Jeg har ofte med meg passasjerer som jeg kommer i prat med.
Noen ser jeg ofte, noen passasjerer ser jeg sjelden og andre ser jeg for første gang.
Jeg hadde med meg en person her om dagen som jeg kom i prat med – tror ikke jeg har sett henne før.
Vi kom i prat og selv stor aldersforskjell var vi på nett såpass at man skulle tro at man hadde kjent hverandre i all sin tid.
Hun fortalte meg om sin jobb og viste sin iver og omtanke for ungdommer.
Illustrasjonsbilde
Jeg la merke til at hun var fort lettrørt.
På endestasjonen ble vi sittende i bussen og prate vi to.
Heldigvis hadde jeg noen minutter til min egen bussavgang igjen, og hun hadde også litt tid til hennes buss gikk videre for henne.
Hun fikk høre om min historie på sykehuset og oppstarten for denne bloggen – en blogg jeg ikke skriver for at jeg er noe bedre enn andre – ikke på noen måte.
I bloggen kan dere lese om mine feiltrinn og blottleggelse om at det er ikke alltid bare er solskinnshistorier med meg.
Bloggen ble for meg en mulighet til å gjenoppta miljøet bak rattet verbalt da jeg ikke fikk kjøre buss selv det året jeg var sykemeldt.
En prosess som startet da jeg gikk sykemeldt i 2017 og spekulasjonene om å komme bak rattet igjen hang i en tynn tråd.
Det er for meg en fin måte å mimre på når det på den tiden var det eneste jeg kunne få lov til.
Pluss bloggen er for meg en fin måte å sortere tankene mine på etter det jeg var igjennom.
Jeg er takknemlig for alle de fine opplevelsene jeg hadde fått og får gjennom mitt yrke som bussjåfør.
Det er fint om noen andre har glede av å følge meg på disse verbale turene gjennom å følge meg på bloggen.
Hun hørte etter med både ører, hjerte og nærmest gråt da jeg videre fortalte om en ungdom jeg hadde med meg som passasjer og som var på nippet til å ta sitt eget liv.
Det var tydelig at ungdommer lå hennes hjerte nært.
Ordet dyp samtale var bare forbokstaven.
Da jeg skulle til å kjøre videre og hun skulle ta sin buss motsatt vei og tiden var inne for å ta farvel kunne jeg merke at jeg hadde et slags savn.
Litt rart å si det, men hun etterlot seg et slags tomrom.
De som kjenner meg vet at jeg sliter med savn etter personer som betyr mye for meg, kjønn eller alder styrer ikke dette.
Jeg har til og med reist tidligere hjem fra ferie på grunn av at de vi reiste med dro en dag tidligere hjemover enn oss – enda dette var godt planlagt før vi dro sammen på tur.
Det var som om rommet manglet en vegg som jeg pleier å si.
Dette har ikke noe med at jeg ikke har det greit sammen med bare mine, men slik var det for meg da hun her gikk ut av bussen.
Hun hadde så fine tanker og ideer for de ungdommene hun hadde rundt seg, de sine valg og vi hadde begge lik oppfattelse av mange viktige ting i livet.
At det går an å få så god kontakt med en person på så kort tid.
