Noen av oss har en engen evne til å snakke mye.

Jeg er nok en av dem i så måte.

Men jeg kunne ikke dy meg å smile litt da en av byens passasjerer gikk ut av bussen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

For da var det en annen reisende som sa følgende: – Hun der er vaksinert med grammofonstift!

Illustrasjonsbilde

Så får det være hans utsagn og hans mening.

Men jeg liker det når folk kan prate på bussen – turen går fortere da.

Selv om enkelte kan bli litt overgitt på den bak eller den som sitter foran når de selv vil sove.

Uansett ikke godt å gjøre alle til lags.

Kan nevne at noen head-sett burde vært bytta ut med noen som er mer lyd-dempende.

Det kan jeg være enig i.

Kanskje skru ned lyden på “fela” er også en mulighet.

Men er det en busstur på dagtid så bør man kunne tåle litt lyd og prating fra sine med-reisende.

Jeg ønsker iallefall at alle skal trives ombord når jeg kjører, og ønsker at folk skal se med glede på å komme tilbake til nye turer.

Det er mitt mål og mitt motto.

Husk refleks er du snill, så får du også del i turene langs veiene våre.

Lyset på mobilen din er også et godt verktøy vi sjåfører ser godt.

Det øker sjansene for å bli sett i tide – enten du skal med bussen eller bare går tur langs veien.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg kom til et ekspressbusstopp i distriktet og der var flere som skulle være med sørover, men den siste passasjeren kom ikke inn.

Måtte se om det var bagasjen som vedkommende sjauet med, så jeg gikk ut.

Det var det ikke.

Men passasjeren kunne fortelle at hun hadde bedt en stille bønn om at det måtte være meg som var sjåfør.

Illustrasjonsbilde

– Hvorfor har du bedt om det? – spurte jeg.

Vedkommende svarte at hun trengte en som hun kjente, og som hun ikke var redd for å vise tårene sine for.

Jeg ble jo litt satt ut der vi stod ute i mørket.

Mørkt, men nok lys fra bussen til at jeg kunne se at tårene rant ned fra hennes kinn.

Fikk vite at hun hadde merket en klump i sitt bryst, og var nå på vei til sykehuset for å utrede dette.

Tenk at det å se en kjent person bak rattet var for henne sterkt i seg selv.

Der er flere av mine kolleger som kunne vært en som kunne “sett” henne og lyttet, men takknemlig for at jeg fikk oppleve dette.

Takknemlig for at hun fikk svar på sin egen bønn – i det jeg svingte inn på stoppet, og dørlyset opplyste for henne om hvem som satt bak rattet.

I dag er hun frisk etter god behandling og er i full jobb igjen.

Jeg skriver ikke dette for at jeg er bedre enn noen andre, ikke på noen måte, men det var en sterk opplevelse også for meg.

Det som er det beste er at hun nå er frisk og rask, og er til stor oppmuntring for de rundt seg.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg skulle kjøre en gruppe med unge musikere og sangere.

Disse gikk siste skoleår på ungdomstrinnet og noen få var i første klasse på videregående.

De jobbet for naturvern, og de underholdt for barnehager og barneskoler rundt om.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For å spare dem for hotellutgifter gikk jeg med på å bli innkvartert privat.

Men da ville jeg ligge i de hus som lederne skulle overnatte i.

Regnet med at lederne fikk fine og greie rom – iallefall ro nok til å kunne få sove.

Illustrasjonsbilde

For ble jeg i de bygningene der musikerne og sangerne sov, så vet jeg at ungdommer sovner ikke med det første.

Ikke var jeg sikker på om det var i felles sovesal eller lignende de skulle sove i, derfor måtte jeg stille litt krav.

Hadde blitt dyrere for dem om jeg valgte hotell.

I det ene huset vi overnattet i hadde de en standard som var høyere enn på et hotell.

Det manglet ingenting, hverken på mat eller drikke, en gjestfrihet jeg ikke glemmer.

Jeg fikk to turer med denne gruppa.

Den ene turen gikk til Inforama i Sandvika.

Husker vi på den andre turen besøkte blant annet Kongsberg, Rødberg, Geilo, Hemsedal og Gol.

De hadde videre en avslutning i Drammen.

I Drammen snurta jeg borti med takluka i ei bro som ikke var merket med senket høydebegrensing.

Godt jeg fikk stoppet og fikk rygga tilbake.

Jeg snudde og fikk tatt en omvei videre opp til dit vi skulle.

For under den broa kunne jeg ikke kjøre om jeg så gjerne ville.

Utrolig alle de minnene som dukker opp bare en begynner i mimre.

Har notater på at turen gikk over flere dager, fra 22 oktober til 26 oktober i 1991.

Jeg ble veldig overrasket og takknemlig da en av lederne kontakta meg flere uker senere.

Han sa at de ville ha med meg på en mimrekveld som de snart skulle ha den gangen.

Også det var i et privat hus – men denne gangen lokalt i Arendals distriktet.

De mente at bussjåføren også var en viktig del av turene de hadde hatt.

Også der hadde de en stor gjestfrihet.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg skal innrømme at jeg var fæl til å legge lommeboka mi i innerlomma på uniformsjakka.

Jakka hang jeg som regel fint bak min sjåførstol, det var liksom en vane.

På den tiden kjørte jeg ei kombirute, og måtte ofte ut for å få inn varer som skulle lastes ombord.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jakka den hang der selv om jeg var ute for å lesse inn varer eller ordne bagasje og følte ikke det var så farlig.

Bilde her et tatt ved overgangen fra Nettbuss til Agder Buss.

En dag da jeg kom til Rutebilstasjonen spurte Ole meg: – Kjenner du til denne jakka her, Alf Otto?

Han kom med ei jakke jeg kjente godt igjen.

Ja, det gjør jeg, den er jo mi! – svarte jeg veldig overrasket.

Da hadde noen vært i bussen min og tatt med seg jakka mi, og sikkert trodd at jeg hadde noe verdifullt i den.

Det kunne det ha vært – slik som jeg hadde for vane.

Pleier å stole på folk.

Ole på Rutebilen hadde fått inn jakka av en ærlig finner.

– Den ble funnet borte på torvet! – kunne Ole fortelle.

Akkurat den dagen da jakka forsvant hadde jeg lommeboka i bukselomma, så ingenting ble borte slik sett.

Den har jeg hatt der siden da.

Takknemlig for at der finnes ærlige mennesker der ute.

Det ble en lærerik opplevelse.

Så nå er der lite å hente i jakka mi bak stolen min.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg fikk være med på en hjelpesending til Russland for noen år siden.

Har skrevet om den turen før, men denne opplevelsen her har jeg holdt tilbake.

På en av dagsturene i Russland lå jeg etter en minibuss, en minibuss som tidligere var gitt av ATS (Aust Agder Trafikkselskap).

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Litt rart å se en kjent buss – med kjente farger, men på russiske skilter.

Men vi lå i følge.

Da vi kom ut av den lille og smale veien og frem til en noe større vei med flere baner i hver retning – kjørte minibussen i fra meg.

Jeg gav jo på for å prøve å henge meg på.

Det var en russer som kjørte den minibussen.

Denne russeren skulle vi følge til neste stopp der vi skulle være med på et felles arrangement.

Da fikk jeg se en politimann oppe i lia på venstre side, og som peket i mot min buss med si kølle.

Jeg lata som om jeg ikke så det.

For jeg ville jo tro at de som skal stoppe meg står på rett side, altså høyre side.

Det gjorde ikke han her.

Men vår lokale guide sa da: – You have to stop, it was the police!

Jeg så jo det, men følte også for å henge meg på den minibussen som bare kjørte – vi lå tross alt i følge.

Men jeg stoppet, og guiden vår gikk ut.

Illustrasjonsbilde

Politimannen fikk klatret seg ned fra lia.

Etter litt venting kom han seg også over veien til oss på motsatt side.

Det var en spent stemning inne i bussen mens vi ventet.

Jeg kunne se i speilen at det var en svær politimann, og jeg kunne se at han var godt bevæpnet.

Politikølla dingla til siden for hvert steg han tok i det han nærmet seg bussen vår.

De to snakket sammen.

Har blitt stoppet av slike før – da i rutinekontroller.

Jeg har opplevd at noen av dem har en væremåte som ikke er helt lik norske politibetjenter.

Mye på grunn av språkproblemer, ja jeg vet det.

Men også for at de er bevæpna, og enkelte møter deg som om man er tiltalt for grovt ran.

Egentlig ville de stoppet den første minibussen.

Men han var for rask kunne guiden fortelle etter endt samtale med politimannen.

Dermed tok de meg.

Jeg var liksom nummer to i køen, og kjørte sent nok til at de rakk å få tatt meg.

Men guiden fikk snakket godt for seg og forklarte hvorfor vi lå litt over på farten, og i hvilket ærend vi var der.

Så jeg slapp den bota.

Men i ettertid burde jeg bare ha betalt den, for det hadde vært pengene verdt.

Tror vi snakker om ca 25 norske kroner, nesten en suvenir i seg selv.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

På spørsmål på hvor gammel jeg er så har jeg mye moro med å spørre tilbake: – Hvor gammel tror du jeg er?

Kan jo for orden skyld si at jeg fyller år i denne måneden, og blir kun 52 år.

Jeg holder meg godt, føler det iallefall slik selv.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Da mannen på bussen skulle tippe sa han: – 2020!

Illustrasjonsbilde

– Oij, hva mente du med det? – spurte jeg.

Jeg stilte han et par påfølgende spørsmål: – Hvor gammel tror du jeg er – tror du jeg er over 20?

– Du er nok 77 år! – fikk jeg til svar og han lo godt.

Det kom kontant, og han lo enda mer.

Jeg var rask til å korrigere han og gi de rette tallene i “luka”.

Fint når noen kan le på min bekostning.

Jeg liker når noen har sans for humor.

Vi trenger litt stemning av og til – også på bussen.

Vil presisere at den dagen jeg er 77 år – da kjører jeg ikke buss.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Dette innlegget er ikke akkurat noe å skryte av.

Hold det for deg selv er du snill 😉

Men det er en del av mitt liv som bussjåfør dette også.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg hadde sittet å snakket med en hyggelig passasjer, og det over en god og lang strekning.

Men jeg glemte at han hadde flyttet på seg, og nå satt lengre bak.

Jeg snakket og forklarte, og tenkte: – Så rart at der ikke kommer noe respons!

Følte jeg snakket for døve ører.

Jeg ble litt flau.

Illustrasjonsbilde

For der satt passasjerer som smilte.

Du vet de skjønte det hele, og de skjønte at dette nå gikk opp for meg – jeg hadde snakket med meg selv.

Nå har jeg heldigvis en handsfree i øret om det skulle skje igjen.

Da ser det iallefall ikke så galt ut om det skulle skje.

Men, det er jo koselig om noen kan få seg en liten latter – og på min bekostning.

Da er det ikke så galt at det ikke er godt for noe.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Før i tiden var der ikke slike klimaanlegg som vi har i bussene i dag.

Og det betydde at foran ved sjåførstolen så kunne det bli rene drivhuset for oss bussjåfører.

Den eneste frisklufta vi fikk var om et vindu eller ei takluke ble åpna.

En dag hadde jeg ei takluke åpen i bakkant.

Hadde det ofte om sommeren, for ellers kunne man bråne som vi sier her på Vegårshei.

Illustrasjonsbilde

En dag hadde jeg med meg ei eldre dame.

Og denne dama merka det med en enste gang at sidevinduet mitt gikk opp.

Enda det var bare på en liten gløtt.

Da fikk jeg klar beskjed om at det måtte lukkes, ellers ville alle bli forkjølet.

– Det går ikke an å sitte i en slik trekk!

Hun var tydelig en bestemt dame.

Jeg gjorde som hun sa – enda jeg så vidt kunne merke en liten fønvind der fremme hos meg.

Vil jo ikke ha noen passasjerer som blir irriterte eller forkjøla når de sitter på med meg.

Men, jeg kan love deg at det ble varmt i bussen, fryktelig varmt der fremme.

Jeg var rask til å få opp sidevinduet igjen da jeg var alene, for luft måtte jeg ha.

Men det er viktig å ta hensyn.

Tror hun hadde i sin ungdom jobbet i helsevesenet, så hun hadde sikkert rett i at frisk luft kan gjøre en syk.

Jeg har iallefall ikke blitt dårlig av frisk luft enda.

Men der er de som har kanta over ende på grunn av overoppheting og mangel på drikke.

Tror nok det kan være verre.

Jaja, det var mitt syn på saken, men det synet delte jeg ikke med henne der og da.

Skulle kanskje gjort det?

Uansett, historien glemmer jeg ikke – selv etter mange år.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto