Kan jeg få bli med til endestasjonen og tilbake

Jeg hadde en dag en spesiell opplevelse på bussen.

Opplevelsen har jeg tenkt ofte på.

Og også på om jeg skal dele den eller ikke.

Hadde med meg en 17 år gammel gutt.

Fikk god kontakt med gutten, og han delte villig ut fra deler av sitt korte liv.

Han hadde avsluttet sitt skoleår midt i, dessverre.

Han var rett og slett skolelei.

Der er faktisk noen av dem.

Videre hadde han mye å fortelle og innrømte tidlig i samtalen at teoretiske oppgaver var ofte et slit.

Denne gutten likte mer å skru, drikke og ha det gøy.

Det som imponerte meg mest var at da han skulle til å gå av bussen – lurte han på om han kunne få bli med til endestasjonen og tilbake.

Han gav uttrykk for det var så koselig å prate.

Det tok jeg som et kompliment, og han ble med.

For meg er slike samtaler både fint å få oppleve, det gir meg så mye.

Den setningen har gått om og om igjen for meg i mitt hode: – Kan jeg få bli med deg til endestasjonen og tilbake?

Ikke hverdagskost.

Jeg så at denne gutten hadde så mye godt ved seg, utadvendt var han, ja en koselig gutt var det – i sin beste alder.

Selv om han var godt kjent hos politiet, fyllearresten, og i div slåsskamper – så var der noe hos denne gutten som gjorde sterkt inntrykk på meg.

Da vi kom tilbake – til der han egentlig skulle av – sa jeg bare til han at han måtte ikke gi opp drømmene sine.

Drømmene om fremtiden, og tanken på å gjenoppta utdannelsen sin var også noe jeg anbefalte han.

Anbefalte han også å sette seg delmål, delmål som er oppnåelige og er gjennomførbart.

Delmål er iallefall viktig for meg.

Kan liksom ikke ta på seg for mye når man satser.

Det er kanskje bare meg som har det slik?

Jeg setter iallefall pris på å få slike samtaler.

Ekstra gledelig var det når han sa at han ville gå på skole igjen til høsten, og fortsette der han slapp.

Et fint delmål i seg selv.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Hilste på en raner

Det var spesielt å få hilse på en raner.

Han satt inne for ranet, og permisjonen gikk ut den dagen kl 18.00.

Samtidig sona han en dom for narkotika, for bruk og salg.

I samtalen med han fikk jeg høre hvordan disse personene som var med på ranet ble fordelt på disse fengslene, og hvor mye hver enkelt fikk av straff.

Jeg blir ydmyk av å få en slik samtale.

Og jeg fikk sagt at nå må fortid være fortid, la hendelsene ligge bak.

Begynne å se fremover – med rene ark etter endt soning.

Der bor faktisk noe godt i oss alle.

Sørg bare for at en vandrer med de rette personene – spesielt i ung alder – der mange valg skal taes.

Denne gutten ville nå utdanne seg, fortsette der han slapp med hensyn til det, og få seg en fremtid som er verdt å leve.

En annen setning han sa og som kommer ofte om og om igjen for meg – og ble til ettertanke: – Det er rart, men Pappa har ofte rett når han formaner og advarer!

Det er litt å tenke på for oss alle.

Har selv hatt en pappa og en mamma som ofte hadde rett.

De kunne komme med gode råd og formaning, men også trøst.

Heldigvis hadde jeg ikke slike problemer som denne passasjeren min her.

Men tankene på at ens foreldre har rett, det er ofte sant.

De har tross alt levd et langt levd liv, rik på erfaringer.

Så jeg har vært heldig, som fikk vokse opp i et trygt og godt miljø.

Og som hadde foreldre som brydde seg om oss.

Da passasjeren gikk ut – kom den kjekke gutten med lanka og håndhilste til og med, takket for turen og forlot bussen.

Jeg ble takknemlig for hans valg nå.

Takknemlig for at fremtiden er der for oss alle.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

En blåveis

En eldre, men koselig kar kom inn på bussen en dag.

Han hadde klart å anskaffe seg en blåveis i sitt ansikt.

Det skjedde da han skulle ned i sin kjeller.

På tur ned – deisa han borti ei hylle.

For å beskrive sitt møte med hylla – formulerte han seg slik: – Hadde jeg visst om denne smerten på forhånd – hadde jeg grudd meg!

Det er ikke fint å le av folk.

Men når de ler selv – er det vanskelig å holde seg.

Det var jo en måte å si at denne karamellen kjente han.

Og ut i fra slik han så ut, så gjør han ikke dette igjen med det første.

Det holder med en blåveis om gangen.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

En slagferdig guttunge

Hadde jeg med meg to smågutter på bussen.

Vi kjørte forbi et jorde der en bonde kjørte i sin traktor.

På fleip sa jeg til dem: – Der var han! – og pekte utover, og som om jeg kjente han.

– Åh, hvem var det? – spurte den ene gutten litt nysgjerrig.

– Jeg har ikke peiling! – var mitt svar.

Jeg liker å tøyse litt også – om muligheten byr seg, og de rette personene er ombord.

Da kom det like kjapt fra den ene gutten: – Jo det var Tor!

– Så du kjente han?

Jeg ble jo litt nysgjerrig jeg også.

– Nei, men det var jo Trak Tor!

At det går an å få svart så slagferdig, og med samme mynt.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Mitt liv som sykemeldt

I dag har jeg lyst å ta deg med på en reise verbalt.

Gjennom ord og noen få bilder – skal du få se deler av hva jeg har fått oppleve i det siste året.

Det er en grunn til at jeg begynte med å blogge.

For det har vært som en terapi for meg i den siste tiden.

Jeg har fått god tid til å reflektere over livet, og mange gode minner har dukket opp.

Enkelte av de minnene er blitt delt her på bloggen min tidligere.

Den 13 januar i 2017 skulle jeg ut for å lufte Joy.

Det var sent på kvelden, og jeg så at hun var klar for å komme inn etter endt luftetur.

Det som skjedde var at jeg sklidde på glatta, og datt med bakhode rett i mot svallen, og ble liggende en kort stund.

Jeg merket at Joy var der, for hun slikket meg i ansiktet, hun skjønte at noe var galt med meg

Etter kort tid klarte jeg å stable meg på bena.

Jeg og Joy kom oss til verandadøra og videre inn i stua.

Jeg fikk med meg kona ut igjen – for jeg ville vise henne hvor jeg datt.

Deretter bar det inn igjen og vi fikk satt oss i godstolene – godt og varmt inne.

En utrolig hodeverk fikk jeg, og de alle første minuttene hadde jeg det veldig vondt.

Kona mi ble selvfølgelig urolig, og ville ringt legevakta.

Men jeg ville bruke min frihelg til å komme meg på, for jeg trodde selv at dette ville gå over.

Skal gjøre en lang historie kort.

Jeg kjørte buss i 3 uker etter dette fallet, dro til Thailand i 2 uker etter det igjen.

Men da jeg kom hjem igjen fra den Thailandsturen – måtte jeg oppsøke min fastlege.

For der var noe i hode som til tider gjorde veldig ondt.

Jeg må få sagt det at jeg satte aldri noens liv i fare, hverken mine busspassasjerer eller mine medtrafikanter.

For når jeg satt i mitt sete – enten i bussen eller i bilen – så var alt helt ok, stille og rolig.

Men i Thailand – i den andre uka av ferien, gikk jeg med på å prøve massasje.

Den behandlingen de utførte der – over nakke og skuldre, ble ikke noe greit for meg.

Den uka kunne jeg vært foruten!

For det ble bare så mye ondt, og til tider svimmel, spesielt når jeg reiste meg fort opp.

Det ble anbefalt der nede at jeg burde oppsøke lege.

Men siden jeg hadde legeskrekk, så var ikke det noe jeg ville utsette meg for.

Hadde mer enn nok om jeg måtte forholde meg til leger i Norge.

Der kan jeg iallefall språket, og der har jeg ev alle mine rundt meg om det skulle gå feil vei.

Ja, slik tenkte jeg.

Jeg kom meg omsider hjem, oppsøkte legen min og han rekvirerte en CT-undersøkelse.

Legen sa det på konsultasjonen at han trodde at dette var en kraftig hjernerystelse ev krystall-syken.

– Begge deler blir du frisk av! – sa han.

Du kan tro jeg ble glad for hans ord: – Begge deler blir du frisk av!

CT fikk jeg tatt hele 6 dager etter endt konsultasjon hos fastlege, enda han kryssa av for hastesak.

Jeg kjørte selv bil ned, for jeg hadde jo ikke ondt hele tiden.

De rakk ikke å rope opp navnet mitt en gang, før en operatør henta meg i gangen – enda jeg var tidlig ute.

La meg på brisken, og inn i maskinen med meg.

Etterpå dro jeg hjemover, men stakk innom pauserommet i Tvedestrand for en kopp kaffe med gode kollegaer.

Der ble jeg oppringt fra en på sykehuset.

Han som ringte sa at jeg skulle ikke vært ute av sykehuset.

Fordi jeg hadde pådratt meg ansamling av væske, påført av utvendig slag.

Jeg måtte spørre om han kunne se det på bilde, at dette var påført av utvendig slag.

Fordi jeg var redd de skulle mene at dette kunne være pga andre og mer krevende omstendigheter.

For det er jo så strengt med helsekrav mht førerkort og kjøreseddel.

Så de tar ingen sjanser dersom det er mistanker om fks epilepsi, slag eller blodpropp.

Godt er jo det.

Det kunne isåfall ført meg uten førerkort for lang tid fremover.

Men han stod på sitt.

Dette var påført av utvendig slag, og han spurte om jeg hadde falt i det siste.

Da jeg sa datoen for mitt uhell på glatta, da kunne han se ut fra bildene – at dette kunne passe godt mht mengde væske, og i forhold til koagulering.

Jeg ble innlagt den dagen.

Som sagt så ble jeg ble innlagt først på sykehuset i Arendal, og ble tatt så godt tatt i mot av bla denne sykepleieren.

Bilde er tatt 20.01.17 – og er av sykepleier Inger Line Thorset. Lagt ut med tillatelse.

Hun var bare så hjelpsom, omsorgsfull, og gjorde mitt møte med helsevesenet til en god opplevelse for meg.

Dagen etter den 21.02.17 skulle jeg få transport med ambulanse inn til Rikshospitalet, for en operasjon!

Klart jeg ble letta mht at årsaken var funnet, men grudde meg jo til det ukjente i Oslo.

Bilde er tatt 21.02.17 – på vei inn til Rikshospitalet i ambulansen.

Her i ambulansen kan jeg love deg at jeg var ikke mye høy i hatten.

Mange tanker.

Da jeg kom inn på Rikshospitalet ble jeg også der tatt godt i mot.

Jeg tror de fleste skjønte at jeg var nok litt redd.

Redd for smerte, og redd for utfallet.

Man ser ikke frem til å få to hull i kraniet, og i ettertid ser at de tok ut ca 30 cm med slanger.

Godt jeg ikke visste om det på forhånd.

30 cm slanger gnudd inn under kraniet, det er litt det.

Slanger som drenerte bort alt det som lå å trykka under kraniet og ytre hjernehinna.

Heldigvis lå alt av væske kun mellom kraniet og den ytre hjernehinna.

Dvs at ingenting av funksjonene i selve hjernen ble satt ut av drift, eller skadet på noe vis i selve fallet.

Etter operasjonen så lå jeg tilkoblet en god del ledninger og kabler og ble overvåket.

Og som du ser på bilde, så ble det en ny look på sveisen.

Men den kommer jeg aldri til å anskaffe meg igjen.

Bilde er tatt 22.02.17 – Her er jeg operert, takknemlig og glad.

Jeg er veldig takknemlig for den vellykka operasjonen som jeg fikk.

Og jeg ser jo at legene og helsepersonell kan jobben sin.

De tok så godt vare på meg alle steder, inkl ambulansefolkene – og i begge retninger.

Det står stor respekt av den jobben de alle gjør.

Bare den hånda jeg fikk holde i under selve operasjonen, den må de aldri ned-bemanne.

Noe jeg også sa i fra om mens jeg var der inne på Rikshospitalet.

Det var for meg en trygghet under operasjonen, og som jeg ikke ville vært for uten.

Mobilen var også en god venn for meg å ha der inne.

På den fikk jeg tilgang på litt musikk, nyheter og litt besøk.

Der hadde jeg laget en felles messenger-chat, slik at alle mine fikk samme beskjed og alle fikk beskjedene på likt.

For der på overvåkningen var det ikke lett å snakke, siden der lå så mange andre.

Kun et forheng som skilte oss, så var ikke det så lett å holde samtaler med andre i telefon.

Da legen gikk visittrunden kom han til meg og lurte: – Hvem har skrudd igjen denne krana på dreneringen?

Bilde er tatt 22.02.17

Jeg visste ikke, men så jo selv at den ene posen var helt tom.

Da han fikk åpnet den stengte krana, gikk han videre med de ordene: – Kommer der ikke noe nå fremover i den posen, må vi ta en ny operasjon i morgen tidlig!

Utrulig fine ord for en som har legeskrekk, fine ord å sovne til.

Det var liksom et ord for natten, dog ikke av de gode.

Men en sykepleier skjønte tegningen, hun kom bort til meg.

Hun sa og strøk samtidig min arm: – Ikke bekymre deg, Alf Otto, dette vil gå bra!

Skulle tro hun kjente meg, for det var slike ord jeg helst ville høre.

Det var en lettelse da jeg så denne posen begynne å fylle seg opp.

Og skal prøve å kort-fatte meg – ikke lett, men!.

Da jeg på siste dag der inne på Rikshospitalet, torsdag 23 februar – fikk høre samme sykepleier si: – Operasjonen var vellykket, i dag skal vi ta drenene.

Måtte se om det virkelig var meg hun snakket til.

– En ambulanse er bestilt fra Arendal, Alf Otto!

– I dag skal du sørover til Sørlandet, til sykehuset i Kristiansand!

Da var det ikke enkelt å holde tårene tilbake.

Det ble mye å ta inn og på kort tid.

Og da drenene var tatt – på 15 cm hver, kunne jeg gå på et toalett, videre gå inn på badet og få dusja.

Jeg har ikke ord for en lettelse.

Ikke minst det å få tatt skjegget, som du ser på bilde var høyst nødvendig.

For en frihetsfølelse – etter å ha vært tilkobla alle de ledningene.

På senga etter at jeg hadde dusja, klar for hjemreise, iallefall sørover – lå jeg å hørte på en sang som virkelig traff meg.

Det ble en utrolig kontrast for meg.

Jeg må si, jeg er takknemlig for at via min mobil hadde jeg tilgang på så mye fin musikk i mine øre-plugger.

Der finnes jo de som har opplevd akkurat det samme som det jeg opplevde på glatta, men som dessverre ikke er sammen med oss lenger.

Jeg så føre meg at mine nærmeste sto ved min kiste, og det var liksom denne sangen de sang på – på mitt siste.

“Day by day” med Russ Taff. (trykk på linken om du vil høre den i Spotify)

Det var som om jeg hørte et av barna mine si: – Tenk, at vi skulle miste pappa så tidlig!

Men da jeg kom ut av denne drømmen, gikk det opp for meg at jeg kan selv synge denne sangen.

Og det sammen med dem som ev ville fulgt meg til siste hvile, og jeg kan synge den så ofte jeg vil.

Da kom tårene, igjen.

Tårene hang løst før, men enda løsere nå.

Pga takknemlighet, respekt til livet og for døden.

Og kjenne den tryggheten på at mange hadde meg i tankene og i sine stille bønner, det gjorde meg veldig trygg.

Har lært at man skal aldri ta ting for gitt, ikke ta ting som en selvfølge.

Det er det absolutt ikke.

I denne ventetiden på å få mine bokstaver igjen i mitt førerkort, ventetiden på å få kjøreseddelen igjen, så har jeg funnet at det å blogge har vært som en terapi for meg.

Noen vil kanskje hevde at jeg tror selv at jeg er bedre enn alle andre og vil skryte om ditt og skryte om datt.

Absolutt ikke.

Men det å få tid til å mimre slik jeg har gjort, få dette ned og gitt ut til lesing for andre, ja det har vært som en god terapi i denne restitusjons-tiden.

Så mye fint jeg opplever på bussen, skulle bare mangle om ikke en burde kunne dele litt av gullkorna.

Der er flere som burde gjøre det.

Man blir takknemlig og stolt over ens yrke som bussjåfør.

Når man ser deler av alt man har opplevd gjennom de få årene jeg har fått kjøre buss.

Takknemlig for at jeg har barn, svigerbarn og barnebarn – som er der for meg.

Og som jeg er veldig takknemlig for og glad i.

Min gode kone, Tone Linda – som har stått ved min side gjennom alt dette.

Venner, fjern og nær, man merker at man er ikke alene når man er i restitusjon.

Har ofte tenkt: – Hva skulle jeg gjort uten dem?

Tenker også på gode kollegaer, trafikkledere og sjefer som har vært der og gitt meg mange gode oppmuntringer.

Fått mange telefoner, sms, blomster og besøk, fantastisk å få kjenne at en ikke er glemt.

Jeg er glad i tøys, humør, latter og glede, men jeg gleder meg også over når en person tør å åpne seg i en dypere hverdags-samtale.

Og jeg har fått telefoner og meldinger på at det har vært til glede for enkelte – det med at jeg blogger.

Da er mitt mål for bloggen oppnådd!

Ikke sikkert jeg får tid til å blogge så ofte og regelmessig i fremtiden når jeg nå skal til å kjøre igjen.

Men en historie i ny og ne vil nok komme.

Har også i denne ventetiden fått gleden av å være instruktør som kjøreskolelærer privat.

Jeg beholdt nemlig førerkortet for vanlig bil og henger.

Så den muligheten med å hjelpe en av våre nye landsmenn har også være som et avbrekk i hverdagen.

En god følelse kunne gi noe til noen som ikke har alt.

Turer i vårt vakre land har det blitt.

Bare i vårt nærmiljø har vi mange fine perler å besøke.

Vil helt til slutt si: – Ingen skal føle at om de sitter på med meg – så blir hendelsen publisert samme dag.

Kommer aldri til å skrive slik at andre skal kunne kjenne ev deg eller andre igjen på noen måte.

Hendelsene og historiene strekker seg over lang tidsperiode, og fra de selskapene jeg har kjørt i gjennom årene.

Takk for at du tok deg tid til mitt blogginnlegg denne gangen også.

Det satte jeg stor pris på.

Husk: – Livet er ikke en selvfølge, og det går ikke i reprise!

I skrivende stund er alle førerkortklassene og kjøreseddelen på plass.

I Risør venter bussen på meg.

Takknemlig, takknemlig, takknemlig.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Pannekaker med majones

En ung gutt kom inn i bussen, og veldig engasjert sa han: – Alf Otto, nå har jeg lært meg å lage pannekaker!

– Javel! – svarte jeg.

– Hva har du i røra da?

Gutten svarte: – Først tar du en kopp med majones!

Han stoppet opp, tenkte seg litt om, og endret det heldigvis til smør.

Takknemlig for at han endra litt på ingrediensene.

Hans pannekaker ble sikkert veldig gode.

Tviler ikke på det.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Julegave

En skoleelev satt på bussen og fortalte om jul.

Alle de gode planene hun hadde, hennes innkjøp av julegodt og julegaver.

Først skulle hun kjøpe en julegave til lillesøstera si.

Iveren hennes steg veldig, og på kort tid.

Så skulle hun kjøpe en julegave til storesøstera si.

Men plutselig kom hun til å tenke, og uttaler følgende: – Nei storesøster, det har jeg jo ikke! – og ler hjertens godt.

Og det var ikke pga at noen var blitt borte.

Men hun ble bare litt ivrig.

Litt ivrig i opptellingen til jul.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

TIMEkspressen

Dette var den første bussen med rullestolheis TIMEkspressen hadde på denne strekningen Arendal – Kristiansand i fast rute.

Buss nr 78.

Bilde er tatt 22.07.09 – i Lillesand en tidlig morgen, min første tur med denne bussen.

En dag av en eller annen grunn, så var der en rullestolbruker i en av byene jeg ikke klarte å få ombord.

I skrivende stund så tror jeg at jeg fikk en annen buss enn den som var blitt lovt han dagen føre.

Av og til må bussene taes ut av trafikk pga service og vedlikehold, og jeg tror det skjedde denne dagen.

Fikk en annen buss uten rullestolheis, og når jeg da kom bort til brukeren av rullestol og med feil buss – da stod ikke mitt navn så høyt i kurs kan du si.

Da var det bare å legge seg flat og beklage så meget.

For han var blitt lovet denne bussen som du ser på bilde.

Det ble for passasjeren å dra hjem igjen for å bytte til en lettere rullestol, en som vi kunne få med oss i sideluka på neste avgang.

Heldigvis bodde han ikke så lagt i fra traseen vår, men for langt vekk til at jeg kunne vente på stolbytte.

Han forstod problemet mitt heldigvis, og jeg kunne dra derfra med en god følelse av forståelse begge veier.

Bilde er tatt den 20.05.12 En av mine gode doninger fra svunnen tid.

Dette var en av to av flaggskipa av denne typen vi hadde.

En drøm og kjøre.

Bilde er tatt den 07.07.07 på Lunderød i Arendal. Skulle her på tur til Stavanger med AFK i buss nr 47.

Vi hadde 5 av disse bussene, og som vi brukte til vanlig mellom Arendal – Kristiansand.

Disse var også gode å kjøre.

Hadde forøvrig min opplæring på TIMEkspressen den 18.01.05

Kjørte første tur alene 31.01.05.

Skiftet var nr 36, kjørte da buss nr 43 i rute, lik den bussen som du ser på det nederste bilde.

Kjørte der på den strekningen fra januar 2005 til juli 2012.

Jeg er veldig stolt over at jeg fikk være med å starte opp TIMEkspressen her på Sørlandet.

En fin tid.

En tid jeg ser tilbake på med glede og med mange gode minner.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Sola brenner

En av mine yngste passasjerer snakket med sin venninne på bussen.

De satt ved siden av hverandre, og hadde en god og fin samtale seg i mellom.

Da overhørte jeg at den ene si: – Jeg så på tv altså – at sola den brenner!

– Og kamera var så nærme sola, at jeg tror det også brant opp!


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Problemer i Stalheimskleivene

Jeg hadde med meg ei koselig gruppe på tur til Vestlandet.

Og da vi var ferdige med lunsj i Voss – var egentlig dagens program over.

Reiselederen lurte på om jeg hadde noen ideer og forslag til hva vi kunne finne på.

Jeg forslo en tur opp Stalheimskleivene, noe reiselederen min syntes var en god ide.

Når gruppa var samlet i bussen etter endt lunsj, tok reiselederen mikrofonen, og gav dem beskjed om at vi ville påskjønne dem med noe ekstra.

Alltid koselig å kunne gi mer enn hva passasjerene har betalt for og forventer – litt utenom planlagt program.

Alle er vel slik, en liker å få positive og gode overraskelser.

Da vi svingte inn til høgre i bunnen av kleivene – var der nok noen som syntes dette var vel kraftig kost.

Noen hadde tydeligvis vært der før, og kunne tydeligvis ikke se føre seg en buss opp dit.

For de kleivene opp mot Stalheim hotell er på 20 prosent stigning, og har noen svinger som kan ta pusten fra noen og enhver.

Da jeg kom opp til der du ser på bilde, fikk jeg se taket på tre busser rundt neste sving, men de er dessverre på vei nedover.

Bilde er tatt den 27.05.07 Og her stod jeg å møtte de tre bussene i Stalhemskleiva.

Midt i mot kom ei skokk med utenlandske turister – der en av dem prøvde å forklare til meg at den første bussen jeg snart skal møte har problemer.

Og rygge nedover i de svingene var jeg ikke så veldig lysten på.

Også fordi mine passasjerer hadde mest lyst til å gå ut da, men vi klarte å beholde roen – en stund.

Jeg valgte å ta en løpetur oppover – for å få et overblikk.

Da jeg kom nesten opp til svingen – fikk jeg se de tre bussene komme sakte nedover.

Da var de i gang.

Nå i dag er denne kleiva enveiskjørt heldigvis, men den gangen var den ikke det.

Jeg sprang nedover igjen mot min buss, og sa til mine passasjerer at jeg måtte rygge noen få meter tilbake.

Bilde er tatt den 27.05.07 Den koksgråe bussen er den jeg kjører. Personene på bilde kjenner jeg ikke.

Da var der noen som rett og slett ikke torde å sitte på, og jeg var tvungen til å la dem få stå stille i veikanten til vi hadde fått passert de tre bussene.

Det var tross alt voksne mennesker.

Og frykt og redsel som enkelte fikk med tanke på å rygge – skal man ikke spøke med.

Jeg rygget nedover noen få meter og inn til i ei lita lomme.

Da klarte vi så vidt å passere hverandre med noen få cm klaring.

Den første sjåføren av de tre hadde problemer med lufta i sin buss.

Men heldigvis er systemet slik – går lufta ut – går bremsene på.

Dette fikk jeg påminnet sjåføren om, og ønska han lykke til i det våre sidevinduer møttes.

Bad han nyte turen nedover og ta det bare med ro, der er ikke noe annet å gjøre.

Å stresse gjør ikke en situasjon noe bedre.

Jeg var glad da alle mine var trygt ombord igjen, og vi igjen kunne klatre opp til toppen.

En fantastisk fin utsikt der.

Og en erfaring rikere.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto