Illustrasjonsbilde tatt på vei ned fra Løvnes på Vegårshei 24. Februar 2026.
Jeg trodde han hadde glemt noe på skolen og en tur tilbake til skolen det var der ikke tid til.
– Du kan ikke gå tilbake til skolen nå, vi skal snart kjøre, vennen min! – svarte jeg.
– Jeg skal bare si noe til læreren min som står der! – og den lille skolegutten lovte å være rask.
I det han gikk bort til læreren tok han frem en pose med små hjerteforma sukker.
Han plukket frem et sukker fordi den lille skolegutten ville spandere det på sin lærer.
I det læreren mottok det sukkeret snudde skolegutten seg og gikk tilbake til bussen min som han lovte – i det han bretta posen fint sammen igjen, han var stolt.
Jeg kunne se at dette gjorde inntrykk på læreren.
Læreren riktig trakk pusten litt ekstra i det hun rista litt forsiktig på sitt hode og ble stående å se etter han i beundring.
Jeg tror det gjorde dagen hennes – i allefall min.
For meg sa det også mye om denne skolegutten, for det betydde mye for han – det å kunne spandere.
Fantastisk å kunne se gleden i øyene hans når han kom inn igjen i bussen og på tiden som han lovte.
Fint å se gleden av det at han kunne gi litt av det han hadde – det ble nesten som en appell for meg til ettertanke.
Det er utrolig lite som skal til for å glede andre – noe denne lille skolegutten hadde skjønt.
Jeg ble spurt om jeg kunne kjøre litt der under denne aktuelle uka – noe jeg svarte ja til.
Det var ekstra stas å kjøre alene og se at jeg kunne utføre jobben min uten å gjøre for mange feil.
Illustrasjonsbilde tatt på ankomst i Kristiansand den 16. Februar 2026.
På mandag den 16. Februar hadde jeg avgang fra Arendal kl 05.00 på morgenen, litt tidlig ja.
I løpet av dagen fikk jeg ombord flere av de jeg selv hadde som faste passasjerer den gangen jeg kjørte fast på TIMEkspressen.
I skrivende stund er det jo over tretten år siden jeg kjørte der.
Han ene sa: – Det er alt for lenge siden jeg har sett deg! – fint sagt, ikke sant?
Andre kjente meg ikke igjen – kanskje ikke så rart, jeg har jo endra meg litt siden da.
Jeg har blitt gråere i håret, fått meg briller og skjegg, kanskje fått på meg noen kilo ekstra – uansett koselig å se nye og gamle passasjerer igjen.
Artig å treffe kollegaer på andre avdelinger, vi er jo i samme selskap, Boreal.
Jeg måtte nesten smile litt, for i Kristiansand måtte jeg flytte på meg flere ganger for at andre skulle få kjøre fra mitt spor før jeg hadde min bussavgang.
Det var bare å legge seg flat og si: – Jeg beklager at jeg står i veien, jeg skal flytte meg!
Makan til rush det var på den tiden der nede i Kristiansand, slik var det ikke på de tidene jeg hadde i gamle dager.
Alle mine kollegaer tok det fint, de sa i fra på en hyggelig og fin måte – de viste meg forståelse.
Følte meg som en nybegynner der.
I tillegg så fikk jeg for første gang oppleve å kjøre opp til depo i Kristiansand for å lade.
Jeg hadde aldri vært på Dalene før, men også det fikk jeg til – takket være en god beskrivelse fra mine kollegaer, Nils Langhelle og Heidi Marie I. Jensen.
Jeg er nok en av dem som liker å utføre mitt arbeid “uten” feil og det har med min yrkesstolthet å gjøre.
Feil gjør vi alle, men det er lov å strekke seg etter å gjøre det best mulig.
Derfor er jeg takknemlig for gode kollegaer som støtter, gir gode råd og noen som stiller med nytrukket kaffe slik jeg ofte får oppleve.
Noe som gjorde ekstra inntrykk på meg var at da jeg kom hjem fikk jeg melding fra en av mine passasjerer fra fordums tid.
Hun hadde nemlig lest forrige blogginnlegg om at jeg var på gamle trakter og hun hadde hatt lyst til å ha truffet meg igjen.
Beskjeden var at jeg måtte gi beskjed om det ble en “neste gang”.
Det er gøy for meg å få slike meldinger.
Denne uka i vinterferien har jeg hatt bare koselige passasjerer, så godt som ingen forsøpling i bussen etter dem.
Andre kom frem og takket meg for turen og enkelte ville håndhilse på meg i det de gikk ut.
En av dem kunne fortelle meg at hun hadde sittet på med blant annet meg fra året 2007 til da jeg sluttet i 2012.
Jeg skal snart avslutte her, men må nevne en ting til til slutt.
Det var også stas da datter av en kollega fant bloggen og hadde begynt å se i den på turen innover mot byen, Arendal.
Jeg er en heldig bussjåfør som får oppleve slike personer og opplevelser i min hverdag.
Det var noe eget å få være med på oppstarten av produktet TIMEkspressen her på Sørlandet.
De la om på skiftene og turnusene den gangen og det passet ikke meg.
Dermed tok jeg i mot tilbudet om å flytte mitt stasjoneringssted til Vegårshei og her har jeg blitt.
Denne uka har det vært vinterferie, og de trengte bussjåfører på Linje 100, Arendal-Kristiansand.
Så da ble det en gjesteopptreden der for meg denne uka.
Dermed var det ekstra rart, men koselig å være tilbake på lørdag 14. Februar i forrige uke og få kjøre på gamle trakter – da på opplæring.
Illustrasjonsbilde. Straks klar til avgang fra Arendal 14. Februar 2026.
Jeg hadde med meg Nils Langhelle som mentor, en god og fin kollega på alle vis, for på de årene som har gått så var det fint å få med seg de siste oppdateringene på ruta.
Mye var likt fra den gangen jeg kjørte, men noen endringer var der og det var fint å få disse endringene med seg.
Utrolig mange minner som dukket opp fra tiden jeg var fast på den traseen.
Illustrasjonsbilde tatt i sporet vårt i Kristiansand, dato 14. Februar 2026.
Husker flere av mine faste passasjerer fra den gangen, rart åssen steder kan fremkalle gode minner.
Hadde mange fine turer att og frem mellom byene nå som det var vinterferie her.
Gode samtaler ble det, nye bekjentskaper og gode erfaringer rikere.
