Når de eldre har sans for humor

Av og til så liker jeg å trekke litt.

Spesielt når de eldre damene har vært på kafe og skal hjem igjen med min buss.

For etter kaffe-sammenkomst i en av byens kafeer da er de på så godt lag at de tåler en liten spøk.

Litt avhengig av å hvem det er selvfølgelig, man spøker ikke med hvem som helst.

En dag kom der ei dame springende til fremdøra og spurte: – Kjører du nå?

Slik jeg kunne se det så stod jeg rimelig stille.

Illustrasjonsbilde

 

Jeg kikket i mitt sidevindu som om det var en båt som skulle legge ut i fra kai og svarte: – Nei, det ser ut som vi står stille fortsatt!

Hun lo godt da.

Jeg svarte henne på spørmålene når latteren hennes hadde lagt seg, hun fikk gode og høflige svar til slutt før jeg dro videre fra stoppet.

På neste busstopp fikk jeg et nytt spørmål – da fra en annen dame.

Hun stod der med sitt verdikort og så spørrende bort på meg.

– Kan jeg få billett ut av dette kortet? – spurte hun.

Jeg visste jo det at hun kun skulle betale for seg selv og trengte slik sett bare en enkel billett.

– Ja, det kan du, hvor mange billetter vil du ha? – spurte jeg og smilte.

– Det for holde med en billett! – var svaret hennes.

Hun var rask med å fortelle meg at hun kun skulle betale for seg selv, og lo.

Mange av de faste passasjerene har en god porsjon med humor.

Bak henne var der en venninne som etter å ha fått sin billett sa: – Du tok vel for en honnør, Alf Otto?

– Ja, men ville du hatt for flere? – spurte jeg som om jeg lurte.

Jeg liker litt tull og tøys om jeg vet at de tåler en spøk, og at det blir gjort med folk som kjenner en.

For ofte så er det passasjeren selv som legger opp til en fin start på samtalen ved ombordstigning.

Begynner de – er ikke jeg sen med å svare litt tilbake.

Nei da benytter jeg anledningen til å kvittere.

Som en svaksynt sa her forleden ved ombordstigning:

– Kan ikke jeg kjøre i dag, Alf Otto, så kan du slappe av litt!

Er det rart at jeg trives som bussjåfør?


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Klem fra ei god jente

Jeg kom kjørende inn på den gamle rutebilstasjonen i Grimstad.

Der skulle folk både av og på.

Da alle var blitt billettert fikk jeg høre en stemme si:

– Oij, der var onkel, jeg må bare gi han en klem!

Ei jente snudde og kom tilbake.

Der stod plutselig ei av de jentene jeg er onkel til i døra på bussen min.

Ann Kristin. Bilde er lagt ut med tillatelse.

 

Selveste Ann Kristin.

Hun ville gi meg en klem enda hun ikke skulle være med på bussen.

Kan tro at jeg som onkel satte pris på å få den klemmen.

Hun gjorde det enda bussen var full av folk.

Og i hennes alder den gangen så var ikke det helt vanlig at ungdommer gjorde slik.

Jeg ble så stolt og takknemlig – heldig som har en slik familie.

Hun har rørt meg til tårer mer enn en gang med sin fine væremåte.

En raus person som jeg er stolt over å få være onkel til.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Fikk høre at en av mine var gått bort

Hadde med ei dame her forleden som kommer fra en av øyene her i distriktet.

Jeg vet hun bor nære gamle Ole, og jeg spurte hvordan det gikk med naboen hennes.

– Han gikk bort i sommer! – svarte hun.

Illustrasjonsbilde

 

Jeg ble satt ut.

Tenkte på alle de gode samtalene jeg og Ole fikk på den tiden han var mer eller mindre fast på bussen jeg kjørte.

Han fortalte meg mye fra krigen, og hvordan han som guttunge måtte flykte sammen med sine foreldre.

Jeg blir så begeistret for de eldre, for mange av dem har så mye livserfaring og mange opplevelser de kan fortelle om.

Ole hadde mange utfordringer i livet, både i oppvekst og med helsa.

Derfor ble det ekstra sterkt når jeg samme kveld fikk på melding av denne damen se hans sang-ark i anledning begravelsen.

Rart å se bilde av denne gilde karen – da som yngre, frisk og rask.

Vi har så mye å takke de eldre for.

De har vært med å forme landet Norge som vi er så heldige å få bo i, de har virkelig klart seg på lite og allikevel beholdt humøret.

Man burde kanskje bli mer takknemlig selv også for alt man har i overflod, og ikke ta alt som en selvfølge.

Jeg har noe å lære der.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Ville sitte på gratis

Jeg kom til Tvedestrand og to jenter satt ved benken der å snakket sammen.

Illustrasjonsbilde

 

Den ene, ei ung jente kom bort til meg.

– Kan jeg sitte på opp til Bergsmyr! – spurte hun fint.

– Ja, det kan du – det koster 26 kroner for deg! – svarte jeg.

– Men jeg lurte på om jeg kunne sitte på gratis?

Jeg kunne jo ikke gjøre det.

Hadde nettopp tatt ombord to gutter i samme alder og som hadde betalt for sine billetter.

– Ville du like at de guttene gikk gratis, og du var den eneste som måtte betale?

Jeg tror hun skjønte mitt poeng, og satte seg på benken igjen sammen med sin venninne.

Da kom hennes venninne for å stille det samme spørmålet, bare med litt andre ord:

– Kan ikke hun bare få sitte på opp bakken, hun haster hjem!

Da kunne jeg ikke annet enn å svare: – Om hun haster og jeg var henne, da ville jeg lagt på sprang den korte veien opp!

– Jeg hadde iallefall ikke sittet her og lurt! – la jeg til.

De skjønte at det nyttet ikke å skru på sjarmen.

Dessuten er det bare en fin trim for slike unge folk.

Jeg lukket døra og kjørte.

Har tross alt betalt for å gjøre en jobb, og jobben min er å ta betalt av de som vil være med i min buss.

Jeg har ikke lyst til å ha noen anmerkninger i min personalmappe som kan brukes imot meg noen gang.

Nei, der går grensa.

Og blir noen tatt i en kontroll uten billett, så får de også kanskje en “diplom” som koster mye penger.

Nei, jeg får gjøre det på rett måte, og det må alle forholde seg til.

Jeg kan iallefall ikke betale for alle de som ikke har penger – jeg driver ikke banktjenester.

Tror ikke de gjør dette på butikken heller.

Det skulle tatt seg ut å finne frem varene og spørre betjeningen:

– Jeg har visakortet hjemme og har glemt penger, kan jeg betale når jeg får lønn?


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Paret som kranglet på bussen

Det hender at enkelte har behov for å snakke litt med den de reiser sammen med når de er ute på busstur.

Og det er bare kjempekoselig synes jeg.

Noen snakker vel høyt, og til tider såpass høyt at ingen skal være i tvil om hva samtalens innhold er.

Ei heller hvor den andre står henne i forhold til sin make.

En dag hadde jeg med meg et par som fant ut av det på bussen.

Bussen skulle visst være det riktige stedet for litt krangling, og denne kranglingen forgikk ikke på det laveste nivå kan du si.

Med høy røst kunne hele bussen få høre at den ene var verre enn den andre, og den andre hadde verre familie enn den første.

Slik holdt de på en stund, ja man skulle tro at de satt i sandkassa som to gode fire-åringer.

Forskjellen var at de også hadde et ordbruk som fikk meg til å stoppe opp.

Det føltes som om de selv trodde at de satt hjemme alene ved kjøkkenbordet.

Jeg var ikke sen med å gå bak når jeg fikk se at flaska også gikk i været.

– Nå må dere roe dere, resten av diskusjonen får dere ta når dere kommer hjem!  – sa jeg til dem da jeg gikk bak.

Men da fikk jeg beskjed om at de ville gjerne komme fort frem, for de skulle rekke en butikk før den stengte.

Jeg visste nøyaktig hvor lang tid jeg hadde igjen til butikken fra der vi stod, og brukte det for alt det var verdt for å få ro mellom dem.

Vi inngikk en avtale om at de heretter skulle tie still – så skulle jeg rekke butikken.

–  Et ord til så senker jeg farten såpass at dere ikke vil rekke butikken i åpningstiden! – sa jeg med en bestemt stemme.

Nå var valget på de sine skuldre, og det valget tok de heldigvis fort.

De satt som lys, og etter hvert sovnet de begge to.

Illustrasjonsbilde

 

Ikke et ord med ondsinnet sladder ble utvekslet etter det stoppet.

Og slik som bilde her viser slik kunne de ha levd.

I fred og fordragelighet.

Korken på flaska ble så godt skrudd på at jeg vet ikke om de fikk den opp igjen etter at de våkna, og det var sikkert like greit.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Tollen ville se i alle lukene

Det er lettvint når tollen vinker oss greit forbi ved grensepasseringer.

Men av og til vil de se hva vi har ombord.

Kom en gang fra Ullared i Sverige, og ankom Sandefjord med ferga.

På havna stod en rekke tollbetjenter, og jeg måtte stoppe.

Illustrasjonsbilde

 

En betjent ville at jeg tok opp alle lukene, og i fanget holdt et bærbart stereoanlegg på å havne rett i fanget på betjenten.

Han nesten gispet da han så hvor mye greier jeg hadde med meg.

– Hvor i all verden har dere vært henne? – spurte han meget forundret i det han kaster mer enn et blikk innover de svarte sekkene.

– Vi har vært på Gekås i Ullared!

– Hva er det? – spurte han videre.

Dette var lenge før de viste programmer derfra på tv.

Denne betjenten var nok ikke en som gikk på handelsenter sånn privat, for jeg trodde at alle visste hva Ullared var for noe – ja også den gang.

Men jeg fikk sagt at der har de kjøpt ufarlige ting som klær, såpe og sjampo.

– Alkohol og eventuelt tobakk må de bære i land selv, og det tar nok dine kolleger seg av inne! – svarte jeg.

Jeg kasta et blikk bort på gangbroa, og fikk se at mange av mine passasjerer higa etter luft.

Noen gapa og holdt seg for munnen da de så at tollbetjentene hadde åpnet lukene på min buss.

Ingen hadde lyst å bruke mer tid på hjemreisa enn nødvendig – iallefall ikke på den tiden av døgnet.

For skulle de gått gjennom alle de plastsekkene som varene stort sett var pakket i – ville det tatt lang tid.

Han bad meg videre om å gjøre klar alle taklukene inne – det som noen kaller for hattehylla.

Der tok han med seg en hund og gikk nøye igjennom.

Men da ikke hunden hadde noe å bemerke fikk jeg til slutt lov å laste ombord de reisende og dra videre.

Han kikket på sine kolleger og sa: – Vi lar dem gå! – og ønsket oss en god tur videre mot Sørlandet.

Veldig hyggelige tollbetjenter.

Jeg liker det når ting går som smurt.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Vaksinert med grammofonstift

Noen av oss har en engen evne til å snakke mye.

Jeg er nok en av dem i så måte.

Men jeg kunne ikke dy meg å smile litt da en av byens passasjerer gikk ut av bussen.

For da var det en annen reisende som sa følgende: – Hun der er vaksinert med grammofonstift!

Illustrasjonsbilde

 

Så får det være hans utsagn og hans mening.

Men jeg liker det når folk kan prate på bussen – turen går fortere da.

Selv om enkelte kan bli litt overgitt på den bak eller den som sitter foran når de selv vil sove.

Uansett ikke godt å gjøre alle til lags.

Kan nevne at noen head-sett burde vært bytta ut med noen som er mer lyd-dempende.

Det kan jeg være enig i.

Kanskje skru ned lyden på “fela” er også en mulighet.

Men er det en busstur på dagtid så bør man kunne tåle litt lyd og prating fra sine med-reisende.

Jeg ønsker iallefall at alle skal trives ombord når jeg kjører, og ønsker at folk skal se med glede på å komme tilbake til nye turer.

Det er mitt mål og mitt motto.

Husk refleks er du snill, så får du også del i turene langs veiene våre.

Lyset på mobilen din er også et godt verktøy vi sjåfører ser godt.

Det øker sjansene for å bli sett i tide – enten du skal med bussen eller bare går tur langs veien.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

En passasjer har bedt en stille bønn

Jeg kom til et ekspressbusstopp i distriktet og der var flere som skulle være med sørover, men den siste passasjeren kom ikke inn.

Måtte se om det var bagasjen som vedkommende sjauet med, så jeg gikk ut.

Det var det ikke.

Men passasjeren kunne fortelle at hun hadde bedt en stille bønn om at det måtte være meg som var sjåfør.

Illustrasjonsbilde

 

– Hvorfor har du bedt om det? – spurte jeg.

Vedkommende svarte at hun trengte en som hun kjente, og som hun ikke var redd for å vise tårene sine for.

Jeg ble jo litt satt ut der vi stod ute i mørket.

Mørkt, men nok lys fra bussen til at jeg kunne se at tårene rant ned fra hennes kinn.

Fikk vite at hun hadde merket en klump i sitt bryst, og var nå på vei til sykehuset for å utrede dette.

Tenk at det å se en kjent person bak rattet var for henne sterkt i seg selv.

Der er flere av mine kolleger som kunne vært en som kunne “sett” henne og lyttet, men takknemlig for at jeg fikk oppleve dette.

Takknemlig for at hun fikk svar på sin egen bønn – i det jeg svingte inn på stoppet, og dørlyset opplyste for henne om hvem som satt bak rattet.

I dag er hun frisk etter god behandling og er i full jobb igjen.

Jeg skriver ikke dette for at jeg er bedre enn noen andre, ikke på noen måte, men det var en sterk opplevelse også for meg.

Det som er det beste er at hun nå er frisk og rask, og er til stor oppmuntring for de rundt seg.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Privat innkvartering

Jeg skulle kjøre en gruppe med unge musikere og sangere.

Disse gikk siste skoleår på ungdomstrinnet og noen få var i første klasse på videregående.

De jobbet for naturvern, og de underholdt for barnehager og barneskoler rundt om.

For å spare dem for hotellutgifter gikk jeg med på å bli innkvartert privat.

Men da ville jeg ligge i de hus som lederne skulle overnatte i.

Regnet med at lederne fikk fine og greie rom – iallefall ro nok til å kunne få sove.

Illustrasjonsbilde

 

For ble jeg i de bygningene der musikerne og sangerne sov, så vet jeg at ungdommer sovner ikke med det første.

Ikke var jeg sikker på om det var i felles sovesal eller lignende de skulle sove i, derfor måtte jeg stille litt krav.

Hadde blitt dyrere for dem om jeg valgte hotell.

I det ene huset vi overnattet i hadde de en standard som var høyere enn på et hotell.

Det manglet ingenting, hverken på mat eller drikke, en gjestfrihet jeg ikke glemmer.

Jeg fikk to turer med denne gruppa.

Den ene turen gikk til Inforama i Sandvika.

Husker vi på den andre turen besøkte blant annet Kongsberg, Rødberg, Geilo, Hemsedal og Gol.

De hadde videre en avslutning i Drammen.

I Drammen snurta jeg borti med takluka i ei bro som ikke var merket med senket høydebegrensing.

Godt jeg fikk stoppet og fikk rygga tilbake.

Jeg snudde og fikk tatt en omvei videre opp til dit vi skulle.

For under den broa kunne jeg ikke kjøre om jeg så gjerne ville.

Utrolig alle de minnene som dukker opp bare en begynner i mimre.

Har notater på at turen gikk over flere dager, fra 22 oktober til 26 oktober i 1991.

Jeg ble veldig overrasket og takknemlig da en av lederne kontakta meg flere uker senere.

Han sa at de ville ha med meg på en mimrekveld som de snart skulle ha den gangen.

Også det var i et privat hus – men denne gangen lokalt i Arendals distriktet.

De mente at bussjåføren også var en viktig del av turene de hadde hatt.

Også der hadde de en stor gjestfrihet.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Uniformsjakka som ble stjålet

Jeg skal innrømme at jeg var fæl til å legge lommeboka mi i innerlomma på uniformsjakka.

Jakka hang jeg som regel fint bak min sjåførstol, det var liksom en vane.

På den tiden kjørte jeg ei kombirute, og måtte ofte ut for å få inn varer som skulle lastes ombord.

Jakka den hang der selv om jeg var ute for å lesse inn varer eller ordne bagasje og følte ikke det var så farlig.

Bilde her et tatt ved overgangen fra Nettbuss til Agder Buss.

 

En dag da jeg kom til Rutebilstasjonen spurte Ole meg: – Kjenner du til denne jakka her, Alf Otto?

Han kom med ei jakke jeg kjente godt igjen.

Ja, det gjør jeg, den er jo mi! – svarte jeg veldig overrasket.

Da hadde noen vært i bussen min og tatt med seg jakka mi, og sikkert trodd at jeg hadde noe verdifullt i den.

Det kunne det ha vært – slik som jeg hadde for vane.

Pleier å stole på folk.

Ole på Rutebilen hadde fått inn jakka av en ærlig finner.

– Den ble funnet borte på torvet! – kunne Ole fortelle.

Akkurat den dagen da jakka forsvant hadde jeg lommeboka i bukselomma, så ingenting ble borte slik sett.

Den har jeg hatt der siden da.

Takknemlig for at der finnes ærlige mennesker der ute.

Det ble en lærerik opplevelse.

Så nå er der lite å hente i jakka mi bak stolen min.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto