Illustrasjonsbilde, tatt 14. August 2006, Skagen i Danmark.
Heldigvis var campingbordet slått sammen.
Dette var lagt på ei tralle sammen med kofferter og en del annet som faktisk veide tungt.
Heldigvis sa de begge tidlig i fra om at de skulle rekke toget.
– Det går kl 08.45! – fikk jeg beskjed om av den ene og da skjønte jeg at vi hadde ikke for god tid.
Bagasjen ble tatt ombord, jeg fortet meg frem til min sjåfør-stol for å komme raskt i gang til turen oppover.
Turen oppover gikk sin gang.
Ikke ofte jeg gjør det slik for å rekke noe, men det var tross alt snart jul og begge to skulle rekke toget til Oslo.
Vell fremme ved Vegårshei stasjon hadde jeg kjørt slik at vi hadde en margin på bare tre minutter.
Det måtte de ha for å få all bagasjen over til perrongen, men da all bagasjen var ute av bussen sa den ene:
– Nå har vi god tid, hvordan kommer man seg inn i venterommet?
Tre minutt er ikke god tid når man har så mye bagasje – tung var den også.
Jeg svarte: – Jeg tror dere må bruke den lille tiden der har igjen til å få alt det dere har med dere bort til perrongen!
Da fikk jeg til svar: – Neida, vårt tog kommer ikke før kl 09.08 – vi skal nemlig til Oslo!
Der hadde jeg kjørt på for at de skulle rekke toget og så viste det seg at de hadde blingset med togtiden.
Heldigvis ble det ingen klager for hurtig kjøring, men jeg kommer nok ikke til å kjøre slik igjen for å være behjelpelig.
Når det er sagt så kunne jeg jo ikke kjøre fortere enn hva rutetabellen tilsier, for den må jeg jo selvfølgelig følge med hensyn til mellomtidene.
“Å kjøre på” betyr ikke at man kjører uansvarlig, men man kan ikke bruke god tid til å snakke med nye påstigende, eller til de som kanskje vil slå av en prat i døra i det de stiger av bussen.
Jeg fikk ønsket dem god jul og kjørte hjemover med en god følelse av at de rakk i alle fall toget – og det med god margin.
Husk: – Det er forskjell på bussens ankomsttid og togets avgangstid!
Noen av dem måtte jo selvfølgelig kjøre og holde hjulene i gang, og noen måtte være i vaskehallen for å ta i mot bussene etter endte skift, men vi var ganske mange den kvelden allikevel.
Det var veldig koselig å treffe kjente kollegaer fra andre depo, bussjåfører og personer fra ledelsen.
Da middagen var vell inntatt, det var tid for å løsne opp litt med dessert, kaffe og litt taler – under dette ble jeg mildt sagt litt målløs.
Flere taler var holdt, andre hadde fått sin diplom – da skjønte jeg ikke noe da innholdet i kommende diplom ble lest opp.
Den lød som du ser på bilde:
Skannet diplom, mottatt på julebordet til Boreal 15. November 2025.
Jeg ble som sagt ganske målløs, så uventa.
Utrolig sterkt for meg å få denne aksepten, høre flere kollegaer si: – Vell fortjent, Alf Otto!
Ute i gangen etterpå fikk jeg også høre flere si: – Jeg leser bloggen din!
For de som ikke vet det, så var dette en stor og betydningsfull terapi for meg da jeg gikk sykemeldt i året fra 2017 til 2018.
Da jeg etter endt sykemelding ble friskmeldt så var denne blogg-terapien vanskelig å legge ifra seg.
For meg er det å blogge en fin måte å sortere tankene på, kunne få satt ord på mange av de fine opplevelsene i min hverdag som bussjåfør.
Den gangen stod det om minutter før jeg hadde tippet over til den andre siden.
Andre har opplevd det samme, jeg har hørt om en som ikke er blant oss lenger.
Nok om det.
Derfor ble dette med blogg noe jeg brukte for å holde liv i mine opplevelser bak rattet.
Den dagen jeg selv sitter på gamlehjem blir nok denne bloggen for meg som en fin minnebok som jeg kan ta frem ved behov.
I tillegg kan eventuelt barn og barnebarn få se hva det var som morfar drev på med i sitt yrkesaktive liv.
Den muligheten har ikke jeg etter mine foreldre eller besteforeldre – de tok ikke bilder på samme måte den gangen når de var yrkesaktive.
Jeg er så absolutt ikke bedre enn noen andre – det er ikke derfor jeg blogger, men jeg er veldig glad i mennesker og opplever hver dag mye fint i sammen med mennesker.
Det er derfor jeg trives så godt bak rattet.
Legger ved en fin melodi som jeg også fikk av en som sendte den til meg denne uka.
Trykk på linken om du vil høre den:
Synes både tekst og melodi passet meg godt.
Jeg liker å kjøre bil, ja store biler – så da er jo buss midt i blinken.
Når man er sønn av en kjøpmann så er det å selge et produkt som da billetter er, kunne prate om rutetider og gi litt informasjon om reisen videre ganske naturlig for meg.
Pappa kjørte også i sin tid lastebil sammen med min onkel, så man kan vel si at: – Eple faller ikke langt i fra stammen!
Takk til dere som både leser, deler og snakker vell om bloggen min.
Dere er gode.
For meg er bloggen også en fin nøkkel inn til enkelte ungdommer.
Det har av og til åpnet opp for gode samtaler oss i mellom.
