Virket ikke uten

En av mine tidligere passasjerer hadde stor interesse for gamle hustelefoner.

Vi hadde mange gode samtaler opp igjennom tiden om hans interesse for slike.

Illustrasjonsbilde

 

Han samlet visst på gamle ting, og dermed ville han mer enn gjerne ha min gamle hustelefon når han hørte om at jeg hadde kuttet ut vår.

Noen måneder senere spurte jeg han om han hadde fått liv i hustelefonen – om han fikk den til å virke.

Da svarte han: – Hustelefonen virket ikke uten “harmonent”!

Jeg skjønte jo det at han mente abonnement, men ville ikke korrigere han på det.

Alle kan uttale noen ord litt feil – det har vi nok alle opplevd fra tid til annen.

Jeg måtte uansett smile litt der for meg selv.

For meg ble det et gullkorn til i hverdagen.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Guttungen skulle bare noen få stopp frem

Jeg stod på Tollboden i Risør.

Plutselig kom der en ung mann med en guttunge leiende i hånden.

Illustrasjonsbilde

 

– Vi skal bare opp til Frydendal! – sa den unge mannen – antageligvis pappaen til guttungen.

Jeg tror han skvatt litt da han fikk høre billettprisen, for den er høg på korte strekninger – selv om barn i guttungens alder gikk gratis.

Jeg tilbød jo et verdikort for å lette litt på inntrykket, for det ville gitt han 40 prosent i rabatt – noe han takket høflig nei takk til.

–  Jeg bruker ikke så ofte buss! – var svaret, men takket høflig for tilbudet.

Da de hadde satt seg skjønte jeg jo hensikten med turen – det var guttungens alle første busstur.

Jeg hadde lyst til å gi dem mye busstur for pengene og sa at de kunne bli med meg opp til Vinterkjær.

Det ville de.

Han syntes det var verdt pengene selv om det bare hadde blitt opp til Frydendal som først tenkt.

Det ble tydeligvis bedre enn forventet, og det var jo bra.

Nå kan du jo reise så mye du vil innen den sonen(e) man har kjøpt billett til – bare siste tur er påbegynt før utløpstiden som står på billetten man får av bussjåføren.

Tar man billettprisen å deler opp på bruken – ja da kan man reise billig med buss.

Dermed rakk de returen med min kollega ned igjen fra Vinterkjør før tiden på billetten var omme.

De fikk virkelig litt igjen for pengene når de prøvde buss for første gang.

Utrolig gøy for meg også.

Å se de tindrende øyene til den guttungen, forventningene hans – ja, det gav meg mer enn hva penger kan gi.

Verdifulle øyeblikk.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Frimodig gjort, for bussen var full av skoleelever og andre reisende

Jeg har lyst å fortelle deg om en passasjer som gjorde sterkt inntrykk på meg.

Dette er mange år siden, men jeg husker det godt enda.

Høflig, blid og glad kom han inn på bussen.

Han satte seg slik som alle gjør, men han gjorde en stor forskjell fra de fleste andre.

Passasjeren tok opp sin bibel og begynte å lese stille for seg selv.

Det var ikke noen liten bibel, nei det var en ordentlig stor predikantbibel.

Illustrasjonsbilde

 

Frimodig gjort.

Bussen var full av skoleelever og andre reisende – han var liksom ikke flau over sin tro.

Husker det godt, for det er ikke alle som hadde turt eller gjort det på en buss.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Brannen i Risør den 24. Februar 2021

Jeg var den første bussen som kom til ulykkesstedet av våre busser.

Hele himmelen blinket blått, men jeg så ingen sperringer på det tidspunktet som hindret meg i å kjøre nedover.

Derfor tok jeg sikte på å kjørte helt ned.

Da jeg var på siden av flere av de blinkende kjøretøyene ifra forskjellige etater ble jeg bedt om å snu.

Den ene brannmannen ville helst ikke ha meg ned der over de brannslangene som lå i gata, og det var jo lett å skjønne.

Selv om brannen var i en sidegate – så lå der mange slanger, parkerte biler var der i den gata der jeg skulle ha kjørt ned for å starte min rute.

Illustrasjonsbilde er fra Vegårshei. Bilde er tatt 21. September 2019 i anledning åpen dag på brannstasjonen.

 

En annen brannmann som fikk se meg tilbød seg å gå bak og passe på når jeg rygget tilbake – for det ble et godt stykke å rygge.

Det var utrolig fint gjort av han, for det var lett at noen i mørket kunne lurt seg bak bussen i et ubevokta øyeblikk.

Jeg så jo at folk stimlet til, både skuelystne og pressefolk – så den støtten til å se til at ingen stod i veien bak meg var fantastisk.

Jeg fikk gitt beskjed til mine kollegaer som skulle ha avgangene etter meg, samt til min trafikkleder om at turene fremover ikke kunne gå fra selve Tollboden.

Tre stopp, samt turene rundt om Krana måtte vi kansellere inntil videre.

Det var også veldig fint å se at opplysningene ble lagt ut på appen til AKT.

Da kunne folk nede i byen og de som eventuelt stod rundt Krana se at vi i en kort periode brukte den gamle rutebilstasjonen som ny midlertidig start og stopp på ruta.

Senere på dagen fikk jeg se at sperringene var tatt bort.

Jeg hadde fått beskjed fra trafikkleder om at jeg kunne fortsette å starte der fra den midlertidige rutebilstasjonen, men jeg hadde lyst til å ned til Tollboden å starte turene riktig.

Da i siste sekund for å rekke reell avgang fra Tollboden fikk jeg stoppet en brannbil som kom kjørende opp ifra området.

Det skulle vise seg å være innsatsleder i brann, og han kunne informere meg om at veien i den gåta mi var nå åpen for trafikk – det på tross av at det fremdeles stod flere brannbiler der med blålysene på.

Jeg kjørte ned på hans ord, og fikk kjørt både rundt Krana kl 10.55 og min vanlige tur på linje 160 kl 11.15 fra selve Tollboden.

Det var en god følelse.

Jeg meldte dette inn til trafikklederen min og oppdaterte henne, og det tok ikke lange tiden før anmerkningene i appen var tatt bort.

Det er så gøy å se når samarbeid og det tekniske fungerer så fint.

Selvfølgelig er det trist med brann, trist at Risør mistet såpass mange gamle trehus, men vi skal være glad for at midt oppi det hele at ingen liv gikk tapt.

Takknemlig for at vi har så dyktige folk i de etatene som jobbet der.

De hadde jobben med å slukke, sperre av område, tok seg av vekking og evakuering, håndtering av media.

Alle disse skal etter hvert ha mat, noen trenger kanskje skift, utskiftninger av mannskaper.

Det er ikke lite utstyr og mannskap som skal på plass ved en slik brann, det er et stort apparat når slike hendelser skjer.

Fint å se så godt samarbeid ifra stedet og som ble presentert i media – noe som ble lagt merke til ifra flere hold.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Ei ung dame kom inn på feil buss

Før når jeg dro fra Arendal rutebilstasjon stod det den gangen “Tvedestrand/Risør” i toppen av skiltkassa på bussen jeg kjørte.

Når jeg stopper i busstoppene regner jeg jo med at de som har månedskort og stiger på vet hvor de skal – at de har tenkt seg i min retning når det gjelder destinasjon.

De betjener seg selv ved å legge kortet sitt inntil leseren og setter seg – det er jo slik det skal være, det er slik det fungerer.

Jeg spør aldri hvor slike rutinerte passasjerer skal til.

På Harebakken hadde ei ung dame tydeligvis ikke fått lest teksten i toppen godt nok og steg ombord.

Da jeg var på vei ned mot E18 skjønte hun at dette var feil valg av buss.

– Hei, hei, jeg skal av, sjåfør! – hørte jeg fra ei der bak.

Av sikkerhetsmessige grunner ville jeg ikke slippe av der, så jeg tok henne med videre – selv i feil retning.

Illustrasjonsbilde

 

Har altså ikke lyst å bli kjendis på en slik måte.

At jeg skal risikere å pryde fremsidene på avisene med at noen ble skadd på grunn av at bussjåføren slapp av ved en trafikkert vei.

Nei, da er det bedre å bli med i feil retning enn en tur med mulig ambulanse, selv om strekningen tilbake til sykehuset er kortere.

Da jeg kom bort til første mulige og lovlige busstopp ved Ytre Longum var der ingen som gikk av.

Jaja, tenkte jeg, lukka døren igjen og jeg kjørte videre.

Tenkte at hun hadde kanskje bestemt seg for et annet handlesenter enn Stoa, for eksempel et i Tvedestrand.

Derfor lukket jeg døren og kjørte videre – og med god samvittighet.

Der er jo de som har en egen evne til å innrette seg når det gjelder handlesenter og butikker, derfor gikk ikke dette så veldig innpå meg.

Da vi etter hvert kom forbi Fianesvingen og nærmet oss Gliddihola kom samme dame frem og lurte på hva hun skulle gjøre.

I all verden, er du på enda tenkte jeg og svarte: – Jeg ville tatt bussen tilbake, den vi etter hvert møter!

Da ville hun av på førstkommende stopp – da var hun over to mil på feil vei og på feil buss.

Når bakdøren gikk opp var hun ikke sen med å stige av bussen.

Jeg kunne ikke annet enn å smile.

Hun fikk i allefall mye tur for pengene, og leser nok teksten i skiltkassa nøyere neste gang vil jeg tro.

Der er i allefall stor forskjell på “Stoa” som hun sikkert skulle til – og “Tvedestrand/Risør” som det ble.

Rart at enkelte ikke leser på skiltkassene våre når de skal ut på tur.

Jeg har til og med opplevd at folk tok feil buss og mistet sin siste mulighet til dit de skulle til før helgen – neste buss er mandag morgen, liksom.

Det må være fornøyelig – da kan man holde seg for å le.

Da bør man ikke ha for mange viktige avtaler.

Jeg fikk ordnet det slik at de kom tilbake til utgangspunktet.

Derfra måtte de bli hentet.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Taxfree ombord er dessverre stengt

Fikk på to karer som måtte støtte hverandre litt da vi dro ifra Risør – ja de var godt på-seila kan du si.

Illustrasjonsbilde

 

Da de hadde fått satt seg utbrøt den ene: – Det er jo som å være på Danskeferja!

I Risør så er der jo en del fartsdumper jeg må forsere, og med de sin flyt i vinen – så kunne det sikkert føles slik.

Da kunne jeg ikke la være – så jeg forklarte bare rolig og pent: – Taxfree ombord er dessverre stengt!

Du som de lo.

Etter en stund sa den andre: – Skal si vi betalte ikke mye for denne turen! – og smilte.

Jeg tror han følte at de hadde fått lurt meg litt.

Da kunne jeg høre kameraten svare: – Bare vent du, vi må nok betale igjen på neste buss oppe på Vinterkjær!

Klart de kunne ikke komme fra Risør til Porsgrunn for bare 52 kroner – og da for to personer!

Ikke rart at han ene syntes det var billig når han betalte for begge to, og hver av dem kosta bare 26 kroner.

Det hadde vært litt vel billig, men det er utrolig for en frimodighet og hvilken sangstemme som kan fremvises når de edle dråper treffer blinken i hjernen.

Da kan enkelte få frem både sanger og ord som de i edru tilstand ville benekta – noe jeg har bevitnet flere ganger.

Disse her guttaboys oppførte seg eksemplarisk, kanskje takket være at jeg ikke kunne tilby dem noe mer å drikke.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Bloggen tar på et vis en annen retning

Jeg vet at enkelte har ment at det som skjer på bussen skal være innenfor de dørene.

Har på et vis taushetsplikt, jeg vet det, men jeg har utrolig stor glede av å blogge om deler av min hverdag i bussen.

Å skrive er for meg en fin måte å sortere tankene og inntrykkene på.

Det fine er at enkelte tar kontakt med meg og reflekterer på deler av det jeg skriver, det er for meg veldig gøy og givende.

Via messenger og ansikt til ansikt i hverdagen vil enkelte av og til ha lufta om ting som ligger på hjertene, og det synes jeg er fantastisk.

Da blir dette med blogg for meg utrolig meningsfylt – bloggen tar på et vis en annen retning enn bare i ord her.

For meg er bloggen en fin måte å skrive en type minnebok på – om ikke annet for meg selv.

En minnebok mine etterkommere kan lese i den dagen jeg ikke skriver mer, og selvfølgelig andre også om de vil og ønsker det.

Det er en selvfølge at ingen blir skrevet om på en negativ måte og ingen skal føle at jeg i detalj legger dem ut samme dag.

Det kan godt være at ting jeg skriver kan folk kjenne seg igjen i, fordi det jeg skriver om kunne skjedd og hendt med hvem som helst.

Navn og sted kan være endret, og i tiden jeg har kjørt buss så har jeg jo kjørt for flere forskjellige arbeidsgivere.

Jeg har jo historier helt tilbake fra da jeg startet som bussjåfør sommeren i 1989 – så det har jo blitt noen stykker.

Skulle ønske at min egen far og bestefar hadde gjort det samme da de var unge – fra den tiden da de var arbeidsaktive.

Tenk så fint det hadde vært.

Da ville jeg ha satt meg bedre inn i hva de fikk oppleve i sine dager på jobb.

Tenk om de kunne skildret sine dager med ord og bilder – du, for en fantastisk tanke.

Risør 11. Februar 2021.

 

En mann tok kontakt med meg og fortalte meg om ting jeg dessverre ikke kan gjengi her, men jeg fikk forhåpentligvis gitt han noen ord til trøst.

Der er de som tilsynelatende er vellykket på utsiden, men på innsiden har enkelte mange problemer.

At bloggen skulle bli en nøkkel for meg inn til hans hjerte skulle man ikke tro kunne gå an – jeg ble veldig takknemlig for den tilliten.

Jeg har også opplevd at en tidligere kollega tok kontakt og fortalte meg at han likte å være med meg på mine verbale turer her i bloggen.

Selv var han satt ut av drift som han sa det på grunn av helsa, jeg fikk en følelse av at han kunne mimre litt på grunn av mine historier her.

Han kjente seg så godt igjen – for det var nettopp slik det kunne være også for han da han var fast bak bussrattet.

Jeg har skoleelever som har laget snarvei til sin startside på sin mobil – nettopp for å kunne følge med når jeg legger ut nytt stoff.

Slike tilbakemeldinger er for meg utrolig godt å høre, da får liksom mitt yrke og min skriveglede en ekstra dimensjon om jeg kan få uttrykke meg slik.

Så jeg håper at jeg får lov til å skrive noen historier til og kunne være til litt glede for deg som leser.

Kan opplyse deg om at jeg har mange historier til på lager.

De har blitt notert ned som kladd for at jeg ikke skal glemme dem, og når det nærmer seg dagen for posting blir de gjennomgått på nytt og tillagt et illustrasjonsbilde.

Jeg har allerede skrevet en del historier som ikke er postet enda – prøver å legge ut en ny på tirsdager og fredager.

Er jeg litt opptatt på de aktuelle dagene kan det bli posting dagen før eller dagen etter.

Du skal vite at for meg er det å sitte å notere ned noen av mine daglige opplevelser en fin måte å sortere tankene mine på.

Noen skriver sanger, andre går turer – det her med blogging er en av mine måter til å koble av på.

– Skriver du ned alt, Alf Otto? – tenker du.

Nei, men av og til så er der kanskje en setning som fester seg, en samtale som gjør inntrykk, kanskje bare et minne som dukker opp når jeg hører en fin sang.

Da har jeg en app på min mobil som skriver ned stikkord for meg når jeg snakker de inn.

En gutt på bussen spurte en dag om jeg skrev bare solskinnshistorier.

Jeg fikk svare at det gjør jeg ikke.

Har også skrevet om mine feil og mangler – og i håp om at andre kan se at jeg er ikke bedre enn noen andre – selv om jeg blogger.

Når krisene har inntruffet, så er dette også en del av min historie som bussjåfør og som jeg har blogget om.

Jeg håper at andre eventuelt kan lære av mine feil.

Håper bare at du som leser kan dra nytte av min skriveglede om mine turer i inn og utland – håper det kan gi deg en positiv lesning.

Til glede, kanskje litt utfordringer i blant, til ettertanke, til trøst, til å lære av og til oppmuntring.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Overhørte en telefonsamtale

Av og til så er det ikke til å unngå at man overhører en telefonsamtale i ny og ne – til tider umulig til å unngå.

Noen glemmer helt at de er sammen med andre og at andre kan høre hele samtalen.

Ofte så kan man i tillegg høre de som er i den andre enden.

Enten ved at de snakker såpass høgt eller at passasjeren har den andre personen ut på høgtaler.

Det gjør til at alle i bussen kan fint høre på.

Ekstra “stas” er det når det foregår på et annet språk.

Man skjønner at noe ikke er helt greit, ikke fordi at vi forstår språket, men man ser det på kroppsspråket på et vis.

Skulle kanskje vært flinkere til å be dem dempe seg, men hvor lett er det, liksom? – voksne folk!

Passasjeren jeg nå skal fortelle om var i tillegg litt små-brisen og som ikke gjorde saken noe bedre.

Illustrasjonsbilde

 

Telefon ringte og jeg kunne høre passasjeren min svare: – Radio og Tv Strand, du snakker med Willy!

Jeg visste jo det at han ikke jobbet med hverken radio eller med noen form for tv.

Så det var jo litt artig start på en samtale at han tok en “spansk” en.

Det må jo ha vært en kjent person som ringte, ellers så tok han en spøk for en ukjent – han om det.

Da samtalen var over og han var tilbake til praten med meg kunne jeg ikke la være så jeg sa til passasjeren:

– Det var en spenstig besvaring av en telefonsamtale – Radio og Tv Strand, du snakker med Willy!

Det ble liksom en blanding av Radio og Tv og Tvedestrand – pluss det virket så profesjonelt med å ta den : – Du snakker med Willy!

Da svarte han: – Du la merke til den, Alf Otto? – og smilte lurt.

Jeg kunne se han i speilen.

– Ja, det gjorde jeg! – jeg måtte jo innrømme det.

– Det virket nesten som om du hadde en slags vakttelefon! – la jeg til.

Da smilte Willy bredt og svarte tilbake: – Nå fikk jeg en følelse av stolthet!

– Jeg synes selv den var litt god! – svarte han, og vi begge kunne smile av det hele.

Godt når man er fornøyd med seg selv.

Noen telefonsamtaler skulle jeg ønske kunne ha venta til bussturen var over.

Det i respekt til de andre reisende som kanskje skal reise langt og er klar for å sove på turen.

I allefall bør vi ta litt hensyn til hverandre når vi har en telefonsamtale og andre er til stede.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

En busspassasjer ble kasta av

Det er ikke ofte jeg har måttet kaste av passasjerer – heldigvis vil jeg si!

Normalt pleier det å gå seg til om man bruker vennlige og forståelige ord.

Det hjelper godt om man er rolig og snakker med en lav stemme når situasjonen er i ferd med å ta av.

Man må prøve å vise respekt. men en dag så var alle de alternativene allerede brukt opp for denne karen.

Passasjeren hadde tidligere både røkt og drukket i bussen og vært til sjenanse for andre reisende.

Slik kan vi ikke ha det på en buss i rute.

Illustrasjonsbilde

 

Jeg tok kontakt med denne karen på telefon dagen etter en slik episode.

Da fikk jeg en god prat med han – for da var han edru.

Jeg fikk sagt ifra om hvilken oppførsel jeg ønsket å ha på bussen.

Det fine er at når folk er edrue skjønner de fleste om hva som er normal folkeskikk – det gjorde han også.

Noen dager senere ville han igjen ta bussen.

Jeg så jo at posen som dinglet i lanka var lastet med de edle dråper – igjen!

Han hadde tydeligvis funnet veien ned i posen allerede og noen av dråpene var allerede vell på innsiden av en åpen munn.

Dråpene hadde allerede begynt sin virkning – jeg merket jo det, men jeg ville gi han en sjanse.

Jeg påminnet han om vår avtale på telefon og at en eneste slurk så var døren åpen for avstigning.

Han lovte meg på tro og ære at dette skulle gå fint og viste tilsynelatende full forståelse for det.

Men bare etter noen kilometer så meldte tørsten seg – og jeg hørte at en boks ble åpnet.

Det var ikke en brusboks jeg så bunnen på, nei det var en boks med promillisert drikke.

Da ble fremdøren også åpnet – måtte bare få stoppet på en egnet plass, men han ville ikke ut.

Da tok jeg posen og dens innhold, gikk ut og la posen på brøytekanten og deretter gjorde jeg meg klar til å kjøre videre.

Jeg visste jo det at den posen ville han ikke forlate – der var for mange dråper igjen til det kan du vite.

Han gikk ut som forventet i det han mumlet med seg selv og der gikk døren igjen, han på utsiden og bussen dro videre.

Jeg ringte selvfølgelig politiet om hendelsen.

For man skal være forsiktig med å gå i fra en full person ute en vinterdag, spesielt om de er beruset og er for dårlig kledd.

De ville da ta seg en tur i område og se etter mannen.

– Ja de om det! – tenkte jeg.

Jeg hadde i allefall advart han – følte jeg gav han muligheten til en bytur, en bytur han selv valgte å avbryte på dette viset.

For jeg visste at blir han for full er muligheten for en røk inne i bussen også tilstede.

Du må huske på at dette var ikke første gang denne urokråka var med.

Det var en uvane han til tider hadde, dessverre – og da må man reagere, synes ikke du?

Alle skal trives og føle seg trygge når jeg kjører bussen.

Skulle bare mangle!

Mitt motto er at alle skal trives og være trygge når jeg kjører, og alle skal se frem til neste tur.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Hos bedriftshelsetjenesten

Vi skulle opp til bedriftshelsetjenesten der jeg jobbet.

Der var det et veltrent par som skulle sjekke oss bussjåfører.

Kosthold og trening er jo noen punkter som alle har godt av å høre litt om – faktisk uansett samme hvilke yrke man har.

Den kvinnelige treneren spurte om jeg ville ta av meg skjorta før jeg skulle sykle på en slik spinning-sykkel, men jeg følte meg såpass i form at det trodde jeg at det kunne ikke være nødvendig.

Ikke så gøy å vise frem en hvit overkropp liksom, i allefall ikke over for en slik veltrent kvinnelig kropp.

Hun lot meg heldigvis få beholde skjorta mi på og festa målerne rundt meg slik som de skulle være – altså under skjorta – for skjorta den ble værende på.

Men jeg skjønte fort hvorfor hun spurte om skjorta skulle være av eller på, fordi jeg kjente jo at pusten og svetten kom ganske fort.

Kondisen var nok ikke der som den burde være for å si det pent.

Du kan si jeg tok selv av meg målerne etter endt sykling, for hun skulle ikke merke at jeg var så svett.

Illustrasjonsbilde

 

Da jeg etter hvert skulle inn til den mannlige treneren ble jeg bedt om å legge meg på en brisk.

Han var utdannet osteopat, og merkelig nok kunne han kjenne at jeg hadde vært utsatt for et slag mot kinnet.

– Har du slått deg? – spurte han.

Jeg måtte jo svare ærlig på det og sa: – Jeg ble slått med balltre lang tid tilbake og fikk brudd i kinnet på to plasser på grunn av det!

Tenk, det kunne han merke når han saumfarte ansiktet mitt – selv etter så lang tid.

Det med balltreet er en helt annen historie, vet bare at det gjorde fryktelig ondt.

Kan si deg såpass at der kunne jeg ha endt mitt liv.

Jeg er veldig takknemlig for at jeg overlevde og har ingen plager etter slaget.

Ikke alle som er helt gode i hode når de er rusa, det fikk jeg smertelig erfare.

Etter hvert tok osteopaten tak i magen og velta den rundt som en annen brøddeig.

– Ja, her var det mye å ta tak i! – sa han og smilte.

Jeg kunne ikke dy meg, så jeg svarte med samme mynt: – Du har vel aldri sett så fin en kropp før?

Da lo han, det ble en god latter der i rommet.

Man skulle tro at andre kunne høre det lang vei i rommene ved side av.

Det tok en stund før han klarte å gå videre i sitt program, han måtte innhente seg rett og slett.

Jeg kunne sikkert ha hatt en bedre kondis, men jeg hadde godt livsmot sa han – det vil jeg si at det har jeg beholdt.

Tror ikke han var bekymret for meg og min helse – det er i allefall ikke jeg.

Latter og humor er viktig, kan noen le på min bekostning så er det verdt det.

Viktig å ha en indre glede og ro i hverdagen.

Jeg tror at en indre glede i hverdagen genererer en styrke som er livsnødvendig for lettere kunne gripe dagene.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto