Disse tre, Arne, Evan og Daniel Hansen var ikke ofte å se samtidig.

Tror dette bilde er tatt i 2012 og tatt på min tidligere arbeidsplass i Moland Park, Arendal.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Arne, Evan og Daniel Hansen.

Rart å tenke på, men disse tre har alle vært i samme bransje som meg og samtidig.

Det var Evan (i midten) som i 1989 hadde runden med meg for å se om det var “liv laga” for meg til å bli bussjåfør.

Da kjørte vi en godkjent-runde i distriktet for å se om jeg hadde noe bak rattet å gjøre.

Han tok sjansen og siden har jeg holdt på med dette yrket sammenhengende.

Evan traff jeg her om dagen i Vegårsheihallen og han kunne fortelle meg at han begynte sin jobb på ADS (Arendal Dampskibsselskab) i 1963.

Da ble han billettør.

Han ble senere bussjåfør i året 1966 og var stort sett på turkjøring i fra året 1991.

Evan fikk 54 år bak bussrattet og 57 år i bransjen når han gikk av som pensjonist.

Det står det stor respekt av.

Daniel (til høyre) ble ofte kalt for “Far i huset”.

Han hadde jo de fleste busstidene og andre viktige opplysninger i hode og var litt over alt i systemet kan man si.

Det var ikke så sjelden at Daniel var å se med tre mobiltelefoner på seg – det kima godt rundt han til tider.

Jeg hadde han som trafikkleder selv når jeg kjørte enten på Kystbussen mellom Kristiansand og Sarpsborg, eller på Sørlandsekspressen mellom Kristiansand og Oslo.

Det er så godt når man har slike gode forbilder og som har så lang fartstid bak seg.

For meg blir det eksempler til etterfølgelse.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg har hatt et bilde lagret på min pc over lengre tid.

Bilde dukket opp igjen i skrivende stund og i dag tok jeg kontakt med mannen på bilde – det for å høre om jeg kunne bruke det i en blogg.

Det fikk jeg lov til, så dermed er dette skrevet med hans tillatelse.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Før jeg sier å hvem det er så vil jeg si at jeg har mye å takke denne mannen for.

Han stiftet jeg bekjentskap med for første gang i året 1989, for den sommeren ble jeg tilkallingshjelp i gamle ATS (Aust Agder Trafikkselskap).

Mannen og kollega er Lars Magne Tønnesøl.

Bilde er tatt hos Lars Magne Tønnesøl – der vi snakket blant annet om campingvogner. Året var 2012.

Lars Mage var trafikkleder og inspektør den gangen – en som jeg ringte til og spurte etter ledige skift i helgene sommeren 1989.

Fikk jo smaken på dette med å kjøre stort kjøretøy, frakte personer fra A til B.

Jeg skjønte at det å betjene og frakte mennesker var noe som gav meg stor glede – det var givende for meg.

Siden jeg har hatt en pappa og en bestefar som drev landhandel – så har det med salg lagt mitt hjerte nært – det har liksom lagt i blodet mitt.

Landhandel har blitt drevet i flere generasjoner – jeg har ikke solgt melk og brød, men billetter og busskort.

Jeg har for min del fått gitt informasjon om rutetider og priser – felles for oss er at vi betjener kunder.

Det å få kontakt med mennesker på denne måten likte jeg – siden har jeg fortsatt med det.

Treffer veldig mange koselige mennesker i min hverdag som bussjåfør.

Jeg er glad for at jeg har hatt slike som blant annet Lars Magne – som har turt å slippe meg til og som har gitt meg en slik tillit.

For det er vel den mest verdifulle lasten en person kan frakte, det er tross alt levende mennesker vi har med oss.

Sist, men ikke minst – vi hadde mye penger til tider i våre bussvesker, en tillit i seg selv når en steller med penger.

Det kan jeg innrømme nå, for nå er den tiden med mye penger i bussveska over.

Nå betales det meste med kort og i app på mobilen.

Uansett, så har vi som bussjåfører et stort ansvar for våre reisende og våre arbeidsgivere.

Ansvaret bærer jeg selv med stor respekt og med stor takknemlighet.

Jeg er takknemlig for alle de som har gjort det mulig for meg å bli bussjåfør.

Lars Magne var en av dem som aller først var min trafikkleder.

I skrivende stund er Lars Magne nå skole-bussjåfør.

For meg gjenspeiler det trivsel i yrket – for han har vært i bransjen i over femti år.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg vil gjerne fortelle litt til fra samtalene med lensmann, Per.

Som jeg sa i et tidligere blogginnlegg forrige helg så satt han ofte på med meg nedover til byen.

Han satt ofte foran hos meg og vi kunne få mange gode samtaler på turen nedover.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Dette er buss med intern nr: 137 som jeg ofte kjørte i helgene da jeg kjørte i Telemark Bilruter. En MAN fra år 1993 – god å kjøre.

Jeg blir ydmyk når en person som han forteller litt fra sin hverdag, både som medmenneske og som politi.

Per fikk oppgaven med å sitte bak hos en fange som skulle transporteres til Skien kretsfengsel.

Fangen hadde ikke så mye godt å si på turen.

Politietaten fikk sitt pass påskrevet, både inne i boka og utenpå – det var liksom banning og gørr som kom ut av den munnen.

Jeg vil tro at lensmann, Per kunne hatt lyst til å ta et hardt grep om han og sagt noen ord til hans fornuft.

Man skal ha visdom og stor tålmodighet når slike folk skal hanskes med.

Når fangen var vel fremme i sin ventende celle og døra skulle låses fikk lensmannen en setning som var uventa.

Da sa fangen: – Jeg ønsker deg god tur tilbake, Per! – og gav Per tommel opp.

Det var som han takket for turen, for samtalene og for tålmodigheten til Per.

Fangen var rolig, det var liksom ikke den samme opprørske personen som nå gikk bak lås og slå.

For meg ble dette også en historie til ettertanke.

Jeg håper jeg også kan vise den type ro og omtanke som lensmannen gjorde i min hverdag.

Ikke alle er fanget og skal til et fengsel, men der er nok de som er fanget i feil selvbilde og sliter med usynlige ting i hverdagen.

Av og til kan et smil og et “Hei” fra deg og meg være med på å oppmuntre den man har rundt seg og som kanskje sliter, som kanskje er fanget i sin egen celle.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg hadde lensmannen ombord.

Han satt rett bak meg da jeg kjørte nedover og det hendte ofte at han valgte å sitte der på sine turer ned mot byen.

Jeg må innrømme at lensmann, Per kjente jeg godt også på den tiden og turen nedover fikk vi ofte muligheten til gode og dype samtaler.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Der er en historie som jeg ofte tenker på – en historie som Per fortalte meg den gangen jeg kjørte på Telemark Bilruter.

Buss 56 til Telemark Bilruter som jeg fikk fra den var ny i 1990. Her laster jeg opp varer og passasjerer ved den gamle rutebilstasjonen i Arendal. 

Dette er lenge siden, men historien dukker stadig opp hos meg – egentlig utrolig at jeg ikke har blogget om det før.

Lensmann Per var på et kristent møte i bygda og der var det en eldre mann ved navn, Børrulf.

Jeg husker selv Børrulf fra jeg var guttunge.

Børrulf hadde en veldig iver til å formidle sin tro gjennom tekst og melodi og tok ofte frem sitt trekkspill for å formidle dette for andre.

På dette møte som Per fortalte om fikk han en tanke om å gå bort til Børrulf.

Per ville takke Børrulf for hva han betydde for han selv, og som lensmann for hva han betydde for sine sambygdinger.

Lensmann Per sa noen fine og velvalgte ord til Børrulf.

Kort tid etter skulle Børrulf gå på talestolen for å holde en kort appell.

Børrulf avsluttet med ord som dette: – Jeg er så glad for at jeg er på vei til Himmelens land!

Etter velvalgte ord fra både levd liv og fra den hellige Skrift gikk Børrulf ned for å sette seg tilbake på sin plass.

I det han satte seg gikk han rett inn i evigheten.

Det ble nok en tale i seg selv.

Både for Per som lensmann og for de som var der vil jeg tro, men ikke minst for meg som bussjåfør som fikk tilgang på denne historien og opplevelsen via Per.

At en person som Per var villig til å benytte muligheten til å takke – og at det skulle bli noe av det siste Børrulf fikk høre før han gikk bort – helt fantastisk rett og slett.

At Per som lensmann ville fortelle dette for meg var bare så fint og til ettertanke – i allefall for meg.

Jeg er takknemlig for slike samtaler på bussen.

Livet er fint, men også skjørt – lite vet man om morgendagen.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto