Jeg har truffet mange forskjellige mennesker, fått mange koselige samtaler på mange av turene – det er jo en av bonusene for meg med å være bussjåfør.
Er det noe jeg også elsker med jobben min så er det å få gitt tilbake verdifulle ting som noen har mistet eller glemt ombord.
Det er alltid spennende å høre reaksjonen til den man ringer, for det er ikke alltid at de selv vet at gjenstanden jeg har tilhører dem.
Noen tar ikke telefonen av prinsipp når de ser at det er ukjente som “maser” på dem, men heldigvis så har mitt pågangsmot gitt resultater.
Et VISA kort kom til rette, det i seg selv var jo en god følelse å få gitt beskjed om.
Videre fant jeg en mobiltelefon som jeg strevde litt med å finne eieren på.
Mobilen var tydeligvis kjørt over siden den lå på asfalten og mobilen var helt død.
Dermed var et VISA kort som lå gjemt i etuiet redningen.
Da fikk jeg tak en slektning – for selve personen var ikke søkbar på nett.
Bestefaren tok til slutt telefonen og som igjen skulle gi beskjed til sin sønn om at mobilen var funnet til dattera der.
De håpet på at simkort og minnebrikke kunne reddes og takknemligheten var stor.
Gutten som da hentet selve mobilen hadde tatt med ei flaske vin som takk.
Jeg sa selvfølgelig at jeg skulle ikke ha noe for det, men gutten som var løpegutt for slektningene hadde ordre om å gi den til meg.
Takket høflig for den, selv om jeg ikke drikker hverken øl eller vin, men jeg kunne ikke være uhøflig heller.
Videre hadde jeg med ei eldre dame som savnet sine briller.
I det hun gikk av bussen nevnte hun dette.
– Jeg tror jeg har glemt lesebrillene mine på forrige buss! – sa hun.
Hun sa også navnet sitt tilfelle om de kom til rette og det bet jeg merke i.
Dagen etter fant jeg brillene i den parkerte bussen.
Etter mange forsøk på å ringe så tok den eldre damen også telefonen.
Vi avtalte tid og sted og på ankomst hadde hun med en konvolutt.
Også til henne sa jeg: – Jeg skal selvfølgelig ikke ha noe for det!
Hun svarte: – Det er bare et bilde! – noe jeg trodde på.
Større var overraskelsen da hun sa at brillene var arvet fra hennes egen bestemor.
Med andre ord så var de gamle og gjeve for henne.
På endestasjonen i pausen der for meg selv lå der også noen kroner sammen med et bilde av henne.
Pengene nevnte hun ikke da brillene og konvolutt ble overlevert.
Hun hadde et fantastisk fin håndskrift.
Se selv!
Jeg fjernet selve navnet og bilde bak kan dere ikke få se pga personvern.
Bilde henger nå på kontoret mitt som et fint minne.
Det er gøy når rett eier får sine gjenglemte ting tilbake.
Gleden for meg er like stor, om ikke større – selv om jeg ikke får noe for det – jeg gjør jo bare jobben min.
Alle ville likt å få det de har mistet tilbake – ville ikke du?
Jeg har ingen glede av å beholde noe som ikke rettmessig tilhører meg.
Gleden av å gi rett eier tilbake glemte og mista ting er en fantastisk god følelse.
Så har vi også det ordtaket som sier: – Ærlighet varer lengst!
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto
