Vi kjørte opp Fjærkleivene i Tvedestrand, der måtte jeg stoppe for å slippe av noen elever.
Den lille jenta på første rad satt i telefon med sin pappa, det var lett å høre, for hun fikk tydeligvis se sin pappa samtidig som hun snakket med han på telefon i det han kom ned Grenstølveien.
Ikke like stas når noen parkerer der bussen skal snu. Krabbesund 1. April 2020.
Ho vinket og vinket fra vinduet sitt i det hun sa med stor innlevelse:
– Pappa, hvor skal du, hvor skal du?
Jeg vet ikke hva denne pappaen svarte, men jeg fikk et inderlig inntrykk av at ho var pappas jente – ho ville være med på det pappa skulle.
– Jeg går av ved Grenstøl, pappa, men da må du ikke glemme meg! – sa ho.
Ho gjentok det: – Pappa, da må du ikke glemme meg!
I det vi nærmet oss Grenstøl sa hun til meg: – Ha det bra! – og gikk ut med et forventningsfullt blikk.
Til sin pappa sa hun: – Pappa, ikke legge på!
Som pappa selv føltes det så godt å høre henne si disse ordene “Pappa, du må ikke glemme meg”.
Man kan bli rørt av mindre.
Det virket som om de to skulle finne på noe gøy i sammen, bruke tid i sammen – det vi kaller kvalitetstid i sammen.
Fantastisk det å få ha med slike flotte skolebarn, mange av dem er så reflekterte.
Den pappaen glemte nok ikke sin datter, han var nok der kort tid etter at jeg slapp henne av – for hun gjentok i det hun gikk ut:
– Pappa, ikke legg på!
Tid sammen betyr mye, en dag kan det være for sent.
Sist helg postet jeg en fin historie hentet fra et av pauserommene som jeg har hatt tilgang på gjennom årene.
Ikke sa jeg i fra hvilket pauserom jeg refererte til, ikke nevnte jeg å hvem som sa hva , men allikevel ble det litt debatt rundt hvor vidt dette var lurt.
Årsaken var visst at noen kunne visst finne ut av å hvem dette var som jeg da på et vis hadde hengt ut.
Aller først vil jeg si at det er hyggelig at dere leser min blogg og at dere kommer med konstruktiv kritikk.
Koselig er det også når noen savner min blogg, for det skjer også av og til – der innlegget for helgen har blir noe sent postet, jeg er takknemlig for det.
Jeg vil tidlig i dette innlegget presisere at ingenting ble postet uten tillatelse innhentet fra den kollegaen det gjaldt.
Det innlegget kan du eventuelt se her ved å trykke på linken: Litt feil ord.
Alle skal kunne være trygg på at det som er innenfor pauserommene forblir der, men skulle det dukke opp noe som jeg syntes er fint og vedkommende det gjelder er med på at jeg skriver – så klart blir det postet.
Gjennom årene har jeg fått lov å skrive om flere gode kollegaer, noen postet med både navn og bilde.
Det er om personer som har betydd utrolig mye for meg og som jeg ville takke for at jeg i det hele tatt er bussjåfør i dag.
I skrivende stund har jeg 154 innlegg på lur som enda ikke er postet.
Det vil si at jeg har bort i mot 3 år frem i tid som jeg har innlegg til uten å måtte skrive mer.
Jeg legger ut et innlegg hver lørdag, men har jeg litt dårlig tid den dagen kan det bli på fredagen føre eller søndagen etter, men i samme helgen.
Jeg har kjørt buss i over 35 år og mine historier har tidsrom fra noen år tilbake, faktisk fra året 1989.
Ofte skriver jeg som om det hadde skjedd i dag eller for kort stund siden – selv om det skjedde i starten eller i midten av min yrkeskarriere.
Av og til bruker jeg nye bilder på gamle historier, andre ganger gamle bilder fra tidligere tider på nye opplevde situasjoner.
Som tidligere nevnt så skal ingen kunne kjenne seg igjen, men at det jeg skriver om – ja, det kunne skjedd hvem som helst.
Håper dette var litt oppklarende for den som følte at jeg skrev om en du kjente!
Der er mange som har satt inn nye linser i sine øyer, så derfor kunne dette skjedd hvor, når og med hvem som helst.
Selve historien kunne også ha skjedd på en av mine turer i selve bussen, men valgte å si at det var fra et “pauserom” – nettopp for å kanskje få flere lesere.
Det hender at jeg vrir på både sted, kjønn og navn, men selve innlegget jeg poster så har for min del selve opplevelsen eller situasjonen skjedd.
Det med å blogge har ingenting med at jeg er bedre enn andre bussjåfører å gjøre, absolutt ikke.
Ikke har det noe med å bli populær eller kjent på noe vis, men det har for meg vært en terapi fra den dagen da mitt liv i 2017 hang i en tyn tråd og mitt yrke lå for meg tynt an.
Det ble den gangen en terapi på lik linje med de som skriver dikt og sanger, på linje med de som går turer i skog og mark, drar på golfbanen eller på fisketurer.
Den terapien har jeg fortsett med.
Rausandmoen 19. August 2024.
Jeg er veldig takknemlig for om mine ord kan spre litt glede.
Noen ganger til ettertanke eller til litt oppmuntring for den som leser.