“Trine” går i femte klasse og dette var hennes første tur i min buss etter endt skoleferie.
– Jeg har fått meg kjæreste! – sa, “Trine” stolt i det hun satte seg foran på første rad.
– Hva heter han da? – spurte jeg og lot som om jeg tok det veldig seriøst.
– Det husker jeg ikke! – var svaret hennes.
– Å hjelp! – tenkte jeg.
Jeg regner med at hun får fatt i navnet hans etter hvert – man kan jo ikke huske på alt kan du skjønne.
Veldig koselig å få se skoleelevene og samtidig få tilgang på slike slagferdige ord og setninger igjen.
Mange av skolebarna har jeg har hatt med tidligere – gøy for meg å se dem igjen, men også fint å se noen nye små første klassinger som skal begynne på sine år i skolegangen.
Rart å tenke på at slik var det for meg også en gang – bare at vi slapp unna med ni år i grunnskole.
Illustrasjonsbilde, tatt ved Grenstølveien før avgang mot Vegårshei. 2. Januar 2026.
Vår bygd er ei lita bygd og her kjenner vi alle hverandre – fort å trø over.
Saken er den at jeg skriver jo ikke en blogg for å henge noen ut, langt der i fra, men det jeg skriver kunne selvfølgelig ha skjedd med alle som sitter på i min buss.
Jeg har jo flere historier som allerede er nedskrevet, men som ikke er posta enda og mine historier strekker seg fra hele min fartstid som bussjåfør.
Det vil si at det jeg skriver om fra “her om dagen” – kan ha skjedd da jeg startet som bussjåfør i 1989.
Ser du bilde og navn av en person har jeg innhentet både tillatelse og vedkommende har selv også lest igjennom mitt notat før selve postingen.
Er det om et konkret barn har jeg også innhentet godkjennelse til posting fra foreldre, så vet dere det.
Jeg følte bare at jeg ville orientere dere som eventuelt var bekymret.
Angående blogging så har jeg ved blogg-start i 2017 også innhentet godkjennelse fra både ledelse og fagforening.
Jeg sa til en kollega her om dagen at: – Noen vil vel mene at jeg tror selv at jeg er noe mer enn andre siden jeg blogger!
Da svarte han så godt: – Da kjenner de deg ikke, Alf Otto!
Jeg er så absolutt ikke bedre enn andre.
Leser du min blogg vil du også kunne se litt om mine flauser og tabber som bussjåfør.
Jeg for min del så har bloggingen vært og blir som en god terapi som startet da jeg gikk året uten mulighet til å kunne kjøre buss selv.
Året 2017 holdt livet mitt på å ende ut og jeg mistet førerkortet for både buss og lastebil.
Jeg har skrevet et eget blogginnlegg om det “Mitt liv som sykemeldt“. (trykk på linken om du vil lese det også)
Alle mennesker har etter det jeg forstår behov for å reflektere sine daglige inntrykk.
Noen skriver sanger, noen går tur i skog og mark.
Min måte er å skrive og for min egen del blir bloggen som å skrive en minnebok, en minnebok som andre kan eventuelt dra nytte av om noen skulle være glad i å lese gode historier.
Jeg synes at gode selvopplevde historier er for galt å bare ha for seg selv.
Etter at jeg sluttet i Risør har jeg både via andre og i personlige meldinger fått vite at jeg er savnet.
Det kan jeg love deg at det er koselig å vite – såpass ærlig skal jeg være.
Hadde vært ondt for meg å vite at alle var glad for at de endelig var kvitt meg liksom.
Så liker du å være med meg videre på mine verbale turer her så kan jeg love deg at blogging blir det.
For tiden blir de postet på lørdager, eventuelt dagen før eller etter dersom lørdagen er eller blir for travel dag for meg.
Skulle ønske at mine besteforeldre og mine foreldre hadde blogget i ord og bilder fra tiden de var yrkesaktive.
I ettertid ser jeg at jeg skulle brukt mye mer tid sammen med mine foreldre for å vite mer om de sin fortid i tjeneste.
Den muligheten har jeg dessverre ikke lengre.
Vil ønske dere en god helg, ta vare på øyeblikkene.
Denne gutten her var ikke spesielt god i engelsk og teksten gikk utrolig fort, for da sangen var ferdig sa han med seg selv:
– Den teksten gikk fort!
Jeg må innrømme at den mumlingen til denne gutten imens dette pågikk var som å høre på en munk som satt å messa – det var rett frem og veldig monotont.
Illustrasjonsbilde
Da var der en annen ung gutt som sa til han som hørte på musikk:
– Har du prøvd å ta ut det ene batteriet?
– Ja, kanskje det kunne hjelpe! – la jeg til og gutten smilte – egentlig et godt tips.
Da hadde vi andre rundt i allefall sluppet å høre på denne messingen.
Det virket ikke som om noe nådde inn til han som hørte på musikk og som var i sin egen verden.
Noe senere og i samtale med gutten ved siden av seg kom der en setning jeg ikke kunne unngå å høre.
Jeg må bare få flette inn – jeg tror han selv skjønte at denne teksten gikk litt vel fort – ja selv for han.
– Jeg kan saktens banne au for den saks skyld! – sa han som ikke fikk teksten og melodien med seg raskt nok.
Det skulle tydeligvis ikke stå på det – heldigvis så gjorde han ikke det.
Jeg oppfattet samtalen mellom de to unge guttene som koselig stort sett, men det er jo til tider litt plagsomt om noen går inn i sin egen verden og ikke tenker på de rundt seg.
Slik sett er det ikke bare barn som lar mobilen til og med stå på høyttaler når de er i samtale eller hører på en radio eller annen musikk.
Det er uansett fornøyelig når de unge er slagferdige og det er god stemning i bussen.
