Nå samles vi søsken oftere

En eldre dame skulle med bussen ned til Arendal for å treffe sine søstre.

De skulle på kafe og riktig kose seg sammen – det virket som om dette var noe de mer eller mindre gjorde fast.

Illustrasjonsbilde tatt på Vegårshei 17. Oktober 2025. Her er vi straks klare til å kjøre ut på hver vår linje.

 

Da kom det fra denne dama: – Vi mistet en søster for noen år siden! – det ble litt stille der hos oss.

Så fint at de som er gjenværende hadde fått opp øyene og så gleden og viktigheten av å treffes.

– Vi traff hverandre da hun levde også, men det er enda viktigere nå, nå som vi er færre! – sa denne eldre, men livsglade dama.

Jeg blir glad i hjerte mitt når jeg hører om slike gode familiære bånd.

Hun og de andre hadde tydeligvis fått opp øyene for det å ta vare på hverandre imens man enda lever.

Ord til ettertanke for meg – kanskje for flere enn bare meg?

Du vet at en dag kan det være for sent.

Blikket hennes avslørte at ho hadde sin søster friskt i sitt minne.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Fikk rede på en hemmelighet

Der var jo en som i sin tid satte utfor Trogfjell i Åmli kommune på ski ned langs fjellsida, en vågal prestasjon for den som turte å gjøre det.

Jeg husket at det var mange som snakket om det den gangen, for ingen visste å hvem det var som satte sine skispor nedover langs fjellet.

Alle som var i bygda eller som kjørte forbi kunne lenge se disse skispora.

Illustrasjonsbilde tatt i Vrådal 6. Februar 2022. Her kjører jeg for Agder Buss.

 

Jeg jar prøvd å finne ut av når tid dette skjedde, men har til nå i skrivende stund ikke klart å få rede på hvilket årstall dette var.

Det må nok være rundt tretti til førti år siden – jeg vet bare at det er snakk om lenge siden.

En dag hadde jeg med en passasjer og vi snakket om dette og han kunne fortelle meg litt mer om hendelsen.

Passasjeren trodde ikke at jeg visste om hendelsen langs fjellsiden av Trogfjell, men det gjorde jeg.

Jeg kjørte jo den gangen i Telemark Bilruter og kjørte ofte forbi der i bygda.

Disse skisporene ble det ofte snakk om i bygdene og på bussen.

Litt artig å få mer informasjon etter så mange år etter hendelsen.

– Åh, ville du vite å hvem det var, jeg skulle gjerne ha sagt deg det?

Jeg kan ikke nevne noen navn dessverre, men det var stefar til en av guttene jeg hadde med meg ombord i bussen.

Uansett en modig mann, veldig vågal vil jeg si.

Han var heldig at det gikk godt, en tur jeg fraråder andre.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Bestefar stod å venta

På turen hjem fra skolen kunne en av de siste skolejentene på den turen fortelle meg at bestefar var kommet på besøk.

Han skulle overnatte og tiden foran så lys ut kunne jeg merke.

Det var ikke vanskelig å se at gleden for å treffes var stor, for jeg vet at bestefar bor langt borte til vanlig.

Da jeg stoppet gikk skolejenta rett til bestefar som stod i veikanten å ventet.

Det var lett å se at de var ordentlig glad i hverandre.

Illustrasjonsbilde

 

Bestefaren la armen rundt henne og gleden var gjensidig, det var tydelig.

Til meg kunne han fortelle at nå var det litt ferie og han gledet seg til kvalitetstid sammen med hele familien.

Jeg dro der i fra og så i speilene at de gikk tett.

Bestefar tok ryggsekken hennes og det virket som han virkelig brydde seg der de gikk mot huset.

Selv tenkte jeg på hvor heldig de var som fikk tid sammen, der de kunne skape gode minner sammen – verdifullt rett og slett.

Jeg vet selv hvor fint det er å høre når barnebarn sier: – Morfar, jeg er glad i deg, kan vi spille, blir du med, morfar!

Klemmene fra barnebarn kan ikke beskrives, man kan bli rørt av mindre.

Det sies at barnebarn er livets dessert, det er virkelig sant.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg får jo inderlig håpe at den gjenforeningen drøyer en stund

Her om dagen kom jeg til pauserommet på Bergsmyr.

Der var min leder, Linn og hennes sønn, Cornelius.

Akkurat da var vi bare oss tre helt alene.

Jeg fikk etter hvert en god kontakt med Cornelius.

Han er åtte år og denne dagen var han med sin mamma på jobb.

Vi kom som sagt i prat og jeg viste han noen bilder og video av hunden, Joy som jeg en gang hadde og Cornelius fulgte nøye med.

Illustrasjonbilde

 

Jeg måtte jo fortelle han at hunden min nå var gått bort – Joy forlot oss i sommer.

Cornelius stilte spørsmål, han viste meg at han brydde seg tross sin unge alder:

– Var hunden din snill, hvor gammel ble hunden, bjeffet den? – og så videre, alt fikk han svar på, jeg svarte i alle fall så godt jeg kunne.

Han så videre på bilder av Joy, han ble tankefull og det ble i noen sekunder helt stille.

Cornelius ville tydeligvis vise meg empati og han ville trøste meg der han satt.

Han sa: – Joy venter nok på at du snart kommer etter til Himmelen!

Jeg skjønner tanken til gutten, men jeg får jo inderlig håpe at den gjenforeningen drøyer en stund.

Uansett, fine ord å få med seg på veien videre i livet.

Barn er så skjønne, Cornelius like så.

Jeg gikk fra pauserommet på Bergsmyr med et smil rundt munnen og med et nytt gullkorn i plassert i mitt minne.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Kjærligheten har ingen alder

Kjærligheten har ingen alder.

Jeg har ofte hatt med meg to flotte mennesker, Lise og Lars Kristian.

De har gjennom tidene reist hver for seg når de har sittet på i min buss.

Bilde tatt 26. September 2025. Her er Lise Kveim og Lars Kristian Jørgensen.

 

Av og til har de ikke engang oppdaget hverandre før vi har kommet frem på ankomst.

Har da hørt en av dem si: – Å, var du også på bussen, jeg så deg ikke da jeg gikk inn!

Jeg må innrømme at jeg ofte har tenkt: – De to kunne passet fint sammen! – men har aldri turt å si det.

Hver for seg har vi hatt mange gode samtaler opp igjennom, jeg visste at begge var enslige.

Jeg har lagt merke til at i det siste har de to ofte delt setene sammen.

På turen ned her om dagen – fra Vegårshei gikk de begge av ved VGS i Tvedestrand, noe de aldri har gjort før når de har sittet på med meg.

Jeg tittet i speilene bakover for å se om jeg kunne se noe ekstra ordinært, jeg så bare at de gikk tett.

På vei opp igjen fra Tvedestrand samme dag la jeg merke til at de var så veldig godt på lag, de begge strålte.

Da hadde de tydeligvis gått turen ned mot Øvre Torv i Tvedestrand – et godt stykke å gå.

Siden jeg har hatt de ombord en rekke ganger turte jeg å spørre: – Har dere vært på date?

Lars Kristian svarte umiddelbart, han svarte: – Det er nå vi skal hjem på date!

Videre sa han: – Kjærligheten har ingen alder, det må være lov å være glad i hverandre!

Tror snaut jeg har sett noen som er mer forelsket.

Lise sa: – Vi må nesten takke AKT og alle de bussturene for at vi har funnet hverandre!

Jeg sa: – Dette hadde vært et fint blogginnlegg!

Dette er ikke noe som skjer på eller i min buss hver dag, det kan jeg love deg.

Uten å blunke svarte dem ja til det.

Jeg stoppet bussen oppe ved Vesterveien, fikk tatt et bilde av turtelduene og tok meg litt tid til å notere litt informasjon for at dere som leser skulle få et innblikk i denne flotte opplevelsen.

Jeg strakk frem hånden og gratulerte dem og jeg var glad solbrillene var på min nese.

Man kan jo bli rørt av mindre – de var og er jo så skjønne.

Ekstra inntrykk ble det for meg da jeg så at de holdt hverandre i hånden.

Minnene etter min mor og far strømmet på, for de var også veldig glad i hverandre til siste slutt.

Jeg ønsker Lise og Lars Kristian av hele mitt hjerte lykke til og at de får mange gode år sammen.

Tenk det å ha en å kunne dele de gode opplevelsene sammen med.

Ekstra godt å kunne være to når motbakkene kan komme og der trøst og oppmuntringer gjør en forskjell.

Jeg kjenner jeg er så stolt over å ha blitt kjent med de to og ekstra stas er at jeg fikk lov til å dele disse ord og dette bilde av dem begge.

Som sagt så er dette lagt ut med tillatelse.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto