Trykket på feil knapp

Alle kan gjøre feil, men jeg må ha lov å smile litt av og til når enkelte gjør det.

Ei eldre dame hadde trykket på “stoppknappen”, men stopplyset ble ikke tent.

– Ohoij, du må stoppe her, jeg har trykka på knappen! ropte hun.

Det var kanskje ikke så rart at det ikke lyste, for hun hadde trykket på usb-strømuttaket som vist på bilde.

Illustrasjonsbilde

 

Hun fortalte meg at bussjåføren pleide å stoppe selv om han ikke fikk noen stoppsignal fra henne – hvordan kunne jeg vite det?

Da er det godt når man har faste bussjåfører på ei rute og som ofte vet hvor de faste reisende skal av.

For det er ikke en selvfølge at det som blir sagt der bak blir hørt tydelig nok av bussjåføren der foran.

Jeg syntes bare det var litt gøy når denne eldre dama fortalte meg dette.

For når de ler av det selv må det være lov å smile litt sammen med dem.

Så om der er flere som lurte på hva dette er på de nye bussene, så er dette bare et strømuttak.

Strømuttak for ladning av mobiltelefoner og nettbrett – ja alt som bruker strøm via en USB.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Røkte mye før

Heldigvis er det ikke meg dette gjelder, men ei av mine faste passasjerer sa det på en av sine faste byturer:

– Åh, jeg røkte mye før!

Nå plukker jeg ut deler av samtalen, men røking var et av temaene.

Illustrasjonsbilde

 

– Jeg spurte henne: – Var det en hel tyvepakning om dagen?

– Å nei, så mye var det ikke!

– Heldigvis! – tenkte jeg og tok opp et annet ytterpunkt og sa:

– Var det bare en tyvepakning i løpet av året kanskje?

Da lo hun godt.

Jeg drar strikken til tider vel langt vi noen si, men da svarte hun og gjentok:

– Det var nok en mellomting, en mellomting, en mellomting ja! – og smilte.

Jeg er ikke så sikker på om hun var så stolt over sin avhengighet.

Uansett, det er så koselig å ha med de eldre “tantene” som skal til byen for å kose seg.

De er ute på faste dager – det for å treffe andre på byens kafeer.

Når kaffen er godt på innsiden, kakestykket like så – så er de normalt på så godt humør.

Jeg kan ikke ha et bedre yrke en det jeg har, jeg stortrives der ute i traseen.

Så er det litt greit å tenke på at de eldre er eldst.

Vi har mye å takke de for – for at vi har det så godt i dag.

De sitter på mye kunnskap, på gode og dyrekjøpte erfaringer i livet.

Noen er som et leksikon der man bare kan måpe av beundring for klokskap.

Mange eldre har lært seg kronas verdi på en litt annen måte en mange gjør i dag.

De eldre er ofte så takknemlig for så lite.

Der har vi nok noe å lære vi som er litt yngre med tanke på å være takknemlig for det man har.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Pappa til dyra

Skulle like å visst hvordan man kan bli “pappa” til dyra.

Kunne ikke annet enn å smile da en av passasjerene mine snakket til sin sidemann om at dyra ble godt så stelt av pappaen sin.

Oij, tenkte jeg.

– Åssen dyr er dette? – spurte jeg litt nysgjerrig.

– Det er høns! – fikk jeg til svar.

Illustrasjonsbilde

 

Godt gjort tenkte jeg.

Det var nok matfar han egentlig mente?

Men, uansett så ble det for meg en god hverdags-historie.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Passasjeren jeg ikke ville ha med

Det er ikke ofte jeg ikke vil ha med de som vil være med, men denne typen kunne jeg bare ikke ta med meg.

Jeg kom inn på ankomst i Arendal og fikk se en meget ustødig kar gå å bromme og bære seg ute på Sam Eyde’s plass.

Illustrasjonsbilde

 

La merke til at et vaktselskap hadde mannen under oppsikt og at vedkommende vakt var i telefon.

Jeg gikk inn på pauserommet og litt humoristisk sa jeg til kollegene mine der: – Der er en der ute som jeg tror skal være med en av dere!

Må jo få lov å fyre litt når anledningene byr seg, for lite visste jeg om hvor denne mannen skulle hen.

Da det nærmet seg min tid for avgang fikk jeg se at politiet også kom til stedet.

De fikk han fort mellom seg, sjekket lommer og alt det der.

Tror du ikke de fulgte han bort til min buss og der en av politibetjentene sa: – Han her skal til Risør!

Jeg hadde allerede gjort meg opp en mening og et godt svar til dem: – Det må han gjerne, men det blir ikke med meg!

– Vil du ikke ha han med deg? – spurte den ene politimannen litt undrende.

– Nei, det vil jeg ikke! – svarte jeg han kontant, men høflig tilbake.

– Er du redd meg? – spurte han som stod i midten og så på meg med med et bedende blikk.

– Jeg er ikke redd for deg, men jeg redd for hva du kan finne på på turen til Risør! – fikk han til svar.

Alt hadde vært enklere om jeg hadde kjørt alene og ikke skulle tatt hensyn til andre reisende.

Jeg sa så alle de tre hørte det at jeg har ikke den tilgangen på “onkel” langs ruta mi og da når “onklene” først var der måtte jeg jo få brukt dem.

De ville nok ikke fulgt etter oss for å se at alt gikk fint vil jeg tro.

Selv hadde jeg sett over litt tid hans oppførsel – så valget mitt var enkelt.

Han ble ikke med.

– Da blir det psykiatrisk neste! – sa politiet og snudde retningen på 3-manns manngarden.

Jeg har hatt denne personen med meg flere ganger i ettertid, men da har han vært seg selv og normal.

Om det er på grunn av rett medisin og tatt i tide – eller oppførsel uten alkohol, det vet jeg ikke, men da har han vært normal.

De fleste er hyggelige når de reiser med buss, heldigvis.

Jeg vil i allefall at alle skal føle seg trygge når jeg er bussjåføren ombord.

Mitt blikk og min oppmerksomhet skal alltid være på veien og ikke i den innvendige speilen for å følge med på eventuelt bråk bak.

Som bussjåfør har jeg et stor ansvar og en person skal ikke få ødelegge for alle de andre.

De som er avhengig av medisiner bør ha tatt dette i henhold til legens anbefalinger når de skal ut å reise og ha med seg nok for turen de skal på.

For mye rus, uansett type kan gi en forkortet tur og reiseopplevelse – kanskje en natt på statens regning i verste fall.

Da har du i så fall betalt staten masse penger, både i drikka og i et eventuelt statlig opphold.

Det burde i allefall denne karen her ha strukket seg etter for å unngå.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Er dette den nye uniformen

På en av turene vi hadde til Oslo i 2011 så fikk vi kjøre gokart.

Utrolig moro for å si det mildt, pluss det var veldig fint å treffe kolleger i andre settinger enn bare på jobb.

Her er jeg klar til gokart-kjøring i Oslo – veldig gøy.

Her er jeg klar for min tur. Dato 09. September 2011.

 

Vi var 7 lag på banen og rundt 5 sjåfører på hvert lag som kjørte i 2 timer totalt.

Da hadde den beste gokarten kjørt en strekning på ca 72 km.

Laget tilbakela 212 runder med en topphastighet på opptil 50 km/t.

Kanskje dette skulle blitt vår nye uniform som bussjåfør? – da hadde vi i allefall vært godt sikra.

Nei, heldigvis så er ikke dette vårt antrekk.

Jeg liker best å kjøre buss i kortermet skjorte, uten noe lue eller hatt på hode.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Sølte kaffe

Jeg har i lengre tid hatt kaffekoppen fra forskjellige bensinstasjoner med meg, og har ofte brukt koppen på jobb også.

Den er liksom min følgesvenn.

Vi bussjåfører må jo ha lov til å kose oss vi også.

En kaffe sup i ny og ne er en gode jeg verdsetter høyt, men uhell kan skje – det fikk jeg vitterlig erfare.

Illustrasjonsbilde

 

Jeg skulle bytte buss og ville gjøre meg så klar som mulig med å få lagt ned mine ting i pilot-kofferten min.

Har skjønt at der er ikke mange av mine kolleger som bruker en slik pilot-koffert lengre, men det gjør jeg.

Den har fulgt meg helt siden jeg startet dette eventyret som bussjåfør.

Jeg føler meg nesten litt naken uten at den er med.

Har til og med måtte bytte koffert på grunn av slitasje.

Jeg skulle ta siste slurk av kaffen, og så det alt for sent at lokket til koppen var langt i fra riktig satt på – den lakk.

Det var ikke koppen som du ser på bilde her jeg brukte.

Kaffe rant nedover den hvite skjorta, skulle tro jeg hadde problemer med helsa, og man kunne tro jeg hadde problemer med holde på “vannet”.

Jeg ble både flau og fortvila der jeg satt, hva skulle jeg gjøre?

Hadde ikke noen ren skjorte med meg, for reserve-skjorte det har jeg som reserve i bilen og jeg var langt i fra bilen, så da var gode råd dyre.

Løsningen ble at ytterjakka ble tatt på, og den kjørte jeg med videre på tur ned igjen til Arendal.

Kunne ikke vise de reisende jeg overtok at jeg hadde en skjorte som så ut som et kart over Uganda – jeg hadde liksom ikke behov for å vise det til noen.

Du kan si det ble godt og varmt, for jakke kjører jeg sjelden med.

Varmen kom ikke av kaffen, for den i seg selv var blitt kald, men jakke på meg er ikke noe greit.

Føler meg lite komfortabel når jeg kjører med jakke – føler det blir så klumsete.

Så etter denne opplevelsen har jeg vært nøye med å se til at lokket på kaffekoppen er riktig på plass.

Man lærer så lenge man lever.

Vell hjemme var jeg glad når jeg kunne få dusjet og skifta klær.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Mannen som skulle til Bergen

Normalt så reiser de som skal langt tidlig om morgenen.

Denne karen ville ut å reise – først til Oslo, deretter til Bergen – det var jo greit det, men han startet sin reise langt utpå dagen.

Da vi kom til Vinterkjær kastet han ut en søppelsekk som sprakk i det den traff bakken – det var hans koffert kan man si.

Klær og ting lå strødd.

Illustrasjonsbilde

 

Pluss han tok med seg ut flere poser og en veske – såkalt klar for tur videre med en ekspressbuss tydeligvis.

Utrolig mye bagasje som han hadde pakket med seg, han måtte ta det i to omganger for å få med seg alt.

Jeg dro videre mot Tvedestrand, men skjønte lite hvorfor han stod der fremdeles da jeg kom i retur.

Han bare håpet at der snart kom en ekspressbuss, det var svaret jeg fikk.

Jeg tror ikke han helt visste når de kom og om de kom med hensyn til korona-viruset.

Dagen etter kom samme mann på igjen, da nede i byen.

Da skulle han bare en kort tur.

– Er ikke du i Bergen? – spurte jeg han litt forvirret.

– Nei, den turen tar jeg siden! – sa han og gikk ut.

Han var ikke så snakkesalig da.

Det vet jeg at skal jeg på langtur så setter jeg med inn i om der går buss, tog, båt eller fly dit jeg skal.

Jeg legger ikke ut på tur uten å ha forsikret meg om at dette er gjennomførbart, og sjekker at bagasjen jeg har med meg forblir i min koffert under hele turen.

Sist, men ikke minst – at turen starter i tide, altså tidlig nok på dagen.

For skal man korrespondere med andre alternativer er god tid et must.

Det er slik jeg er, tenker og tror.

Noen liker å ha dårlig tid, bare se alt an liksom.

Slik er ikke jeg.

Kun når campingvogna er bak, da kan man loffe rundt og ta ting som det kommer, men det er jo godt vi er forskjellig.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Damen på 72 år

Jeg har hatt mange koselige turer med denne damen.

Hun har et humør og væremåte som ikke tilsier at hun er i en alder av 72 år i skrivende stund.

Illustrasjonsbilde

 

En dag jeg hadde henne ombord skulle hun til tannlegen.

På returen senere på dagen fikk jeg rede på at dit skulle hun igjen, for tannlegen ble ikke ferdig.

– Det er jo godt å ha noe fint å se frem til! – sa jeg litt spøkefullt.

Hun lo.

– Ikke minst så blir man fort kvitt litt penger også ved slike besøk! – la jeg til.

Hun lo enda mer, for hun var enig i det.

Da hun her om dagen var igjen med meg var destinasjonen hennes fysioterapeuten.

– Du blir snart som en 20-åring, du! – sa jeg.

– Å nei, ikke enda, jeg kan jo ikke lyve! – sa hun og begge lo, men hun kunne bli med på 22 år.

Det var liksom innenfor når vi skulle sammenligne alderen hennes etter alle disse behandlingene hos tannlegen og hos fysioterapeuten.

Alderen er tross alt bare et tall.

Håper jeg får være så sprek når jeg blir eldre og kommer i hennes alder, og at humøret og gleden i livet ikke blir borte eller glemt.

Jeg tror livet leves best når man har sans for humor i passende doser hver dag.

Glede genererer overskudd.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Den sure kollegaen

Dette innlegget burde jeg nok ikke skrevet – i allefall ikke lagt ut, men du trenger jo ikke si det til noen da?

Jeg hadde en kollega som jeg syntes så utrolig sur ut.

Det virket som alt var trist og grått.

Dette er ikke fint å si om folk, men han så slik ut.

En tidlig morgen så ville jeg bort til han for å slå av en prat.

Jeg hadde god tid, og det samme så det ut som om han også hadde der han stod på utsiden av sin buss å røkte.

I det jeg kom bort sa jeg høflig: – God morgen, så fint vær det ble i dag!

På ut-pust med tobakksrøk svarte han: – God morgen til deg også! – og han smilte.

Vi fikk en koselig prat sammen og jeg lærte en viktig ting: – Man skal ikke skue hunden på hårene!

Det uttrykket ble en sannhet for meg.

Der hadde jeg trodd over lengre tid at denne mannen var så sur, trist og grå, mens han egentlig var en av de koseligste personer jeg har møtt.

Illustrasjonsbilde

 

At man kan ta så feil av en person – det er noe å tenke over.

Det er ikke sikkert at den personen som du har din egen mening om – faktisk er slik du tror.

Ikke sikkert at han eller hun ville det slik du trodde, men det å ha en god kommunikasjon oss mennesker i mellom – det kan være veldig viktig, faktisk for begge parter.

Kort tid etter denne koselige praten – der vi begge stod klar med hver vår buss denne morgenen så fikk jeg høre at denne kollegaen var gått bort.

Man står tilbake med bare minner, ja gode minner.

Det ble i allefall veldig lærerikt for meg.

Så vet jeg at jeg selv kan se sur ut dersom jeg har mye å tenke på, når jeg er konsentrert eller når jeg har viktige ting jeg må huske, men jeg er ikke sur altså.

Så av og til kan man begynne med seg selv.

Der har i allefall jeg noe å lære.

Jeg skulle gjerne fått mer tid med den kollegaen før han gikk bort.

Han hadde et godt humør som gjorde sterkt inntrykk på meg.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Av og til må man få lov å lure litt

Av og til må man få lov å lure litt.

Det hender vel at du også gjør, eller?

Jeg har opplevd at enkelte reisende har betalt i dyre dommer for sin billett og satt seg godt til rette, men av en eller annen merkelig grunn fant de ut at de skulle ikke være med bussen allikevel.

Illustrasjonsbilde

 

Da må man ha lov til å lure: – Hvorfor betale for noe de ikke gjør seg bruk av?

Jeg kan ikke makulere en billett dersom tidsfristen er gått ut.

En passasjer kom frem på Vinterkjær og lurte på om jeg snart var i Åmli.

Åmli er da i en helt annen retning for de som ikke er kjent og dertil må man ta en annen buss enn den jeg kjørte.

Jaja, man må ha lov å lure i blant, for bussene vi kjørte var godt merket.

Av og til kan det være lurt å ha god tid, gjøre gode og ikke misvisende avtaler.

Kanskje sette seg inn i hva bussen er merket med når man skal ut å reise, ja det er en stor fordel.

Så er det lov å spørre bussjåføren ved ombordstigning, det kan lønne seg om man er i tvil.

Gjerne ta riktig avgang så ikke man kommer for sent til avtalen.

En oppdaget at han plutselig hadde dårlig tid til flyet, for han innså at han skulle tatt bussen som gikk før min.

Han innså at han hadde fulgt linjen feil i rutetabellen.

Husker jeg den gangen fikk ringt inn bakveien til de på Kjevik og fikk sørget for at han gikk lett inn til gaten.

Heldigvis hadde han lite bagasje, kun en stresskoffert.

Flyet venta, men det er ikke sikkert de gjør nesten gang.

Igjen, det er en fordel å ha god tid.

Husk pass, reisedokumenter, VISA kort og mobil.

Vær synlig, bruk refleks – eventuelt bruk lyset på mobilen slik at du blir godt synlig for oss når bussen kommer.

Møt opp i god tid og gi tydelig tegn til bussjåføren om at du vil være med – da er mye gjort.

Velkommen ombord.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto