countryekspressen gode selvopplevde busshistorier

Dagen hadde vært stort sett veldig god på alle måter, alt hadde liksom gått på skinner.

På et busstopp kom der på ei dame som jeg først trodde jeg dro kjenselen på, men som senere viste det seg å være en annen.

På ankomst spurte jeg om hun skulle videre opp til krysset og med følgene spørsmål:

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

– Bor ikke du i det huset på høyre side?

– Nei, det er min søster som bor der! – fikk jeg til svar.

Det var ikke første gang at noen hadde tatt feil av de to søstrene – for meg var det en liten trøst.

En bekreftelse på at jeg lett hadde tatt feil av de to, men de var så utrolig like å se på – i alle fall når de ikke stod ved siden av hverandre.

– Jeg skal opp til min søster nå, for der skal vi møte presten og alle de andre i familien, for mamma har nettopp gått bort!

Illustrasjonsbilde

I noen sekunder ble det helt stille.

Moren var ikke så gammel og jeg kunne se at dette var en tung dag for henne.

Det å få en slik beskjed, det å se hennes reaksjon på min kondolanse det var helt spesielt for meg.

Hun hadde kommet langveis fra og var her kun i dette ærend slik jeg forsto det.

Jeg ble påminnet om at livet er skjørt kan du si.

Selv om solen skinte og dagen ellers var bare helt topp for min del – så er det ikke en selvfølge for alle.

Å kjøre derfra med bussen videre fikk tankene i gang om hvor viktig det er å sette pris også på de små detaljene i hverdagen.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg skulle til å kjøre en av bybussene.

I selve byen fikk jeg se en av mine faste passasjerer.

Jeg har hatt mange gode samtaler med han opp i gjennom årene.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Han kom bort til meg og spurte så fint om han kunne få lov til å bli med meg på første tur.

Illustrasjonsbilde tatt i Tvedestrand 28. Juli 2025.

– Vær så snill, la meg få lov! – spurte han så fint – ja, nesten som om han ikke trodde det gikk an.

– Klart du kan bli med! – svarte jeg.

Det var som om hele ansiktet hans lyste opp.

Mannen gikk inn, dro månedskortet sitt gjennom kortleseren i bussen og satte seg langt bak.

Jeg tror ikke det var hans dag denne dagen.

Han så rett og slett litt sliten ut for å være helt ærlig og det virket som om han ikke ville være til bry, noe han absolutt ikke var.

Da alle de andre var gått av, bussen var tom og vi skulle kjøre ned igjen mot byen skrudde jeg opp musikken litt.

Jeg vet at han likte fin musikk, jeg tenkte på å glede han litt de få meterne som var igjen av turen.

På grunn av den fine musikken og fordi at bussen da var tom – kom han tumlende frem igjen.

Da sa han noe som gjorde inntrykk på meg:

– Du, jeg skulle hatt med meg en termos med kakao og noe å spise, for jeg kunne vært med deg hele dagen, Alf Otto!

Det var et stort kompliment å få.

– Har du lyst til å bli med meg på neste bybuss også?

Han var ikke sen med å svare: – Ja! – på den invitasjonen.

Vel fremme i byen etter andre runde rundt byen skulle han til å gå ut, men før han forlot meg sa han:

– Dette var en opplevelse!

Han takket for turen, han takket for den fine musikken og jeg kunne se han var rørt og beveget i det han gikk ut.

Så lite som skulle til for å glede en person.

Noen vil kanskje si: – Hvorfor tar du med deg personer runde på runde, att og frem?

Jeg tenker at: – Tenk så lite som skal til for å glede et medmenneske!

Mange er ensomme og har lite og kanskje ingen venner – prøv å sett deg inn i en slik situasjon!

Jeg tror vi alle har behov for å ha noen å snakke med i hverdagen.

Hos meg er alle velkommen ombord på bussen når de har eller skaffer seg en gyldig billett.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Normalt så lar jeg meg ikke stresse i trafikken.

Jeg pleier å si: – Jeg kommer så fort jeg kan! – og det innebærer også å kjøre etter forholdene.

Noe jeg ønsker å ta opp i dag kan nok oppleves som om jeg i dag er litt irritert – det er jeg ikke.

Illustrasjonsbilde. En rullestolbruker jeg kjørte til et bryllup 21. Juni 2014.

Det er ikke slik ment, men jeg må av og til få lov til å si litt i fra, eller hva?

Jeg skulle gjerne hatt et bedre samarbeid i trafikken til tider.

Noen skal forbi bussen for enn hver pris – vedkommende her skulle inn på første vei til venstre rett etter.

Det betydde at jeg med stor buss måtte bremse opp, bortkastet forbikjøring og faremomenter ved den slags kjøring.

Så unødvendig oppbremsing for meg med stort og tungt kjøretøy – full av skolelever og andre passasjerer.

Jeg har også stått på en sidevei for å kjøre videre mot venstre og der biler fra venstre ikke slapp bussene ut – enda de kort tid etter min sidevei allikevel måtte stoppe for skoleelever i et kommende fotgjengerfelt og motgående biler fra min høgre side allerede stod på vent.

Der kunne bussene på en enkel måte kjørt ut, en etter en, men nei da, det gikk ikke.

Hadde de sjåførene i de bilene fra venstre lest trafikkbilde litt bedre – hadde de slått to fluer i en smekk.

Da hadde de stoppet 30 meter føre min sidevei, latt bussene kjøre ut og samtidig fått skolelevene trygt over veien i fotgjengerfeltet som var litt lengre fremme til høgre for meg.

Dette oppdaget de for sent og jeg og bussene bak meg måtte vente på hele køen fra venstre hadde kjørt, enda det var klart i kjørebanen jeg skulle inn i.

For fra høgre hadde de stoppet opp naturligvis.

En siste ting: – Husk å slippe ut bussene som blinker ut fra ei busslomme når du er i ei 60 sone eller lavere!

Det gjelder også utenfor tett bebygd strøk.

Kjør forsiktig, det kan også koste deg dyrt å kjøre for fort.

La oss hjelpe hverandre frem i trafikken, da blir alle fornøyde.

God helg.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Tiden for avgang nærmet seg.

Ombord hadde jeg med en ung gutt som til tider er ganske slagferdig om jeg skal si det selv.

– Tror vi får kjøre! – sa jeg og startet opp bussen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

– Jau! – sa gutten og det ble stille.

Illustrasjonsbilde. Her har jeg henta den første bussen for meg til Boreal før anbudet startet her i mitt distrikt. Bilde er tatt 30. Juni 2024.

Ordet “jau” ble for meg liksom et ord som ikke helt passet og jeg måtte smile litt.

– Ja, det var jo også et ord – i mangel av noe annet! – sa jeg til gutten som begynte selv å le.

Det virket som om han selv også synes det bli litt rart å bare svare “jau”.

Jeg liker slike som får meg på godt humør.

Så fint at vi kan dra på smilebåndene sammen, ja det gjør min arbeidsdag så utrolig godt.

Det er ikke alltid det skal så mye til, et smil kan glede mer enn du tror.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg hadde med meg en kar som har dame i byen.

Han besøkte henne ofte, ofte ble det buss bort for å besøke henne.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Illustrasjonsbilde tatt ved Risør barn og ungdomsskole 6. Mai 2020.

Jeg har hatt han med meg mange ganger og vi har hatt mange fine samtaler opp igjennom årene.

Det jeg sa til han kunne jeg ikke sagt til hvem som helst – det vet jeg.

Etter en god og lang samtale spurte jeg:

– Skal du fri til henne i dag? – spurte jeg litt nysgjerrig.

Han svarte kort og lettfattelig på det: – Nei!

I samme pust fortsatte han: – Der var ikke mange på bussen i dag! – og så bakover.

Det var tydelig at han ikke ville snakke mer om det .

Jeg må presisere at også denne karen kjenner jeg godt.

– Der er ikke så mange på bussen nei, så det blir nok ikke kø hos gullsmeden! – sa jeg videre.

Jeg prøvde å få han inn igjen på sporet, men det ble ikke et samtaleemne videre, dessverre.

Tenk så gøy og fint det kunne blitt om det kunne blitt dem på ekte.

Jeg tror nok innerst inne så kunne han nok tenkt seg det selv også.

Uansett, så gikk praten fint videre, men da i andre temaer – inntil han gikk ut.

Han takket for turen og for praten vi hadde hatt.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

En av de faste damene på bybuss lurte på om hun kunne sitte foran.

Jeg skjønte hvorfor hun spurte, fordi under koronaen så var jo de to fremste setene blokkert.

I samme sekund spurte hun: – Kan jeg gå av her?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Illustrasjonsbilde tatt 1. Februar 2013 i forbindelse med badekjøring til Åmli.

Det hun egentlig lurte på var jo om hun kunne gå ut igjen i fremdøra på sin ankomst.

Jeg kunne jeg la denne muligheten til å misforstå – dog med vilje gå i fra meg, så jeg svarte henne:

– Ja det kan du, men vil du ikke bli med meg opp til dit du har kjøpt billett?

– Det er jo for galt å kjøpe billett – for så å bare gå ut igjen liksom!

Hun ble med meg opp til toppen og tok spøken med et smil.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg føler jeg har forholdsvis god dialog med de fleste reisende, spesielt de som reiser fast og som stort sett sitter foran på de første radene.

Noen av de reisende har klare meninger om ting på lik linje som alle andre – som deg og meg.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Illustrasjonsbilde tatt på vei til Raudsandmoen 7. Mai 2025. Har ingenting med historien å gjøre.

En dag kom en av de faste inn på bussen, en som er ung i skinn og sinn.

Det var tidlig på morgenen og jeg så han var trøtt, kanskje ikke den rette tiden for meg å tulle på.

– Men, en liten en måtte han vel tåle? – tenkte jeg, det var jo bare flaks at han traff fremdøra mi.

– Sover du? – spurte jeg blid, men dog litt undrende.

Jeg tror han ble litt paff over hvor trøtt han egentlig var, for han var kanskje ikke helt våkna på det tidspunktet.

Svaret jeg etter hvert fikk bekreftet vel det.

– Nei, slik snakker du ikke til sønnen til han far!

Vi kjørte heldigvis ikke lenge i byens gater før han var i sitt rette element og tilbake med sin gode latter og humør.

Jeg syntes bare det svaret var så artig og godt sagt – i alle fall til å være såpass trøtt.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Dette jeg skriver om i dag var jeg i tvil på om jeg burde dele.

Skal liksom ikke henge ut noen, men en dag kom der innom ei dame for å slå av en prat i pausen min.

Hun var på vei for å besøke sin far og hun kunne fortelle meg om flere ting som berørte meg – ting som man ikke deler med hvem som helst.

Det ble for meg et stort kompliment at hun i det hele tatt delte.

I korte trekk kan jeg fortelle deg som leser at det var snakk om deling og arv.

Illustrasjonsbilde

Jeg er så takknemlig for at vi i vår familie og på begge sider har fått delt på en rettferdig og ukomplisert måte.

Det å kunne gå videre i livet uten å bære nag, uten å bli uvenner – det var og er stort.

Å få slike samtaler, kunne dele tårer, det å kunne sette ord på ting – det var fantastisk.

Jeg har så absolutt ikke svar på alt, men som de fleste andre – så har jeg to ører.

Kan absolutt ikke skryte av at jeg er bedre enn andre, for det er jeg ikke – absolutt ikke, men jeg er utrolig glad i mennesker og glad for den tilliten som hun gav meg.

I det hun gikk snudde hun seg mot meg igjen og sa: – Takk for praten!

Det var tydelig at familien hennes stod hennes hjerte nært.

Kanskje har du som leser også ting på hjerte som kan være vanskelig å bære alene.

Jeg vil råde deg til å lufte det for en eller ei som du har tillit til, en person som står deg nær og som du kan stole på.

Det å ha fått skværet opp, bedt hverandre om tilgivelse om så er – det er en fin måte å leve på i hverdagen.

Så er det en fin leveregel med hensyn til at man ikke har noe uoppgjort når den dagen kommer da man skal skilles for godt.

Jeg har hatt passasjer med på bussen som har innrømmet overfor meg at i en av de siste samtalene med en venn som nå er borte – ble det utvekslet og sagt mye dumt og det viste seg at det ble de siste ordene som de to delte i lag.

Det kunne jeg se på passasjeren at det var ondt å bære, tårene rant ned på kinnet.

Jeg vil på tampen av dette innlegget få komme med en utfordring:

– Ha ingenting uoppgjort med de du omgås med – for en dag kan det være for sent til å be om tilgivelse!

Det ble litt alvorlig dette, men det er sant og det var godt ment fra min side.

God helg alle sammen.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

På bybuss så hadde jeg som regel med de faste.

De eldre som jeg kjente godt hadde et humør som gjorde meg på godt lag.

Hun ene dama skulle en dag fylle på sitt verdikort – altså legge inn reisepenger.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Illustrasjonsbilde

Etter at kortet var ferdig fylt opp sa hun i det VISA kortet tok veien ned mot lommeboka:

– Nå ble kortet fylt!

– Jeg fylte ikke ikke på VISA kortet altså! – sa jeg litt lurt og smilte.

– Nei, torsk, det vet jeg jo! – sa hun å smilte tilbake.

Det ble en god latter i bussen.

Fantastisk når en kan ha en god tone med de eldre, de er så takknemlig for så lite.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

En ung gutt kom frem en dag og fortalte meg om at to unge jenter satt litt urolig der bak.

I det han skule gå av sa han: – De tar av seg beltene og vimser litt rundt!

Da gikk jeg bak å snakket til de to jentene og bad dem fint om å sitte rolig.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Illustrasjonsbilde, tatt på Langøya 28. Mai 2025. Her blir bussen vasket innvendig.

Den ene jenta svarte meg: – De to guttene bak der viser banne fingeren til oss!

Jeg tilbudte dem å flytte til seter lengre frem, men de vil bare sitte.

De hørte heldigvis på det jeg sa, det ble ro i bussen – så jeg kunne kjøre videre.

Dagen etter kom den ene jenta på igjen – tror du ikke, da sa hun: – Unnskyld fra i går!

Hun la på sitt busskort på leseren og gikk å satte seg – det føltes som om hun da var letta og glad.

Jeg følte at dette hadde hun tenkte på siden dagen føre, nå var det liksom gjort opp for på en måte.

Da på sin ankomst kom hun frem, takket for turen og ønsket meg god tur videre.

Det kaller jeg vel en vel oppdratt unge.

Hvem som viste banne fingeren dagen føre vites ikke, men i ettertid var det kanskje den eller de som jeg burde tilbudt et sete foran for.

Når jeg kjører buss så er det mitt ønske og høyeste mål at alle skal trives og føle seg trygge.

Ingen skal mobbe eller bli mobbet, ingen skal på noen måte bli trakassert.

Mitt mål er at alle skal ha et ønske om å få en ny busstur med meg og se frem til turen i forkant.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto