Ikke fint å lure folk, men!

I går var det konsert på Stangholmen, det krydde med folk i Risør by når båtene kom tilbake med gjester.

Noen ville ta taxi hjem, mens andre så at bussen stod ved Tollboden.

Illustrasjonsbilde fra Tollboden i Risør, bilde er tatt 8. Juli 2021.

 

Jeg hadde omtrent fem minutter til avgang da et par kom inn og ville opp til Viddefjell.

Da vi hadde stått en stund, alle hadde satt seg – var hun ene litt nysgjerrig på når bussen skulle gå.

Hun spurte: – Når er det bussen kjører?

Jeg hadde vel et drøyt minutt igjen, noe de faste passasjerene vet veldig godt, men disse to hadde jeg aldri sett før på bussen.

De hadde ikke peiling på når bussene gikk, bare flaks at jeg stod der.

Denne muligheten til å skøye litt kunne jeg ikke la gå i fra meg – jeg så jo at de hadde godt humør.

Jeg svarte henne: – Vi går klokka 23.15, altså om ca to timer til!

Det var mange tanker som for gjennom de to kan du si.

Da spurte hun: – Kan vi få pengene tilbake?

Hun synes nok det var dumt at ikke de ble stående i taxi-kø – jeg kunne liksom se fortvilelsen tok tak i dem begge.

Jeg måtte jo tilstå at jeg skulle kjøre om et drøyt minutt, og da var det liksom greit.

– Det er innenfor! – sa mannen og begge endret ansiktsuttrykk til et stort smil.

Vi kjørte klokka 21.15 fra Tollboden i Risør og dette var siste bussavgang for kvelden, så litt heldig var de.

Turen skulle vart mye lengre, for det var enormt koselige mennesker å ha ombord.

Vi pratet som om vi hadde kjent hverandre bestandig.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg glemmer ikke seks

En ung bestemor skulle ut og reise med sitt barnebarn.

Hun oppdaterte først sitt verdikort og skulle betale for en honnør.

– Men hvor gammelt er barnet! – spurte jeg.

– Barnet er fire år!

Illustrasjonsbilde

 

Da var jeg i gamle tanker og tenkte at barn over fire år skal jo betale, for barn over fire år skulle jo betales for før i tiden.

Jeg presenterte for henne hvordan jeg tenkte: – Da blir det å betale for en honnør og et barn?

Hun avbrøt meg og sa: – Er det ikke slik at barn under seks år går gratis! – spurte hun litt energisk.

– Det stemmer, du har rett – godt du sa i fra! – sa jeg og så opp på henne.

– Barn under seks år betaler ikke! – svarte jeg så forståelsesfull jeg kunne være og bli.

Da svarte den unge bestemoren: – Jeg glemmer ikke seks ser du!

Det ble et øyeblikk stille – veldig stille.

Jeg svarte bare: – Ja, se det kan ikke jeg uttale meg noe om! – den bare kom.

Du som hun lo.

Skulle sikkert ikke svart henne slik, men det ble i allefall en god latter for oss alle der foran i bussen for de som fikk dette med seg.

Som en liten pynt på det hele sa hun i det hun gikk ut på ankomst: – Jeg er litt tussete i dag, skulle tro jeg hadde tatt meg en liten dram!

Det gikk kanskje opp for henne på turen bort hva hun nettopp hadde sagt for oss i bussen, og ville finne en måte å pynte litt på det.

Uansett, så ble hendelsen litt god for meg.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Kaos i leiligheten

En ung kvinne ville oppdatere sitt månedskort.

I utgangspunktet er det veldig fort gjort, men denne personen hadde så utrolig mye å fortelle.

Illustrasjonsbilde

 

Hun kunne fortelle om mye kaos i leiligheten og ramset opp det ene etter det andre.

Det virket som hun nå ville utvide sitte reisemønster på grunn av sine problemer med leiligheten hjemme og at det var også foranledningen for oppdatering av nytt og ubrukt månedskort.

Hun nevnte blant annet svartsopp, hvitsopp og det var ikke måte på alt som fantes i hennes leilighet.

– Ja, det er vel bare en papegøye du ikke har! – svarte jeg med et lite tilsnitt av humor.

Da svarte hun: – Men jeg har katt! – og hun smilte tilbake.

Heldigvis så vet jeg at hun tåler en liten en på kanten.

Jeg måtte faktisk avbryte henne litt med å si: – Jeg må faktisk kjøre nå!

For da var tiden inne for min bussavgang, resten fikk vi ta en annen gang.

Det virket for meg som hun ikke var halvvegs i sine forklaringer og alt hun ville fortelle meg om sin leilighet og sitt liv.

Uansett, så er vi der for de som vil ut å reise med oss – det er jo derfor vi er til.

Vi bry oss ikke om hvorfor folk vil ut på tur, men at årsaken til turer er å komme bort hjemmefra på grunn av kaos – den var ny for meg.

Jeg har hørt den før at årsaken kan ha vært at “Der er godt og varmt på bussen” og “Jeg sparer på strømmen hjemme”.

Denne om at det er “Kaos hjemme”  den var ny.

Noen reiser bare for å treffe folk – for å ha noen å snakke med.

Uansett årsak, så elsker jeg jobben min og tar i mot alle med åpne armer – billedlig fortalt.

Håper jeg snart ser deg også på bussen min.

Du er velkommen ombord.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg ble veldig overrasket

Det er ikke til å legge skjul på at jeg liker veldig godt sang og musikk, og gitarspill er ikke noen unntak.

Jeg hadde ofte med meg en skoleelev med på bussen og vi snakket ofte om musikk.

Illustrasjonsbilde

 

Han spiller også gitar og dermed hadde jeg så lyst å gi han et tips om enda en av mine favoritter på YouTube, men i det han gikk ut av bussen ble det liksom ikke tid til å høre selve melodien.

I det han gikk ut av bussen jeg tenkte at dette fikk han ikke med seg.

Jeg noterte tipset mitt på en liten lapp når jeg kom til endestasjonen og la lappen i veska mi til neste gang jeg skulle treffe han.

Han var jo en av mine faste passasjerer, så en dag ville jeg treffe han igjen – det visste jeg.

Da jeg flere dager senere fikk samme gutt ombord hadde jeg lappen klar.

Da sa han: – Jeg har hørt på dem – de var flinke, faktisk veldig flinke!

For meg var det utrolig gøy.

Han hadde altså klart å memorere dette “Country guitar Jam – Porter McClister & Matheus Canteri”.

Denne fremførelsen kan du selv få høre her om du trykker på linken under.

 

Jeg ble veldig overrasket at han husket dette.

Det var også litt stas for meg at han også likte slik gitarspill.

Vi hadde og fremdeles har det veldig koselig på bussen.

Å treffe personer med felles interesse da går turene og stunden fort, nesten for fort.

Har du merket det?


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Slagferdige kolleger

Jeg tok mitt fagbrev på tunge kjøretøyer i året 1997.

Vi var samlet fra forskjellige selskaper innen buss og der var andre firmaer også representert – der de sjåførene bare kjørte lastebil, både med og uten henger.

Illustrasjonsbilde

 

Du kan si vi hadde det gøy, ja mye gøy når alder på oss og yrker var såpass spredt, men også veldig interessant faglig, for vi har alle noe nytt å lære og lære av hverandre.

Utveksle erfaringer heter det.

Vi hadde med oss flere eldre sjåfører på kurset, og noen av dem var mer slagferdig enn oss andre.

Han ene ble spurt: – Hvorfor i all verden skal du ta fagbrev, du er jo snart pensjonist!

Uten å tenke seg om fikk utspørreren sitt svar:

– Om jeg ikke får bruk for fagbrevet i mitt yrke så skal det iallfall stå på min gravstøtte “Her hviler en fagarbeider”!

En annen sjåfør var lite begeistret for prøver, men prøver fikk vi jo.

Han skulle hjem å forberede seg og sa:

– Jeg får hjem å ta en bønnestund og en skarp en! – og latteren i klasserommet satt løst.

Det er for meg gode minner.

Jeg for min del fikk utdelt mitt diplom i Ibsenhuset i Skien.

Det var en høytidelig seremoni og der vi blant annet gikk på en rød løper.

Flere yrkesgrupper fikk da sitt diplom.

Selv diplom så tror jeg det er viktig å ha en innstilling på at vi aldri er ferdig utlært.

Man må være såpass ydmyk at vi alle har noe nytt å lære hver eneste dag.

Jeg har iallfall mye å lære fremdeles.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Å bli sett

I helgen var jeg å hørte en appell av Egil Svartdhal – han skulle være kjent for de fleste.

Hans tema for kvelden var “Å bli sett”.

Illustrasjonsbilde

 

Ordene og formidlingen traff meg på en utrolig sterk og god måte.

Der er nok mange som har følt og føler at man ikke blir sett – sett godt nok.

Følelsen av innsatsen i det man gjør i ens arbeid blir kanskje ikke lagt merke til på sett og vis.

Du som leser har kanskje følt det slik du også?

Der er nok de som har oppmøte på jobben sin uten at noen andre er der å sier: – God morgen!

Eller som er der med ordene: – Jeg ønsker deg en fin dag! – eller: – God helg!

Jeg har lyst til å si til deg som leser: – Du betyr veldig mye! – husk det!

De rundt deg bryr seg mer om deg enn hva du er klar over.

Vi skulle alle vært flinkere til å gi uttrykk for det.

I min jobb som bussjåfør så vet jeg at man ville bli etterlyst om man ikke kjørte den oppsatte ruta.

Sånn er det nok på din jobb også – noen ville savnet deg om du ikke kom.

I hjemmet, på skolen eller på arbeid – alle betyr mye – vi utfyller hverandre.

Noen har kanskje gått med dårlig selvbilde i det siste på grunn av hendelser i livet.

Hendelser på skolen, kanskje i hjemmet eller på sin arbeidsplass.

Prøv å legg dette bak deg, prøv å kunne tilgi dem om du kan, tilgi deg selv også og prøv å se fremover.

Som jeg sa til en skoleelev på bussen, en som hadde tanker om å ta sitt eget liv:

– Du er som en viktig brikke i et stort puzzle-spil, uten deg er ikke bilde komplett!

Vi trenger hverandre i hverdagen, selv om man føler seg til overs på sett og vis.

Start med rene ark og se fremover – det er det lureste vi kan gjøre alle sammen.

Fortiden kan vi gjøre lite med, fremtiden kan vi prege og den kan prege oss – fremtiden gir oss nye muligheter.

Måtte bare få gitt deg denne verbale rosen: – Du er verdifull, du betyr enormt mye!

Ta den til deg og husk dette er du snill: – Du er verdifull, DU er verdifull!

Ingen kan være deg bedre enn deg selv.

Det er bedre med gode originaler – enn med dårlige kopier av hverandre.

Ha en strålende dag videre der du er å leser denne blogg.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg skulle holde igjen en buss

Jeg er nok en bussjåfør som dessverre ikke er blitt feilfri enda – jeg har visst et godt stykke igjen.

En hyggelig kar lurte på om jeg rakk bussen videre til Gjeving.
Den ruta på det tidspunktet hadde jeg ikke kjørt før, men jeg ville jo uansett prøve å få oppfylt hans enkle ønske om å rekke den korrespondansen.

Jeg tok meg ikke tid til å ringe, for det skal man jo helst ikke gjøre når man kjører.

Å stå stille for å få tak i rett person, da går minuttene fort, og jeg kan bli enda mer forsinket.

Da jeg kom inn på rutebilstasjonen i Tvedestrand, et minutt over tiden, var ikke bussen til Gjeving der.

– Det gjør ikke noe, jeg skal bare opp i bakken! – sa den hyggelige karen.

Han gikk ut, og jeg var klar for pause.

Plutselig hadde min buss automatisk skiltet “Gjeving” i toppen, og den korresponderende bussen jeg ville ringt – det var jo plutselig meg selv.

Bilde er fra tiden i Nettbuss Sør, på rutebilstasjonen i Tvedestrand.  Året her var 2014.

 

Men du så flaut.

Jeg tok den hyggelige karen etter hvert igjen oppi bakken, men da var han så opptatt med sin egen mobil – så jeg stoppet ikke.

Håpet vel litt på at han ikke så at en buss kjørte forbi med en slik bussjåfør bak rattet – en bussjåfør som rett og slett lurte han litt.

Senere etter endt Gjeving-tur skulle jeg tilbake til Risør.

Vet du hvem som skulle være med?

Helt riktig, da skulle samme karen tilbake.

Han startet med å si da han kom inn: – Jeg så bussen allikevel, Alf Otto! – det var noe av det første han sa.

– Og du som påstod at den var kjørt!

Han fortsatt med å si: – Der går buss som jeg trodde utover mot Gjeving på den tiden!

Heldigvis bemerket han det med et smil.

– Ja, så du hvem som kjørte også? – spurte jeg.

– Nei, det fikk jeg ikke med meg!

Da var det fristende å ta en “spansk” en for å slippe denne flaue opplevelsen, men jeg svarte som rett var: – Det var meg du så!

Det var liksom tid for tilståelse rett og slett – legge seg flat og be om unnskyldning.

Han lo godt da, heldigvis.

For meg var det en flause han tok på en fantastisk måte.

Noen skift er endra når vi har skolefri i forhold til vanlige hverdags-skift.

Det er forklaringen, men uansett en dårlig unnskyldning.

Vi bussjåfører må jo sette oss inn i hvor vi skal kjøre. så den tar jeg på min kappe.

Blir jeg feilfri en dag – skal jeg gi beskjed!


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Gutten tok feil buss og vi unngikk så vidt en etterlysning

En gutt kom bort til meg i bussen imens jeg hadde pause på siden av bensinstasjonen i Risør.

Han ville vært inn, men som sagt så hadde jeg pause og den vil jeg helst ha i fred.

Det er noe annet om det er en kjent person som vil slå av en prat, men det var ikke denne karen her.

Jeg har ikke den samme friheten om jeg har folk rundt meg når jeg har pause.

Tenker da på å kunne snakke i telefon uforstyrret eller kunne gå på toalettet uten å måtte ta med meg alt.

Jeg liker å kunne låse bussen om jeg forlater den – kan ikke låse noen inne.

Eller kanskje bruke tiden til å vaske litt vinduer for å slippe å gjøre det senere i skiftet – da er det greiest å være alene.

Så jeg sa: –  Dessverre, nei – du kan ikke komme inn nå, kamerat!

Han fikk beskjed om å vente i busslomma på den andre siden sammen med alle de andre skoleelevene som snart skulle komme.

Han snudde i døra og respekterte dette.

Illustrasjonsbilde

 

Da jeg etter hvert kom meg til dette busstoppet i rute – da kom alle skoleelevene på, inklusiv denne gutten.

Alle la busskortet sitt på kortleseren, og da spurte ikke jeg hvor de skulle hen.

Jeg pleier ikke å spørre de med månedskort om hvor de skal hen.

I den situasjonen er det bare å få satt seg, blinke ut og komme seg av gårde.

Den ruta jeg kjørte skulle korrespondere med flere busser, så unødig venting det gjorde jeg ikke.

Da jeg var ferdig med stoppet i Vinterkjær kom gutten frem og spurte noe forundret: – Unnskyld, men kan du si meg hvor vi kjører hen nå?

– Hvor skal du hen da? – spurte jeg like forundret.

– Jeg skulle vært av i Risør! – svarte gutten med lav og beskjeden stemme.

– Oij, nå er du på vei til Tvedestrand! – sa jeg, men han lot ikke seg bli så preget av det.

Bussen jeg møtte til Risør hadde jeg for kort tiden siden møtt, så den muligheten for retur av gutten var forbi.

Jeg tok han med meg til Tvedestrand og tenkte at jeg fikk ringe skolen derfra.

Å ringe når man kjører er jo ikke så greit – da kan man fort havne i både i aviser og på sosiale medier.

Å stå stille og vente på svar når man skal korrespondere med andre busser er heller ikke så greit.

Da går minuttene fort – veldig fort.

Jeg kom til Grenstøl i Tvedestrand og informerte om bussbytte for de som skulle videre mot Arendal.

Der gikk mange passasjerer av, faktisk litt for mange.

Plutselig var gutten jeg følte et viss ansvar for også borte.

Jeg sjekket i min buss først uten å finne den aktuelle gutten.

Deretter løp jeg fort over til min kollega og bad han vente til jeg hadde fått en viss klarhet i situasjonen.

– Du har en passasjer for mye tror jeg, en som ikke skulle vært med – hverken med deg eller med meg! – sa jeg til min kollega

Jeg gikk innover i bussen hans og i midten av bussen til Arendal hadde gutten satt seg.

– Skulle ikke du til Risør? – spurte jeg.

– Jo! – svarte gutten.

– Nå er du på vei til Arendal! – sa jeg til gutten.

Uten å vise noe nevneverdig forståelse over at han satt på enda en ny buss og fremdeles i feil retning – så ble han med meg over i min buss igjen.

Heldigvis lot han seg lett overtale.

– Har du noen telefonnummer til en av foreldrene dine? – spurte jeg, men gutten selv hadde ikke noen telefonnummer å gi meg, hverken til mor eller til far.

Jeg tok kontakt med skolen – og som igjen skulle informere de som hadde ansvar for gutten.

Heldigvis viste hun jeg snakket med fra skolen å hvem jeg hadde med meg.

På vei videre ned mot Tvedestrand ringte selveste far til gutten meg.

Da hadde hun på skolen tydeligvis fått tak i far.

Det var en lettelse for meg også, endelig liksom.

Nå hadde jeg plutselig direktekontakt og et telefonnummer i min mobil til en jeg kunne forholde meg til.

Fikk fortalt far også i korte trekk om hva som hadde skjedd.

Jeg sa at gutten fikk bli med meg opp til vaskehallen etter ankomst i Tvedestrand, fordi bussen skulle opp til Bergsmyr til vask.

På grunn av at jeg ikke turte å slippe gutten løs i Tvedestrand måtte han bli med meg – jeg turte ikke annet.

Hadde jo en viss erfaring med den gutten kan du si.

Skulle det skje at han tok første tanke i bruk og gjorde alvor av den også – da kunne man risikere å ikke få se gutten igjen i tide til min retur.

Derfor ble vi enig om at han fikk bli med meg.

Etter at bussen var vasket og parkert på utsiden igjen forklarte jeg til gutten at han måtte ikke glemme å gå på do.

Kunne jo risikere at det var litt flaut å spørre en fremmed person i uniform om det.

Jeg ville ikke ha mer unødig arbeid for å si det slik, men det sa jeg selvfølgelig ikke til gutten.

Heldigvis stakk han fort bak bussen og gjorde et kort men tiltrengt pit-stop der.

Nær ankomst i Risør ringte far igjen for å forsikre meg om at sønnen ble henta av hans bror, for kona tok ikke telefonen og selv var han på arbeid langt borte.

Men du for en takknemlig far når jeg beskrev at en annen vinkende, dog eldre gutt som stod der på ankomst ved Tollboden – tydeligvis klar til å ta i mot den reise-glade gutten.

Før jeg fikk stoppet – i det jeg rundet siste rundkjøring – kunne jeg se over på busstoppet på motsatt side og forklarte faren å hvem som stod der.

Faren tok det på beskrivelsen jeg gav han.

– Ja det er broren hans! – kunne far fortelle i det han tok et lettelsens sukk.

Han takket så mye, og begge guttene vinket til meg i det jeg forlot busstoppet.

Jeg fikk en god følelse over å ha gjort en god gjerning, men alle ville gjort det samme.

Var veldig heldig som fikk det med meg at gutten også hadde bytta buss – og i tide – før min kollega blinka ut og kjørte videre mot Arendal.

Det virket for meg som om gutten bare fulgte strømmen.

Lurer på hva som hadde skjedd om gutten hadde gått ut i Arendals gater?

Jeg tror noen ville ha etterlyst han.

Dette er opplevelser som satte spor etter seg, man glemmer ikke slike ting så lett.

Heldigvis så satt han som en prest og med belte på begge veier.

Han oppførte seg høflig hele tiden og var en alle tiders gutt.

Håper bare at det ble en lærepenge for han, og at han heretter leser litt på skiltkassa vår når bussen kommer.

For skiltkassa på bussene tekster jo litt om i hvilken retning vi har tenkt oss, men jeg kunne vel ikke forvente det at en så ung gutt skulle kunne få det med seg.

Selv voksne kan spør: – Går du til Oslo? – og i toppen den gangen stod jeg der med stor og lysende skift “Kristiansand” i toppen.

Han fikk iallfall en lang og tidkrevende skolevei hjem den dagen.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Det går helt greit

– Ja nå er du tilbake, Alf Otto! – sa en av mine faste passasjerer som den gangen jobbet på en verna bedrift.

Illustrasjonsbilde

 

Jeg hadde da hatt en uke ferie og det var en stund siden vi hadde sett hverandre.

– Koselig at man er savnet! – tenkte jeg, men jeg ble litt i tvil om han hadde savnet meg allikevel.

For da jeg spurte han: – Var det trist å ha meg tilbake? – svarte han: – Det er helt greit!

– Ja det var såpass greit ja! – svarte jeg tilbake og begge lo.

Det sies at det er fra barn og fulle folk at man får høre sannheten fra.

Jeg tror kanskje det kan gjelde enkelte som jobber på en slik bedrift også – det er da en ikke må ta seg selv så høytidelig.

Kan noen le på min bekostning så er det verdt det, for det ble en god latter for oss der foran i bussen.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Vil helst betale fullt

Jeg hadde med ei jente i ny og ne – og som jeg av og til har spurt om hun ikke snart vil ha seg et verdikort.

Men inntil da så har det blitt lite salg av nytt verdikort til henne.

Jeg ble imponert da hun på siste busstur svarte: – Jeg liker å betale full pris!

Illustrasjonsbilde

 

Vi begge begynte å le.

– Ja den var ny for meg! – svarte jeg.

De fleste vil jo ha det billigst mulig, men der finnes tydeligvis unntak.

Jeg har til og med opplevd å ha med meg passasjerer som heller vil betale mer for en enkel billett – enn å legge inn en sum som er lavere enn prisen for en enkel billett inn på et verdikort.

For hadde de kjøpt seg et verdikort hadde de fått gode prosenter i rabatt, en rabatt de tydeligvis ikke ville ha.

De kunne heller ha gitt verdikortet bort eller eventuelt kastet det med restbeløpet etterpå og allikevel ha tjent på det.

Det er tydeligvis bedre å betale full pris for å slippe å ta vare på et enkelt verdikort kan du “skjønne”.

Har også opplevd de som først betaler full pris på billetten bort – og på samme tur bort ser fordelene når andre slår til på mitt tilbud om nytt verdikort.

På ankomst kom passasjeren frem for å skaffe seg et verdikort til selv også – enda han hadde kjøpt en billett til full pris først.

Der finnes tydeligvis begge typer mennesker – mangfold kalles visst det.

Da ble det først betalt for en eller to enkeltbilletter for turen bort, og som jeg ikke kunne makulere – for tiden tillater ikke det når det har gått for lang tid etter at billettene ble solgt.

Dermed så la vedkommende inn penger på verdidelen på ankomst – det kaller jeg et godt salg.

Det var bare så dumt at de ikke slo til med en gang for å nyte godene lengst mulig, men det er jo ikke gitt meg å forstå alt her i denne verden.

Jeg liker så godt når folk får mest mulig igjen for pengene.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto