Av og til kan man dra kjenselen på folk, har du som leser opplevd det?

En eldre dame kom inn på bussen en dag da jeg var på vei til Gjeving i Tvedestrand kommune.

Der var noe kjent med henne.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg trodde først at det kunne være en av helsesøstrene til barna våre da de gikk på skolen i Arendal, men det var det ikke.

Hun satte seg bak og en annen passasjer overtok samtalen og såpass at jeg kom ikke til med flere spørsmål.

Da denne passasjeren var gått av kom denne eldre damen frem igjen og ville prate med meg.

Det satte jeg stor pris på.

I den samtalen fikk vi begge klarhet i hvor vi hadde sett hverandre, for hun dro også kjenselen på meg.

Hun satt også inne med spørsmål.

Vi hadde begge endra oss litt i fra første gang vi så hverandre, men hyggelig at hun også kjente meg igjen – enda jeg har lagt på meg litt, fått litt skjegg og fått naturlig gråere hår.

Briller har jeg også fått, men det hindret ikke henne i å dra kjenselen på meg også.

Hun var faktisk en av mine daglige passasjerer i årene 1990 og 1991, så det ble jo en stund siden kan du si – i skrivende stund tretti seks år.

Jeg ble imponert da hun i samtalen spurte: – Kjørte ikke du kombiruta til Vest Telemark Bilruter?

Illustrasjonsbilde tatt i Ullared, Sverige den 20. Oktober 1990. Buss nr. 132 til VTB L/L.

På det spørsmålet svarte jeg stolt: – Jo, det gjorde jeg!

Du kan si der kom frem mange gode minner i samtalen med denne eldre damen.

Hun hadde også vært med meg flere ganger mellom Arendal og Kristiansand da jeg i nyere tid kjørte TIMEkspressen for Nettbuss Sør.

Hun skulle gått av i krysset inn mot Risøya, men valgte å bli med inn der og ut igjen – noe som jeg tok som et stort kompliment.

Det er da man skjønner at alder og kjønn spiller ikke noen rolle når man har noe felles å prate om.

Jeg er takknemlig for slike samtaler.

Fantastisk det å kunne mimre med personer som man har gode og felles minner med.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Av og til kan man virkelig lure litt.

Lure på om enkelte av de man møter i hverdagen har hatt god nok tid når de stod opp.

Et ektepar, et ungt sådan kom bort til meg i Risør for å spørre om litt busstider og det fikk dem.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg gav dem også opplysninger om bruken av appen til AKT – slik at de senere kunne få noen kroner i rabatt ved bruken av den.

Damen smilte og takket for det.

I det hun smilte fikk jeg se at leppestiften hun brukte rundt munnen hadde også blitt sjåga over på framtennene.

Framtennene lyste opp som to små bremselys.

Slik skulle det vel ikke være – skulle jeg sagt i fra?

Jeg gjorde ikke det, men jeg hadde hatt lyst.

Rart at ikke mannen hennes hadde sett det.

Illustrasjonsbilde ChatGPT

Videre må jeg fortelle deg en historie til som også er selvopplevd.

Den historien her er fra den tiden da rutebilstasjonen var der på baksiden av kommunehuset i Tvedestrand – så historien er fra noen år tilbake.

I Tvedestrand ved badeplassen var toalettet opptatt.

Jeg venta på tur og ut fra doen kom ei dame og ei lita jente ut.

Jenta sa: – Mamma, fikk du dratt ned i doen?

Jeg hørte moren mumlet noe svakt tilbake, men jeg kunne ikke høre hva hun sa.

De gikk begge videre ut døra.

Ut fra farten på dem så det ut som om at alt var ordna og klart for neste gjest som da var meg.

Jeg kan avsløre at det var det ikke, der var det ikke datt ned.

Da jeg var ferdig med mitt enkle ærend, videre vasket min hender – fikk jeg se at oppå holderen for tørkepapir lå der både en mobil og et par solbriller.

De foran meg må også hatt utrolig dårlig tid.

Jeg stod en stund i døra på vei ut for å se om jeg kunne se de som var føre meg, men de var ikke å se i mylderet av mennesker på stranden.

Så den mobilen og de solbrillene lot jeg bare ligge.

Håper bare at rett eier fikk sin mobil og solbrille til tilbake.

Av og til kan et par ekstra minutter med god tid være forskjellen på stress og en rolig hverdag.

Jeg vet hva jeg foretrekker.

Det ser ut til at god tid også kan være billigst – og gjøre livet enklere og lettere å leve.

En mista dyr mobil og dyre solbriller er sjelden gratis.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

En av mine passasjer har jeg over tid hatt flere koselige samtaler med, enten på vei til byen eller på vei hjem til der han bor.

Da jeg en dag kom til Grenstøl fikk jeg se at passasjeren igjen stod der å ventet på meg.

Han stod der ikke alene.

Selv sammen med andre som ventet så kunne jeg på avstand se tårer renne nedover hans kinn.

På det tidspunktet visste jeg ikke hvorfor.

Mannen kom inn og med svak røst kunne jeg høre han si i forbifarten:

– Jeg har vært i retten!

Mannen satte seg foran og jeg skjønte fort at det var et utfall i retten som ikke var lett for denne mannen.

Han var tydelig redd og trist.

Illustrasjonsbilde ChatGPT

Jeg spurte om han ville bli med til endestasjonen for videre prat – noe han takket ja til.

I slike situasjoner er det godt å ha noen å snakke med, få luftet ut det som ikke er greit.

Jeg tok jo det også som et stort kompliment at mannen ville bli med og dele en slik dyp samtale med meg.

Som dere vet så har ikke jeg svar på alt og jeg er ikke bedre enn noen andre, men jeg kan lytte der jeg sitter.

Det gir meg så mye det å få lov til å være et medmenneske i hverdagen.

Ikke at jeg skal stille med “nødnummer” og bli nedringt hele døgnet, men det å få lov å være der naturlig i min hverdag – det gir meg så mye tilbake.

Så vil sikket noen si: – Du skal være bussjåfør og ikke involvere deg i private ting med passasjerene!

Jo, det er sant nok, men hva jeg gjør i min pause eller på min fritid – det må hver enkelt få lov til å bestemme selv når noen selv ønsker å dele.

Blir jeg spurt om noe og jeg merker at personen som jeg kanskje kjenner litt fra før og som kanskje ønsker et svar eller mitt synspunkt på ting – ja da må man få lov til å gi en tilbakemelding.

Det er jo ikke slik at jeg oppsøker og spør hver enkelt når de stiger inn på bussen min:

– Har du noe på hjerte i dag? – liksom.

Samtalene må falle seg naturlig og selvfølgelig ikke i påhør av de andre om samtalen er for dyp.

Det skal jo absolutt ikke være en underholdning på andres bekostning.

Jeg vet at det å oppmuntre andre gjør at en blir glad og lettere til sinns selv.

Av og til blir ens egne problemer så mye mindre i samtale med andre – har du merket det?

Man får fokus på litt andre ting enn seg selv og sitt.

Jeg har verdens beste jobb.

Kan ikke alt der jeg kjører i min buss, men jeg kan lytte.

Det kan sikkert du også i din omgangskrets og i din hverdag.

Bare at en tar seg litt tid til en som kanskje er eller føler seg ensom kan gjøre hverdagen for den personen litt lysere.

Ta en telefon, gi et smil, et “Hei” – det kan redde dagen for den som får det.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg tror noen av passasjerene var glad for at hun gikk av.

– Hva mener du med det? – sier du.

Der kom på ei fin by-frue på bussen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi kom i prat og der må jeg innrømme at det var ikke så enkelt å komme til.

Hun kunne holdt foredrag og hun hadde en mening om det meste – denne by-fruen pratet nærmest på ut og innpust.

Illustrasjonsbilde fra ChatGPT

Da hun gikk av bussen dro enkelte av de gjenværende passasjerene et lettelsens sukk.

Den ene passasjeren sa: – Hun pratet i ett sett! – og så forskrekket bort på han andre som satt å bare gapet.

Jeg som bussjåfør var redd for å innrømme det, men det var ikke lett når den andre av de to dro i gang en høy latter.

Kunne ikke dy meg så jeg sa: – Henne skulle dere hatt som sjef!

Det virket ikke som om de hadde beholdt sin gode arbeidslyst da.

På turen tilbake samme dag sa han som lo høgest på morgenturen bort: – Det var roligere tur nå! – og han lo igjen.

Det var ikke godt å holde tilbake et smil da – han hadde tydeligvis ikke glemt henne.

Vi mennesker er forskjellig og godt er det.

Jeg vet bare at av og til kan det være lurt å høre etter om det man har på hjerte er av interesse for de rundt en.

Kanskje gitt muligheter for eventuelle spørsmål, kanskje hatt en toveis kommunikasjon i dette tilfelle?

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg har truffet mange forskjellige mennesker, fått mange koselige samtaler på mange av turene – det er jo en av bonusene for meg med å være bussjåfør.

Er det noe jeg også elsker med jobben min så er det å få gitt tilbake verdifulle ting som noen har mistet eller glemt ombord.

Det er alltid spennende å høre reaksjonen til den man ringer, for det er ikke alltid at de selv vet at gjenstanden jeg har tilhører dem.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Noen tar ikke telefonen av prinsipp når de ser at det er ukjente som “maser” på dem, men heldigvis så har mitt pågangsmot gitt resultater.

Et VISA kort kom til rette, det i seg selv var jo en god følelse å få gitt beskjed om.

Videre fant jeg en mobiltelefon som jeg strevde litt med å finne eieren på.

Mobilen var tydeligvis kjørt over siden den lå på asfalten og mobilen var helt død.

Dermed var et VISA kort som lå gjemt i etuiet redningen.

Da fikk jeg tak en slektning – for selve personen var ikke søkbar på nett.

Bestefaren tok til slutt telefonen og som igjen skulle gi beskjed til sin sønn om at mobilen var funnet til dattera der.

De håpet på at simkort og minnebrikke kunne reddes og takknemligheten var stor.

Gutten som da hentet selve mobilen hadde tatt med ei flaske vin som takk.

Jeg sa selvfølgelig at jeg skulle ikke ha noe for det, men gutten som var løpegutt for slektningene hadde ordre om å gi den til meg.

Takket høflig for den, selv om jeg ikke drikker hverken øl eller vin, men jeg kunne ikke være uhøflig heller.

Videre hadde jeg med ei eldre dame som savnet sine briller.

I det hun gikk av bussen nevnte hun dette.

– Jeg tror jeg har glemt lesebrillene mine på forrige buss! – sa hun.

Hun sa også navnet sitt tilfelle om de kom til rette og det bet jeg merke i.

Dagen etter fant jeg brillene i den parkerte bussen.

Etter mange forsøk på å ringe så tok den eldre damen også telefonen.

Vi avtalte tid og sted og på ankomst hadde hun med en konvolutt.

Også til henne sa jeg: – Jeg skal selvfølgelig ikke ha noe for det!

Hun svarte: – Det er bare et bilde! – noe jeg trodde på.

Større var overraskelsen da hun sa at brillene var arvet fra hennes egen bestemor.

Med andre ord så var de gamle og gjeve for henne.

På endestasjonen i pausen der for meg selv lå der også noen kroner sammen med et bilde av henne.

Pengene nevnte hun ikke da brillene og konvolutt ble overlevert.

Hun hadde et fantastisk fin håndskrift.

Se selv!

Jeg fjernet selve navnet og bilde bak kan dere ikke få se pga personvern.

Bilde henger nå på kontoret mitt som et fint minne.

Det er gøy når rett eier får sine gjenglemte ting tilbake.

Gleden for meg er like stor, om ikke større – selv om jeg ikke får noe for det – jeg gjør jo bare jobben min.

Alle ville likt å få det de har mistet tilbake – ville ikke du?

Jeg har ingen glede av å beholde noe som ikke rettmessig tilhører meg.

Gleden av å gi rett eier tilbake glemte og mista ting er en fantastisk god følelse.

Så har vi også det ordtaket som sier: – Ærlighet varer lengst!

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto