Å kjøre buss er en drøm, et yrke jeg stortrives med.
De fleste dagene gir meg et eller annet nytt, nye opplevelser, gode samtaler.
Jeg får ta del i soloppganger og solnedganger, for i turnus har jeg jobbet både dagskift og kveldsskift.
Illustrasjonsbilde, tatt 08. Februar 2013 på vei ut fra Våje på Vegårshei.
På en av turene en tidlig ettermiddag nærmet jeg meg byen.
Da fikk jeg se en ung jente ligge tilsynelatende livløs på fortauet.
Jeg så der var en annen jente som passet på henne og gav henne omsorg og nærhet der i kulden.
Med min egen opplevelse friskt i minne så vet jeg at her kunne det være snakk om utvendig slag mot hode.
For min del den gangen bar det på en tur til Rikshospitalet og det ble til en operasjon for meg der, heldigvis en vellykket operasjon sådan.
Hadde jo tanker om at dette kunne være noe av det samme for henne, noe jeg ikke unner noen.
Jeg stoppet og parkerte i krysset, tok på nød blinken og gav beskjed til passasjerene om at dette kunne ta litt tid, men det fikk så være.
Jeg hadde ikke anledning til å bare kjøre videre.
Heldigvis var der liv i jenta.
Hun hadde slått seg på armen etter et fall på glatta.
– Du kan i alle fall ikke ligger her, for her blir du bare kald! – sa jeg etter at jeg hadde sett at hun var både tilregnelig og våken.
Jeg spurte om venninnen kunne følge henne hjem og be de hjemme se til om hun trengte mere hjelp.
Det ville hun, det ville de begge to.
– For du trenger vel ikke ambulanse? – spurte jeg.
Hun tørket tårer og svarte: – Nei, det trenger jeg ikke!
For meg var det en lettelse å se at det kun var armen som det hadde gått ut over – selv om det sikkert var ondt nok.
Dagen etter kom moren til bussen for å takke meg for at jeg hadde brydd meg, stoppet og hjulpet til.
– Skulle bare mangle om man ikke skulle stoppe når en person ligger tilsynelatende livløs nede på en snøkledd, kald og på et glatt underlag!
Hun lå som livløs der.
Det er jo en plikt å stoppe i slike tilfeller om noen lurte.
Alle kan gjøre noe når slike ting skjer, om ikke annet det å få tak i hjelp.
Da må man bare bruke den tiden som trengs.
Det ble ikke mye forsinkelse for min del på turen videre.
Jeg reiste i retur på rett tid med hensyn til bussavgangen der.
En lettelse for meg å kunne kjøre videre med et slikt utfall.
Det var godt å høre moren si: – Det går bedre med henne nå!
Jeg bad henne hilse hjem.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto
