countryekspressen gode selvopplevde busshistorier

Det hender at jeg blir spurt om hva jeg gjorde før jeg ble bussjåfør.

Alltid hyggelig når noen vil prate.

Jeg jobbet da hos Olav Stray AS, en opel-forretning som den gangen lå i Blødekjær i Arendal – og var løpegutt der.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I samtalen med busspassasjeren så var vi innom temaet politibiler, for den gangen hos Olav Stray AS kjørte jeg jo av og til politibilene.

Illustrasjonsbilde.

Politiet hadde jo en del Opel, både uniformerte og i sivile biler.

Vet de hadde en beige kadett, en bil ingen ville tro hadde montert hverken blålys eller sirene, men det var der – noe jeg visste godt.

Av og til så var jeg med en politimann for å hente en politibil som skulle til verksted på service, eller så var det å kjøre politibilen ut til en ventende politimann etter endt service hos oss.

Etter endt oppdrag kjørte jo politimannen meg tilbake til Opel-forretningen.

Da kom det fra min busspassasjer: – Jeg har også vært gjest i politibil, men jeg satt ikke foran – det ble bak!

I likhet med busspassasjeren måtte vi begge smile litt av hendelsen hans og på grunn av måten han fikk sagt det på.

Det var tydelig at det var ikke under samme kår og kriterier som det jeg hadde, men artig at han sa det og innrømte det.

Jeg fikk heldigvis lønn for å sitte på med politiet, men normalt så får vel slike gjester betale litt for slike turer, i alle fall om de må sitte bak under oppsikt.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Ei av skolejentene satte seg igjen foran og vi kom i prat som vi ofte gjorde.

Ho pleide å sitte der på sin faste plass og vi snakket om alt mulig på bussturene til og fra skolen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Illustrasjonsbilde er tatt 13. August 2025 fra mitt rullende kontor på Kilsund.

På denne dagen var ho innom blant annet snap chat og det var tydelig at der lå det begrensinger på både bruk og på hvem som fikk være hennes venner.

Jeg ble så takknemlig for at ho hadde slike begrensninger, ikke rart – for vi hører jo om de som blir lurt av voksne rundt om.

Dette var en regel ho hadde godtatt og hun gledet seg over at hennes venner var mamma, pappa, bestemor og bestefar.

På en annen tur hjem fra en av byens skoler hadde jeg ombord en annen skolelev.

Jeg sa det samme til han som jeg ofte sier til skoleelevene før bussavgang:

– Du må være grei å feste ditt sikkerhetsbelte!

Jeg fikk forklart at jeg har hatt personer før som har kommet seilende i midtgangen etter at jeg har måtte bremse hardt opp.

– Utrolig dumt å risikere brudd og eventuelt andre ødeleggelser bare på grunn av mangelfull sikring! – sa jeg jeg skoleeleven.

Han svarte: – Det er første gang jeg har lært noe nytt av en bussjåfør!

Det syntes jeg var rart – jeg kunne ikke tro det var sant.

Da når han sa det tenkte jeg at han skal få en bonus av meg.

– Du skal få en lært deg en ting til – siden det er deg, min venn!

Han ble nysgjerrig på hva jeg hadde i tankene?

Da tok jeg opp hvor viktig det er å gå på rett side av vegen, ha på refleks nå som det er høst.

–  Det kan spare deg for opphold på sykehuset! – sa jeg jeg skoleeleven.

Han lyttet med lutter øre og jeg følte at mitt budskap gikk helt inn til denne vesle gutten.

På ankomst sa han i fra om at han skulle hjem, men før døra gikk opp sa han:

– Jeg tror jeg må innom farmor, for jeg må så veldig bæsje!

Jeg var bare så takknemlig for at han ikke gjorde sitt ærend inne i bussen – håper han i sin iver rakk frem til farmor.

Det er utrolig fint å få lov å kjøre disse skolebarna.

Enkelte er enormt reflekterte, så åpne og rett frem.

Ikke fullt så greit når en sa: – Mamma er død!

Da når jeg sulle vise min medlidenhet og sorg – sa gutten videre: – Jeg bare tøysa!

Jeg tror ikke han tøyser med slike ting igjen, for det gjør man bare ikke.

Håper i alle fall at han også lærte litt av en bussjåfør, for jeg medelte noen velvalgte ord til han der.

Han gikk heldigvis ut av bussen med et smil rundt munnen i det han takket for turen og i det han sa: – Sees i morgen!

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Det er ikke hver dag man har slik storfint besøk, et besøk som gledet meg stort.

Jeg var på vei oppover i de indre bygder, hadde nettopp sluppet av siste skoleelev.

Da ringte telefonen i det jeg sjekket bussen for gjenglemte ting.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Min driftsleder Linn ringte og sa: – Hei, det er Linn!

Vi småsnakket litt og det viste seg at ho og tre damer til var på Vegårshei for å se vårt depo.

Jeg spurte om de ble der til jeg kom ned, noe hun tvilte på – siden de var på reise fra depo til depo.

Klart jeg hadde forståelse for det, men jeg levde jo i et håp om at jeg kunne rekke ned fra der jeg snudde bussen.

Vell fremme på plass i Myra her på Vegårshei for å parkere bussen min for dagen – der var både Linn og de tre andre.

Jeg ble veldig takknemlig for at de ventet de minuttene slik at jeg fikk hilst på dem alle sammen.

Tror ikke de vet hva det betyr, jo de her vet det, men det betyr veldig mye for meg som bussjåfør å få tilgang på de som jobber i ledelsen.

Her tror jeg at jeg snakker for alle sammen.

Avstanden mellom oss ute i feltet og med de på toppen blir ikke så stor da.

Jeg må bare få sagt: – Tusen takk gode kollegaer – for tiden vi fikk sammen den dagen og for samarbeidet vi har her i Boreal!

Dette er noe flere bedrifter burde legge inn som en fast rutine i sine selskaper.

– Vi er ikke bedre enn det svakeste ledd! – sies det.

Jeg var kjapp med fotoapparatet da når de var her den 20. August 2025.

Bildet under er lagt ut med tillatelse fra dem alle fire.

Fv Driftsleder Øst Linn Thorbjørnsen, Driftsleder Vest Monica Titlestad, Operativ Hr ansvarlig Anne Gotehus og Driftsleder Arendal Jenny Marie Sundsvold Lindstøl.

Dette var et besøk som jeg vet flere av oss bussjåfører satte stor pris på.

Selvfølgelig er dere velkommen tilbake, både til pauserom og med meg i min hverdag i bussen.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Å kjøre buss er en drøm, et yrke jeg stortrives med.

De fleste dagene gir meg et eller annet nytt, nye opplevelser, gode samtaler.

Jeg får ta del i soloppganger og solnedganger, for i turnus har jeg jobbet både dagskift og kveldsskift.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Illustrasjonsbilde, tatt 08. Februar 2013 på vei ut fra Våje på Vegårshei.

På en av turene en tidlig ettermiddag nærmet jeg meg byen.

Da fikk jeg se en ung jente ligge tilsynelatende livløs på fortauet.

Jeg så der var en annen jente som passet på henne og gav henne omsorg og nærhet der i kulden.

Med min egen opplevelse friskt i minne så vet jeg at her kunne det være snakk om utvendig slag mot hode.

For min del den gangen bar det på en tur til Rikshospitalet og det ble til en operasjon for meg der, heldigvis en vellykket operasjon sådan.

Hadde jo tanker om at dette kunne være noe av det samme for henne, noe jeg ikke unner noen.

Jeg stoppet og parkerte i krysset, tok på nød blinken og gav beskjed til passasjerene om at dette kunne ta litt tid, men det fikk så være.

Jeg hadde ikke anledning til å bare kjøre videre.

Heldigvis var der liv i jenta.

Hun hadde slått seg på armen etter et fall på glatta.

– Du kan i alle fall ikke ligger her, for her blir du bare kald! – sa jeg etter at jeg hadde sett at hun var både tilregnelig og våken.

Jeg spurte om venninnen kunne følge henne hjem og be de hjemme se til om hun trengte mere hjelp.

Det ville hun, det ville de begge to.

– For du trenger vel ikke ambulanse? – spurte jeg.

Hun tørket tårer og svarte: – Nei, det trenger jeg ikke!

For meg var det en lettelse å se at det kun var armen som det hadde gått ut over – selv om det sikkert var ondt nok.

Dagen etter kom moren til bussen for å takke meg for at jeg hadde brydd meg, stoppet og hjulpet til.

– Skulle bare mangle om man ikke skulle stoppe når en person ligger tilsynelatende livløs nede på en snøkledd, kald og på et glatt underlag!

Hun lå som livløs der.

Det er jo en plikt å stoppe i slike tilfeller om noen lurte.

Alle kan gjøre noe når slike ting skjer, om ikke annet det å få tak i hjelp.

Da må man bare bruke den tiden som trengs.

Det ble ikke mye forsinkelse for min del på turen videre.

Jeg reiste i retur på rett tid med hensyn til bussavgangen der.

En lettelse for meg å kunne kjøre videre med et slikt utfall.

Det var godt å høre moren si: – Det går bedre med henne nå!

Jeg bad henne hilse hjem.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Den 11. August var det min tur til å få kjøre flaggskipet til Boreal.

Jeg har egentlig prøvd å unngå den bussen, for bussen er stor og tar mye plass.

Var redd for å skade den i byene, spesielt når man skulle snu i de små rundkjøringene i Arendal og i Risør by.

Illustrasjonsbilde tatt tidlig den 11. August 2025 under Arendals uka.

Det er jo mange år siden jeg kjørte så lange busser og til eldre man blir jo mer redd blir man.

Jeg var redd for å skade så fint og dyrt materiell, men det tok ikke lang tid før jeg følte meg vell bak rattet.

Det var og er ei nydelig vogn å kjøre.

Bakenden med sving på boggien fulgte like lett som den bussen jeg kjører til daglig.

Ekstra stas var det å få prøve seg litt på det kaoset nede i by-gryta under Arendals uka, men alt gikk fint.

Gledelig var det å treffe så mange hyggelige mennesker ombord.

Kanskje ekstra stas for meg når jeg traff noen av de som var mine faste passasjerer da jeg var stasjonert i Risør – til og med navnet mitt ble nevnt ved ombordstigning.

Utrolig mange minner som dukket opp fra da jeg kjørte på de gamle traseene som i skrivende stund er tre år siden sist.

Tankene gikk også til de som jeg vet aldri kommer på bussen mer – til de som er gått bort.

Setet til dem stod liksom tomt – du vet mange har faste plasser.

Kunne nevnt dem med navn, det skal jeg selvfølgelig ikke gjøre, men de “dukket” opp for meg i det sola steg opp på himmelen, sjøen lå stille.

Takknemlig for de gode samtalene vi fikk.

Her sitter jeg i førerstolen på en 15 meter Yutong. Bilde er tatt i Risør 11. August 2025.

En rolig og fin start nede ved Tollboden i Risør 11. August 2025.

Så var og er det alltid hyggelig å få treffe de kollegaene som jeg sjelden ellers treffer.

Kunne sitte der å dele gode samtaler og latter i felles pauserom – det er krydder i hverdagen, man føler seg rett og slett inkludert.

Det er heller ikke hver dag jeg treffer kollegaer fra vaskehallen, kontoransatte og personer fra ledelsen og som tok seg tid til noen ord i pauserommet.

Veldig hyggelig.

Det var en opplevelsesrik dag for meg på mange måter.

Nå går vi inn mot en helg.

Selv skal jeg passe tre stykk barnebarn og skape gode minner med dem.

Så er det Vegårshei-dagene denne helgen, kanskje ser jeg deg der?

Uansett så ønsker jeg deg som leser en fantastisk god og innholdsrik helg der du er.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Dagen hadde vært stort sett veldig god på alle måter, alt hadde liksom gått på skinner.

På et busstopp kom der på ei dame som jeg først trodde jeg dro kjenselen på, men som senere viste det seg å være en annen.

På ankomst spurte jeg om hun skulle videre opp til krysset og med følgene spørsmål:

– Bor ikke du i det huset på høyre side?

– Nei, det er min søster som bor der! – fikk jeg til svar.

Det var ikke første gang at noen hadde tatt feil av de to søstrene – for meg var det en liten trøst.

En bekreftelse på at jeg lett hadde tatt feil av de to, men de var så utrolig like å se på – i alle fall når de ikke stod ved siden av hverandre.

– Jeg skal opp til min søster nå, for der skal vi møte presten og alle de andre i familien, for mamma har nettopp gått bort!

Illustrasjonsbilde

I noen sekunder ble det helt stille.

Moren var ikke så gammel og jeg kunne se at dette var en tung dag for henne.

Det å få en slik beskjed, det å se hennes reaksjon på min kondolanse det var helt spesielt for meg.

Hun hadde kommet langveis fra og var her kun i dette ærend slik jeg forsto det.

Jeg ble påminnet om at livet er skjørt kan du si.

Selv om solen skinte og dagen ellers var bare helt topp for min del – så er det ikke en selvfølge for alle.

Å kjøre derfra med bussen videre fikk tankene i gang om hvor viktig det er å sette pris også på de små detaljene i hverdagen.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg skulle til å kjøre en av bybussene.

I selve byen fikk jeg se en av mine faste passasjerer.

Jeg har hatt mange gode samtaler med han opp i gjennom årene.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Han kom bort til meg og spurte så fint om han kunne få lov til å bli med meg på første tur.

Illustrasjonsbilde tatt i Tvedestrand 28. Juli 2025.

– Vær så snill, la meg få lov! – spurte han så fint – ja, nesten som om han ikke trodde det gikk an.

– Klart du kan bli med! – svarte jeg.

Det var som om hele ansiktet hans lyste opp.

Mannen gikk inn, dro månedskortet sitt gjennom kortleseren i bussen og satte seg langt bak.

Jeg tror ikke det var hans dag denne dagen.

Han så rett og slett litt sliten ut for å være helt ærlig og det virket som om han ikke ville være til bry, noe han absolutt ikke var.

Da alle de andre var gått av, bussen var tom og vi skulle kjøre ned igjen mot byen skrudde jeg opp musikken litt.

Jeg vet at han likte fin musikk, jeg tenkte på å glede han litt de få meterne som var igjen av turen.

På grunn av den fine musikken og fordi at bussen da var tom – kom han tumlende frem igjen.

Da sa han noe som gjorde inntrykk på meg:

– Du, jeg skulle hatt med meg en termos med kakao og noe å spise, for jeg kunne vært med deg hele dagen, Alf Otto!

Det var et stort kompliment å få.

– Har du lyst til å bli med meg på neste bybuss også?

Han var ikke sen med å svare: – Ja! – på den invitasjonen.

Vel fremme i byen etter andre runde rundt byen skulle han til å gå ut, men før han forlot meg sa han:

– Dette var en opplevelse!

Han takket for turen, han takket for den fine musikken og jeg kunne se han var rørt og beveget i det han gikk ut.

Så lite som skulle til for å glede en person.

Noen vil kanskje si: – Hvorfor tar du med deg personer runde på runde, att og frem?

Jeg tenker at: – Tenk så lite som skal til for å glede et medmenneske!

Mange er ensomme og har lite og kanskje ingen venner – prøv å sett deg inn i en slik situasjon!

Jeg tror vi alle har behov for å ha noen å snakke med i hverdagen.

Hos meg er alle velkommen ombord på bussen når de har eller skaffer seg en gyldig billett.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Normalt så lar jeg meg ikke stresse i trafikken.

Jeg pleier å si: – Jeg kommer så fort jeg kan! – og det innebærer også å kjøre etter forholdene.

Noe jeg ønsker å ta opp i dag kan nok oppleves som om jeg i dag er litt irritert – det er jeg ikke.

Illustrasjonsbilde. En rullestolbruker jeg kjørte til et bryllup 21. Juni 2014.

Det er ikke slik ment, men jeg må av og til få lov til å si litt i fra, eller hva?

Jeg skulle gjerne hatt et bedre samarbeid i trafikken til tider.

Noen skal forbi bussen for enn hver pris – vedkommende her skulle inn på første vei til venstre rett etter.

Det betydde at jeg med stor buss måtte bremse opp, bortkastet forbikjøring og faremomenter ved den slags kjøring.

Så unødvendig oppbremsing for meg med stort og tungt kjøretøy – full av skolelever og andre passasjerer.

Jeg har også stått på en sidevei for å kjøre videre mot venstre og der biler fra venstre ikke slapp bussene ut – enda de kort tid etter min sidevei allikevel måtte stoppe for skoleelever i et kommende fotgjengerfelt og motgående biler fra min høgre side allerede stod på vent.

Der kunne bussene på en enkel måte kjørt ut, en etter en, men nei da, det gikk ikke.

Hadde de sjåførene i de bilene fra venstre lest trafikkbilde litt bedre – hadde de slått to fluer i en smekk.

Da hadde de stoppet 30 meter føre min sidevei, latt bussene kjøre ut og samtidig fått skolelevene trygt over veien i fotgjengerfeltet som var litt lengre fremme til høgre for meg.

Dette oppdaget de for sent og jeg og bussene bak meg måtte vente på hele køen fra venstre hadde kjørt, enda det var klart i kjørebanen jeg skulle inn i.

For fra høgre hadde de stoppet opp naturligvis.

En siste ting: – Husk å slippe ut bussene som blinker ut fra ei busslomme når du er i ei 60 sone eller lavere!

Det gjelder også utenfor tett bebygd strøk.

Kjør forsiktig, det kan også koste deg dyrt å kjøre for fort.

La oss hjelpe hverandre frem i trafikken, da blir alle fornøyde.

God helg.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Tiden for avgang nærmet seg.

Ombord hadde jeg med en ung gutt som til tider er ganske slagferdig om jeg skal si det selv.

– Tror vi får kjøre! – sa jeg og startet opp bussen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

– Jau! – sa gutten og det ble stille.

Illustrasjonsbilde. Her har jeg henta den første bussen for meg til Boreal før anbudet startet her i mitt distrikt. Bilde er tatt 30. Juni 2024.

Ordet “jau” ble for meg liksom et ord som ikke helt passet og jeg måtte smile litt.

– Ja, det var jo også et ord – i mangel av noe annet! – sa jeg til gutten som begynte selv å le.

Det virket som om han selv også synes det bli litt rart å bare svare “jau”.

Jeg liker slike som får meg på godt humør.

Så fint at vi kan dra på smilebåndene sammen, ja det gjør min arbeidsdag så utrolig godt.

Det er ikke alltid det skal så mye til, et smil kan glede mer enn du tror.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg hadde med meg en kar som har dame i byen.

Han besøkte henne ofte, ofte ble det buss bort for å besøke henne.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Illustrasjonsbilde tatt ved Risør barn og ungdomsskole 6. Mai 2020.

Jeg har hatt han med meg mange ganger og vi har hatt mange fine samtaler opp igjennom årene.

Det jeg sa til han kunne jeg ikke sagt til hvem som helst – det vet jeg.

Etter en god og lang samtale spurte jeg:

– Skal du fri til henne i dag? – spurte jeg litt nysgjerrig.

Han svarte kort og lettfattelig på det: – Nei!

I samme pust fortsatte han: – Der var ikke mange på bussen i dag! – og så bakover.

Det var tydelig at han ikke ville snakke mer om det .

Jeg må presisere at også denne karen kjenner jeg godt.

– Der er ikke så mange på bussen nei, så det blir nok ikke kø hos gullsmeden! – sa jeg videre.

Jeg prøvde å få han inn igjen på sporet, men det ble ikke et samtaleemne videre, dessverre.

Tenk så gøy og fint det kunne blitt om det kunne blitt dem på ekte.

Jeg tror nok innerst inne så kunne han nok tenkt seg det selv også.

Uansett, så gikk praten fint videre, men da i andre temaer – inntil han gikk ut.

Han takket for turen og for praten vi hadde hatt.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto