De fleste som tar buss har stor forståelse over at bussen til tider kan være forsinket.
Det hender jo at veiene kan være fulle av mye trafikk.
Vi bussjåfører kan slite med snø, slapse og glatte veier.
Bare den delen øker passasjerantallet ombord, og krever mer tid for oss bussjåfører til å komme frem i tide.
Vi kan ha mange reisende som har sine behov med hensyn til billettering og bagasje.
Det oppstår ofte kø på grunn av tåke og dårlig sikt, og mange bilister senker da farten, ofte mer enn nødvendig.
En forsinkelse er som regel forårsaket av noe som har tilstøtt oss under vegs.
Men å få klage fra en av dem som er en del av selve årsaken til forsinkelsen, den er litt drøy.
Jeg opplevde det.
Da skal man holde tunga rett i munnen – for å ikke ta igjen!
Jeg kjørte nedover med ekspressen fra Oslo, og vi var flere busser i følge.
Illustrasjonsbilde
Der var såpass belegg sørover at vi måtte ha med hjelp i fra Oslo, altså ekstrabusser.
Passasjerene på den ene bussen var ikke billettert, og min oppgave fra trafikklederen var å gå hurtig gjennom den bussen også når jeg ankom til Fokserød.
Jeg gav beskjed over høgtaleren til mine egne passasjerer om at det ville bli en kort pause der, og at bussen min går videre etter 10 minutters stopp.
– Hver enkelt er selv ansvarlig for å være ombord igjen til den tiden! – var også en av mine setninger.
Problemet var at da de som ville ha seg en strekk var gått ut, oppdaget jeg at den bussen jeg skulle billettere – var ikke der.
Den som stod der var var ikke rett buss, og var ikke den jeg skulle billettere.
Pga misforståelse hos min kollega hadde den bussen jeg skulle billettere kjørt videre sørover, og der stod jeg å måtte ta en pause – en pause jeg absolutt ikke trengte akkurat der!
Men folk var gått ut, så den pausen måtte jeg jo bare ta.
Den ventetiden gikk utrolig sent.
Da de 10 minuttene var gått var jeg klar til å dra videre – veldig klar kan du si.
Men inne fra min buss fikk jeg høre at vi manglet en person.
Kan du tenke deg!
Hadde med en kollega i sivil som også kom frem til meg og bekreftet at en av passasjerene var ikke på plass.
Jeg lot som om jeg ikke hørte det, og fortsatte å la hjulene rulle forsiktig over parkeringsplassen, altså med lav hastighet.
Etter hvert kom denne passasjeren vi manglet tuslende ut fra bensinstasjonen, men beklaget ikke at jeg måtte vente på henne da hun kom seg inn i bussen min.
Lot som ingenting, øket ikke farten på trinnene en gang.
Fikk ny beskjed fra trafikkleder om at den aktuelle bussen jeg skulle hatt tak i skulle nå bli billettert av en annen kollega nede på Telemarksporten.
Vi kunne dermed ta innpå de andre.
Godt å ha dyktige trafikkledere som ordner opp mens vi sjåfører er ute i feltet.
Da vi kom frem til Harebakken, og denne dama vi venta litt på på Fokserød skulle gå av – fikk jeg høre fra henne: – Hvorfor er vi så forsinket?
Jeg svarte høflig: – Vi var noen stykker på reise i dag, og trafikken ut av Oslo gikk litt tregt på denne tiden!
Men hun avbrøt meg: – Da får dere sette opp ekstra busser, for dette er helt ille!
Du for et humør.
Jeg prøvde å forholde meg rolig med å si: – Vi var 4 busser i følge på denne avgangen, så det har vi allerede gjort!
Sa ikke noe om at hadde alle vært inne i bussen – og i tide, så hadde det hjulpet.
Hadde jeg bare kjørt i fra henne da hun somlet på bensinstasjonen hadde hun ikke fått med seg dette med forsinkelse i det hele tatt.
Da vi kom frem til Harebakken hjalp jeg henne med å finne hennes koffert i en av lukene.
Beklaget det hele med hensyn til forsinkelsen, klappet henne på skuldra og sa: – Nå får du gå hjem å trakte deg en sterk kopp kaffe, ha det så bra og velkommen igjen!
Da kom faktisk smilet hennes frem, og jeg fikk da høre: – Nå er jeg snart hjemme, sjåfør, nå går det fint!
Det var godt nok for meg, for da var hun fornøyd.
Kunne sagt mye mer til henne da jeg tok farvel, men tror det var og er lurest å ikke ta igjen i slike situasjoner.
Jeg hadde jo flere ombord som sikkert ville hjem, og helst på tiden.
Så ta tid til noen diskusjon var og er ikke så lurt etter en lang reise.
Da kan lunta være kort for noen og en hver, folk er trøtte og sultne.
Men jeg kan godt innrømme at når man er snill å venter på en person, blir ytterligere forsinket pga ekstra venting på grunn av denne personen, og får klage for en forsinkelse som hun selv var en liten del av, ja da hadde det vært fristende å si ens mening.
Eller gjort som enkelte andre bussjåfører ville gjort – bare kjørt!
Men hun kom seg hel hjem, og viste meg et smil jeg følte jeg fortjente.
Da ble jeg takknemlig, det var godt nok for meg.
Det er vel da det ordtaket her kommer til rette: – Når enden god er allting godt!
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto