De fleste var fint kledd – en utrolig god dag å være på jobb.
Flere hadde med seg gaver som de skulle gi til sine håpefulle der fremme på ankomst.
Tror alle sa “God jul” – enten da de steg ombord eller da de gikk ut av bussen – så var dette ord som ble sagt til og fra.
Da jeg kjørte gjennom byene kunne man se at flere hus hadde pyntet til jul.
Det var tente lys inne og fyr på peisen – for man så røk ut ifra pipa og flere hadde levende lys tent ute, mens andre var det som om huset var fraflyttet – mørkt og ingen røk å se ifra pipa.
Hadde en eldre mann ombord som skulle feire julaften helt alene.
Det virket som om dette var helt vanlig.
Han hadde ordnet seg ei juleribbe i år som stod å stekte i ovnen, og han sa at den var såpass stor at han hadde middag til flere dager.
Han hadde ingen å dele den med – ingen selskap på en julaften.
Før en av bussavgangene i dag kom en ung gutt bort til meg.
Jeg trodde han skulle være med, men det skulle han ikke.
Illustrasjonsbilde
Han kom bort kun i ens ærend for å ønske meg: – God jul!
Gutten ble stående å fremdøra for å prate litt før jeg måtte dra fra holdeplassen.
Jeg fikk inntrykk av at han var bekymret for fremtiden med hensyn til skole.
Han hadde vært mye borte, såpass at standpunktkarakterene muligens ikke ville bli gitt han grunnet dette fraværet.
Dette var for at han slet med å få sove om nettene og klagde på smerter og manglende oppfølging fra lege og med tilgang på riktige medisiner.
Fraværet var nå for stort, det så ut som om at skoleåret var spolert.
Jeg skulle ønske jeg hadde hatt et godt svar og en god løsning til han, i allefall i dag som det var julaften – bare som en enkel julegave.
På tross av denne usikkerheten så tok han seg tid til å ønske meg god jul når han fikk se meg der i bussen.
Det satte jeg stor pris på.
Han var på gråten da jeg skulle til å kjøre, for jeg så han hadde så lyst til å få fullført skoleåret.
Gutten hadde så lyst til å få seg dette fagbrevet og en fast jobb etter endt skolegang.
I dag hang dette i en tynn tråd og jeg kunne se han var preget av denne usikkerheten.
Man har lov å bli tankefull da.
Jeg får så ondt av de som sliter, men som virkelig vil noe.
Da jeg kjørte hjemover var himmelen klar og fin.
Jeg ble bare så tankefull på hvor forskjellig livet er for oss.
Noen suser igjennom livet som på en sky – som en dans på roser, mens andre har litt tyngre strabaser i sin hverdag.
For si som en sa: – Også denne tiden vil passere!
Det er litt godt å tenke på når en sliter litt i hverdagen – dette går sikkert over, dette vil også passere.
Kanskje ekstra viktig å ta vare på de gode tingene når man har det så greit, for også den tiden vil passere.
Det er når man er i medvind og livet føles lett og godt at tiden går fort – veldig fort.
Derfor tror jeg det er viktig å glede seg over, ta vare på både de små og store tingene i ens hverdag – detaljene liksom.
Da har man litt oppdrift og energi når motbakkene kommer.
I matpausen i dag valgte jeg å ringe til tre personer jeg snaut har ringt før – for å ønske dem blant annet god jul.
Tror det er viktig å bry seg litt.
De satte så pris på det alle sammen – personer jeg ikke har sett på lenge.
For alle liker å bli husket på, sånn er det vel for deg også?
Kanskje vi alle skulle bli flinkere til å ta en telefon og si: – Hei, hvordan har du det? – til noen som kanskje føler seg ensomme og litt alene.
Det var lett å merke at de satte pris på å bli husket på, for de takket og gav utrykk for at dette var koselig.
Jeg kan love deg at gleden var like mye på min side.
Fikk selv telefoner senere på dagen av andre, og det er så godt å høre målet på personer som betyr noe for en.
Da er man liksom ikke alene.
Spesielt nå midt oppi denne tiden der verden er preget av konflikter og nød, pandemi og mørke kvelder bokstavelig talt.
Jeg ble bare så takknemlig for at jeg selv har det så godt.
Bilde er fra Storbrua i Åmli kommune, tatt da jeg var på vei ut fra Gisletveit den 11.06.14.
Der oppe på Gisletveit henta jeg den første skolegutten på den skoleruta – en fin tur på alle vis.
Nydelig natur begge veier og tilgang på gode samtaler fra første stund.
Hadde jo med barn fra første til tiende klasse.
Det var alltid lystbetont å få kjøre den traseen – selv om en av og til måtte frem med kjettingene vinterstid.
En dag da vi kom til Ubergsmoen og flere skolebarn var kommet på – fikk jeg se en bil på motsatt side.
Jeg la merke til at sjåføren ville stoppe meg.
Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at ei av skolejentene i bussen hadde glemt sitt niste-skrin, for faren stod der ved sin bil og vifta med skrinet.
Da jeg stoppet sa jeg til den ene jenta ombord: – Din pappa står der på den andre siden, jeg tror du har glemt noe!
Faren kom over til der jeg stod med bussen og gav henne niste-skrinet i fremdøra.
Hun ble veldig gald, hun smilte fra øre til øre.
Etter at hun hadde satt seg og vi var i bevegelse videre fikk jeg høre fra en av guttene i baksete:
– Ikke bare kjenner han oss skoleelever, men Alf Otto kjenner “piskade” våre foreldre au!
Det var nok ikke meningen at jeg skulle høre den setningen, men den setningen gjorde så godt, og den glemmes ikke.
Der er mange fordeler med å ha god kontakt med de man har ombord.
En gang skulle jeg hjelpe en person med sin koffert.
Skal jo ikke si hvilket kjønn det var, man skal jo ikke ha noen diskriminering her – men det er det kjønnet du tror, ja.
Kofferten så jo overkommelig ut med hensyn til både vekt og størrelse der den stod så fint, men i det jeg tok tak i håndtaket var det inntrykket slettet ut med øyeblikkelig virkning
Kofferten stod som skrudd i asfalten.
At det går an å få plassert noe så tungt i en vanlig koffert – skulle tro den var fylt med jern eller det som tyngre var.
Jeg kunne ikke dy meg – så jeg sa til vedkommende: – Jeg tror ikke du har glemt noe hjemme! – og smilte i det jeg tok sats og løftet den opp.
Heldigvis så er lukene på bussen såpass lave at det gjorde lastingen enklere.
Kofferten kom seg med til slutt.
Kunne ikke annet en å smile – heldigvis, det gjorde passasjeren også.
Håper bare ikke at vedkommende tok seg nær av det – det var isåfall ikke meningen.
Husker bare at en så tung koffert har jeg aldri i livet hatt med meg – hverken før eller siden.
Skal tro om det var en test fra en eller annen.
Skulle likt å vite hva den inneholdt, for den må den reisende ha fylt opp med det tyngste som fantes i hjemmet.
Å få kjøre buss på Vestlandet er bare helt fantastisk.
Opplevelsene står i kø for å si det rett ut.
Har til og med tatt turer tilbake på noen av de stedene vi besøkte med min privatbil i ettertid – for at min kone også skulle få del i dette flotte landskapet.
Bilde er tatt 27.05.07 – her jeg vi på vei ut med buss fra Osa til Ulvik i Hardanger
Fantastisk å kjøre nær vannkanten, se opp på de høye fjell og jeg fikk til og med oppleve blomstringen i Hardanger på en av turene.
Tror nok at de utenlandske turistene ombord fikk mange gode opplevelser når de fikk se denne flotte og storslåtte naturen Norge har å by på.
En sang som ofte ljomet i bussen var “Å Vestland, Vestland” – for guiden jeg hadde ville gjerne la våre passasjerer får høre den når vi kjørte langs de lange fjordene.
Denne sangen gjorde dette magisk – iallefall for meg som kunne språket.
Litt verre for de japanerne, men guiden hadde vel på forhånd tolket innholdet i teksten vil jeg tro.
Jeg var glad tolkene på de turene kunne enten norsk eller engelsk, for ellers hadde jeg nok blitt en smule i beit.
Trykk på linken under, så får du selv høre den.
Sunget av Sissel Kyrkjebø
Den sangen fikk en ny betydning også for meg, den passet så godt da jeg kjørte på nettopp Vestlandet – på de stedene.
Jeg kunne se og merke at mine utenlandske passasjerer var betatt av naturopplevelsene de fikk.
For de rigget seg til med kamera stort sett alle sammen, ja det ble mange gode stopp for filming og fotografering.
Man skjønner fort at man har et vakkert og godt land å bo i.
Blir så takknemlig for at vi får leve i fred, vi har det så godt på alle vis.
Spesielt når vi ser hvordan enkelte land sliter med krig, fattigdom og elendighet.
Da har man lov til å reflektere litt og kanskje bli flinkere til å være takknemlig for det man har.
Alle jeg møtte var på godt lag, solen skinte stort sett hele tiden.
Jeg er heldig som får være bussjåfør og som får treffe alle de menneskene og som kan få tilgang på så mange gode historier fra levd liv.
På vei til Risør måtte jeg stoppe i Grønningbakken, for se den himmelen.
Sola var i ferd med å gå ned.
Utsikten min fra mitt rullende kontor, Risør tatt den 06.04.19.
Trodde bussen var helt tom, men det var den visst ikke.
I bunnen av bakken kom det et stoppsignal, ups – jeg var visst ikke helt alene.
Men jeg tror han tenkte at jeg bare stoppet for noen som bare skulle over veien når jeg skulle ta dette bilde.
Jeg legger ved en YouTube-snutt også.
Trykk på linken om du vil høre denne sangen.
Denne melodien har betydd og betyr utrolig mye for meg, gitaristen er bare så flink.
Jeg er ikke god i engelsk, men det gitaristen sier og gjør før sin fremførelse av sin melodi er enestående.
Til og med jeg kunne forstå innholdet i hva han sa.
Jeg syntes denne kunne passe til dette bilde som jeg nå la ut.
Har så mange gode minner når jeg hører denne sangen.
Som en av mine passasjer sa om en annen artist – da fra et danseband: – Han er “fræsk”!
Det vil jeg påstå at Tommy Emmanuel også er om du hører på flere av hans verk som ligger ute på sosiale medier.
Du bør ha ro rundt deg og god tid om du skal få glede av denne video-snutten – ellers så får du kanskje ikke med deg alle poengene i linjene og mellom linjene.
Tommy Emmanuel-s video varer bare i snaue 7 minutter.
Det er helt normalt, men da er det ekstra viktig å fokusere på alt som kan gi en selv glede.
Bilde er fra turen rundt Krana i Risør, tatt 02.04.19. Jeg kan opplyse om at jeg stod helt stille da dette bilde ble tatt og jeg var helt alene i bussen om du lurte.
Blir så takknemlig for slike gullkorn som jeg får tilgang på slik som dette.
Det er med på å oppmuntre meg i min hverdag, pluss selvfølgelig de jeg møter på min vei er til stor oppmuntring.
Enten det er kolleger, passasjerer, sist men ikke minst min egen familie – jeg er takknemlig for dere alle.
Alt dette gir meg gode input i min hverdag.
Av og til er det viktig å sette fokus på alt som gleder.
Setter man fokus på det som bare er trist vil det fort kunne ta bort gleden og pågangsmotet i hverdagen.
Først for en selv, men det kan fort smitte over på de rundt en også.
Et tips: – Det kan også være lurt å velge å ta alt opp i beste mening!
Det vil kunne spare en for mye ergrelser og tankekjør.
Dette er tips og råd som jeg prøver å ta til meg selv også.
For jeg ønsker å ha glede og pågangsmot i min hverdag, og kanskje et smil og et “hei” til de rundt meg.
Det koster så lite, prøv så skal du se.
Du skal ikke se bort ifra at du får et smil tilbake.
