Jeg går ofte gjennom bussen for å sjekke om noen har glemt noe – det er liksom fast rutine.
Ingen liker i miste noe, og er det av verdi liker jeg at rett eier får sitt igjen – det hadde iallfall jeg likt om jeg mistet noe som betydde mye for meg.
Alle har et godt forhold til lommebok, mobiltelefon og sine nøkler – det er liksom de tre tingene vi ikke liker er på avveie.
En dag gikk jeg i gjennom bussen på Tollboden i Risør, og der i et av setene lå der ei lommebok.
Illustrasjonsbilde
Den var full av diverse ting.
Blant annet VISA kort, penger og andre lapper, men jeg fant ingen telefonnummer til eieren.
Navnet hans var ikke søkbar på 180.no eller 1881, men jeg fant han på Facebook, men heller ikke der hadde han lagt inn noen telefonnummer.
Så da ble det til å skrive en kort men personlig melding på Messenger: – Savner du noe?
Skulle det være feil person ville jeg jo ikke skrive hva det gjaldt.
Man kunne fort få en til å svare: – Den er min! – selv om personen aldri i livet har eid en lommebok før.
Jeg regnet jo ikke med å få noen respons – fordi vi var ikke venner der, men da hadde jeg iallfall prøvd.
Kort tid etter ringte han meg når jeg hadde pause i Risør.
Da hadde han funnet meg på Internett og ble utrolig glad for at jeg hadde tatt vare på hans lommebok.
Vi avtalte tid og sted og et slikt blidt ansikt tror jeg knapt jeg har sett.
Det var tydelig at han var glad for å få sin lommebok med sine eiendeler tilbake.
Han fikk jo en ekstra lang tur på mopeden, men det var det tydeligvis verdt.
Jeg sa at han måtte sjekke om alt var der, men da svarte han: – Jeg stoler på deg!
Vet ikke hvor mange ganger han takket meg, men det var ikke få.
Håper bare at ingen andre hadde tatt av lommeboka hans.
Det hadde vært trasig, men da hadde de vel tatt alle pengene vil jeg tro.
Jeg liker det når jeg kan gi tilbake ting som er mistet.
Det er vinterferie og jeg sitter å tenker på om jeg har skrevet denne historien jeg nå skal fortelle deg.
Jeg har søkt igjennom mitt register og fant den ikke – utrolig at den ikke er postet.
Som tidligere nevnt så kjørte jeg på TBR og jeg fikk på en godt bekjent av meg.
I det fremdøra gikk opp og passasjeren fikk se meg ble han rett og slett litt flau.
– Du trenger ikke å si at du har sett meg på bussen, Alf Otto!
Dette var en person som plutselig stod uten sertifikat og for meg veldig uventa å få nettopp han ombord.
Som mange vet så fraktet jeg jo en del fartssyndere og andre lett småkriminelle opp til fangeleiren i Fyresdal – det var liksom ikke noe spesielt ved det.
Han satte seg foran og jeg kunne se at han var noe utilpass.
Det var tydelig at han gjerne ville snakke om hvorfor han måtte ta denne bussturen.
Jeg tror nok han skulle ønske at det var en annen bussjåfør denne dagen, for da hadde han nok bare satt seg langt bak.
Han gjorde det klart at det var ikke noe stort eller alvorlig han hadde gjort, men alle vet jo at noe måtte det jo være siden destinasjon var fangeleiren i Fyresdal.
Den uheldige bilføreren hadde bare kjørt sin BMW i passelig fart østover mot Telemark.
Da la han merke til at en svart Audi la seg bak og ble liggende der.
Illustrasjonsbilde
Den unge bilføreren kunne selvfølgelig ikke la den bli liggende så tett.
Han girte ned og dro til – og vips så var blålys-showet i gang.
Det var visst ingen tvil om å hvem som han hadde hatt bak seg, det var nemlig politiet i sivil.
En koselig prat med statens mann gjorde til at han fikk litt pleie og omsorg på statens regning, samt ei stor og god bot som seg hør og bør.
Om ikke det var nok – der stod han uten førerkort.
I denne anledningen fikk han seg også en koselig busstur med meg innover i de dype skoger.
Derfor var han litt flau i det han steg ombord.
I fangeleiren ventet der nok en del snekring av paller som et bidrag til å yte litt tilbake for sin dåd.
Fordelen ble nok at han trengte nok ikke å bruke så mye tid på treningsstudio etter endt arbeidsdag der oppe.
Jeg skjønner at det måtte være surt å få en slik straff.
Det er en del fordeler med å holde seg til fartsgrensa – det er også billigst.