Jeg skyldte på en kollega

Det er ikke fint å skylde på en kollega – iallfall ikke når feilen er ens egen.

På vei ned Fjærkleivene spurte en passasjer: –  Går der en buss videre fra rutebilstasjonen i Tvedestrand og ut mot Gjeving nå når vi kommer frem til rutebilen?

Vel fremme på rutebilen i Tvedestrand svarte jeg: –  Det ser ut som om at min kollega allerede har kjørt!

–  Du skulle sagt i fra litt tidligere, så hadde jeg ringt han og bedt han vente et minutt! – svarte jeg videre til passasjeren.

–  Det gjør ingenting, jeg skal bare opp bakken! – svarte passasjeren med et smil.

Heldigvis var han i det gode lune hjørne.

I det alle passasjerene var gått ut og forlatt bussen fikk jeg se på sanntidskjermen at turen videre til Gjeving – den var min.

Problemet var at alle passasjerene hadde reist, det var plutselig litt vanskelig å få gitt ny beskjed til denne mannen.

Normalt skulle jeg vært opp til vask og tanking på Bergsmyr, men nå var en ny tur lagt inn på mitt skift.

Illustrasjonsbilde. Bilde er tatt 25. Januar 2019 ved Tollboden i Risør.

 

Skiltkassa skiftet automatisk, og jeg tok turen videre til Gjeving slik som sanntidsskjermen min sa.

Vel tilbake etter endt ekstratur kom samme mannen på igjen på rutebilstasjonen.

Nå skulle mannen tilbake til Risør.

– Du, der går visst buss opp bakken! – sa han.

Jeg tror han hadde stort behov for å opplyse meg om det.

Han hadde tydeligvis sett bussen, og hadde ikke glemt tanken på at han gjerne ville ha sittet på opp til toppen.

Jeg måtte jo bare legge meg helt flat og be om unnskyldning.

– Sjåføren som kjørte den bussen – det var meg! – sa jeg til den undrende passasjeren.

Det var ingen kollega som bare hadde reist.

Heldigvis hadde han sans for min flate og angrende tilståelse.

Jeg kunne bare si at skiftene var ikke like som vanlige hverdager, for vi hadde det vi kaller ferieskift på den aktuelle dagen.

På ferieskift så kan der være en del endringer, og de endringene bør sjåføren sette seg godt inn i – ja jeg vet det!

Denne endringen hadde ikke jeg fått med meg, iallfall ikke godt nok.

Heldigvis skjønte han det, og turen videre tilbake imot Risør gikk som om ikke noe galt hadde skjedd for han.

Feilfri er jeg ikke, flaut var det, men takknemlig for at han tok det så fint.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Godt svart

Jeg stod nede ved Tollboden i Risør.

Imot meg kom noen kjekke gutter ifra 10. klasse.

Det viste seg at de hadde hatt tentamen i norsk bokmål og derfor var de ferdige for dagen.

– Hvordan gikk det for dere da? – spurte jeg guttene.

En prøvde å svare med å dra litt på det, men en annen tok ordet og svarte kontant: – Det gikk greit for alle oss andre!

Jeg måtte smile litt, for jeg tror det gikk greit for de alle sammen.

Men det var kanskje en som var mer sikker og ville ikke selv bli mistenkt for å ha gjort det dårlig.

Han svarte uansett for nesten hele gruppa og tenkte vel at han som dro på det han fikk svare for seg selv.

Fornøyelig i alle fall, jeg liker slike slagferdige ungdommer.

Nærmest meg i framdøra sto denne kjekke karen.

Bilde av Sebastian H. Slåttekjær. Bilde er tatt nede ved Tollboden i Risør 10. Mai 2021.

 

Jeg spurte Sebastian om hva han likte best på skolen og raskere svar har jeg vel aldri fått av noen.

Han nølte ikke, men svarte som om han var forberedt på det.

– Friminuttene liker jeg best! – svarte han og med det lure smilet som han alltid har var det en lett stemning både i bussen og på utsiden.

Jeg må bare si at han har nok flere ting han liker på skolen.

Han hadde tydeligvis tenkt å bli anleggsgartner, og dermed lå arbeidslivsfag nær hans hjerte.

Sebastian går nå i 10. klasse ved Risør barn og ungdomsskole og er til stor oppmuntring for de rundt seg – meg inkludert.

Han bor på Søndeled, og er ofte med meg når jeg kjører skolebussen dit.

Jeg har lagt merke til at han er alltid på godt lag og har alltid et smil på lur.

Som bussjåfør så gir det meg utrolig mye, mye mer enn hva de kjekke ungdommene vet.

Jeg spurte Sebastian om ikke han burde snakke med mamma eller pappa først – før vi legger dette ut.

– Nei da, mamma liker dette! – svarte gutten som om dette var dagligdags – igjen med et lurt smil om munnen.

I det sekundet du leser dette har de begge godkjent dette innlegget – tør ikke annet når jeg skriver om personer som er under myndighetsalder.

Kunne skrevet mye om de andre kjekke ungdommene også, de andre som var der på besøk i framdøra mi.

Jeg får la Sebastian være representanten for alle de andre som var der denne gangen.

Hadde gjerne kjørt dem hjem i dag også, men i dag skulle jeg ikke i den retningen, dessverre.

Tenk på det at de tok seg bry til å komme bort til meg for en aldri så liten prat – enda de ikke skulle være med.

Jeg sa at de burde gjøre så godt de kan dette året, for da legges grunnlaget for om man kommer inn på videre skolegang.

De med best karakterer kan etter hvert velge på øverste hylle når det gjelder å få seg jobb.

Håper de tok dette til seg.

Husk det her gjelder deg som leser også om du er skoleelev.

Gjør din flid, skoleåret kommer ikke i reprise.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Hun visste hva hun skulle bli

En skoleelev kom inn i bussen en dag, hun viste frem sitt nye busskort med stolthet.

– Det busskortet har jeg nettopp fått av læreren min! – sa hun og smilte ifra øre til øre.

Hun lyste som ei sol, hele ansiktet var så blidt.

Illustrasjonsbilde

 

Heldigvis satte hun seg foran på første rad slik at vi kunne prate litt på vei til skolen.

– Hva har du tenkt å bli når du blir eldre da? – spurte jeg.

Svaret kom raskere enn forventet.

– Jeg skal bli lege!

Jeg regnet ikke med at jeg skulle få et så kjapt svar fra ei så ung jente.

Hun hadde tydeligvis gjort seg opp en mening om fremtiden når det gjaldt jobb og karriere.

– Jeg skal kjøpe “Lambogini” og må spare penger! – jeg skjønte at det var Lamborghini hun mente.

Det var tydelig en ung frøken med store mål i livet.

– Hvilken klasse går du i da? – spurte jeg litt nysgjerrig.

– Jeg går i første klasse! – svarte hun stolt tilbake.

Hennes oppførsel og væremåte tilsa ikke den alderen.

Hun var som ei jente man kunne tro var mye eldre.

Ved skolen gikk hun av bussen som en rik ung kvinne.

Rik på fremtidsplaner og tro på seg selv, styrtrik på glede og humør.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Ordla seg litt feil

Jeg må si en må ha lov til å dra litt på smilebåndet når en person uttaler et ord litt feil.

Det kan skje oss alle – at ord kommer litt feil ut.

En eldre kar, en av mine faste passasjerer hadde gått av med pensjon og det var lenge siden sist jeg hadde sett han.

Illustrasjonsbilde

 

Han hadde jobbet i en verna bedrift og var nå ferdig med sitt arbeidsliv der.

I den tiden imens han var der var han en av mine faste passasjerer til og fra jobb.

Jeg sa at jeg savnet han på bussen, og det tror jeg han likte å høre – og det mente jeg.

Han sa: – Jeg er gått av, jeg har blitt pananist!

Det heftige var at jeg spurte om han kunne gjenta det: – Hva sa du?

Han gjentok: – Jeg har gått av vet du, jeg har blitt pananist!

Samme ordet kom to ganger: – Pananist!

Med litt godvilje så skjønte jeg jo det med en gang hva han sa, men det var så søtt sagt synes jeg.

Jeg måtte jo bare ha det med en ekstra gang.

For meg var det så koselig å se han igjen på bussen.

Jeg er takknemlig for å ha slike gledesspredere med – vi trenger hverandre.

Neste gang kan det være meg som ikke helt finner det rette ordet i den aktuelle setningen – utrolig fort gjort!

Det er i allefall gullkorn i hverdagen og som krydrer min hverdag veldig.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Det er ikke hverdagskost å få slike betroelser på en buss

På enkelte turer er jeg alene på deler av turene i bussen.

Ingen passasjer, da er det fritt frem for hva man vil høre på i radio.

En kveld kom jeg tom opp til Grenstøl i Tvedestrand, der fikk jeg på en ung jente som jeg har hatt med mange ganger tidligere.

Hun satte seg foran og vi kom i prat som vi ofte gjør.

Det var bare oss to i bussen da.

Illustrasjonsbilde

 

– Sist jeg satt på meg deg var jeg veldig trist og lei meg! – sa vedkommende.

– Vet du, det kunne jeg merke, men da hadde vi så mye folk med at vi kunne ikke få snakket stort sammen! – svarte jeg.

– Jeg var veldig nær til å gråte skal jeg si deg, Alf Otto, fordi det ble slutt mellom meg og kjæresten den dagen!

Bruddet hadde skjedd bare minutter før omstigningen på bussen.

Det er ikke hverdagskost å få slike betroelser på en buss og ifra en slik kjekk ungdom.

Når en person på bussen selv velger å ta opp ting er det ikke godt å ikke svare.

Jeg tror det er viktig vise litt empati og forståelse til de som trenger det.

Det gir i allefall meg uendelig mye det å kunne være et medmenneske om tid og sted tillater det.

Hun avsluttet den delen av samtalen med å si: – Jeg har fremdeles bursdagsgaven liggende til han!

Det var en dyr gave og som hun visste at han ønsket seg – en gave som hun lenge hadde spart penger til.

Jeg kunne merke at dette var sårt for henne.

Det er ikke hverdagskost å få slike betroelser på en buss.

Jeg blir utrolig takknemlig for tilgang til en slik dyp samtale.

Håper hun kunne se lys i tunellen etter endt busstur.

Av og til drar jeg hjem etter endt arbeid med en ekstra god følelse – følelse av å bety noe for noen.

Slik er det nok for deg også.

Du betyr mer for andre enn hva du selv tror.

Bare det å ha tid til å lytte – så har du vist omsorg.

Jeg tror vi alle, inklusiv meg selv har litt å strekke oss etter når det gjelder det å bry seg i hverdagen.

Ikke bare tenke på seg selv og være selvopptatt, men å kunne gi et lite smil til en eller to som man møter i hverdagen.

Det smilet kan utgjøre en stor forskjell til den som får det.

Jeg skriver ikke dette for at jeg er god på det.

Nei, jeg må nok innrømme at jeg har mye å lære, jeg har mye jeg bør bli bedre på.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Vil svare på hvorfor med hensyn til bilde jeg la ut på My story

Jeg har fått spørsmål på hva jeg hadde gjort for å få disse munkene.

Kan si deg såpass at jeg hadde ikke tenkt å skrive noe om dette, fordi dette foregikk før min arbeidstid.

Jeg la bare ut et bilde på My story på min Facebook-side og min Instagram, og det var ment som en takknemlighet for de munkene.

Bilde som ble postet på Facebook og Instagram.

 

Det hele begynte med at jeg møtte en eldre dame på vei til jobb.

Jeg så at hun hadde bæreposer med varer ifra den lokale butikken og hadde langt igjen å gå.

I tillegg gikk hun på høyre side på en trafikkert vei – på en vei uten gang og sykkelsti.

Da jeg var vel fremme på mitt stasjoneringssted tenkte jeg på denne eldre dama – hun hadde tydeligvis mye tungt å bære på.

Jeg tenkte: – Hva ville jeg likt om jeg var henne og i hennes situasjon?

Svaret fikk jeg fort – jeg ville satt pris på å bli kjørt hjem.

Dermed snudde jeg bilen og kjørte tilbake.

Heldigvis hadde hun ikke gått så langt.

Jeg stoppet opp og spurte om hun ville sitte på.

Til å begynne med så hun litt undrende på meg, men hun kjente meg fort igjen i det hun sa: – Det er jo bussjåføren min jo!

Den gleden og smilet alene var turen verdt.

Jeg kjøre henne hjem og fikk sluppet henne av og ønsket henne en fin dag videre.

Hadde ingen baktanker med mitt ærend og gjorde ikke dette for å få noe igjen – absolutt ikke.

Gikk på jobb og startet arbeidsdagen med en god følelse: – Noe hadde jeg gjort riktig!

Det å være et medmenneske tror jeg er viktig – det koster så lite.

Flere dager etter stod samme dame på utsiden av bussen min i byen og ville tydeligvis gi meg noe.

Jeg ble utrolig overrasket og glad for at hun satte så pris på turen jeg gav henne flere uker tidligere.

For meg var det bare en velgjerning som skulle forgå i stillhet, men for henne var det visst mer verdt enn det.

Hun stod der med et bredt smil og med en pose munker å hånden som hun ville gi meg.

– Jeg skulle ikke ha noe for det, det var jo bare gøy! – sa jeg til henne.

Da svarte hun så slagferdig tilbake: – Det var bare for gøy dette også!

Siden jeg ble spurt om hvorfor jeg fikk disse munkene var det på sin plass å skrive litt om det dersom der var flere som lurte.

Så nå vet du det.

Det er så lite som skal til for å glede en person.

Av og til er det nok med et “Hei” og et lite smil.

Det å bli sett i hverdagen kan gjøre dagen for et annet medmenneske så mye finere og innholdsrikt om muligheten byr seg.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Svele på ferga

Jeg hadde gleden av å kjøre noen turer på Vestlandet.

Året var i 2006, og på en av fergene fikk jeg smaken på de gode svelene.

Bilde er tatt på brygga før en av overfartene i 2006. Kjørte da for RTB.

 

Da jeg kom i land på den andre siden kom jeg i kontakt med en kollega som også ventet på sine passasjerer.

Vi kom i prat, og jeg gav uttrykk for at en skulle hatt oppskriften på de gode svelene.

Det kunne jeg fått sa han om jeg hadde kjøpt et kaffekrus også – noe som de også solgte til de reisende.

De solgte visst slike krus ombord med oppskriften påtrykt – hadde jeg bare visst det.

Da var det for sent for meg – jeg var liksom allerede på utsiden og i land.

– Jeg får bare leve med tanken og minnene om de gode svelene og kjøre videre! – tenkte jeg.

Da jeg flere måneder og år etter dette kom opp på en av bygdas fjelltopper, Besteliheia her på Vegårshei traff jeg en av de som jobbet i butikken her hvor jeg bor.

Hun er ifra Vestlandet og hun fikk høre om min historie.

På den tiden jobbet min eldste datter i kjøttdisken og en dag kom min datter hjem med en gave til meg.

Det skjedde da flere uker etter vårt treff på Besteliheia.

Jeg ble veldig nysgjerrig på hva det var og på hvem som var giveren.

Trodde først at det var ifra min datter – for det kunne det ha vært, men det var det ikke.

Da viste det seg at det var den kollegaen til min datter som hadde vært hjemme på Vestlandet og kjøpt et slik kaffekrus til meg på den ene fergen.

Utrolig fint gjort.

Her er koppen hun kjøpte til meg som gave.

 

Jeg ville betale for kaffekruset selv om hun på butikken ikke ville ta imot penger.

– Skulle bare mangle! – tenkte jeg.

Bare det at hun tenkte på meg på fergeturen satte jeg stor pris på.

Jeg hadde aldri trodd at kaffekruset skulle bli mitt på den måten – og etter så lang tid etter jeg selv var ombord.

Svelene de er gode de – nå kan du selv få prøve dem.

Kaffekruset gir meg gode minner på flere måter.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Gjensyn med en skoleelev

I Vinterkjør i Risør kommune så må jeg av og til vente på å kunne kjøre videre.

Som bussjåfør så har jeg rutetider som jeg må forholde meg til og må for all del ikke kjøre for tidlig.

En kveld jeg kom dit fikk jeg se en ung gutt som stod der i høstmørket.

Jeg hadde noen få minutter igjen til avgang – vi begge kjente hverandre igjen.

Han kom bort for å slå av en prat, og vi kunne mimre litt fra den tiden da jeg hadde han fast ombord til og fra skolen.

Illustrasjonsbilde

 

Jeg synes det er så fint å se at jeg fremdeles er en som ungdommene ønsker å slå av en prat med.

Spesielt er det når jeg vet at han ble satt “litt” på plass av meg en gang da han gikk i ungdomstrinnet, men den hendelsen var ikke et samtaleemne da vi traff hverandre igjen.

Det så heller ikke ut som om at han bar nag til meg heller på grunn av dette.

For meg var det veldig koselig å høre at han nå hadde gått sine år på videregående skole og han kunne fortelle at han nå skulle være lærling fremover.

Synd at tiden går så fort i godt selskap, for plutselig var tiden inne for at jeg måtte kjøre videre og forlate han der han stod.

Det var for meg veldig hyggelig å treffe han igjen og se at han hadde blitt så kjekk en kar på alle vis.

Fantastisk å se når ungdommene tar gode valg i livet.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Parkering på Gardermoen

Jeg skulle hente ei gruppe oppe ved Gardermoen, og jeg hadde fått god muntlig innføring av en kollega i hvordan bussene skulle kjøre der oppe.

Gardemoen er en stor flyplass, men allikevel ikke større enn at man må følge rett tid og stå på rett plass når man skal opp for å hente eller levere ei busslast.

Man kan ikke bare kjøre og la bussen stå på vent foran hovedinngangen liksom.

Nei, da må man vente på et venteområde litt ifra hovedinngangen.

Jeg fikk også rede på hvor jeg skulle stå parkert ved lasting av passasjerer.

Tenkte at det ville gå greit og kjørte inn på angitt tid og til anbefalt plass – det gikk som smurt.

Illustrasjonsbilde

 

Men da skal jeg si deg at jeg fikk beskjed: – Du kan ikke stå her! – sa en noe ivrig ansatt der oppe.

Med andre ord så stemte ikke den informasjonen jeg hadde fått.

–  Du får ta en strafferunde og kjøre inn på nytt! – ropte den samme ansatte og vifta med hånda og det så ut som hun mente det.

Jeg tok runden på nytt og fikk parkert riktig slik hun ville ha det – på rett side av midtrabatten.

Det er viktig å følge ordre vet du.

Mulig at det var riktig for han som gav meg tips sist han var der med hensyn til parkering, men den holdt ikke for meg denne gang.

Så det å få siste nytt, sette seg inn i siste beskjed – det er viktig.

Det er som med apper på en mobil, de må alltid oppdateres.

Lite som kan være som før – som i gamle dager, der alt går på det vante.

Hele samfunnet er stadig i endring – til og med drivstoffprisene blir stadig justert.

Er det ikke rart?

Det føles som om det er bare meg selv som ikke endrer seg – er det slik for deg også?

Kunne i allefall ønske det var slik.

Jeg kunne ikke annet enn å smile litt der for meg selv da jeg måtte ta runden på nytt inne på Gardemoen.

Som en svensk kollega sa på en vestlandstur, en som jeg møtte ved flere anledninger: – Det går som bara susingen!


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Noen trykker for tidlig

Av og til så trykker noen på stoppknappen alt for tidlig.

Faren er da at det signalet er fort å glemme og busstoppet kan fort bli kjørt forbi.

Noen vil sikkert si at det må en bussjåfør passe på!

Ja, det er riktig, men det er fort gjort at stopplyset i vårt display blir oversett når sola lyser over instrumentbordet.

Snakker man da med en av de fremste passasjerene og stoppsignalet kom alt for tidlig – er det fort gjort å glemme og overse signalet.

Har man da god fart så er ikke det så enkelt å få stoppa en stor og tung buss.

Vi kjører ikke en boble liksom, for den kan stoppe på kortere varsel.

På en tur med Sørlandsekspressen så hadde jeg informert om at jeg ville opplyse om stoppene innover.

Illustrasjonsbilde, tatt på Bygdøy ifbm en tur jeg hadde for RTB i 2006, bussen min nederst til venstre.

 

Jeg sa også ifra om at dere kan trykke etter at stoppet er annonsert av meg.

– Hører jeg ikke noen signal kjører bare bussen videre! – la jeg til over mikrofonen.

Flere kilometer før Høvik kirke kom der et stoppsignal – enda jeg hadde ikke opplyst noen stopp over høyttaleren.

Jeg regnet jo med at en av passasjerene hadde trykket feil på knappen og forveksla stoppknappen med knappen for sitt lese-lys.

Det er fort gjort, så det signalet ble bare sletta og tatt bort.

Jeg hadde jo langt igjen til første stopp, så dette måtte være et feil-trykk.

Etter hvert annonserte jeg stoppet for Høvik kirke, men da fikk jeg ikke noen stoppsignal etter min annonsering over høgtaler – annonsert i god tid.

Så jeg kjørte forbi det stoppet.

Da busslomma på Høvik kirke var passert kom der frem en kar å sa: – Her skulle jeg vært av!

Han måtte bli med til neste busstopp som var Lysaker.

Jeg kunne liksom ikke stoppe midt i veien – lang mindre snu.

Passasjeren var ikke helt blid, for han hadde jo tross alt trykket, men han skjønte fort tegningen når jeg på en rolig og fin måte forklarte han situasjonen.

Han trykker nok ikke på stoppknappen 8 kilometer i forkant neste gang.

La oss bussjåfører få ønskene om ditt stopp bare noen hundre meter føre ditt ønske om avstigning.

Det er nok – det er tidsnok.

Da er det enklere å oppfatte og enklere for oss bussjåfører å huske de reisendes ønsker om avstigning.

Et tips til: – Si ifra til bussjåføren dersom du har bagasje i luka!

Da slipper dine fingre å henge igjen i håndtaket på bagasjeluka i det bussen er klar til å kjøre ut igjen ifra busslomma.

For da er sjåførens konsentrasjon rettet imot venstre speil for å se om der er klart for å kjøre ut.

Jeg har heldigvis ikke opplevd dette med fingre hengende fast i håndtaket før, men det har vært nære på noen ganger.

Vi må jo se i høyre speile også med hensyn til nettopp dette, men det er fint om vi kan samarbeide om det.

Fort å kunne pådra seg skader om man ikke er obs – slik sett har jeg vært heldig.

Sier en passasjer ifra om bagasje i luka vil han eller hun også få hjelp til å ta bagasjen ut.

Kan opplyse om at dette er en bedre måte å avslutte en ellers så hyggelig busstur på.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto