Traff en tidligere kollega i USA

Denne postingen er vel ikke direkte en busshistorie.

Men jeg hadde med meg en ung gutt på bussen som het Kjetil.

Dette er mange år siden.

Han hadde i sin unge alder en stor interesse for buss og han var av og til med meg som guttunge.

Det viste seg at han med tiden skulle bli min kollega, min avløser på TBR da jeg kjørte der.

I året 2009 dro jeg og min familie over til USA sammen med en annen familie som står oss nær.

Vi skulle feire Nytt År der borte året 2009/2010.

Jeg visste at Kjetil hadde flytta dit, og bodde en plass i Florida, men ikke hvor.

Her kjører Kjetil sightseeing-buss i San Fransisco. Han kjører på en 17 mai, og flagger med det norske flagget.

 

Jeg kontakta han på messenger, men det tok lang tid før jeg fikk svar.

Regnet med at han ikke leste slike meldinger – siden det tok så lang tid før han responderte.

Men kort tid før avreise fra Kjevik svarte han.

Det skulle vise seg at han bodde bare noen få kilometer fra der vi skulle bo i Orlando.

Ved siden av å jobbe i Disney World spilte han trommer i en lokal menighet der borte som het Discovery church.

Jeg fikk oppgitt gps-kordinatene, og alle i reisefølge ville treffe Kjetil igjen.

Vi ble møtt av en blinkende politibil som hadde politi som dirigerte trafikken i kirketiden.

Og da de hørte min engelsk skjønte de fort at vi ikke tilhørte den nasjonen over there.

Da var vi plutselig VIP gjester – og vi fikk parkering sammen med dem som var handikappede – altså nærme hovedinngangen.

Utrolig fin følelse og opplevelse å få treffe en man kjenner såpass langt vekk, og bli møtt med en slik mottagelse.

En av de som hilste oss velkommen på kirketrappa og som fant Kjetil for oss – sa da han hørte Kjetil snakke norsk med oss:

– I love your language, Kjetil!

Og det var veldig stas å se Kjetil beherske trommestikkene igjen, og vite at han var i sitt rette element.

Her spiller Kjetil sammen med andre gode musikere.

 

I selve gudstjenesten så skulle de ha en stund hvor de kunne be og takke for sine behov.

Da fant mange frem sine mobiltelefoner og begynte å tekste.

Til å begynne med følte jeg det var litt ufint – inntil jeg så på veggen bak på scenen hvorfor de gjorde det.

Alt det de skrev kom opp på veggen der – på en vegg pyntet med en bakgrunn av et flott naturbilde.

Der kom opp blant annet: Thank you Lord, I am saved by your name! – Thank you, Jesus for my new job! – Lord, I want to praise you!

Det var en ny og moderne måte å ordlegge seg på, og som berørte meg.

Bare det bilde alene var nok til å bli begeistret.

Da møte var over fikk jeg igjen treffe Kjetil, fikk takket for det å kunne treffes.

Vi bad han bort til vår leilighet på julaften.

Det ville han, men han hadde flere steder han skulle spille først den dagen.

Discovery church hadde flere steder i byen som de betjente.

Men på julekvelden kom han, og vi fikk en veldig koselig stund sammen med Kjetil og sammen med den familien som fulgte oss til USA.

Igjen utrolig godt å treffe en man kjenner såpass langt borte.

Og vite at han var med meg på bussen som guttunge, ble min avløser i en periode.

Ja, jeg kunne skrevet mye om den turen over there.

 

Bilder og innlegg er lagt ut med tillatelse.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Da fikk pappa testa

Ei jente jeg har hatt gleden av å ha på bussen mange ganger satte seg igjen foran slik at vi kunne få en god prat.

Om det var sommer og sol som gjorde det – det vet jeg ikke, men hun var i veldig godt humør.

Fortalte litt om sin sommerjobb, ja vi snakket litt om alt mulig – slik vi ofte har gjort når hun har vært med på bussen.

Men da hun fortalte om sin pappa og at det begynte å brenne om hans jobb – da måtte jeg smile.

Ikke fordi at det brant, men at pappaen måtte ta del i selve slokkingen.

Illustrasjonsbilde

 

Da uttrykte hun seg slik: – Da fikk Pappa testa skillsa sine!

Ikke fint å le av folk, men det er ikke godt å la være når de ler selv.

Men det var faktisk en alvorlig brann.

Husker den fra media da hun snakket om det, og branner er ikke til å spøke med.

Men jeg synes hun fikk sagt det så godt.

– Da fikk Pappa testa skillsa sine!

Men det er slik ungdommene snakker.

Et uttrykk ikke jeg har vokst opp med.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Det går som bara susingen

Jeg skulle nedover fra Dovre og stod klar med min gruppe ved hotellet i Dombås.

En svensk kollega av meg gjorde også det, bare han starta med en buss-dør som ikke ville samarbeide med bryteren inne.

Guiden sa etter hvert at jeg måtte komme, gruppa mi var nå ombord.

Så jeg kunne ikke ta mer tid til å være der for han siden min guide sa at vi måtte kjøre.

Vi hadde jo et dags-program vi også skulle få gjennom, og mange fine ting å oppleve også denne dagen.

Men det er viktig å kunne hjelpe ens kollegaer.

En vakker dag er det en selv som trenger ei hjelpende hånd.

Vi kjørte nedover til Otta, og innover mot Geiranger og ut Geirangerfjorden til Hellesylt.

Bilde er fra Djupvasshytta, og som ligger på 1030 m.o.h. Bilde er tatt den 19.08.06

 

Etter hvert tok denne kollegaen oss igjen, og det viste seg at de også hadde lagt opp til samme trase for sin gruppe.

Det som ble litt komisk.

Vi var alltid ferdig da de svenske ankom de forskjellige tingene vi skulle oppleve av severdigheter.

Og da vi dro fra den ene restauranten – gode og mette, da ankom de.

For da skulle de til å spise.

Da sier denne svenske kollegaen min: – Det går som bara susingen!

Jeg tror han følte litt på at tingene lå litt stramt tidsmessig.

Da med tanke på at det ble en forsinka start for dem pga denne døra som var litt trøblete for han.

Men jeg ble bare så glad for å se de var kommet seg av sted, og at de hang seg på.

Jeg måtte bare smile litt, for han fikk sagt det så godt: – Det går som bara susingen!

Det er gøy når en er på tur og der alt går som det skal.

Bilde viser utsikten over Geiranger. Bilde er tatt den 19.08.06

 


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Ærlig på alder, gratis tur hjem

En gruppe elever skulle på bytur.

Klassen gledet seg til en hel dag i andre omgivelser.

De fleste sa barn da de skulle ha billett, og de fikk det.

Mens to av dem sa student og måtte betale voksen takst siden de ikke hadde studentbevis.

Den gangen var vi veldig strenge på dette med studentbevis, og jeg gjorde bare jobben min.

Men samvittigheten slo meg veldig, siden de to ble straffa for å være ærlige.

Enda verre ble det da jeg hørte de andre elevene seg i mellom sa: – Hvorfor sa du ikke bare barn?

Jeg har vokst opp der jeg har lært at ærlighet varer lengst.

Sa da vi nærmet oss byen tok jeg mikrofonen og bad klassen bli sittende etter at alle de andre var gått ut.

Da jeg var alene med dem – snudde jeg meg og sa: –  Jeg har en viktig beskjed!

Illustrasjonsbilde

 

– Dere som sa at dere er studenter, og i mangel av studentbevis måtte betale full voksentakst, dere har fri reise hjem igjen i ettermiddag!

Da så de på hverandre, og man hørte de andre trakk etter luft.

En av de andre sa: – Tror du vi andre har jugd for deg?

– Nei, dere andre er nok barn, og dere fikk barnebillett!

– Men de som sa student og stod for det de hadde sagt – de vil jeg gjerne belønne for sin ærlighet!

De ble jo alle glade, og spesielt de to som fikk gevinst for å være ærlig.

Tok dette opp med min sjef etterpå, tilfelle kontroll på returen.

Og han sa så fint: – Alf Otto, du har min fulle støtte!

I skrivende stund er student-taksten borte.

Jeg er takknemlig for alt som kan gjøres enklere.

Og jeg skulle ønske at vi hadde et billettsystem som var likt for alle.

Billig og lik takst for gammel og ung.

Samme om man skulle reise kort eller langt i samme fylke.

Det er lov å håpe.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

En av mine passasjerer ble matforgiftet

Å få trøbbel med magen er ikke noe greit, og spesielt ikke når man er på tur.

Vi kom hjem sent, og en av mine passasjerer hadde fått i seg noe på et spisested som hun bare ikke tålte.

Vi måtte blant annet stoppe langs veien for at hun kunne få spydd, og dette er ei som bare ikke vil være til bry.

Fikk høre senere at da hun kom hjem oppsøkte hun lege og fikk medisiner den natta.

Dette var fryktelig leit – sånn skal bare ikke skje.

Jeg liker best når alle har det fint på mine bussturer.

Da et år var gått, en ny tur til samme sted stod for døren – fikk jeg se at samme person ville være med på en ny tur.

Vi hadde også det året planlagt stopp ved samme restaurant som året føre.

Jeg husket jo på historien fra i fjor, selvsagt.

Så da det ble bestilt bord for bespisning igjen – fikk jeg forklart for restauranten hva som skjedde sist jeg var der med min gruppe.

Sa i fra om at et pizza-stykke som var dårlig, og jeg sa at en kokk som også var med sa den gangen: – Det pizza-stykke ville ikke jeg ha spist!

Han stod noen hakk foran henne og hadde selv vurdert på å smake, men med sitt trente øye avstod han fra fristelsen.

Spisestedet syntes dette var leit å høre.

De bad meg om at om dette skjedde igjen – så ville de gjerne høre om dette omgående.

Aller helst ville de ha hatt denne tilbakemeldingen med en gang for å få luka ut årsaken, og det skjønner jeg.

Som et plaster på såret så sendte de til meg en kupong for en buffe inklusiv drikke, og som jeg kunne påskjønne henne med.

Illustrasjonsbilde

 

Når vi da skulle på tur igjen – var det veldig koselig å kunne gi denne overraskelsen til denne passasjeren ved ombordstigning på bussen.

Det var nok en ting hun ikke hadde regnet med.

Hun ble iallefall veldig glad når hun mottok kupongen fra restauranten.

Tror ikke hun tenkte på hendelsen fra året føre da hun steg ombord hos meg.

Det kaller jeg service..

Sist men ikke minst – det var en stor tillit fra restaurantens side.

Slike overraskelser liker jeg å dele videre når det ble som det ble.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Bespisning på Oscarsborg festning

Jeg hadde en fin tur på Østlandet, og Oscarsborg festning var en av destinasjonene.

Parkerte bussen i Drøbak, og tok en båt over sammen med gruppa jeg kjørte på.

Avreise fra Drøbak 03.09.06 

 

Da vi hadde fått besett oss rundt på område – var det tid for en god middag på selve festningen.

Denne gruppa ble jeg en del av, og jeg hadde et fantastisk selskap når jeg fikk min middag.

En eldre kar på den andre siden av bordet hadde i sin tid jobbet til sjøs.

Hørte med stor interesse fra hans tid som sjømann.

Jeg sa at min svigerfar hadde jobbet som stuert til sjøs, og navnet på svigerfar var han veldig interessert i.

Da viste det seg at han kjente min svigerfar – de hadde nemlig seilt sammen for mange år siden.

Passasjeren jeg hadde på den andre siden av bordet kunne fortelle at svigerfars mat var utsøkt.

Det visste jeg forresten.

For han var god på å lage middag – god på smaker og dandering.

Dette fortalte jeg til min svigerfar, og jeg så at dette gjorde han godt.

Viktig å få gitt ros til den som roses skal.

Ser i ettertid at jeg skulle sett mer på når svigerfar lagde mat på kjøkkenet.

Skulle tatt mer lærdom av hans gode kunnskap i matlaging mens han levde.

Bare det å få til en god saus er viktig.

Det er halve middagen.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Måka som traff frontruta

Ikke hver dag man får ei stor måke dundrene inn mot frontruta.

Og ikke ofte at slike gjester forblir med videre på reisa.

Men det skjedde meg.

Kjørte den gangen på TIMEkspressen mellom Arendal og Kristiansand.

Bildene er tatt 27.06.08, i speilen ser du måka hengende.

 

Det er ikke til å legge skjul på at det dunket kraftig da måka traff frontruta  på bussen – det dunket hørte man godt.

På den turen hadde jeg med meg en passasjer som fikk tatt bilde av denne ekstra gjesten.

Måka ble hengende i side-speilen min, og ble der til jeg ankom førstkommende busstopp som var på Nedenes.

Men for de som lurte, så døde fuglen momentant i sammenstøtet.

Bildene er tatt 27.06.08, og her ser du litt av vingene i sidevinduet.

 

På Nedenes fikk måka endelig “gå av” bussen, og vi kunne fortsette vår ferd videre mot Arendal.

Kunne liksom ikke la henne henge der inn mot byen – som et lite trofe liksom.

Det skulle tatt seg ut.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Reiselederen hjalp meg med å finne havna

Jeg har som tidligere nevnt vært noen få ganger i Göteborg med forskjellige grupper.

På vei til hotellet etter en dagstur i områdene rundt ble det litt uklarheter i hvor båten skulle gå i fra dagen etter.

Noen sa at båten skulle gå fra en havn i selve byen, mens andre sa at båten skulle gå fra den gamle plassen – som den alltid hadde gjort.

Illustrasjonsbilde

 

Reiselederen hadde også ringt flere av sine kollegaer og samarbeidspartnere selv, men de gav også motstridende svar.

Til og med drosjene i byen hadde heller ikke klarhet i dette på det tidspunktet.

Det eneste de alle visste var at båten skulle endre havn.

Jeg var heldig som hadde med meg en lokalkjent reiseleder fra Göteborg.

Foreslo for henne å kjøre turen bort for å spørre de ansatte på selve terminalen, de måtte da vite alt om endringene.

Da fikk jeg også sett traseen bort, smart?

Reiselederen ville gjerne bli med på det.

Tok da med meg de i gruppa som ville ha seg en liten ekstra kjøretur.

For noen er litt lik meg – vi får aldri nok kjøring!

Mange ble med enda vi allerede hadde kjørt 17 mil den dagen på sightseeing.

Allikevel så ble mange med, og det var jo bare koselig – tok det som et stort kompliment.

Jeg fikk til slutt tak i de rette opplysningene med hensyn til båt-avgangen for dagen etter.

Dagen etter mens vi ventet på å kjøre ombord var der andre busser som fikk klarhet i dette noe sent.

Noen kom inn på havna som ei kule, og jeg kunne se at enkelte sjåfører var rimelig stressa.

For de hadde tydeligvis brukt dyrebar tid i kø i morgenrushet der i Göteborg by.

Mange hadde først kjørt til feil havn inne i selve byen, og da gikk tiden fort.

Så når en da opplever slike ting – er det fint å se hva et godt forarbeid har å si.

Jeg kunne starte dagen og reisen med senka skuldre.

Satte pris på at jeg hadde folk der som kunne gi meg riktige og gode opplysninger – og i tide.

Sist men ikke minst, jeg hadde en reiseleder som syntes det var gøy å kunne hjelpe.

Hun var veldig serviceinnstilt og hun hadde et godt humør.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Måtte innom i Lillesand

Jeg kom kjørende fra Kristiansand.

Er ikke sikker på om det var i tomkjøring med Kystbussen.

Husker bare at jeg måtte innom avdelingen i Lillesand for påfyll.

Om det var kjølevæske eller diesel som var i manko er jeg ikke sikker på, men jeg husker bare at jeg ble så godt tatt i mot av de i Lillesand.

En av dem som da jobbet der var Torjus Bråten.

Torjus Bråten. Bilde er lagt ut med tillatelse.

 

Torjus var avdelingsleder der på den tiden.

Husker bare at det var som å komme “hjem”.

Han fant frem de remedier jeg trengte og kaffe til sjåføren.

Husker at der var en god stemning, og jeg følte meg stolt av å være en del av det firmaet – selv om jeg da var under avdelingen i Arendal.

Det er så fint å ha gode kollegaer rundt seg, og som vil hverandre bare det beste.

Slik sett har jeg alltid vært heldig gjennom alle år.

Det er ikke rart at jeg trives så godt som bussjåfør.

I alle yrker er det en god ting å kunne hjelpe hverandre, snakke vell om hverandre.

Det gjør oss sterke og sammensveiste – samme i hvilket yrke vi har.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Slagferdig og reflektert forbilde

Slagferdig og reflektert forbilde er vel stikkordene for denne unge passasjeren.

Her står jeg sammen med Anders Espeland, tatt på ankomst i Arendal den 12.06.19.

 

Anders har jeg hatt gleden av å ha med meg som passasjer mange ganger.

Vi snakker om flere års bekjentskap.

Har hatt flere gode samtaler med denne gutten på bussen.

Her om dagen snakket vi litt om våre gener og hva vi har og har hatt som foreldre og besteforeldre.

Anders kunne også fortelle om at mange av de i hans sine slekter er blitt gode og gamle.

Da sa jeg til Anders: – Du kommer nok til å bli 110 år du – så gode gener som du har!

Anders svarte rimelig kontant og med et lurt smil: – Ja, det var planen!

Det blir bare en så god stemning når en får slike gode replikker – så kontant at man skulle tro det var et innøvd manus.

Etter hvert kom vi innpå dette med å lytte til nettopp de som har levd lengst.

Alle har vel visst best selv av og til, kanskje en skjellen gang – eller hva?

Også Anders måtte innrømme at det ofte var lurt å høre på de som har levd en stund, de med erfaring.

Som jeg sa: – Vi foreldre vil jo ikke barna noe ondt, vi vil de bare godt!

Det er ofte slik at en formaning eller rettledning ikke alltid oppleves like greit når man står der og har sine egne planer og attpåtil kanskje er litt viljesterk.

Men jeg tror nok at de fleste skjønner det med at mamma, pappa, bestemor eller bestefar har ofte rett – spesielt i viktige valg.

Kanskje flere med meg har opplevd det?

Jeg har selv funnet ut at jeg trenger ikke å gjøre alle de dumme valgene i livet selv – om jeg ser at andre kanskje allerede har gjort det føre en liksom.

Der er de som har testa det ut, og kanskje litt for sent har oppdaget at jeg skulle hørt på hva de eldre sa.

Av og til kan man lære av andres feil og erfaringer.

Dette har Anders også fått med seg.

Anders er også en veldig reflektert person.

En som man kan ha gode og dype samtaler med, tross sin unge alder.

Selv er han et forbilde for mange andre som han selv ønsker skal ta gode valg i livet, for ungdommer som står på viktige veivalg.

Jeg beundrer slike ungdommer som Anders, som ønsker å gjøre en forskjell for de rundt seg.

I tillegg har han et godt humør og til tider utrolig treffsikre replikker.

Norge trenger slike.

Venner kan ofte avgjøre fremtiden på godt og ondt.

Velg derfor dine venner med omhu.

Jeg har sagt det ofte til ungdommer: – Det er bedre å ha en god venn, enn mange dårlige!

For den ene er den som stiller opp når “værmeldingen” melder storm i kastene.

 

Bildene og innlegget er lagt ut med tillatelse.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto