Litt feil ordvalg

Det har vel hendt de fleste av oss at feil ord kan komme ut når man står der.

For eksempel når man gratulerer en brudgom så sier man: – Gratulere!

Da er det kanskje ikke de rette ordene å få tilbake: – Jo takk, i like måte! – iallefall ikke når man ikke har gifta seg på en god stund.

Jeg har opplevd den.

Her om dagen så fikk jeg meg en god latter.

En kollega hadde tatt seg en røk og ble visst litt forfjamset da en av våre nye landsmenn overrumplet han litt.

Illustrasjonsbilde

 

Utlendingen kom litt fort rundt hjørne av bussen og min kollega ble tydeligvis litt usikker på om røken fra sigaretten skulle blåses ut eller trekkes inn.

For da var det ikke tid til “God dag” eller et “Hei” tilbake slik det burde vært, nei for det rakk han ikke.

Nei da kom det bare frem: – Ohoij! – fra denne kollegaen som ble veldig satt ut der han stod.

Det var kanskje like greit at det var en utlending, for kanskje “Ohoij” var et “Hei” og “God dag” godt nok.

Da denne utlendingen var vell ombord i en av bussene våre kunne vi begge la smil og latter få komme til uttrykk.

For meg var det et ubetalelig skue.

Det var ikke av utlendingen som person vi lo av, men selve situasjonen ved å bli overrumplet.

Uansett, dette med at vi lo fikk ikke den personen med seg, men situasjonen ble bare så komisk – for meg minner for livet.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Noen triste beskjeder

Livet består av og til av triste beskjeder.

På rutebilstasjonen i Tvedestrand fikk jeg melding ifra en passasjer om at hennes mor var gått bort.

Jeg kjente ikke hennes mor personlig, men skjønner at hun må ha vært en fantastisk person.

Omtenksom og kjærlig – en slik person er ondt å miste.

Jeg må innrømme at tårene kom, jeg var glad jeg på det tidspunktet var alene i bussen.

Illustrasjonsbilde

 

I beskjed tilbake til denne passasjeren fikk jeg sagt at nå kunne hun være glad for all den tid som de to fikk vært i sammen.

Det er når de er borte at man virkelig skjønner hva de betydde – de etterlater seg et stort tomrom.

Man skulle vært flinkere til å sette pris på hverandre og vise det imens man lever.

Kort tid etter denne meldingen, men på samme skift fikk jeg se en annen meldingen ifra en person som står meg veldig nær.

Deler av det innlegget vil jeg også dele med dere som leser.

Trykk på linken og ta deg litt tid til å reflektere.

TIX synger for de etterlatte.

 

Jeg har skjønt at jeg var lettrørt før, men tro meg – det har blitt enda verre med årene.

Det virker for meg som om at til eldre man blir jo mer takknemlig blir man over livet, over detaljene i hverdagen.

Detaljer som man før kanskje tok som en selvfølge – det kan fort røre meg til tårer av glede og respekt.

Litt pussig at disse to meldingene skulle komme med så kort tid imellom.

Det å åpne en melding på mobilen når man er på jobb er egentlig litt farefullt.

Tenk om noen fikk se at bussjåføren felte noen tårer på endestasjonen – enten på grunn av glede eller på grunn av sorg og medlidenhet.

Håper at du som leser også ser hvor godt man egentlig har det.

Jeg vet at mange sliter med ting, men noen lyspunkter finnes der sikkert – verdsett iallfall de lyspunkt som er.

Vil ønske deg en fin dag og kveld videre.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg skyldte på en kollega

Det er ikke fint å skylde på en kollega – iallfall ikke når feilen er ens egen.

På vei ned Fjærkleivene spurte en passasjer: –  Går der en buss videre fra rutebilstasjonen i Tvedestrand og ut mot Gjeving nå når vi kommer frem til rutebilen?

Vel fremme på rutebilen i Tvedestrand svarte jeg: –  Det ser ut som om at min kollega allerede har kjørt!

–  Du skulle sagt i fra litt tidligere, så hadde jeg ringt han og bedt han vente et minutt! – svarte jeg videre til passasjeren.

–  Det gjør ingenting, jeg skal bare opp bakken! – svarte passasjeren med et smil.

Heldigvis var han i det gode lune hjørne.

I det alle passasjerene var gått ut og forlatt bussen fikk jeg se på sanntidskjermen at turen videre til Gjeving – den var min.

Problemet var at alle passasjerene hadde reist, det var plutselig litt vanskelig å få gitt ny beskjed til denne mannen.

Normalt skulle jeg vært opp til vask og tanking på Bergsmyr, men nå var en ny tur lagt inn på mitt skift.

Illustrasjonsbilde. Bilde er tatt 25. Januar 2019 ved Tollboden i Risør.

 

Skiltkassa skiftet automatisk, og jeg tok turen videre til Gjeving slik som sanntidsskjermen min sa.

Vel tilbake etter endt ekstratur kom samme mannen på igjen på rutebilstasjonen.

Nå skulle mannen tilbake til Risør.

– Du, der går visst buss opp bakken! – sa han.

Jeg tror han hadde stort behov for å opplyse meg om det.

Han hadde tydeligvis sett bussen, og hadde ikke glemt tanken på at han gjerne ville ha sittet på opp til toppen.

Jeg måtte jo bare legge meg helt flat og be om unnskyldning.

– Sjåføren som kjørte den bussen – det var meg! – sa jeg til den undrende passasjeren.

Det var ingen kollega som bare hadde reist.

Heldigvis hadde han sans for min flate og angrende tilståelse.

Jeg kunne bare si at skiftene var ikke like som vanlige hverdager, for vi hadde det vi kaller ferieskift på den aktuelle dagen.

På ferieskift så kan der være en del endringer, og de endringene bør sjåføren sette seg godt inn i – ja jeg vet det!

Denne endringen hadde ikke jeg fått med meg, iallfall ikke godt nok.

Heldigvis skjønte han det, og turen videre tilbake imot Risør gikk som om ikke noe galt hadde skjedd for han.

Feilfri er jeg ikke, flaut var det, men takknemlig for at han tok det så fint.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Godt svart

Jeg stod nede ved Tollboden i Risør.

Imot meg kom noen kjekke gutter ifra 10. klasse.

Det viste seg at de hadde hatt tentamen i norsk bokmål og derfor var de ferdige for dagen.

– Hvordan gikk det for dere da? – spurte jeg guttene.

En prøvde å svare med å dra litt på det, men en annen tok ordet og svarte kontant: – Det gikk greit for alle oss andre!

Jeg måtte smile litt, for jeg tror det gikk greit for de alle sammen.

Men det var kanskje en som var mer sikker og ville ikke selv bli mistenkt for å ha gjort det dårlig.

Han svarte uansett for nesten hele gruppa og tenkte vel at han som dro på det han fikk svare for seg selv.

Fornøyelig i alle fall, jeg liker slike slagferdige ungdommer.

Nærmest meg i framdøra sto denne kjekke karen.

Bilde av Sebastian H. Slåttekjær. Bilde er tatt nede ved Tollboden i Risør 10. Mai 2021.

 

Jeg spurte Sebastian om hva han likte best på skolen og raskere svar har jeg vel aldri fått av noen.

Han nølte ikke, men svarte som om han var forberedt på det.

– Friminuttene liker jeg best! – svarte han og med det lure smilet som han alltid har var det en lett stemning både i bussen og på utsiden.

Jeg må bare si at han har nok flere ting han liker på skolen.

Han hadde tydeligvis tenkt å bli anleggsgartner, og dermed lå arbeidslivsfag nær hans hjerte.

Sebastian går nå i 10. klasse ved Risør barn og ungdomsskole og er til stor oppmuntring for de rundt seg – meg inkludert.

Han bor på Søndeled, og er ofte med meg når jeg kjører skolebussen dit.

Jeg har lagt merke til at han er alltid på godt lag og har alltid et smil på lur.

Som bussjåfør så gir det meg utrolig mye, mye mer enn hva de kjekke ungdommene vet.

Jeg spurte Sebastian om ikke han burde snakke med mamma eller pappa først – før vi legger dette ut.

– Nei da, mamma liker dette! – svarte gutten som om dette var dagligdags – igjen med et lurt smil om munnen.

I det sekundet du leser dette har de begge godkjent dette innlegget – tør ikke annet når jeg skriver om personer som er under myndighetsalder.

Kunne skrevet mye om de andre kjekke ungdommene også, de andre som var der på besøk i framdøra mi.

Jeg får la Sebastian være representanten for alle de andre som var der denne gangen.

Hadde gjerne kjørt dem hjem i dag også, men i dag skulle jeg ikke i den retningen, dessverre.

Tenk på det at de tok seg bry til å komme bort til meg for en aldri så liten prat – enda de ikke skulle være med.

Jeg sa at de burde gjøre så godt de kan dette året, for da legges grunnlaget for om man kommer inn på videre skolegang.

De med best karakterer kan etter hvert velge på øverste hylle når det gjelder å få seg jobb.

Håper de tok dette til seg.

Husk det her gjelder deg som leser også om du er skoleelev.

Gjør din flid, skoleåret kommer ikke i reprise.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Hun visste hva hun skulle bli

En skoleelev kom inn i bussen en dag, hun viste frem sitt nye busskort med stolthet.

– Det busskortet har jeg nettopp fått av læreren min! – sa hun og smilte ifra øre til øre.

Hun lyste som ei sol, hele ansiktet var så blidt.

Illustrasjonsbilde

 

Heldigvis satte hun seg foran på første rad slik at vi kunne prate litt på vei til skolen.

– Hva har du tenkt å bli når du blir eldre da? – spurte jeg.

Svaret kom raskere enn forventet.

– Jeg skal bli lege!

Jeg regnet ikke med at jeg skulle få et så kjapt svar fra ei så ung jente.

Hun hadde tydeligvis gjort seg opp en mening om fremtiden når det gjaldt jobb og karriere.

– Jeg skal kjøpe “Lambogini” og må spare penger! – jeg skjønte at det var Lamborghini hun mente.

Det var tydelig en ung frøken med store mål i livet.

– Hvilken klasse går du i da? – spurte jeg litt nysgjerrig.

– Jeg går i første klasse! – svarte hun stolt tilbake.

Hennes oppførsel og væremåte tilsa ikke den alderen.

Hun var som ei jente man kunne tro var mye eldre.

Ved skolen gikk hun av bussen som en rik ung kvinne.

Rik på fremtidsplaner og tro på seg selv, styrtrik på glede og humør.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Ordla seg litt feil

Jeg må si en må ha lov til å dra litt på smilebåndet når en person uttaler et ord litt feil.

Det kan skje oss alle – at ord kommer litt feil ut.

En eldre kar, en av mine faste passasjerer hadde gått av med pensjon og det var lenge siden sist jeg hadde sett han.

Illustrasjonsbilde

 

Han hadde jobbet i en verna bedrift og var nå ferdig med sitt arbeidsliv der.

I den tiden imens han var der var han en av mine faste passasjerer til og fra jobb.

Jeg sa at jeg savnet han på bussen, og det tror jeg han likte å høre – og det mente jeg.

Han sa: – Jeg er gått av, jeg har blitt pananist!

Det heftige var at jeg spurte om han kunne gjenta det: – Hva sa du?

Han gjentok: – Jeg har gått av vet du, jeg har blitt pananist!

Samme ordet kom to ganger: – Pananist!

Med litt godvilje så skjønte jeg jo det med en gang hva han sa, men det var så søtt sagt synes jeg.

Jeg måtte jo bare ha det med en ekstra gang.

For meg var det så koselig å se han igjen på bussen.

Jeg er takknemlig for å ha slike gledesspredere med – vi trenger hverandre.

Neste gang kan det være meg som ikke helt finner det rette ordet i den aktuelle setningen – utrolig fort gjort!

Det er i allefall gullkorn i hverdagen og som krydrer min hverdag veldig.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Det er ikke hverdagskost å få slike betroelser på en buss

På enkelte turer er jeg alene på deler av turene i bussen.

Ingen passasjer, da er det fritt frem for hva man vil høre på i radio.

En kveld kom jeg tom opp til Grenstøl i Tvedestrand, der fikk jeg på en ung jente som jeg har hatt med mange ganger tidligere.

Hun satte seg foran og vi kom i prat som vi ofte gjør.

Det var bare oss to i bussen da.

Illustrasjonsbilde

 

– Sist jeg satt på meg deg var jeg veldig trist og lei meg! – sa vedkommende.

– Vet du, det kunne jeg merke, men da hadde vi så mye folk med at vi kunne ikke få snakket stort sammen! – svarte jeg.

– Jeg var veldig nær til å gråte skal jeg si deg, Alf Otto, fordi det ble slutt mellom meg og kjæresten den dagen!

Bruddet hadde skjedd bare minutter før omstigningen på bussen.

Det er ikke hverdagskost å få slike betroelser på en buss og ifra en slik kjekk ungdom.

Når en person på bussen selv velger å ta opp ting er det ikke godt å ikke svare.

Jeg tror det er viktig vise litt empati og forståelse til de som trenger det.

Det gir i allefall meg uendelig mye det å kunne være et medmenneske om tid og sted tillater det.

Hun avsluttet den delen av samtalen med å si: – Jeg har fremdeles bursdagsgaven liggende til han!

Det var en dyr gave og som hun visste at han ønsket seg – en gave som hun lenge hadde spart penger til.

Jeg kunne merke at dette var sårt for henne.

Det er ikke hverdagskost å få slike betroelser på en buss.

Jeg blir utrolig takknemlig for tilgang til en slik dyp samtale.

Håper hun kunne se lys i tunellen etter endt busstur.

Av og til drar jeg hjem etter endt arbeid med en ekstra god følelse – følelse av å bety noe for noen.

Slik er det nok for deg også.

Du betyr mer for andre enn hva du selv tror.

Bare det å ha tid til å lytte – så har du vist omsorg.

Jeg tror vi alle, inklusiv meg selv har litt å strekke oss etter når det gjelder det å bry seg i hverdagen.

Ikke bare tenke på seg selv og være selvopptatt, men å kunne gi et lite smil til en eller to som man møter i hverdagen.

Det smilet kan utgjøre en stor forskjell til den som får det.

Jeg skriver ikke dette for at jeg er god på det.

Nei, jeg må nok innrømme at jeg har mye å lære, jeg har mye jeg bør bli bedre på.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Vil svare på hvorfor med hensyn til bilde jeg la ut på My story

Jeg har fått spørsmål på hva jeg hadde gjort for å få disse munkene.

Kan si deg såpass at jeg hadde ikke tenkt å skrive noe om dette, fordi dette foregikk før min arbeidstid.

Jeg la bare ut et bilde på My story på min Facebook-side og min Instagram, og det var ment som en takknemlighet for de munkene.

Bilde som ble postet på Facebook og Instagram.

 

Det hele begynte med at jeg møtte en eldre dame på vei til jobb.

Jeg så at hun hadde bæreposer med varer ifra den lokale butikken og hadde langt igjen å gå.

I tillegg gikk hun på høyre side på en trafikkert vei – på en vei uten gang og sykkelsti.

Da jeg var vel fremme på mitt stasjoneringssted tenkte jeg på denne eldre dama – hun hadde tydeligvis mye tungt å bære på.

Jeg tenkte: – Hva ville jeg likt om jeg var henne og i hennes situasjon?

Svaret fikk jeg fort – jeg ville satt pris på å bli kjørt hjem.

Dermed snudde jeg bilen og kjørte tilbake.

Heldigvis hadde hun ikke gått så langt.

Jeg stoppet opp og spurte om hun ville sitte på.

Til å begynne med så hun litt undrende på meg, men hun kjente meg fort igjen i det hun sa: – Det er jo bussjåføren min jo!

Den gleden og smilet alene var turen verdt.

Jeg kjøre henne hjem og fikk sluppet henne av og ønsket henne en fin dag videre.

Hadde ingen baktanker med mitt ærend og gjorde ikke dette for å få noe igjen – absolutt ikke.

Gikk på jobb og startet arbeidsdagen med en god følelse: – Noe hadde jeg gjort riktig!

Det å være et medmenneske tror jeg er viktig – det koster så lite.

Flere dager etter stod samme dame på utsiden av bussen min i byen og ville tydeligvis gi meg noe.

Jeg ble utrolig overrasket og glad for at hun satte så pris på turen jeg gav henne flere uker tidligere.

For meg var det bare en velgjerning som skulle forgå i stillhet, men for henne var det visst mer verdt enn det.

Hun stod der med et bredt smil og med en pose munker å hånden som hun ville gi meg.

– Jeg skulle ikke ha noe for det, det var jo bare gøy! – sa jeg til henne.

Da svarte hun så slagferdig tilbake: – Det var bare for gøy dette også!

Siden jeg ble spurt om hvorfor jeg fikk disse munkene var det på sin plass å skrive litt om det dersom der var flere som lurte.

Så nå vet du det.

Det er så lite som skal til for å glede en person.

Av og til er det nok med et “Hei” og et lite smil.

Det å bli sett i hverdagen kan gjøre dagen for et annet medmenneske så mye finere og innholdsrikt om muligheten byr seg.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Svele på ferga

Jeg hadde gleden av å kjøre noen turer på Vestlandet.

Året var i 2006, og på en av fergene fikk jeg smaken på de gode svelene.

Bilde er tatt på brygga før en av overfartene i 2006. Kjørte da for RTB.

 

Da jeg kom i land på den andre siden kom jeg i kontakt med en kollega som også ventet på sine passasjerer.

Vi kom i prat, og jeg gav uttrykk for at en skulle hatt oppskriften på de gode svelene.

Det kunne jeg fått sa han om jeg hadde kjøpt et kaffekrus også – noe som de også solgte til de reisende.

De solgte visst slike krus ombord med oppskriften påtrykt – hadde jeg bare visst det.

Da var det for sent for meg – jeg var liksom allerede på utsiden og i land.

– Jeg får bare leve med tanken og minnene om de gode svelene og kjøre videre! – tenkte jeg.

Da jeg flere måneder og år etter dette kom opp på en av bygdas fjelltopper, Besteliheia her på Vegårshei traff jeg en av de som jobbet i butikken her hvor jeg bor.

Hun er ifra Vestlandet og hun fikk høre om min historie.

På den tiden jobbet min eldste datter i kjøttdisken og en dag kom min datter hjem med en gave til meg.

Det skjedde da flere uker etter vårt treff på Besteliheia.

Jeg ble veldig nysgjerrig på hva det var og på hvem som var giveren.

Trodde først at det var ifra min datter – for det kunne det ha vært, men det var det ikke.

Da viste det seg at det var den kollegaen til min datter som hadde vært hjemme på Vestlandet og kjøpt et slik kaffekrus til meg på den ene fergen.

Utrolig fint gjort.

Her er koppen hun kjøpte til meg som gave.

 

Jeg ville betale for kaffekruset selv om hun på butikken ikke ville ta imot penger.

– Skulle bare mangle! – tenkte jeg.

Bare det at hun tenkte på meg på fergeturen satte jeg stor pris på.

Jeg hadde aldri trodd at kaffekruset skulle bli mitt på den måten – og etter så lang tid etter jeg selv var ombord.

Svelene de er gode de – nå kan du selv få prøve dem.

Kaffekruset gir meg gode minner på flere måter.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Gjensyn med en skoleelev

I Vinterkjør i Risør kommune så må jeg av og til vente på å kunne kjøre videre.

Som bussjåfør så har jeg rutetider som jeg må forholde meg til og må for all del ikke kjøre for tidlig.

En kveld jeg kom dit fikk jeg se en ung gutt som stod der i høstmørket.

Jeg hadde noen få minutter igjen til avgang – vi begge kjente hverandre igjen.

Han kom bort for å slå av en prat, og vi kunne mimre litt fra den tiden da jeg hadde han fast ombord til og fra skolen.

Illustrasjonsbilde

 

Jeg synes det er så fint å se at jeg fremdeles er en som ungdommene ønsker å slå av en prat med.

Spesielt er det når jeg vet at han ble satt “litt” på plass av meg en gang da han gikk i ungdomstrinnet, men den hendelsen var ikke et samtaleemne da vi traff hverandre igjen.

Det så heller ikke ut som om at han bar nag til meg heller på grunn av dette.

For meg var det veldig koselig å høre at han nå hadde gått sine år på videregående skole og han kunne fortelle at han nå skulle være lærling fremover.

Synd at tiden går så fort i godt selskap, for plutselig var tiden inne for at jeg måtte kjøre videre og forlate han der han stod.

Det var for meg veldig hyggelig å treffe han igjen og se at han hadde blitt så kjekk en kar på alle vis.

Fantastisk å se når ungdommene tar gode valg i livet.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto