Mannen som ble alt for full

Jeg hadde overtatt bussen og var på vei nedover.

Ombord hadde jeg med stort sett bare skoleungdommer.

De skulle hjem fra skolen og fra internatene – for det var fredag og helg.

Bussen var godt lastet, og det var god stemning blant de reisende.

Jeg så at en skallet ung kar gikk i midtgangen og snakket med sine medpassasjerer.

Illustrasjonsbilde

 

Jeg trodde at dette var en som gikk på samme skole og kanskje kjente til de fleste som var ombord.

Bussen var som sagt ganske full, så at en gikk i midtgangen var jo nesten som forventet.

Jeg så ikke at han gikk å supa fra ei flaske.

Du kan trygt si at i flasken kan drakk i fra var det ikke innholdet som til en vanlig rød-brus for barn.

Jeg ville aldri i livet anbefalt dette til drikke som en del av tur-provianten.

Da flaskens innhold var vel forbi hans hals og svelg skjønte jeg at da hadde jeg med meg en kar som ikke var helt grei å ha med.

Da hadde han endret sin adferd og væremåte, ja hele hans oppførsel var helt endret.

På vei ned til byen kom der frem en gutt, en skoleungdom som spurte om å få bli med opp igjen til Blødekjær.

For denne karen som supa fra feil flaske hadde truet med en slåsskamp nede på ankomst i Arendal by – noe denne gutten ikke hadde lyst på.

Forståelig nok!

Jeg kunne merke han var nær på gråten og var skjelven i stemmen.

Kort tid etter kom der frem en passasjer til, da ei jente som spurte om akkurat det samme.

Da hadde han truet henne også – da med å slå til kjæresten som da stod å venta på henne nede i samme by.

Hun og kjæresten avtalte raskt på mobiltelefonen et nytt møtested, for hun ville også bli med tilbake og opp igjen til Blødekjær.

Da vi til slutt ankom Arendal rutebilstasjon gikk alle ut som forventa, unntatt de to som hadde spurt, og dessverre en til.

Jeg reiste meg fra førerstolen og sa på en hyggelig måte: – Se det, da er vi fremme, må du ha en god helg! – og så med et bestemt blikk mot denne ene karen.

Tror du mannen ville ut?

Nei, da svarte han: – Skal jeg ut, skal du ut! – og blakk knytte-neven sin inn i den andre hånden med et smell.

Det smellet kunne man virkelig høre, og det ble en litt uhyggelig stemning av det hele.

Jeg så bare det svarte i øyene på han, og jeg skjønte fort hvorfor de to flotte ungdommene hadde spurt om å bli med opp igjen.

Ordet redd er nok det mest riktige ordet, men for meg ble det om å gjøre å bare beholde roen så langt det lot seg gjøre.

I en slik situasjon må man ikke gjøre ting som kan eskalere og gjøre ting verre.

Jeg var kjempeglad for at dette ikke oppstod langt inne på landsbygda – for der kunne det vært lenge å vente på å få hjelp om jeg måtte ringt etter det.

Politiet er raske til å respondere om vi trenger hjelp i bussene, heldigvis – det er min erfaring, men er vi langt inne på landsbygda har også politiet en stund å kjøre selv om det haster.

Hva om de trenger forsterkninger?

Jeg satte med ned igjen og sa til denne alt for fulle mannen: – Bare bli du, nå kjører jeg! – og jeg hadde kjørt, tro meg.

Hadde han ikke gått ut da hadde jeg kjørt bussen med dem ombord rett til politistasjonen.

Politistasjonen lå den gangen nede i selve Arendal by.

Det hadde bare vært en runde i rundkjøringen det, og på med kompressorhornet foran hovedinngangen.

Da hadde jeg fått ut de politibetjentene som var tilgjengelig.

Den berusa mannen gikk heldigvis til slutt ut.

Jeg husker at det var så vidt at jeg ikke klemte til nesa hans med fremdøra i det han prøvde å stikke hode inn igjen for å si:

– Sjåfør, jeg liker deg! – i det han tok tommelen opp.

Jeg kunne ikke få meg til å si “Takk, i like måte”  – for maken til type skal man lete lenge etter.

Da fremdøra på bussen var lukket, han så vidt vell på utsiden med hele seg – da kjørte jeg.

Følte at han hadde fått ødelagt nok med sin oppførsel.

Han er sikkert en koselig kar i edru tilstand, men du verden for en type når han fikk tak i feil flaske til turen.

Husker han enda i skrivende stund, enda dette er mange år siden.

Skinhead, han hadde tykt gullkjede, ring i øret, store tatoveringer og med noen muskler som kunne drepe en person med bare lillefingeren.

Han var en muskelbunt av de sjeldne.

Husker at jeg stusset over at han ikke sjanglet og virket full i det han gikk ut.

Han fikk det tydeligvis på den måten at han ble mer og mer aggressiv jo mer han fikk drukket.

Jeg er så takknemlig for at denne karen ikke gikk amok når vi var i de indre bygder.

For der kunne det være langt fra tilgang på å få hjelp om man måtte hatt det.

Jeg må si at det er utrolig hvor mye dumt som skjer i samfunnet vårt når enkelte får for mye alkohol eller andre rusmidler.

De to som ble med opp til Blødekjær igjen tror jeg satte stor pris på å få noen meter lengre busstur.

Ungdommene viste i allefall en stor takknemlighet for det.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Påstod at han hadde en app-billett

En mann påstod at han hadde billett på mobilen, men han kunne ikke vise meg den, for han var nemlig gått tom for strøm.

Det kan jo skje den beste – alle har vel opplevd det å gå tom for strøm?

Jeg har jo med meg diverse ladere i min pilot-koffert, dermed kunne jeg tilby han strøm til mobilen.

Illustrasjonsbilde

 

Av og til får man som bussjåfør en magefølelse på at svarene man får ikke er helt troverdige bestandig.

Han skjønte jo fort at den billetten ville jeg se om vi bare fikk liv i mobil-skjermen hans.

Det var ikke uventa for meg da han svarte: – Jeg har ikke billett allikevel, jeg får kjøpe en da!

Jeg synes jeg fikk avdekket den fleipen på en fin måte om jeg skal være ærlig.

Det må være litt flaut når man har en hel buss som ser på – å prøve å lure en bussjåfør for slike små-kroner.

For meg var det godt å få kunne tilby strøm til en som var tom – litt service må de reisende få synes jeg.

Jeg liker at alle får betale likt i sin kategori og for samme strekning, såpass rettferdig må det være.

Ikke belønne de som er “gode” til å snakke for seg.

Det er rart med den magefølelsen når den slår inn.

Som regel så er den følelsen riktig.

Uansett, så er jeg opptatt av å behandle alle likt.

Spiller ingen rolle om det er gutt eller jente, gammel eller ung.

Jeg liker ikke at noen skal slippe unna når andre har betalt i dyre dommer for sin billett.

Tror ingen ville like det.

En bussbillett er som en vare på Kiwi, de må betales for.

Skulle likt å høre om man kom inn i en ukjent butikk og sa: – Jeg har glemt kort og penger hjemme, er det greit at jeg bare tar varene!

Tror nok de varene måtte blitt igjen.

Godt at de fleste har alt i orden og på stell ved ombordstigning.

Det er en stor fordel å være fast bussjåfør på en rute, for da kjenner man de faste reisende igjen.

Man vet liksom om at vedkommende normalt har sitt kort i orden.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Fotballkamp på Sør Arena

Husker jeg ble spurt om å kjøre ekstra i forbindelse en stor fotballkamp på Sør Arena i Kristiansand.

Nå er ikke jeg fotballinteressert, så jeg kan ikke si deg hvem som spilte og når dette eksakt var.

Illustrasjonsbilde

 

Husker bare jeg hadde bussen min full til tider.

Min daværende sjef var lur og parkerte et godt stykke unna selve stadion med sin privatbil.

Han og kona ble mine passasjerer på en av turene jeg hadde.

Det var litt fornøyelig å se at de måtte stå, ja de sto trangt.

For det er jo slik at de med fribilletter måtte gi plass for de som hadde betalt.

Jeg likte at han fikk se at vi hadde fulle busser og vi var flere busser i følge på en og samme avgang den dagen.

Vil tro at en sjef likte å se at pengene rant inn til selskapet.

Klart at det hadde vært best om alle fikk sitteplass, for all del, men da hadde de ikke blitt med på den turen min.

For det var skarer med folk når kampen var over.

Alle skulle hjem – det myldra med folk i Kristiansand.

Min buss ble smekk-full og jeg tror de andre bussene også ble fullastet.

Utrolig gøy opplevelse i allefall.

Jeg liker når en er til nytte.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Sjåførkollega på opplæring

Når jeg sitter med tastaturet for å skrive litt, så er det for meg en fin måte å sortere tankene på.

Noen drar på skogstur, andre skriver sanger for å få sortert tankene.

Min måte er å skrive, og på den måten får du som leser også tilgang på litt av det som opptar meg i min hverdag.

Ikke før jeg er ferdig med å skrive en historie så dukker det opp en ny.

Kom på at jeg hadde med en sjåfør på opplæring.

Han hadde sertifikat, så slik sett kunne han kjørt alene, men der er en del ting å sette seg inn i selv om man har lov å kjøre selve bussen.

Vi var på vei ut fra Linjegods-terminalen i Barbu.

Der hadde vi vært å lastet varer som skulle oppover til de indre bygder.

Buss 56 i Barbu. En av de bussene i TBR som jeg kalte for min. Tror bilde er fra 1990.

 

Den terminalen er nå slettet med jorden, ikke på grunn av oss heldigvis, men vi skulle den gangen ut mot rundkjøringen til høyre, og min kollega venta på en bil som kom fra hans venstre side – fra Langbryggen.

Da den var forbi ville min kollega til å kjøre – for det var bare den ene bilen å vente på.

Det min kollega ikke så var at bilen han nettopp hadde overholdt vikeplikten for blinket nå inn til venstre, for den skulle tydeligvis inn på kiosken i Barbu.

Heldigvis hadde vi dobbelt sett med øyne, og jeg ropte: – Stopp!

Heldigvis trengte han ikke å vite “hvorfor” i det øyeblikket, men han trykka på bremsa på grunn av rask reaksjon.

Det skal vi være glade for.

Da min kollega så seg mot høyre fikk han se at han var utrolig nære på å blåse inn i bilen foran.

Hvem skulle tro at en bil du ser i fart, en som du har nettopp har sluppet frem – plutselig skulle stoppe rett foran nesa di?

Jeg lurer på om den avgjørelsen om å dra innom kiosken kom plutselig?

Der var lite med blinklys i allefall i forkant.

Den bilen skulle heller bare ha venta og sluppet oss ut, men det fikk vi ikke fortalt bilisten, dessverre.

Han visste jo selv hva han skulle – at han bare skulle inn på kiosken som lå på venstre side.

Å stoppe opp slik er nesten å betrakte som ekstremsport, spør du meg.

Tenk for en fin start på sjåfør-karrieren for min kollega, å starte med en smell på første dag i tjenesten.

Det gikk heldigvis fint og ingen passasjerer merket noe til dette – for vi var fremdeles alene i bussen.

Påstigningen skjedde først når vi kom inn til selve rutebilstasjonen, også kalt “Rudebilen”.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Læreren på Brennabu

En dag kom der på bussen min en godt voksen mann.

Vi kom i prat og vi hadde begge mye til felles – turer og fin natur var noen av fellesinteressene vi hadde.

Da jeg fortalte om turen min til Brennabu leirskole på Vaset i Valdres ble han veldig med i samtalen.

Brennabu leiskole 07.September 2007.

 

Der hadde han vært lærer.

Hvor stor er oddsen for å treffe en tidligere lærer her i mitt område i sør? – og som har jobbet på en leirskole såpass langt borte – ca 40 mil en vei bort.

Den er liten, men han kunne navn på personer jeg forklarte og plutselig var vi litt kjente med hverandre.

Har også sett han flere ganger i ettertid i forbifarten, og vi begge hilser som om vi kjenner hverandre godt.

Jeg var der oppe for å hente to skoleklasser som hadde vært der en ukes tid.

Husker at der var utrolig fin natur der oppe og at elevene og lærere som fulgte med meg nedover igjen oppførte seg eksemplarisk.

Lærere forventer jeg det av, men at elvene var så eksemplariske var mer enn forventet.

Elever som skal sitte stille over en så lang strekning så kan man forvente litt forskjellige ønsker fra de.

VI har alle vært barn og i den alderen har ikke alle alltid den samme tålmodigheten.

Slik er det bare, men det gikk veldig fint.

Tar gjerne en slik tur igjen, for slike turer er fine avbrekk i hverdagen.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Har vært enkemann i mange år

Noen av passasjerene er utrolig åpne i sin samtale på bussen.

Det er til tider ikke forskjell på å hvem som de snakker med heller ser det ut til.

En kar fortalte meg at han hadde vært enkemann i mange år og på sett og vis blitt vant til det, men han innrømte at der kom av og til ei dame på besøk.

Illustrasjonsbilde

 

– Da vanker det vel litt gode klemmer også vil jeg tro! – sa jeg til han.

Jeg har jo hatt mannen med meg noen ganger, så litt tåler han – det vet jeg.

Han smilte godt og han måtte jo innrømme at det kunne fort skje.

– Hun vasker vinduene mine av og til! – svarte mannen, og det svarte han raskt.

– Dere er nok mer enn gode venner! – sa jeg til han og smilte til mannen.

Da han fikk tenk seg litt om svarte han: – Nei, hun har vært gift flere ganger, hun er ikke helt god! – sa han i det han smilte enda mer.

Det virket som om han ikke tok sjansen, men vi var begge enige om at det var i allefall godt å ha gode venner – selv om der ikke ligger noe mer enn godt vennskap i det.

For meg er det en “höydare” å kunne få tilgang på slike flotte personer som deler litt levd liv i hverdagen.

Kan du tenke deg noe så fint som når de eldre ensomme finner hverandre.

Det gjør livet videre så mye bedre – ja faktisk uansett alder, så er venner viktig.

Gledene og oppturene blir dobbelt så fine når man deler dem med noen.

Problemene, de tunge stundene blir bare halvparten så tunge når man har en venn som man kan dele det også med.

Har lyst på tampen av dette innlegget si: – Du betyr mer for noen enn du selv aner!


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Når livet butter imot

Hadde med ei dame som virkelig hadde sine utfordringer.

Det var såpass at jeg ble usikker på om jeg kunne skrive om det.

Hun hadde en datter som hadde hatt kreft, og selv hadde hun også opplevd kreft i sin kropp, men også hun var operert og var nå frisk.

Hun likte ikke å gå ute blant folk på lyse dagen, for da kunne folk se hennes skrukker og eventuelle skavanker.

Jeg fikk rett og slett ond av henne og for hennes dårlige syn på seg selv.

Bilde er fra en av vestlandsturene mine, her i Lærdals-tunnelen 20.September i 2006.

 

Bilde er et symbol her: – Der er lys i tunnelen i dobbel forstand!

Nå vil jeg ikke at du som leser skal tro at jeg tror at jeg er bedre enn noen andre.

Det er jeg så langt i fra, men jeg har hatt en utrolig god oppvekst, trygt og godt og var aldri i tvil på om jeg var elsket eller god nok i familien min.

Som jeg sa til denne dama på bussen: – Du er en viktig brikke som i et puslespill – der vi alle er avhengig av hverandre.

En knott som mangler gjør et fint bilde uferdig, det mangler noe vesentlig liksom og dette er samme hvor vakkert motivet skulle være.

Det virket som hun satte pris på å få høre de ordene.

Vi er alle gode nok, viktige nok, og det ville være en skam å si noen annet i respekt til vår Skaper.

Jeg tror det er viktig å være stolt av den man er, og jeg tror at ulikhetene våre oss mennesker imellom er det som gjør oss unike.

Tenk om alle skulle se like ut, ha samme jobb og interesse.

Jeg tror det fort kunne by på mye større problem.

Da hun gikk ut sa hun at datteren hadde sagt: – Mamma, du er flink til å gi andre gode råd i livet, du må snart leve etter dem selv!

Slik jeg fikk inntrykk av var det noenlunde samme råd jeg hadde gitt henne.

En fornøyelig samtale når man først får tilgang på en slik innvortes smerte.

Dette er jo kanskje et tips til deg som leser også.

Vær glad for den du er, og vær stolt av deg selv.

Du er også en viktig brikke, og du betyr enormt mye for de du har rundt deg.

Sett fokus på alt som gleder deg når du eventuelt merker at dagene kan være tunge – for det skjer oss alle i blant.

Så vil du fort merke at der finnes ting man kan være takknemlig for – alltid noe å være takknemlig for.

Kanskje du tenker: – Ingen bryr seg om meg, ingen kommer på besøk til meg – ingen ringer!

Da er det kanskje du som skal ta den første kontakten med å si: – Hei, hvordan har du det? – til en venn eller en nabo.

Invitere til en gåtur med en som du ikke har sett på en stund.

Vær kreativ, ta en telefon, inviter på en kopp kaffe.

Ha stor tro på deg selv.

Forskjell på å ha tro på seg selv, og det å være hoven, innbilsk og selvgod.

Husk: – Vi har bruk for hverandre, inklusiv deg og dine!

Som jeg sa til dama som var på bussen min: – Ingen kan gjøre dine oppgaver, være den du er – bedre enn deg selv!

– Der er lys i tunnelen!


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Regnet bøtta ned

Siste avgang den kvelden ble kjørt.

Regnet bøtta ned og ute foran bussrutene var det ordentlig surt.

Det var langt i fra en nytelse, det hadde tydeligvis en av mine unge gutter merket og tenkt litt på.

For da jeg sa: – Skal si det regner, der er mye regn i lufta!

Da svarte gutten som om dette var et innøvd manus: – Det er nok ikke bare i lufta dette regnet er!

Illustrasjonsbilde, tatt 03. September 2015.

 

Det var tydelig at han hadde sine tanker om at stien hjem gjennom skogen bar preg av dette regnet som bøtta ned.

Han sa videre: – Der er nok av regn på bakken også!

Det virket som om at han ikke var så sikker på om han kom tørrskodd hjem den kvelden.

Jeg sa: – Om skoene dine blir bløte – så er vel skinndressen din fremdeles vanntett?

Må legge til at denne gutten har jeg kjent i flere år, derfor visste jeg at han tålte den.

Kan ikke levere en slik setning til hvem som helst uten å kjenne den man sier slike ting til.

Det kan fort bli kleint, men han tok det slik jeg håpet på.

Han takket for turen nok en gang, og så litt skeptisk ut til videre gange inn gjennom den mørke og våte skogen.

Jeg liker det når ungdommene er så reflekterte og slagferdige.

Slike opplevelser kan jeg leve lenge på.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Tok feil buss

Ei dame kom frem på Vinterkjær og lurte på om de snart skulle bytte buss.

– Nei, denne bussen går helt frem til Risør! – sa jeg.

Jeg var jo sikker på at de var på vei i rett retning, men det ble litt andre takter da hun sa videre: – Vi tre skal til Åmli!

De hadde vært i Arendal og tok feil buss ved bussbytte ved terminalen på Grenstøl i Tvedestrand kommune.

Illustrasjonsbilde, tatt på gamle rutebilstasjonen i Risør – den 30. Januar 2019.

 

Som bussjåfør så ser jeg jo bare på om de som kommer inn til meg har et kort som virker eller har en billett fra forrige buss.

Dermed var det ikke i min tanke om å spørre hver enkelt om de virkelig ville bli med meg.

Nei, det tok jeg som en selvfølge – at alle som stod ved min fremdør virkelig ville være med.

Bussene er tross alt godt merket foran og på siden, så det regner jeg også med i framtiden at vil være helt klart.

Jeg fikk fulgt dem over til min kollega som da skulle sørover igjen, og gav beskjed om at han måtte få de av på Grenstøl – der jeg fikk dem på.

Derfra måtte de bli hentet av noen med bil, for jeg visste jo at der gikk ikke flere busser til Åmli den dagen.

Det kan være lurt å se litt på hva som står i skiltkassene våre før ombordstigning.

De fikk mye reise for pengene kan du si, og en erfaring rikere.

Tror nok at de ser nøyere på bussene heretter før de velger sitt sete for turen videre.

Et lite tips til dere som reiser med buss:

– Kommer der flere busser på samme tid kan det være lurt å få stoppet den rette bussen og ikke gjemme seg på siden av den som kom inn på stoppet først!

Den bakerste bussen står ikke alltid å venter til alle de andre bussene er ferdig lastet.

Husk refleks er du grei, og gi tydelig tegn til bussjåføren om at du gjerne vil være med.

Bruk gjerne lyset i mobilen – det lyset ser vi på lang avstand.

Da blir det også en behageligere oppbremsing for å få deg med.

Fint om du har appen, kort eller pengene klar ved ombordstigning.

Velkommen ombord.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Savnet annonsering ved bussbytte

Jeg hadde ofte med meg en som trengte litt hjelp i hverdagen.

På vei til jobben hans sa han til meg: – Du har glemt å ta mikrofonen i dag, Alf Otto!

Han hadde for så vidt rett i det, for jeg pleide å si i fra om bussbytte på førstkommende busstopp den gangen.

– Kan ikke du ta det for meg? – spurte jeg litt på fleip.

Han var ikke sen med å benytte anledningen.

Illustrasjonsbilde

 

Han rensket halsen og sa følgende uten mikrofon: – Hei, hei, alle sammen, jeg heter Alf Otto!

Heldigvis så hørte passasjerene at dette var ikke meg, for jeg begynte aldri slik når jeg tok mikrofonen.

Det ble uansett en god stemning der foran, mange lo godt – såpass at for han så stoppet det hele opp.

Jeg fikk tillagt litt mer på informasjonen og la til at det ble bussbytte for de som skulle videre i mot Arendal.

Dette var noe jeg kunne merke gledet han veldig.

Av og til må man få lov å glede en på den måten – i allefall når det bare er noen få av de faste passasjerene ombord.

Det skal ikke så mye til for å glede en annen person.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto