countryekspressen gode selvopplevde busshistorier

På en busstur til Russland for noen år siden kom jeg over et fint maleri på et av byens markeder.

Så kom jeg til den konklusjonen at det ville bli tungvint å gå å bære på og kanskje en fare for at det kunne bli ødelagt på bussturen hjem.

Der var jo en del bagasje også fra de andre og alle er ikke like forsiktige, tenkte jeg.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Fint var det, så klart jeg burde ha kjøpt det – det hadde passet helt perfekt i vårt hus.

Dermed gikk jeg i fra den investeringen og gledet meg over at det var en ting mindre å gå å bære på.

Etter en stund traff jeg en kar fra samme gruppe på det samme markedet.

Han lurte på om jeg kunne tenke meg å hjelpe han litt med å bære noe han hadde kjøpt i en av bodene der.

Soleklart at jeg ville hjelpe, skulle jo bare mangle.

– Må jo stille når en av ens egne spør! – tenkte jeg.

Ikke visste jeg at han hadde kjøpt to malerier – hvor det ene av dem var det jeg tidligere hadde gått i fra.

Begge var holdt av, kjøpt og betalt og dermed ble jeg bærende på samme maleri, men dog ikke som eier av det.

Illustrasjonbilde ChatGPT

Hadde jeg visst at jeg allikevel skulle bære dette til bussen – skulle jeg selvfølgelig kjøpt det selv.

Jeg sa ikke noe til denne karen om det, men det kunne jeg gjort.

Det er slike ting jeg ikke må tenke på en gang, for det hadde vært et godt og fint minne fra landet jeg besøkte.

Husker bare at motivet var naturlandskap.

Naturlandskap er noe jeg beundrer med glede og stor interesse.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg fikk her om dagen en god samtale med en av jentene som går på videregående skole.

Vi satt å pratet på vei hjemover og en setning hun sa gjorde sterkt inntrykk på meg.

Sterkt og sterkt, men det ble en setning til ettertanke, det er vel mer korrekt å si.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Illustrasjonsbilde,  nylagt asfalt på vårt depo på Vegårshei. Bilde er tatt 1. Juli 2016.

Vi var innom det å våre på godt lag, det å kunne gi hverandre et smil for de rundt oss i hverdagen.

Da sa hun: – Dersom man er sur, ta det senere og ikke la det komme senere!

Veldig godt sagt, dyp setning egentlig.

Egentlig et godt tips for den som eventuelt plages med en dårlig dag.

– Ta det senere!

Kanskje det letner litt når man får tenkt seg litt om?

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Der er nok ikke alle som tror at vi bussjåfører får med seg det som skjer der bak i bussen, men ofte så gjør vi det.

Illustrasjonbilde tatt på Øvre Torv i Tvedestrand, 8. September 2026.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

En ung skolegutt skulle til å gå av bussen ved bakdøra, da fikk jeg se at en av de andre holdt han tilbake, en holdt i sekken hans.

Det ble såpass at skolesekken hans datt i gulvet og jeg så føre meg at den som holdt han tilbake snart skulle få “betalt” for det.

I en slik situasjon var det fort å få en sviende oppmerksomhet i retur, men til min store beundring så tok den skolegutten som skulle til å gå av, han tok bare opp sin sekk og sa:

– Må dere ha det bra alle sammen!

Skolegutten smilte og gikk stille og rolig ut – ja som om ingenting hadde skjedd.

Smilet og blikket til skolegutten var et syn og for meg en opplevelse jeg sent skal glemme.

Ikke et stygt ord kom ut, ingen knyttneve ble vist – enda han var sikkert sulten og trøtt etter en lang dag på skolen, men bare gode ord og vennlighet var det som han ønsket å gi tilbake.

Veldig voksent gjort av en slik kjekk skolegutt, en i sin beste alder.

Tenk om vi alle kunne håndtere motgang og eventuelt uventa situasjoner på en slik måte, du for en fin oppdragelse.

For meg ble det til ettertanke.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg fikk i oppdrag å kjøre en koselig gruppe til Danmark.

Vi skulle bese oss blant annet rundt om i Skagen og i en av restaurantene der skulle vi innta et bedre måltid.

Jeg var selv sulten og lysten på god mat var stor for de fleste av oss.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Illustrasjonsbilde tatt i Skagen i Danmark 6. August 2006.

Servitørene kom ut med flere fat med reker.

Det bugna av ferske vel danderte reker med tilbehør, men dette var tydeligvis ikke til oss – de serverte flere gjester der enn bare til oss i vår gruppe.

Da det var vår tur gikk de fleste nebb langt ned, for ut fra kjøkkenet kom de ut med noe som heter tatar – det vil si rått kverna kjøtt med ei rå eggeplomme plassert midt i.

For mange av oss var ikke dette etenes, de fleste ville nok hatt reker og mange skuet over på de andre gjestene som danderte sine skiver.

Servitøren gikk dobbelt for å etterkomme gjestene sitt ønske, ikke for å gi vår gruppe reker, men for å få tataren til oss stekt på begge sider.

Selv var jeg flau og mot min egen lyst og vilje, fikk jeg tynt ned denne ustekte retten med tanke om at det var siste gang jeg skulle smake på dette?

At en gruppe skal måtte få noe som ikke alle kan ha, synes jeg selv var en stor skam, men turte ikke å si noe om.

Dette var ikke min bestilling.

Det var vel et billigere alternativ sammenlignet med de som fikk ferske reker, fersk loff, sitron og godt smør til.

Glemmer det aldri, ikke skjønner jeg åssen jeg selv fikk dette “dyreforet” ned.

Det blir ikke tatar her i huset så lenge jeg lever.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Var ikke det godt å komme på skolen igjen nå etter ferien! – spurte jeg, “Trine” – en av de faste skolejentene på bussen.

Illustrasjonsbilde tatt 7. Juli 2026. Ren buss.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

“Trine” går i femte klasse og dette var hennes første tur i min buss etter endt skoleferie.

– Jeg har fått meg kjæreste! – sa, “Trine” stolt i det hun satte seg foran på første rad.

– Hva heter han da? – spurte jeg og lot som om jeg tok det veldig seriøst.

– Det husker jeg ikke! – var svaret hennes.

– Å hjelp! – tenkte jeg.

Jeg regner med at hun får fatt i navnet hans etter hvert – man kan jo ikke huske på alt kan du skjønne.

Veldig koselig å få se skoleelevene og samtidig få tilgang på slike slagferdige ord og setninger igjen.

Mange av skolebarna har jeg har hatt med tidligere – gøy for meg å se dem igjen, men også fint å se noen nye små første klassinger som skal begynne på sine år i skolegangen.

Rart å tenke på at slik var det for meg også en gang – bare at vi slapp unna med ni år i grunnskole.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Denne bloggen ble kladdet i september 2022, men har i dag rettet noen kosmetiske feil.

Etter at jeg begynte å jobbe ut fra min hjembygd, Vegårshei så har jeg blitt advart om å blogge!

Illustrasjonsbilde, tatt ved Grenstølveien før avgang mot Vegårshei. 2. Januar 2026.

Vår bygd er ei lita bygd og her kjenner vi alle hverandre – fort å trø over.

Saken er den at jeg skriver jo ikke en blogg for å henge noen ut, langt der i fra, men det jeg skriver kunne selvfølgelig ha skjedd med alle som sitter på i min buss.

Jeg har jo flere historier som allerede er nedskrevet, men som ikke er posta enda og mine historier strekker seg fra hele min fartstid som bussjåfør.

Det vil si at det jeg skriver om fra “her om dagen” – kan ha skjedd da jeg startet som bussjåfør i 1989.

Ser du bilde og navn av en person har jeg innhentet både tillatelse og vedkommende har selv også lest igjennom mitt notat før selve postingen.

Er det om et konkret barn har jeg også innhentet godkjennelse til posting fra foreldre, så vet dere det.

Jeg følte bare at jeg ville orientere dere som eventuelt var bekymret.

Angående blogging så har jeg ved blogg-start i 2017 også innhentet godkjennelse fra både ledelse og fagforening.

Jeg sa til en kollega her om dagen at: – Noen vil vel mene at jeg tror selv at jeg er noe mer enn andre siden jeg blogger!

Da svarte han så godt: – Da kjenner de deg ikke, Alf Otto!

Jeg er så absolutt ikke bedre enn andre.

Leser du min blogg vil du også kunne se litt om mine flauser og tabber som bussjåfør.

Jeg for min del så har bloggingen vært og blir som en god terapi som startet da jeg gikk året uten mulighet til å kunne kjøre buss selv.

Året 2017 holdt livet mitt på å ende ut og jeg mistet førerkortet for både buss og lastebil.

Jeg har skrevet et eget blogginnlegg om det “Mitt liv som sykemeldt“. (trykk på linken om du vil lese det også)

Alle mennesker har etter det jeg forstår behov for å reflektere sine daglige inntrykk.

Noen skriver sanger, noen går tur i skog og mark.

Min måte er å skrive og for min egen del blir bloggen som å skrive en minnebok, en minnebok som andre kan eventuelt dra nytte av om noen skulle være glad i å lese gode historier.

Jeg synes at gode selvopplevde historier er for galt å bare ha for seg selv.

Etter at jeg sluttet i Risør har jeg både via andre og i personlige meldinger fått vite at jeg er savnet.

Det kan jeg love deg at det er koselig å vite – såpass ærlig skal jeg være.

Hadde vært ondt for meg å vite at alle var glad for at de endelig var kvitt meg liksom.

Så liker du å være med meg videre på mine verbale turer her så kan jeg love deg at blogging blir det.

For tiden blir de postet på lørdager, eventuelt dagen før eller etter dersom lørdagen er eller blir for travel dag for meg.

Skulle ønske at mine besteforeldre og mine foreldre hadde blogget i ord og bilder fra tiden de var yrkesaktive.

I ettertid ser jeg at jeg skulle brukt mye mer tid sammen med mine foreldre for å vite mer om de sin fortid i tjeneste.

Den muligheten har jeg dessverre ikke lengre.

Vil ønske dere en god helg, ta vare på øyeblikkene.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

En gutt satt fornøyelig å sang samtidig som han hørte på sin egen musikk i sine ørepropper.

Han var i sin egen verden.

I min tid som ung ville jeg kalt det for å høre på en kassett plassert i en Walkman.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det var tider du.

Denne gutten her var ikke spesielt god i engelsk og teksten gikk utrolig fort, for da sangen var ferdig sa han med seg selv:

– Den teksten gikk fort!

Jeg må innrømme at den mumlingen til denne gutten imens dette pågikk var som å høre på en munk som satt å messa – det var rett frem og veldig monotont.

Illustrasjonsbilde

Da var der en annen ung gutt som sa til han som hørte på musikk:

– Har du prøvd å ta ut det ene batteriet?

– Ja, kanskje det kunne hjelpe! – la jeg til og gutten smilte – egentlig et godt tips.

Da hadde vi andre rundt i allefall sluppet å høre på denne messingen.

Det virket ikke som om noe nådde inn til han som hørte på musikk og som var i sin egen verden.

Noe senere og i samtale med gutten ved siden av seg kom der en setning jeg ikke kunne unngå å høre.

Jeg må bare få flette inn – jeg tror han selv skjønte at denne teksten gikk litt vel fort – ja selv for han.

– Jeg kan saktens banne au for den saks skyld! – sa han som ikke fikk teksten og melodien med seg raskt nok.

Det skulle tydeligvis ikke stå på det – heldigvis så gjorde han ikke det.

Jeg oppfattet samtalen mellom de to unge guttene som koselig stort sett, men det er jo til tider litt plagsomt om noen går inn i sin egen verden og ikke tenker på de rundt seg.

Slik sett er det ikke bare barn som lar mobilen til og med stå på høyttaler når de er i samtale eller hører på en radio eller annen musikk.

Det er uansett fornøyelig når de unge er slagferdige og det er god stemning i bussen.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

En skolegutt kom inn på bussen en dag og han hadde med seg en del utstyr, mer en bare skolesekken.

Det raslet i posen.

Koffert og skolesekk hadde han også med denne dagen og jeg lurte på om han hadde tatt med seg hele kjøkkenet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Illustrasjonsbilde ChatGPT

– Nei, det er stormkjøkken! – svarte skolegutten i det han satte seg.

– Skal du lage en syvretters middag? – spurte jeg så videre og smilte til gutten.

Svaret han gav fikk meg på godt lag: – Det blir bare en persons! – og med trykk på ordet en.

– Hvilken rett skal du lage da? – spurte jeg.

– Det blir min livrett! – svarte skolegutten stolt og smilte bredt.

Han kunne fortelle at han var veldig glad i spagetti A La Capri og det var tydelig at bussturen gikk ikke fort nok mot skolen denne dag.

– Er det slik at du kunne hatt dette på julaften også? – spurte jeg.

– Jeg fikk faktisk fire bokser til jul! – svarte han og lo.

– To av dem gikk med på julaften, en til frokost og en til middag – de to andre gikk med dagen etter!

Han var tydelig glad i forestående aktivitet på skolen.

Jeg kunne fornemme at skoletimen i gapahuken var noe han så frem til med stor iver.

En fantastisk god gutt på alle vis og tydeligvis med god matlyst.

Det siste med hensyn til matlyst deler jeg med han – dog ikke med samme type rett nødvendigvis.

Vi er tydeligvis begge glad i mat og begge likte, for min del liker å lage god mat.

Forskjellen var at på meg kan du se det, mens han var tynn som en strek.

– Må du ikke la den gode maten svi seg i boksen! – sa jeg som en avrunding på samtalen.

– Jeg har med gryte og utstyr til å røre med! – svarte skolegutten stolt tilbake.

Det virket som om han hadde tenkt på alt.

Jeg skulle ikke forundre meg om det er en kommende kokk jeg hadde med meg på bussen denne dagen.

Det var lett å se det føre seg hvordan klassen ute i naturen fritt kunne kose seg med tid sammen og god mat sammen.

Slike utflukter skaper gode minner for livet.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Av og til kan man dra kjenselen på folk, har du som leser opplevd det?

En eldre dame kom inn på bussen en dag da jeg var på vei til Gjeving i Tvedestrand kommune.

Der var noe kjent med henne.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg trodde først at det kunne være en av helsesøstrene til barna våre da de gikk på skolen i Arendal, men det var det ikke.

Hun satte seg bak og en annen passasjer overtok samtalen og såpass at jeg kom ikke til med flere spørsmål.

Da denne passasjeren var gått av kom denne eldre damen frem igjen og ville prate med meg.

Det satte jeg stor pris på.

I den samtalen fikk vi begge klarhet i hvor vi hadde sett hverandre, for hun dro også kjenselen på meg.

Hun satt også inne med spørsmål.

Vi hadde begge endra oss litt i fra første gang vi så hverandre, men hyggelig at hun også kjente meg igjen – enda jeg har lagt på meg litt, fått litt skjegg og fått naturlig gråere hår.

Briller har jeg også fått, men det hindret ikke henne i å dra kjenselen på meg også.

Hun var faktisk en av mine daglige passasjerer i årene 1990 og 1991, så det ble jo en stund siden kan du si – i skrivende stund tretti seks år.

Jeg ble imponert da hun i samtalen spurte: – Kjørte ikke du kombiruta til Vest Telemark Bilruter?

Illustrasjonsbilde tatt i Ullared, Sverige den 20. Oktober 1990. Buss nr. 132 til VTB L/L.

På det spørsmålet svarte jeg stolt: – Jo, det gjorde jeg!

Du kan si der kom frem mange gode minner i samtalen med denne eldre damen.

Hun hadde også vært med meg flere ganger mellom Arendal og Kristiansand da jeg i nyere tid kjørte TIMEkspressen for Nettbuss Sør.

Hun skulle gått av i krysset inn mot Risøya, men valgte å bli med inn der og ut igjen – noe som jeg tok som et stort kompliment.

Det er da man skjønner at alder og kjønn spiller ikke noen rolle når man har noe felles å prate om.

Jeg er takknemlig for slike samtaler.

Fantastisk det å kunne mimre med personer som man har gode og felles minner med.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Av og til kan man virkelig lure litt.

Lure på om enkelte av de man møter i hverdagen har hatt god nok tid når de stod opp.

Et ektepar, et ungt sådan kom bort til meg i Risør for å spørre om litt busstider og det fikk dem.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg gav dem også opplysninger om bruken av appen til AKT – slik at de senere kunne få noen kroner i rabatt ved bruken av den.

Damen smilte og takket for det.

I det hun smilte fikk jeg se at leppestiften hun brukte rundt munnen hadde også blitt sjåga over på framtennene.

Framtennene lyste opp som to små bremselys.

Slik skulle det vel ikke være – skulle jeg sagt i fra?

Jeg gjorde ikke det, men jeg hadde hatt lyst.

Rart at ikke mannen hennes hadde sett det.

Illustrasjonsbilde ChatGPT

Videre må jeg fortelle deg en historie til som også er selvopplevd.

Den historien her er fra den tiden da rutebilstasjonen var der på baksiden av kommunehuset i Tvedestrand – så historien er fra noen år tilbake.

I Tvedestrand ved badeplassen var toalettet opptatt.

Jeg venta på tur og ut fra doen kom ei dame og ei lita jente ut.

Jenta sa: – Mamma, fikk du dratt ned i doen?

Jeg hørte moren mumlet noe svakt tilbake, men jeg kunne ikke høre hva hun sa.

De gikk begge videre ut døra.

Ut fra farten på dem så det ut som om at alt var ordna og klart for neste gjest som da var meg.

Jeg kan avsløre at det var det ikke, der var det ikke datt ned.

Da jeg var ferdig med mitt enkle ærend, videre vasket min hender – fikk jeg se at oppå holderen for tørkepapir lå der både en mobil og et par solbriller.

De foran meg må også hatt utrolig dårlig tid.

Jeg stod en stund i døra på vei ut for å se om jeg kunne se de som var føre meg, men de var ikke å se i mylderet av mennesker på stranden.

Så den mobilen og de solbrillene lot jeg bare ligge.

Håper bare at rett eier fikk sin mobil og solbrille til tilbake.

Av og til kan et par ekstra minutter med god tid være forskjellen på stress og en rolig hverdag.

Jeg vet hva jeg foretrekker.

Det ser ut til at god tid også kan være billigst – og gjøre livet enklere og lettere å leve.

En mista dyr mobil og dyre solbriller er sjelden gratis.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto