Politiet var ute i sivil

Av og til så går det litt fort føre seg.

På vei til Oslo med Sørlandsekspressen så fikk jeg se tre bilister suse forbi meg i høy hastighet.

De hadde hastverk, det så faktisk ut som om de kappkjørte.

Med en slik fart så tror jeg iallefall ikke de hadde sluppet unna en verdig oppmerksomhet om bare politiet hadde vært ute.

De hadde virkelig fortjent i å få utdelt sine diplomer, såpass kunne jeg også se uten å ha fått målt dem helt nøyaktig.

Dette var nær Kopstad at tre biler kjørte forbi meg i en fart som var langt over grensen.

Først en BMW, deretter en Audi – og rett etter kom også en Mercedes i en fart som ikke skulle være noe dårligere enn de to foran.

Et øyeblikk så det ut som om jeg var med i et løp – ingen av dem ville iallefall ha bussen foran seg kan du si – det var lett å se.

Da jeg kom bort til bomstasjonen stod der en sort Audi og med bredsiden til.

Den har mange fine lys, og som blinket blått der ute i høstmørket.

Illustrasjonsbilde

 

Du for en velkomst.

En hyggelig politimann stod med hånden i været, ikledd sin fine stats-bunad og med selvlysende refleksvest – vinket dem inn, og det i rett kronologisk rekkefølge.

De la seg alle fint i høyre felt på rekke og rad – klare for å få sin sekundering.

Mange fine bremselys som lyste lenge og vel – fikk nesten en følelse av å være nær en trafikkert flyplass.

Da det var min tur var heldigvis alle diplomer og trofeer holdt av til de tre som han allerede hadde vinket inn.

For da senka politimannen sin dirigentstav og vinket meg fint forbi.

Jeg kjørte ikke for fort i forhold til selve fartsgrensen på stedet, men litt over kanskje siden jeg kjørte buss.

Den gangen var øvre grense på den bussen jeg kjørte på 80 km/t.

Dette var uansett om det var 110 km/t på stedet – slik som det var der de ble målt.

Så jeg ble jo litt glad for at jeg slapp å stå på pallplass sammen med de tre andre for å få “premien” min.

Å stå på en slik plass uten hornmusikk er ikke noe stas.

Jeg vil tro de måtte ringe etter hjelp for å komme seg videre – kanskje de måtte ta bussen hjem?

Godt at man kan lære av andres feil.

Ikke stresse i trafikken, hva hjelper det egentlig?

Men kjør lovlig og etter forholdene – det er tryggest, enklest og billigst.

Og førerkortet forblir på sin plass – nær ditt hjerte.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Ikke alle ord er like lette å bokstavere

En av guttene jeg hadde ombord rakk ikke å lese det som stod på skjermen oppe i taket – og det enda det rullet samme beskjed om og om igjen.

Der stod blant annet at “AKT kan følges på Facebook”, og mye av den infoen som dukket opp der leste han høyt for oss andre.

Ordet “Facebook” – det ordet fikk han aldri stavet helt riktig.

Illustrasjonsbilde

 

Så da ble det til “Fabokk” hver gang når den setningen dukka opp.

Tror nok ikke han var så bevandret med slike sosiale medier.

En annen ting jeg husker godt var at han var også veldig ivrig til å ønske alle de som gikk ut i fremdøra “God jul”.

Ei av damene som skulle gå av snudde seg og sa tilbake: – God jul til deg også!

Normalt ville vel de fleste da ha svart: – Takk for det! – men han sa: – Ja, det er fint!

Det er da man må ha lov å dra litt på smilebåndet – det skapte iallefall en god stemning i bussen for oss som fikk dette med oss.

Han selv var i perlehumør.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

På den nye E18 før den ble åpna

Det var et ærefullt oppdrag å få kjøre en gruppe med studenter som studerte for å bli ingeniører.

De ble henta på Dahlske skole i Grimstad, og turen gikk derfra og sørover mot Lillesand.

Oppgaven for dem var å se på de nye broene og tunnelene som var under oppføring.

En utrolig fin gjeng å ha med på tur.

Bilde er tatt den 22.04.08. Her er vi på den nye E18 i Lillesands-område.

 

På grunn av mangel på busser på den tiden ble en buss fra Frolandsruta leid inn for anledningen.

Godt med godt samarbeid når man selv har for få busser tilgjengelig – forøvrig var det en god buss å kjøre.

Bilde er tatt den 22.04.08. Her er vi på den nye E18 litt øst for Dyreparken i Kristiansand.

 

Det var jo litt stas for meg å få kjøre med buss der kun anleggstrafikk på det tidspunktet fikk gå.

Jeg hadde med meg en representant fra Statens Vegvesen som gav meg lov til å kjøre innenfor de sperra områdene.

En lærer fra skolen var også med, en med utrolig mye kunnskap med tanke på bygg og konstruksjoner på slike anlegg.

Veldig interessant å få høre litt om prosjektet som på det tidspunktet var i gang.

Læreren var jo en person som hadde flere konstruksjoner på sin CV – broer som har blitt bygget etter hans arkitektur.

I skrivende stund har mange biler, busser og vogntog fått kjøre på denne strekningen.

Forøvrig ble den strekningen ferdig på rekordtid når de bare kom igang.

Vegen ble åpnet med selveste Kongen vår tilstede i år 2009.

Kilde i fra Statens Vegvesen nettside: Det ble både høytid og sommerfest da Hans Majestet Kong Harald åpnet E18 Grimstad-Kristiansand 26. august. Snora ble knivkuttet kl. 15.30. Samferdselsminister Liv Signe Navarsete og vegdirektør Terje Moe Gustavsen assisterte.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Måtte på do, men på feil toalett

Jeg hadde kjørt tur til Gautefall.

Gautefall 09.02.08, jeg kjørte den hvite i midten.

 

Imens passasjerene rant i bakken brukte jeg tiden til å kose meg med god mat på hotellet sammen med gode kolleger.

Også de var der i samme ærend.

Savner litt de turene – for de turene var alltid så koselige på alle vis.

På en av turene nedover igjen mot Arendal kjente jeg jo litt på det at det hadde blitt litt vel mye kaffe.

Allerede i Åmli meldte dette seg, men jeg liker ikke å gjøre dette langs veien for å få de dråpene ut, så jeg fortsatte som om igjenting hadde hendt.

Synes også det er litt greit å få vasket hendene etter et slikt besøk.

Kjente jo etterhvert når jeg passerte Fianesvingen, for å ikke snakke om Harebakken på at dette snart måtte ordnes.

Siste stopp for avstigning var jernbanestasjonen i Arendal – da bare måtte jeg.

Jeg tok opp lukene og sa takk for turen til de som gikk ut, og håpet på at ingen skulle ha en lengre prat etter endt tur.

Normalt så liker jeg jo å slå av en prat etter endt tur, men det ble det ikke tid til da.

Jeg sprang bort til toalettene, la på penger på herretoalettet, men den låsen virket ikke – den ville iallefall ikke opp.

Noe i den hadde kilt seg – kan du tenke deg, for en uflaks.

Da var det for meg bare en ting å gjøre, det var å betale meg inn på dametoalettet.

Rett og slett gå inn på do, men på feil toalett.

Hadde det vært noe galt med låsen også – ja da hadde mer gått i stykker tror jeg.

Da kunne “sikringen” gått.

Jeg hadde heldigvis hele rommet for meg selv.

Men kan du tenke deg for en situasjon, jeg glemmer det aldri.

Fort gjort å få i seg for mye kaffe i godt selskap.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Passasjeren med tiks

Jeg vet at noen kan bare ikke styre sin munn, og jeg er selv kanskje en av de – liker jo å snakke med folk.

Men en passasjer hadde ikke bare behov for å prate, han hadde så mye å si om de stedene som folk sa de skulle til ved ombordstigning.

Og du kan være sikker på at sa en på-stigende navnet på et sted eller en by – kunne han informere oss andre om at det var den verste plassen på jord.

Illustrasjonsbilde

 

Han sa det ikke på en fin måte, men krydret det hele med høylytte stygge ord.

Følte det som bussjåfør at dette var faktisk veldig ubehagelig, men skjønte også at dette kunne han kanskje ikke noe for.

Og en ting en person ikke kan noe for, noe som en ikke kan styre – det må jeg prøve å se litt igjennom.

Var veldig glad for at ingen i bussen ble hverken redde eller såra – jeg fikk iallefall ingen klager på det.

Mulig de fleste kjente til han, men for meg var det kun den ene gangen jeg hadde han med.

Husker det godt enda.

Kunne gjerne ha beskrevet både han og hans sveis, men det skal jeg ikke gjøre.

For poenget er ikke å henge noen personer eller grupper i samfunnet ut, men at vi må alle ta høyde for at vi alle er forskjellig og har ulike behov.

Det er noe vi må respektere.

Jeg kjører ofte hjemover etter jobb og takker min Gud for alle de flotte personene jeg har fått gleden av å møte den dagen.

De gode samtalene som jeg får tilgang på, kanskje bare et smil og et uventa “hei” fra en eller annen.

Jeg føler meg rik.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

En utrolig opplevelse i kantina

Det jeg i dag vil dele merker jeg rører noen strenger i mitt hjerte.

Som guttunge fikk jeg følge et søskenbarn til mamma inn i stallen der lokomotivene stod parkert i Kristiansand.

Han var lokfører, og den gleden, den fasenasjon over sitt yrke klarte den mannen å få planta inn i lille meg.

Vegårshei stasjon tidlig på 80-tallet. Et EL13 lok står klar på vei østover.

 

Jeg fikk se lokomotivet fra både utsiden og innsiden.

Vi gikk gjennom togsettet – ja, jeg bestemte meg egentlig for at lokfører ville jeg også bli.

Hadde flere turer fremme i lokomotivet og med flere lokførere, jeg var vel det man kaller hekta.

En hel uke i 8 klasse og hver mandag i hele 9 klasse var jeg utplassert på Nelaug jernbanestasjon.

Fikk også være med på sidelinjen opp og ned til Simonstad med flisvogner, ja fremtiden så lys ut for meg innenfor jernbanen.

Alle helst ville jeg bli lokfører.

Jeg gikk faktisk et år på Blakstad også innen maskin og mekaniker-linja – dette for å kunne gå videre til jernbaneskolen.

Det var første ordentlige steg på veien videre for meg for å bli lokfører, men da det skoleåret på Blakstad var over fikk jeg høre at Sørlandsbanen var det fullt.

Det skulle vise seg å ikke være så enkelt å få seg jobb på den tiden på den strekningen.

Dermed gikk guttedrømmen min i knas, fordi jeg kunne ikke tenke meg å flytte permanent til en plass på Østlandet.

En ting var det med utdannelsen og flytte kortvarig på grunn av den, men å flytte østover var uaktuelt.

Jeg skal innrømme at der gikk mange tanker i hodet mitt da “husfar” på skolen kom med beskjeden om mine muligheter.

En dag kom en kollega til meg før vi begge skulle starte hver vår buss i Moland park og spurte:

– Alf Otto, har du tenkt på å være bussjåfør til du blir gammel?

– Hva er alternativet da? – spurte jeg han.

Vi satte oss ned med en kopp kaffe i kantina og delte noen minutter sammen – det er en av mange fordeler med å ha god tid.

– Nå er vi to, Alf Otto midtveis i livet, jeg skal ikke være bussjåfør til jeg blir gammel! – sa han med et smil.

– Hva vil du til med da? – spurte jeg.

Jeg ble jo nysgjerrig på hva han hadde tenkt seg, det er liksom ikke bare å skifte arbeid sånn midt i.

– Jeg har søkt meg inn på jernbaneskolen og jeg har kommet inn!

Han fortsatte med å si: – Jeg flytter til Oslo og jeg skal bli lokfører!

Tenk, han hadde sagt opp sin stilling som bussjåfør.

Jeg tror ikke han vet hvordan jeg følte det da.

Der var mange tanker i mitt hode, jeg kjente gode minner dukke opp fra fordums tid.

Dette var en guttedrøm jeg hadde hatt som liten og den fulgte meg til jeg var langt inn i tenårene.

Der var nok ikke så mange som visste om dette, derfor ble jeg litt satt ut da min daværende kollega spurte meg.

Jeg fikk utrolig mye å tenke på – mange minner som for igjennom mitt hode.

Kan ikke si at jeg treger på mitt valg av yrke som bussjåfør, for det var alternativ nummer to som guttunge, men litt rart at han skulle nevne dette for meg.

Fordel med å være bussjåfør er at jeg får bedre tilgang på de reisende.

Det passer jo meg fint siden jeg er så glad i mennesker.

Jeg tror nok at jeg har funnet min plass – og det er bak rattet, og der skal jeg være til jeg bli gammel.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Ubeagelig busspassasjer

Det er ikke fint å si at noen er ubehagelige, men jeg trodde et øyeblikk at passasjeren var snydens full.

Jeg skjønte fort at det var han ikke.

Illustrasjonsbilde

 

Han led av en sykdom – noe han også sa i fra om ved ombordstigning, jeg trodde han.

Jeg kunne ikke merke noen alkohollukt rundt han da han sto i fremdøra, men jeg tror han skjønte at jeg var skeptisk.

Det må være ondt å ha slike plager, der folk rundt en kanskje går å tror at en er full og ikke er det.

Jeg må innrømme at jeg ble noe tankefull da vi fortsatte på turen innover mot byen.

Var glad for at han kunne snakke om det, det gav meg en tillit til han på en god måte.

Tror vi alle av og til bør sette seg litt inn i hvordan ens medmennesker har det i blant.

For han oppførte seg veldig bra sånn egentlig – selv om det så ut som om han hadde et halvt bryggeri på innsiden.

Det er da vi kan bruke det uttrykket: – Man skal aldri skue hunden på hårene!

Litt egoistisk tenkt, men jeg ble bare så takknemlig for at jeg selv er frisk, som kan få gå på jobb hver dag, treffe familie og venner.

Slike opplevelser gjør at jeg skjønner at livet og det å ha en god helse ikke er en selvfølge for alle.

Hver dag er faktisk en gave om man tenker litt etter.

Jeg tror man har godt av slike refleksjoner i blant.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Ikke fint å le av en kollega

Det er ikke fint å le av en kollega.

Iallefall ikke når han ikke er der og kan svare for seg, men denne må jeg få lov til å fortelle.

Fartsdumpen ved gamle Falken i Arendal ble laget på ettermiddagen.

Illustrasjonsbilde. Solsiden i Risør 31.07.20

 

Vi sjåfører dro jo ut på hver vår tur i hver vår retning på morgenen, uten at denne fartsdumpen var der.

Etter endt arbeid den ettermiddagen i Moland Park kjørte jeg etterpå hjemover og nærmet meg denne berykta fartsdumpen.

Da fikk jeg se min kollega komme i sin vanlige fart med sin buss.

Tanken på å bremse ned for denne nye fartsdumpen hadde han ikke tenkt så mye på.

Han ante kun fred og ingen fare, og han for over fartsdumpen med et brak.

Jeg så topphatten hans fikk seg en liten smell mot taket.

Han rakk så vidt å tekke pusten på vei ned igjen mot sitt sete før kontra-hoppet også kom.

Med så langt overheng foran og bak så merker man en slik fartsdump, det kan jeg love deg.

Det går ikke upåakta hen.

Han skal være glad for at han ikke hadde passasjerer, for det kan være farlig.

Lander du da litt skjevt kan man bli merka for livet.

Men pust hadde han, for han fikk tydeligvis mye å snakke om – enda jeg vet han var alene i bussen.

Jeg kunne se lang vei at han snakket med seg selv – ja, hvem hadde ikke gjort det?

Kan ikke annet enn å smile enda, for det var litt av et syn.

De bussene som han kjørte den gangen hadde langt overheng både foran og bak, og det forsterket jo hele opplevelsen vil jeg tro.

Det skulle vært filmet.

Har nevnt dette for han senere, og han kunne tydeligvis huske hendelsen.

Tror nok han kommer til å huske den så lenge han lever.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto