Det er ikke hver dag man har slik storfint besøk, et besøk som gledet meg stort.

Jeg var på vei oppover i de indre bygder, hadde nettopp sluppet av siste skoleelev.

Da ringte telefonen i det jeg sjekket bussen for gjenglemte ting.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Min driftsleder Linn ringte og sa: – Hei, det er Linn!

Vi småsnakket litt og det viste seg at ho og tre damer til var på Vegårshei for å se vårt depo.

Jeg spurte om de ble der til jeg kom ned, noe hun tvilte på – siden de var på reise fra depo til depo.

Klart jeg hadde forståelse for det, men jeg levde jo i et håp om at jeg kunne rekke ned fra der jeg snudde bussen.

Vell fremme på plass i Myra her på Vegårshei for å parkere bussen min for dagen – der var både Linn og de tre andre.

Jeg ble veldig takknemlig for at de ventet de minuttene slik at jeg fikk hilst på dem alle sammen.

Tror ikke de vet hva det betyr, jo de her vet det, men det betyr veldig mye for meg som bussjåfør å få tilgang på de som jobber i ledelsen.

Her tror jeg at jeg snakker for alle sammen.

Avstanden mellom oss ute i feltet og med de på toppen blir ikke så stor da.

Jeg må bare få sagt: – Tusen takk gode kollegaer – for tiden vi fikk sammen den dagen og for samarbeidet vi har her i Boreal!

Dette er noe flere bedrifter burde legge inn som en fast rutine i sine selskaper.

– Vi er ikke bedre enn det svakeste ledd! – sies det.

Jeg var kjapp med fotoapparatet da når de var her den 20. August 2025.

Bildet under er lagt ut med tillatelse fra dem alle fire.

Fv Driftsleder Øst Linn Thorbjørnsen, Driftsleder Vest Monica Titlestad, Operativ Hr ansvarlig Anne Gotehus og Driftsleder Arendal Jenny Marie Sundsvold Lindstøl.

Dette var et besøk som jeg vet flere av oss bussjåfører satte stor pris på.

Selvfølgelig er dere velkommen tilbake, både til pauserom og med meg i min hverdag i bussen.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Å kjøre buss er en drøm, et yrke jeg stortrives med.

De fleste dagene gir meg et eller annet nytt, nye opplevelser, gode samtaler.

Jeg får ta del i soloppganger og solnedganger, for i turnus har jeg jobbet både dagskift og kveldsskift.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Illustrasjonsbilde, tatt 08. Februar 2013 på vei ut fra Våje på Vegårshei.

På en av turene en tidlig ettermiddag nærmet jeg meg byen.

Da fikk jeg se en ung jente ligge tilsynelatende livløs på fortauet.

Jeg så der var en annen jente som passet på henne og gav henne omsorg og nærhet der i kulden.

Med min egen opplevelse friskt i minne så vet jeg at her kunne det være snakk om utvendig slag mot hode.

For min del den gangen bar det på en tur til Rikshospitalet og det ble til en operasjon for meg der, heldigvis en vellykket operasjon sådan.

Hadde jo tanker om at dette kunne være noe av det samme for henne, noe jeg ikke unner noen.

Jeg stoppet og parkerte i krysset, tok på nød blinken og gav beskjed til passasjerene om at dette kunne ta litt tid, men det fikk så være.

Jeg hadde ikke anledning til å bare kjøre videre.

Heldigvis var der liv i jenta.

Hun hadde slått seg på armen etter et fall på glatta.

– Du kan i alle fall ikke ligger her, for her blir du bare kald! – sa jeg etter at jeg hadde sett at hun var både tilregnelig og våken.

Jeg spurte om venninnen kunne følge henne hjem og be de hjemme se til om hun trengte mere hjelp.

Det ville hun, det ville de begge to.

– For du trenger vel ikke ambulanse? – spurte jeg.

Hun tørket tårer og svarte: – Nei, det trenger jeg ikke!

For meg var det en lettelse å se at det kun var armen som det hadde gått ut over – selv om det sikkert var ondt nok.

Dagen etter kom moren til bussen for å takke meg for at jeg hadde brydd meg, stoppet og hjulpet til.

– Skulle bare mangle om man ikke skulle stoppe når en person ligger tilsynelatende livløs nede på en snøkledd, kald og på et glatt underlag!

Hun lå som livløs der.

Det er jo en plikt å stoppe i slike tilfeller om noen lurte.

Alle kan gjøre noe når slike ting skjer, om ikke annet det å få tak i hjelp.

Da må man bare bruke den tiden som trengs.

Det ble ikke mye forsinkelse for min del på turen videre.

Jeg reiste i retur på rett tid med hensyn til bussavgangen der.

En lettelse for meg å kunne kjøre videre med et slikt utfall.

Det var godt å høre moren si: – Det går bedre med henne nå!

Jeg bad henne hilse hjem.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Den 11. August var det min tur til å få kjøre flaggskipet til Boreal.

Jeg har egentlig prøvd å unngå den bussen, for bussen er stor og tar mye plass.

Var redd for å skade den i byene, spesielt når man skulle snu i de små rundkjøringene i Arendal og i Risør by.

Illustrasjonsbilde tatt tidlig den 11. August 2025 under Arendals uka.

Det er jo mange år siden jeg kjørte så lange busser og til eldre man blir jo mer redd blir man.

Jeg var redd for å skade så fint og dyrt materiell, men det tok ikke lang tid før jeg følte meg vell bak rattet.

Det var og er ei nydelig vogn å kjøre.

Bakenden med sving på boggien fulgte like lett som den bussen jeg kjører til daglig.

Ekstra stas var det å få prøve seg litt på det kaoset nede i by-gryta under Arendals uka, men alt gikk fint.

Gledelig var det å treffe så mange hyggelige mennesker ombord.

Kanskje ekstra stas for meg når jeg traff noen av de som var mine faste passasjerer da jeg var stasjonert i Risør – til og med navnet mitt ble nevnt ved ombordstigning.

Utrolig mange minner som dukket opp fra da jeg kjørte på de gamle traseene som i skrivende stund er tre år siden sist.

Tankene gikk også til de som jeg vet aldri kommer på bussen mer – til de som er gått bort.

Setet til dem stod liksom tomt – du vet mange har faste plasser.

Kunne nevnt dem med navn, det skal jeg selvfølgelig ikke gjøre, men de “dukket” opp for meg i det sola steg opp på himmelen, sjøen lå stille.

Takknemlig for de gode samtalene vi fikk.

Her sitter jeg i førerstolen på en 15 meter Yutong. Bilde er tatt i Risør 11. August 2025.

En rolig og fin start nede ved Tollboden i Risør 11. August 2025.

Så var og er det alltid hyggelig å få treffe de kollegaene som jeg sjelden ellers treffer.

Kunne sitte der å dele gode samtaler og latter i felles pauserom – det er krydder i hverdagen, man føler seg rett og slett inkludert.

Det er heller ikke hver dag jeg treffer kollegaer fra vaskehallen, kontoransatte og personer fra ledelsen og som tok seg tid til noen ord i pauserommet.

Veldig hyggelig.

Det var en opplevelsesrik dag for meg på mange måter.

Nå går vi inn mot en helg.

Selv skal jeg passe tre stykk barnebarn og skape gode minner med dem.

Så er det Vegårshei-dagene denne helgen, kanskje ser jeg deg der?

Uansett så ønsker jeg deg som leser en fantastisk god og innholdsrik helg der du er.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Dagen hadde vært stort sett veldig god på alle måter, alt hadde liksom gått på skinner.

På et busstopp kom der på ei dame som jeg først trodde jeg dro kjenselen på, men som senere viste det seg å være en annen.

På ankomst spurte jeg om hun skulle videre opp til krysset og med følgene spørsmål:

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

– Bor ikke du i det huset på høyre side?

– Nei, det er min søster som bor der! – fikk jeg til svar.

Det var ikke første gang at noen hadde tatt feil av de to søstrene – for meg var det en liten trøst.

En bekreftelse på at jeg lett hadde tatt feil av de to, men de var så utrolig like å se på – i alle fall når de ikke stod ved siden av hverandre.

– Jeg skal opp til min søster nå, for der skal vi møte presten og alle de andre i familien, for mamma har nettopp gått bort!

Illustrasjonsbilde

I noen sekunder ble det helt stille.

Moren var ikke så gammel og jeg kunne se at dette var en tung dag for henne.

Det å få en slik beskjed, det å se hennes reaksjon på min kondolanse det var helt spesielt for meg.

Hun hadde kommet langveis fra og var her kun i dette ærend slik jeg forsto det.

Jeg ble påminnet om at livet er skjørt kan du si.

Selv om solen skinte og dagen ellers var bare helt topp for min del – så er det ikke en selvfølge for alle.

Å kjøre derfra med bussen videre fikk tankene i gang om hvor viktig det er å sette pris også på de små detaljene i hverdagen.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg skulle til å kjøre en av bybussene.

I selve byen fikk jeg se en av mine faste passasjerer.

Jeg har hatt mange gode samtaler med han opp i gjennom årene.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Han kom bort til meg og spurte så fint om han kunne få lov til å bli med meg på første tur.

Illustrasjonsbilde tatt i Tvedestrand 28. Juli 2025.

– Vær så snill, la meg få lov! – spurte han så fint – ja, nesten som om han ikke trodde det gikk an.

– Klart du kan bli med! – svarte jeg.

Det var som om hele ansiktet hans lyste opp.

Mannen gikk inn, dro månedskortet sitt gjennom kortleseren i bussen og satte seg langt bak.

Jeg tror ikke det var hans dag denne dagen.

Han så rett og slett litt sliten ut for å være helt ærlig og det virket som om han ikke ville være til bry, noe han absolutt ikke var.

Da alle de andre var gått av, bussen var tom og vi skulle kjøre ned igjen mot byen skrudde jeg opp musikken litt.

Jeg vet at han likte fin musikk, jeg tenkte på å glede han litt de få meterne som var igjen av turen.

På grunn av den fine musikken og fordi at bussen da var tom – kom han tumlende frem igjen.

Da sa han noe som gjorde inntrykk på meg:

– Du, jeg skulle hatt med meg en termos med kakao og noe å spise, for jeg kunne vært med deg hele dagen, Alf Otto!

Det var et stort kompliment å få.

– Har du lyst til å bli med meg på neste bybuss også?

Han var ikke sen med å svare: – Ja! – på den invitasjonen.

Vel fremme i byen etter andre runde rundt byen skulle han til å gå ut, men før han forlot meg sa han:

– Dette var en opplevelse!

Han takket for turen, han takket for den fine musikken og jeg kunne se han var rørt og beveget i det han gikk ut.

Så lite som skulle til for å glede en person.

Noen vil kanskje si: – Hvorfor tar du med deg personer runde på runde, att og frem?

Jeg tenker at: – Tenk så lite som skal til for å glede et medmenneske!

Mange er ensomme og har lite og kanskje ingen venner – prøv å sett deg inn i en slik situasjon!

Jeg tror vi alle har behov for å ha noen å snakke med i hverdagen.

Hos meg er alle velkommen ombord på bussen når de har eller skaffer seg en gyldig billett.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto