Jeg fikk være med på en hjelpesending til Russland for noen år siden.
Har skrevet om den turen før, men denne opplevelsen her har jeg holdt tilbake.
På en av dagsturene i Russland lå jeg etter en minibuss, en minibuss som tidligere var gitt av ATS (Aust Agder Trafikkselskap).
Litt rart å se en kjent buss – med kjente farger, men på russiske skilter.
Men vi lå i følge.
Da vi kom ut av den lille og smale veien og frem til en noe større vei med flere baner i hver retning – kjørte minibussen i fra meg.
Jeg gav jo på for å prøve å henge meg på.
Det var en russer som kjørte den minibussen.
Denne russeren skulle vi følge til neste stopp der vi skulle være med på et felles arrangement.
Da fikk jeg se en politimann oppe i lia på venstre side, og som peket i mot min buss med si kølle.
Jeg lata som om jeg ikke så det.
For jeg ville jo tro at de som skal stoppe meg står på rett side, altså høyre side.
Det gjorde ikke han her.
Men vår lokale guide sa da: – You have to stop, it was the police!
Jeg så jo det, men følte også for å henge meg på den minibussen som bare kjørte – vi lå tross alt i følge.
Men jeg stoppet, og guiden vår gikk ut.
Illustrasjonsbilde
Politimannen fikk klatret seg ned fra lia.
Etter litt venting kom han seg også over veien til oss på motsatt side.
Det var en spent stemning inne i bussen mens vi ventet.
Jeg kunne se i speilen at det var en svær politimann, og jeg kunne se at han var godt bevæpnet.
Politikølla dingla til siden for hvert steg han tok i det han nærmet seg bussen vår.
De to snakket sammen.
Har blitt stoppet av slike før – da i rutinekontroller.
Jeg har opplevd at noen av dem har en væremåte som ikke er helt lik norske politibetjenter.
Mye på grunn av språkproblemer, ja jeg vet det.
Men også for at de er bevæpna, og enkelte møter deg som om man er tiltalt for grovt ran.
Egentlig ville de stoppet den første minibussen.
Men han var for rask kunne guiden fortelle etter endt samtale med politimannen.
Dermed tok de meg.
Jeg var liksom nummer to i køen, og kjørte sent nok til at de rakk å få tatt meg.
Men guiden fikk snakket godt for seg og forklarte hvorfor vi lå litt over på farten, og i hvilket ærend vi var der.
Så jeg slapp den bota.
Men i ettertid burde jeg bare ha betalt den, for det hadde vært pengene verdt.
Tror vi snakker om ca 25 norske kroner, nesten en suvenir i seg selv.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto