Jeg kjørte nedover for å ta oppstilling bak min kollega i busstoppet på Grenstølveien.
Min kollega stod der og derfor ville jeg inn for å ta en liten prat før vi begge skulle hente skolebarna oppe ved skolen.
I det jeg nærmet meg busstoppet fikk jeg se at to biler hadde parkert rett bak min kollega.
Illustrasjonsbilde fra parkering på Vegårshei. Tatt 6. Februar 2025 .
Jeg tenkte: Det er ikke plassen for dem! – så jeg kjørte nær den bakerste bilen og tuta.
Det var liten vilje til å flytte seg av føreren av bilen foran meg.
Jeg tuta ikke flere ganger når jeg fikk se at føreren satte på blålys.
Da forlot jeg stedet stille og rolig og var takknemlig for at det ikke var meg som fikk dagens hilsen fra “onkel”.
Du skjønner at jeg hadde heller ikke så lyst til at alle de andre som fòr forbi skulle tro at det var meg som hadde kjørt for fort eller hadde brukt mobilen uten handsfree.
På busstoppet i bunnen av Fjærkleivene ringte jeg til min kollega for å si hva som skjedde.
Min kollega hadde ikke lagt merke til noen bil med blålys – ikke så rart, for de kom jo først på når jeg tuta på dem.
Han dro ganske så fort fra busstoppet han også – for ingen liker å stå i samme lomme med biler som bruker blålys.
Jeg følte ikke akkurat for å ta opp mobilen for å ta et bilde da – selv om tanken slo meg.
Skal si de hadde mange blålys i den mørke sivile politibilen – skulle gjerne hatt et bilde av det her.
Vil oppfordre alle til å kjøre forsiktig, hold avstand til kjøretøyet foran og avpass farten etter føre og forhold.
– Nei, jeg fikk ingen billett av din kollega? – var svaret.
Det synes jeg var utrolig merkelig.
Billett skal jo vi bussjåfører gi til våre reisende som et bevis for betalt tur – den skal til og med oppbevares for eventuelt kontroll.
Jeg stilte han et videre et spørsmål han ikke var forberedt på og som han ikke kunne svare på.
Da fikk jeg til svar: – Din kollega sa ikke noe om at jeg måtte betale!
Han bare satte seg og trodde tydeligvis at alt var ok – som en “gratistur” den dagen.
Om min kollega skulle være opptatt med noe annet for eksempel med barnevogn i bakdøra eller hjelpe til med annen bagasje i lukene – så kan man ikke bare gå å sette seg.
Det er å stjele – alle må betale og det er mest rettferdig.
Jeg sammenlignet for han med at man kan ikke bare gå inn i en Levi’s butikk å finne ei fin og dyr bukse og bare ta den med seg uten å betale.
For selv om den butikkansatte skulle være opptatt – så må alle stille seg i kø for å få betalt for det de skal ha med seg hejm.
– Det var en god sammenligning! – sa mannen og som da kjøpte seg en billett ut av meg.
Jeg lot han da få betale for hele strekningen, for jeg mener det burde vært en selvfølge siden han ikke hadde betalt til min kollega.
Jeg liker å være rettferdig.
Ingen liker at man gjør forskjell – bare for at noen er bedre til å finne unnskyldninger for manglende betaling.
Vi bussjåfører er ikke en kveldsåpen bank med tilgang på lån uten renter.
Dette må de reisende ha ordnet på forhånd slik at vi kan være rettferdige for alle.
Det er normalt å betale for de tjenestene man bruker.
En bussbillett er som en tjeneste på lik linje som med ei Levi’s bukse er i den butikken eller som en liter melk er fra Kiwi.
Har du kort, penger eller appen klar ved ombordstigning kan vi få ned litt forsinkelse også med noen minutter – sagt i beste mening.
Heldigvis ble ikke passasjeren sur på meg selv om jeg tok betalt av han.
Han forstod meg.
Hva vil de som allerede har betalt tro om man bare lot slike gå gratis?
Vi kjørte opp Fjærkleivene i Tvedestrand, der måtte jeg stoppe for å slippe av noen elever.
Den lille jenta på første rad satt i telefon med sin pappa, det var lett å høre, for hun fikk tydeligvis se sin pappa samtidig som hun snakket med han på telefon i det han kom ned Grenstølveien.
