Enkelte har litt dårlig tolmodighet

De fleste som tar buss har stor forståelse over at bussen til tider kan være forsinket.

Det hender jo at veiene kan være fulle av mye trafikk.

Vi bussjåfører kan slite med snø, slapse og glatte veier.

Bare den delen øker passasjerantallet ombord, og krever mer tid for oss bussjåfører til å komme frem i tide.

Vi kan ha mange reisende som har sine behov med hensyn til billettering og bagasje.

Det oppstår ofte kø på grunn av tåke og dårlig sikt, og mange bilister senker da farten, ofte mer enn nødvendig.

En forsinkelse er som regel forårsaket av noe som har tilstøtt oss under vegs.

Men å få klage fra en av dem som er en del av selve årsaken til forsinkelsen, den er litt drøy.

Jeg opplevde det.

Da skal man holde tunga rett i munnen – for å ikke ta igjen!

Jeg kjørte nedover med ekspressen fra Oslo, og vi var flere busser i følge.

Illustrasjonsbilde

 

Der var såpass belegg sørover at vi måtte ha med hjelp i fra Oslo, altså ekstrabusser.

Passasjerene på den ene bussen var ikke billettert, og min oppgave fra trafikklederen var å gå hurtig gjennom den bussen også når jeg ankom til Fokserød.

Jeg gav beskjed over høgtaleren til mine egne passasjerer om at det ville bli en kort pause der, og at bussen min går videre etter 10 minutters stopp.

– Hver enkelt er selv ansvarlig for å være ombord igjen til den tiden! – var også en av mine setninger.

Problemet var at da de som ville ha seg en strekk var gått ut, oppdaget jeg at den bussen jeg skulle billettere – var ikke der.

Den som stod der var var ikke rett buss, og var ikke den jeg skulle billettere.

Pga misforståelse hos min kollega hadde den bussen jeg skulle billettere kjørt videre sørover, og der stod jeg å måtte ta en pause – en pause jeg absolutt ikke trengte akkurat der!

Men folk var gått ut, så den pausen måtte jeg jo bare ta.

Den ventetiden gikk utrolig sent.

Da de 10 minuttene var gått var jeg klar til å dra videre – veldig klar kan du si.

Men inne fra min buss fikk jeg høre at vi manglet en person.

Kan du tenke deg!

Hadde med en kollega i sivil som også kom frem til meg og bekreftet at en av passasjerene var ikke på plass.

Jeg lot som om jeg ikke hørte det, og fortsatte å la hjulene rulle forsiktig over parkeringsplassen, altså med lav hastighet.

Etter hvert kom denne passasjeren vi manglet tuslende ut fra bensinstasjonen, men beklaget ikke at jeg måtte vente på henne da hun kom seg inn i bussen min.

Lot som ingenting, øket ikke farten på trinnene en gang.

Fikk ny beskjed fra trafikkleder om at den aktuelle bussen jeg skulle hatt tak i skulle nå bli billettert av en annen kollega nede på Telemarksporten.

Vi kunne dermed ta innpå de andre.

Godt å ha dyktige trafikkledere som ordner opp mens vi sjåfører er ute i feltet.

Da vi kom frem til Harebakken, og denne dama vi venta litt på på Fokserød skulle gå av – fikk jeg høre fra henne: – Hvorfor er vi så forsinket?

Jeg svarte høflig: – Vi var noen stykker på reise i dag, og trafikken ut av Oslo gikk litt tregt på denne tiden!

Men hun avbrøt meg: – Da får dere sette opp ekstra busser, for dette er helt ille!

Du for et humør.

Jeg prøvde å forholde meg rolig med å si: – Vi var 4 busser i følge på denne avgangen, så det har vi allerede gjort!

Sa ikke noe om at hadde alle vært inne i bussen – og i tide, så hadde det hjulpet.

Hadde jeg bare kjørt i fra henne da hun somlet på bensinstasjonen hadde hun ikke fått med seg dette med forsinkelse i det hele tatt.

Da vi kom frem til Harebakken hjalp jeg henne med å finne hennes koffert i en av lukene.

Beklaget det hele med hensyn til forsinkelsen, klappet henne på skuldra og sa: – Nå får du gå hjem å trakte deg en sterk kopp kaffe, ha det så bra og velkommen igjen!

Da kom faktisk smilet hennes frem, og jeg fikk da høre: – Nå er jeg snart hjemme, sjåfør, nå går det fint!

Det var godt nok for meg, for da var hun fornøyd.

Kunne sagt mye mer til henne da jeg tok farvel, men tror det var og er lurest å ikke ta igjen i slike situasjoner.

Jeg hadde jo flere ombord som sikkert ville hjem, og helst på tiden.

Så ta tid til noen diskusjon var og er ikke så lurt etter en lang reise.

Da kan lunta være kort for noen og en hver, folk er trøtte og sultne.

Men jeg kan godt innrømme at når man er snill å venter på en person, blir ytterligere forsinket pga ekstra venting på grunn av denne personen, og får klage for en forsinkelse som hun selv var en liten del av, ja da hadde det vært fristende å si ens mening.

Eller gjort som enkelte andre bussjåfører ville gjort – bare kjørt!

Men hun kom seg hel hjem, og viste meg et smil jeg følte jeg fortjente.

Da ble jeg takknemlig, det var godt nok for meg.

Det er vel da det ordtaket her kommer til rette: – Når enden god er allting godt!


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Utdrikningslag, flyet fikk problemer

Jeg fikk spørmål om jeg kunne kjøre noen gutter en hel lørdag.

De skulle gjøre litt stas på en i gjengen, til en som skulle gifte seg helgen etter.

Måtte skaffe pris på buss, selv om jeg ikke fikk rede på hvor turen skulle gå.

Da jeg hentet guttene – bar det først til en veikro.

Der skulle de ha en god frokost, men kommende brudgom fikk ikke ta del i den.

Fordi han skulle ha en overraskelse noe senere på dagen, og da ville det være usikkert om maten ble værende i magen.

Han fikk på seg en hane-drakt, og mange snudde seg, glodde og flirte.

Bare den kosta mye å leie.

Videre bar det oppover mot en flyplass, og først da skjønte jeg hvor deler av ferden skulle gå.

Der hadde guttene leid inn et fly og en pilot – en som var godt kjent innen akrobatikk i fly-miljøet.

Først da på turen opp dit fikk kommende brudgom beskjed om hvorfor han ikke fikk frokost sammen med de andre.

Den frokosten kunne fort ha kommet opp igjen.

Men etter hvert mistet lederen i gruppa kontakten med flyet, og vi ble noe betenkt.

Oppe på flyplassen var der ikke noen akrobat-fly å se.

Alle så opp i lufta, vi lytta for å høre om vi kunne høre det.

Lederen i gjengen ringte igjen og igjen, men til liten nytte.

Piloten svarte ikke slik han tidligere hadde gjort.

Jeg tenkte jo mitt.

Men kort tid etter kom lyden av propellflyet, og flyet tok en runde over banen for deretter gå inn for landing.

Det ble et lettelsenes sukk for oss alle.

Da det ikke kom tilbake etter landing, flyduren ble borte – løp vi ut på banen for å se etter flyet.

Illustrasjonsbilde

 

Men flyet forsvant litt utenfor stripa i enden av rullebanen og kantret.

Jeg og flere av de andre sprang bort mot flyet, og spurte piloten om hva vi kunne gjøre, eventuelt hjelpe han med.

Men piloten hadde sine prosedyrer ved slike uhell.

– Dere kan lite gjøre! – sa han.

Piloten blødde litt i fra armen, men også det ville han ordne opp i selv.

Han kunne fortelle at han hadde mista noe av bremseeffekten og måtte bare ta en skarp sving for å få farten ned.

Men det ble gjort med en for høy fart, og ulykken var et faktum.

Den planlagte akrobat-flyvningen ble det ikke noe av.

Vi var alle glade for at dette gikk bra med piloten.

Kun litt skader på flyet.

Hva gjør vel det, bare det gikk bra med piloten.

Jeg tror nok at brudgommen var nok glad for at de planlagte akrobatikkene i det flyet som hadde sviktende bremser ikke ble noe av.

Bare så dumt at han ikke fikk med seg frokosten – slik som alle de andre hadde fått ta del i tidligere på dagen.

For nå kunne han jo beholdt maten liksom, ingen fare for at den skulle komme opp igjen.

Turen gikk videre til ei av byens store bruer for rappellering.

Vil tro at det også hadde sin pris – med tanke på leie av utstyr og sikkerhet.

Pluss noen kroner gikk vel også til båter og mannskap som lå under for å ta i mot.

Når også dette var over – gikk turen til slutt inn for en god middag i en av byens gode restauranter.

Da smakte nok maten godt, spesielt for den kommende brudgommen vil jeg tro.

Der var mitt oppdrag som bussjåfør over.

Jeg returnerte til parkering og rydda og vasket bussen.

Denne karen fikk en utrolig spenstig, dyr og innholdsrik gave fra sine venner.

Ekstra koselig var det for meg når jeg selv kjente flere av deltagerne og den kommende brudgommen.

Mye latter, glede og god stemning hele tiden.

Jeg kjører gjerne slike turer igjen.

Gode minner.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Bekymret over om alt ble overført

Av og til hender det at de nye plastkortene slutter i virke.

De kan bli skadet på en eller annen måte, for eksempel på grunn av feil oppbevaring.

Ei eldre dame hadde et slikt plastkort, men det var ikke lesbart lengre i våre maskiner.

Jeg tok det inn og gav henne et nytt kort, et såkalt verdikort.

Det nye kortet var den gangen verdt 50 kroner i seg selv.

Nå hadde hun iallefall et kort som kunne oppdateres, og ny verdi kunne legges inn slik at hun fikk betalt for sin tur.

Hva som eventuelt lå igjen av verdi på det gamle kortet kunne ikke jeg gjøre noe med.

Illustrasjonsbilde

 

Da hun fikk høre at det var bare de på kontoret som kunne få overført eventuell saldo fra det gamle kortet – spurte hun meg:

– Får jeg da overført den ene krona og de sytti ørene som ligger igjen på mitt gamle verdikort?

– Det gjør du helt sikkert! – svarte jeg.

Da er de oppdaterte på sin økonomi – og det i detalj, men det sa jeg ikke til henne.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Fikk billett, men skulle ikke være med

Det er litt stas synes jeg når jeg har mange passasjerer ombord og bussen blir fullastet før avreise.

Men jeg liker ikke å kjøre i fra noen, for alle vil frem og det i tide.

En av dem som stod der en dag hadde kronene lagt ned i en brødpose, og bad meg som sjåfør om å telle opp nok penger til dagens billett.

Illustrasjonsbilde

 

Det er jo tillit.

Jeg gjorde jo det, men det tok jo sin tid kan du si.

Men når vi da var klare til å reise, alle var vel ombord – til og med bare et par minutter over tiden – da spurte han med pengene i brødposen: – Kan du være grei å gi meg pengene tilbake, jeg skal ikke være med allikevel!

Det var forfriskende og flott, det var nesten så en måtte smile.

Kunne hatt lyst til å ha sagt noe der og da, men vet at man tjener mest på å tie still.

Bruke såpass lang tid på å telle kronestykker og så skulle ikke personen være med allikevel.

Da skjønner man at det kan være en grunn til at vi er forsinket i blant.

Jeg fikk makulert billetten – og det i tide.

Har passasjerene kort eller pengene klare ved ombordstigning – er mye gjort.

I denne saken her så var det ikke så galt at det ikke var godt for noe.

Jeg gav han sedler tilbake, og ble glad for all veksel jeg fikk beholde.

Kronestykkene kommer alltid godt med.

Gjerne ha de få kronestykkene også klar når du skal betale for din billett.

Da hjelper vi hverandre med å komme frem i tide.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Falt over ende

Enkelte ting burde jeg nok ikke skrevet om, men jeg vil jo være åpen og ærlig her i min blogg.

Så da får dere del i litt flauser også.

Her er en av dem.

Jeg hadde litt hastverk med å rekke en korresponderende buss på Fianesvingen.

Stoppet på Nes Verk for å ta på ei dame, men hadde jeg ikke tid til en så lang en prat ved billettering.

Jeg spurte henne fint om vi kunne ordne billetten litt senere – slik at vi kanskje kunne rekke den andre bussen.

Illustrasjonsbilde

 

Hun gikk med på det, og i min iver så blinket jeg ut og kjørte.

Jeg skjønte fort at det å sette bussen i bevegelse var ikke så lurt, iallefall ikke før hun hadde satt seg.

For da hørte jeg bare et “Ohoooii” bakfra, og i speilen fikk jeg se at ho dessverre falt over ende.

Da var det bak og ta dama i hånda, få bedt henne om unnskyldning.

Fikk hjulpet henne med å få reist henne opp igjen, og fikk plassert henne trygt i et sete.

Noe så flaut, og tiden gikk.

Men jeg kan love deg, jeg lærte noe!

Ikke kjøre før de har satt seg.

Det gikk fint med dama, og hun hadde heldigvis stor sans for humor.

Ikke at dette var noe å le av, for det var det ikke – absolutt ikke!

Men hun tok det fint og hadde et godt humør.

Bussen rakk vi omsider, og alt gikk bra til slutt.

Ingen skader, men flaut – ja!

Jeg trøster meg med at dette er mange år siden, men jeg har ikke glemt hendelsen.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

En passasjer er gått bort

Jeg kom for kort tid siden hjem fra en tur til Paris.

Hadde en fantastisk reise med deler av familien.

En av dagene startet som vanlig med sol og fin temperatur, og alt så ut til å bli en fantastisk dag også denne dagen.

Da jeg stod der i Disneyland – tikket det inn en melding fra en av mine passasjer.

Beskjeden var kort og veldig lettlest – en av mine passasjerer var gått bort!

Jeg kjente dette gikk inn på meg.

Så ufattelig!

For han var yngre enn meg, og hadde liksom livet føre seg.

En livsglad person var nå borte, en som delte villig ut av smil, latter og glede på bussen.

Husker at han av og til kom bort til bussen i byen bare få å slå av en prat med meg – selv om han ikke skulle ut å reise.

Fikk mange koselige samtaler med han.

Jeg måtte gå litt for meg selv der jeg stod, for det er ikke hver dag man får slike meldinger i inn-boksen og mens man er på ferie!

På et annet vis så er jeg takknemlig for at jeg var på den listen som ble varslet og informert fra en av de som stod han veldig nær.

Jeg kjenner litt på tårene her mens jeg skriver, for det kunne ha vært meg!

Men jeg var heldig som overlevde, selv om årsaken var og er forskjellig.

Den historien om meg kan du lese om her: Mitt liv som sykemeldt.

Også på bussen tilbake til hotellet kom tankene igjen på denne koselige karen som nå er borte.

Et sete er liksom tomt.

Leddbussen vi tok fra Disneyland og tilbake til hotellet vår.

 

Lyser fred over hans gode minne.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Kan du spille noe fin musikk for oss

Jeg hadde laset opp i Kristiansand og var straks klar til avgang.

Illustrasjonsbilde

 

Da kom der inn to feststemte damer og som satt seg rett bak meg.

Den ene spør så fint om jeg ikke kunne spille litt fin musikk for dem.

Men siden dette var en buss med passasjerer og med ulike behov for å slappe av, så var ikke det så greit.

Noen ville kanskje jobbe litt via pc på turen, så jeg valgte å ha det litt rolig over høgtaleren.

Litt motvillig så skjønte de det.

For stillhet det kan alle forholde seg til – iallefall de fleste.

Men plutselig så ringte min mobiltelefon, og ringelyden min er en fin countrymelodi.

Da skal jeg si de våkna de damene.

De trodde et øyeblikk at jeg hadde gått tilbake på mitt ord, så de snudde seg og roper bakover i bussen: – Ohoi, nå er det fest gutter og jenter!

Men jeg kan love deg at introen til festen stilnet like fort som jeg besvarte den som ringte, selvfølgelig med handsfree – om du lurte.

De hadde iallefall et godt humør – inntil de sovnet.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Lik gps

En innretning som gps er veldig greit å ha når man kjører tur.

Den beregner jo både ankomsttider og hvilken vei som er greiest å kjøre.

Man bør ikke stole blindt på den når man kjører stor bil, for da kan man havne litt feil i terrenget kan du si.

Men som en bekreftelse på ens magefølelse så er det et fint verktøy å bruke.

For å kunne gi en tid til eventuelt et hotell og kjøkkenet der, beregne tid til ferje og når vi er hjemme for de som eventuelt skal hente.

Ofte skal den bussgruppa en kjører ha varm-mat, og passasjerene vil jo helst som alle oss andre ha maten varm.

Da er det greit med gps, spesielt når man ikke har vært der før.

En av de mannlige passasjeren fulgte spent med på min gps og mine tider jeg gav blant annet hotellet for ankomst.

Da jeg flere dager senere traff kona til denne mannen igjen – hadde hun med seg en pose og hun sier: – Takk for sist, Alf Otto!

– Vet du hva jeg har kjøpt?

Rakk ikke å tenke før hun svarte og viste meg oppi posen.

Og hva som lå der?

Det kunne jo vært hva som helst.

– Jeg kjøpte lik gps til mannen min – lik den du har, Alf Otto!

Illustrasjonsbilde

 

– Han ble så begeistret over din gps, den som du hadde i bussen på turen!

Koselig når en opplever slike fornøyde mennesker i hverdagen.

Nå er min gps avleggs og må byttes ut.

Den lar seg ikke oppdatere lengre.

Men den har vært til stor glede – både i jobb og på ferieturer i inn og utland.

Til og med i USA har den gjort sin misjon.

13 år på veien har det blitt.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Speedvairen hoppet av

Jeg kom ut på E-18 og kjørte den gangen en av de bussene som hadde midtstolpe i frontruta.

Dette er mange år siden, men husker det fremdeles veldig godt.

Illustrasjonsbilde. Er ikke sikker på om det var denne bussen jeg hadde dette problemet med.

 

Det var en gammel buss, og ikke en buss av dagens standard akkurat.

Plutselig ville ikke bussen lystre lengre når jeg tråkka ned speed-pedalen.

Bussen gikk kun på tomgang liksom.

Jeg fikk heldigvis stoppet i ei busslomme, og var takknemlig for at jeg ikke ble stående i selve trafikken.

Heldigvis hadde jeg også da med meg litt verktøy.

Jeg krøp under og fant både vaieren og stedet der vaieren skulle sitte.

Fikk skrudd dette på plass, og var takknemlig for at det lot seg fikse såpass enkelt.

Ikke hver dag man må gjøre slike oppdrag i pen-skjorta og med passasjerer ombord.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto