorde jeg rett nå?

Hun kjente tydeligvis meg igjen.

– Ja, du lærte fort! – svarte jeg hyggelig og blunket til henne.

Begge smilte.

Tror hun hadde grubla litt på hendelsen fra tidligere.

For hun sa til og med: – Dere kan jo ikke stoppe på alle stoppa – bare for å spørre alle liksom!

Hun har et godt poeng der.

Kunne jo gjort det selvsagt, men da ville det være dager vi ikke ville være helt i rute.

Så gi et tegn til bussjåføren om at du vil være med, det kan være lurt.

Og sjekk om du har refleksen på, slik at du er synlig for oss.

Gjerne beveg refleksen slik at du blir lett å få øye på, slik at du ikke blir forveksla med et veistikk.

Du er nok litt kraftigere enn som så, men i mørket kan du fort bli forveksla.

Beklager at jeg maser litt om det.

Men det kan være at du en dag skjønner hvorfor.

– Oijsann, der kjørte bussen forbi…og jeg som må rekke…!!

– Duuu så nærme bussen kjørte meg, og den spruta hele vanndammen på meg…århhh!

Kunne sagt en setning til, men det vil jeg ikke.

Skal ikke ødelegge den gode stunden – nå som vi hadde det så hyggelig.

For den har et katastrofalt utfall.

Både for passasjerer og for andre gående som beveger seg langs veien uten refleks.

Sist men ikke minst: – Det kunne rammet også meg som bussjåfør!

Dette er hendelser vi kan unngå.

Men da må vi ta i et tak sammen.

Vær synlig på veien, og gi tydelig tegn.

Da kan vi alle få feire julehøgtiden der det var planlagt.

Og jeg kan fortsette i mitt yrke som bussjåfør, og beholde sertifikatet også denne julen.

#buss #busshistorie #selvopplevd #historie #refleks #signal


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Gjerne lik den Facebook-siden. Da får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Sebastian, en av mine busspassasjerer

Sebastian er en gutt jeg har kjent lenge.

Vi to har gjennom tiden hatt mange koselige samtaler på bussen.

Bilde er lagt ut med tillatelse.

Han er ikke den som tar mye plass.

Men du som han fyller rommet ettersom man blir kjent med han, og det på en god måte selvfølgelig.

Det merkes også når han går av bussen.

For da kommer jeg ofte på ting vi snakket om, ting som ble til ettertanke for meg.

Vi har snakket om mye.

Sebastian har til tider hatt en tøff oppvekst, noe han har vært åpen om over for meg.

Han har slitt med forskjellige tiks.

Og mange trodde også at han kunne ha fått diagnosen ADHD.

Sebastian har til tider fått oppleve en del mobbing på grunn av dette, dessverre.

Noe som er så trist og leit.

Mobbing skulle vært unødvendig.

Derfor blir jeg så takknemlig når ugne gutter og jenter tør å sette ord på slike triste og vanskelige ting.

Fint å høre når de finner veien videre gjennom det de har slitt med.

En dag kunne Sebastian fortelle at en tidligere mobber kom bort og ville snakke med han.

Mobberen tok ut hånda, mobberen var rørt, for han ville be Sebastian om tilgivelse.

Begge ble rørt i det øyeblikket.

Det var som om tiden stod stille et øyeblikk.

Jeg blir også rørt når man hører at noen vil be om tilgivelse

Godt å se at noen vil skape fred, og som viser tegn til å ville bli venner igjen.

Sebastian er også god til å skate.

Der gjør han det veldig bra, det har jeg selv sett.

Sebastian sikter høyt mot toppen med hensyn til karriere.

Han har også mange følgere på Instagram, og han blir ofte kjent igjen i de miljøene.

Til og med autografer har han måtte signere.

Tiksene er så godt som borte, iallefall når han er trygg blant folk.

Takknemlig for at slike tør å være åpne om slike emner.

For det kan hjelpe både dem selv, og det kan hjelpe andre som sliter med de samme problemene.

Det er iallefall ikke en grunn for å mobbe noen.

Sebastian er en livsglad gutt.

Nå har han bare gode venner rundt seg.

Som vil han bare godt, og som støtter han,

Han er selv en oppmuntring å ha på bussen.

Veloppdragen og høflig, alltid med et smil rundt munnen.

De er heldige de som har en gutt som Sebastian i sin vennekrets.

Han går gjerne inn i dype samtaler, og er god til å lytte.

Og viser fint tårer om det berører hjertestrengene hans.

Det er det ikke alle gutter som gjør like enkelt.

Å vise følelser ligger ikke like lett for alle.

Sebastian liker også humor, og smilet er nok det som preger han mest.

Nå studerer han innen helse, og vil gjerne jobbe med mennesker.

– Det vil du passe godt til, Sebastian!

– Alt godt ønskes deg!

Innlegget er skrevet med tillatelse.

#buss #busshistorie #selvopplevd #historie #skole #skoleelev #helse #mennesker

Tragedien som rammet henne

Som jeg tidligere har nevnt i en tidligere blogg, så var jeg borte fra mitt yrke som bussjåfør i et år.

Grunnen var en operasjon i hode.

Da jeg etter et år kom tilbake, traff jeg en av mine faste passasjerer igjen.

Ei jente.

Hun var 15 år, og riktig slo seg på låret da hun fikk se meg.

– Hvor i all verden har du vært hen, Alf Otto?

– Jeg har savnet deg bak rattet!

Skal innrømme at det var gode ord å få, og ekstra sterkt å få det fra ei så ung frøken.

Hun la til at hun trodde jeg hadde slutta som bussjåfør.

– Jeg kunne vært død! – svarte jeg.

Hun satte seg foran, fordi hun ville gjerne høre hva jeg hadde gjort den siste tiden.

Normalt pleide hun å sitte langt bak.

Sa jo etter hvert at jeg hadde vært sykemeldt i et år.

Dette på grunn av at reglene er slik når man kjører buss med passasjerer.

Og faktisk er det flere enn bare meg som har slått hode i et fall, men der utfallet har blitt mye verre.

Noen har blitt varig ufør, og der er de som har dødd av en slik hendelse.

Så jeg har vært heldig, svært heldig.

Heldig som hverken døde eller ble ufør av dette fallet.

Ikke en tablett eller noen plager har jeg hatt for min del etter at de sydde igjen hullene i skallen.

Jeg legger ut den historien i en egen link her om du vil lese hva jeg gikk gjennom.

Link til tidligere post

Hun begynte å gråte.

Og hun sa at dette pleide hun ikke å gjøre.

Ingen pleide å få se hennes tårer.

Men min opplevelse gjorde visst inntrykk på henne.

Så de tårene bare kom.

Det var jo fint, det tok jeg som et stort kompliment.

Fordi man må og skal ikke ta livet som en selvfølge.

Hun kunne fortelle at en hendelse også hadde skjedd henne.

Og det ønsket hun å dele med meg, som en tillit tilbake.

Hun hadde mistet en person som stod henne nær, og dette hadde satt sine spor.

Jeg vet litt om hva det innebærer – det å miste en som stod en så nær.

Kan fort komme tårer på noen og en hver da i en slik stund.

Hun hadde det ikke like greit nå som da jeg hadde henne med som passasjer sist – før jeg ble sykemeldt.

Men følte allikevel hun fikk et lite lys i tunnelen etter vi hadde snakket sammen.

Hun hadde heldigvis gode venner rundt seg, og som ville henne bare det beste.

Jeg ble bare så takknemlig – for at jeg fikk tilgang på en slik god og dyp samtale.

At hun viste meg denne tilliten.

Av og til så hjelper det bare det å kunne sette ord på følelsene, tankene og det som opptar en.

Fellesnevneren for oss to var og er – det er utrolig viktig å ha en å kunne dele ting med.

Dele med noen når livet er vanskelig, og kanskje litt tungt å leve til tider.

Da blir byrden halvparten så tung.

Og gledene dobbelt så gøye – når man har en eller flere å dele oppturene med.

Selv må jeg takke de (blant annet min kone) som fikk meg til sykehus den gangen – og i tide.

Som fikk fortgang i en operasjon på Rikshospitalet.

Alt må man ikke bære på alene.

Det kan koste en livet.

#buss #busshistorie #selvopplevd #historie #pleie #sykehus


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Gjerne lik den Facebook-siden. Da får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Krasjet ved Bergemoen i Grimstad

Ikke alle innlegg er like fornøyelige.

Men jeg ønsker å være åpen og ærlig.

Og uhell kan skje alle.

Kan jo ikke skrive bare når det går fint, og bare når livet har medgang.

Da ville jo ikke min blogg være helt ærlig og sann.

Derfor blir også denne fortellingen tatt med på bloggen min.

Forresten veldig koselig at du tar deg tid til å lese, og følge meg på deler av min hverdag.

Fortellingen denne gangen er fra tiden før vi fikk firefelts-motorvei mellom Grimstad og Lillesand.

Veien inn fra Bergemoen kom på som i et vanlig veikryss den gangen.

Det vil si at de som kom ut fra Bergemoen og inn på E18 – måtte først krysse ei fil om de skulle østover mot Arendal.

Jeg kom med buss fra Kristiansand.

Ante fred og ingen fare.

Jeg så at en bil fra Bergemoen stod å ventet på klar bane fra øst, noe bilisten også fikk.

Men den veien fra Bergemoen hadde jo vikeplikt fra begge sider.

Jeg kjørte tross alt på E18, og regnet med at bilisten ville vente til det også ble klart fra den andre siden, altså bilistens høgre side.

Da jeg var nesten foran han – kjørte bilisten ut, og rett i siden på bussen min.

Ikke skjønte jeg hva han tenkte på.

For det ble skader.

Skader på både buss og bil.

Heldigvis ingen passasjerer ble skadet, men de skjønte jo fort at noe var galt.

Han tok på seg hele skylden på stedet.

Jeg tok bare noen bilder for å få sikre bevismaterialet derfra.

Noterte meg registreringsnummer og navnet hans, tid og sted.

Ble enig med mannen som kjørte bilen om å skrive skadeskjema senere oppe i Moland Park der vi parkerte bussene.

For å stå i veibanen og lage mere kø, det ville jeg helst unngå.

Vil helst ikke være et midtpunkt i veibanen i ordets rette forstand, og helst ikke foran mine passasjerer.

Så det hele ordnet seg, men allikevel veldig kjedelig for oss begge.

Han hadde fått bussen min i sin blind-sone.

Det vil si at jeg lå skjult bak hans vinduskarm og sidespeil.

Og jeg kom foran han i det han så seg på nytt til sin venstre side.

Utrolig fort gjort.

Men igjen en lærerik opplevelse for meg – sikkert for han også.

Sjekk blind-sonen godt er min oppfordring.

Han skal være glad jeg ikke var syklist.

De er enda verre å oppdage, og er enda mer skjult i ens blind-sone.

Iallefall ikke så synlig som en buss skulle jeg tro.

Hadde jeg vært syklist – hadde jeg vel ikke skrevet dette i dag.

Da hadde jeg nok vært under jorden for lengst, i beste fall veldig skadet.

Det er noe å tenke på.

Ment for oss som ferdes i trafikken.

#buss #busshistorie #selvopplevd #historie #trafikkuhell #skade #blindsone


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Gjerne lik den Facebook-siden. Da får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

 

 

Bestemortreffen

En dag for kort tid siden hadde jeg med meg ei eldre dame.

Hun var tydelig bestemor.

Ikke fordi at hun så gammel ut, men hun snakket så varmt om sine skjønne barnebarn.

Hun skulle snart få ha dem alle på overnatting, fem i tallet.

Og de skulle ut på kino kunne hun fortelle.

De skulle også ut å kose seg på en pizza-restaurant etter hvert.

Og alle barnebarna skulle få kvalitets-tid med bare henne.

Hjemme skulle de spille og bare ha det gøy – men da også sammen med bestefar.

Dette var det de kalte “Bestemortreffen”.

Jeg ble så takknemlig for det hun fortalte i bussen.

Minnene kom fort da mine barn var hos sine besteforeldre.

Nå er det bare gode minner.

Fordi alle besteforeldrene til mine barn er borte i dag.

Men jeg vet at mine barn husker mange gode stunder og øyeblikk fra dem enda.

Slike treff gir gode opplevelser, og det skaper gode minner.

Ble så glad når hun fortalte om sine planer for sine barnebarn.

Håper jeg kan få være en så god bestefar selv – for mine barnebarn.

#buss #busshistorie #selvopplevd #historie #bestemor #barnebarn #tid #sammen


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Gjerne lik den Facebook-siden. Da får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

 

Dette tok Tvedestrandsposten tak i

Fikk en hyggelig henvendelse fra lokalavisa Tvedestrandsposten her om dagen.

De hadde fått med seg at jeg delte en oppfordring på min private Facebook.

Oppfordring gikk/ går ut på å anskaffe seg refleks.

Noe alle som ferdes langs veien burde anskaffe seg fortest mulig.

Og har man ikke refleks på seg, så for all del: – Bruk lyset på mobilen!

En god hjelp i seg selv nå i høstmørket.

Prøv å kjør med nærlys, kanskje møte biler som blender litt, og man har tåke og regn.

Da er mørkkledde personer nesten som ikke synlig.

Legger ved linken til innlegget som Tvedestrandsposten la ut på nettutgaven.

trykk her

Tvedestrandsposten var greie å åpna dette innlegget for alle, selv for de uten abonnement.

Det vil si alle kan få lest dette, og høre min video-snutt.

#buss #busshistorie #selvopplevd #historie #refleks #mobilen #tvedestrandsposten


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Gjerne lik den Facebook-siden. Da får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

 

To passasjer hjalp til i et fryktelig snøvær

Hadde med to passasjer for mange år siden.

Passasjerer som jeg har hatt med meg mange ganger.

De reiste fast inn til Kristiansand.

Illustrasjonsbilde

De har nok opplevd en del av livets harde skole og dens motgang.

Men de har tross dette – et humør og en væremåte som gleder de rundt seg.

Det hendte ofte at de skulle til storbyen med meg.

Jeg var heldig som fikk mange gode samtaler med dem.

Dette var på den tiden da jeg kjørte TIMEkspressen mellom Arendal og Kristiansand.

Noen som overrasket meg veldig var nettopp de to.

De stod en mørk og snørik vinterkveld å hjalp til med kjettinger for en av mine kollegaer.

Han var var på vei i retning mot Kristiansand, og stod parkert på motsatt side av der jeg slapp av noen av mine passasjerer.

Det var et snøvær av de sjeldne.

Men nettopp de to stod ute i snøføyka sammen med min kollega som la på kjettinger.

Den ene hjalp til med å dra i selve kjettingen, og den andre sto med lys og var til hjelp ut i snøstormen.

Det er fint med litt hjelp når man holder på med et slikt arbeid.

Er det en man kjenner er det godt med litt selskap der ute i blåsten.

Spesielt når man har et så ufyselig vær slik som det var.

Man blir også fort kald på hendene i et slikt vær.

Alt er mye enklere – bare der er lyst.

Av og til stiller de som man skulle tro det minst om – opp.

Jeg følte meg takknemlig som fikk se dette.

Selv om det ikke var meg de hjalp, så hjalp de liksom meg allikevel.

På en måte så ble det jo det.

Det var tross alt min kollega og mitt selskap de hjalp.

Jeg gav et lite tut på hornet i det jeg forlot holdeplassen min i retning Arendal.

Både min kollega, og de to – vinket og gav tommel opp tilbake.

#buss #busshistorie #selvopplevd #historie #snø #kjettinger #hjelp #medmenneske


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Gjerne lik den Facebook-siden. Da får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto