Turen til Akkarhaugen

Å bli spurt om litt turkjøring er jo bare gøy.

Det er som et fint avbrekk i hverdagen.

En gang fikk jeg spørsmål om å ta turen med bedriftsledere i en anerkjent kiosk og gatekjøkken kjede.

De kom fra store deler av sør-Norge, og jeg kjørte dem opp til Nordsjø ferieland.

Nordsjø ferieland er en perle som ligger på Akkarhaugen i naturskjønne Telemark.

Vi hadde en kjempefin tur.

Jeg fikk så god kontakt med turlederen, som hadde egen evne til å inkludere alle.

De er heldige de som hadde han som sin sjef.

Gruppa skulle opp for å ha litt faglig påfyll, noe jeg kunne vært med på.

Samtidig skulle de opp der å bare kose seg, og være sammen over litt tid.

Men driftstall, søyler og diagrammer, det var liksom ikke noe for meg.

Jeg jobbet jo ikke i den kjeden, og hadde liten interesse for det.

Men selv om jeg ikke deltok på det faglige, så var jeg allikevel invitert til middagen og måltidene ellers.

Pluss jeg kjørte golfbilen for dem, og plukket opp de som kanta i svingen på vannbrett eller vannski.

For der oppe har de taubane i vannet.

Det var et godt stykke for de som kanta å måtte komme seg tilbake til start.

Den gangen var det kun der på Akkarhaugen og i Flekkefjord som hadde en slik taubane i vann.

Utrolig stilig.

Jeg husker også at der skulle de få presentert en ny type pølse fra leverandøren de hadde.

En type pølse som de snart skulle få inn i kjedens sortiment.

Husker den var bare så god, rik på smak.

Og kunne gå der som om jeg var ansatt, kunne spise og kose seg – og med så hyggelige mennesker å prate med, ja det gjorde sterkt inntrykk.

Jeg ble så godt inkludert.

Hadde egen hytte der oppe, og jeg kunne gå og komme som jeg ville.

Det ble noen gåturer alene når de andre hadde bedrifts-møte eller gjorde ting som ikke var helt for meg.

Jeg kan for eksempel ikke danse, selv om jeg er veldig glad i musikk.

Husker det var veldig vakkert der, og veldig hyggelig betjening på stedet.

Noen måneder senere skulle deler av den samme gjengen ha et julebord.

Fikk igjen oppdraget med å være de sin bussjåfør.

Det skulle de ha på Sjøsanden i Mandal.

Glemmer det aldri.

Jeg liker slike bussturer.

Der skulle hver enkelt presentere seg.

Det var ønskelig at de også sa i hvilken kiosk eller gatekjøkken de hadde ansvar for.

Jeg hadde jo ikke noen kiosk eller gatekjøkken å presentere meg med.

Men da tok denne koselige turlederen ordet for meg å sa: – Det er Alf Otto, vår faste bussjåfør!

Vi hadde også der en hyggelig sammenkomst.

Med god mat, hyggelig stemning og fine samtaler.

Beundrer humøret på dem.

Jeg kjører gjerne for dem igjen.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Glemte passet

På første bussavgang mot Kjevik – så kom jeg til Grimstad.

Der var det plutselig en mann som ville av bussen.

– Skal du ikke til Kjevik? – spurte jeg noe undrende.

Jeg kjørte den gangen en ren flybuss.

Og hadde i utgangspunktet ikke lokaltrafikk med mulighet for av stigning før flyplassen.

I tillegg hadde han tross alt betalt mer enn vanlig busstakst allerede.

Fordi flybussen den gangen kosta mer enn tilsvarende strekning – sammenlignet med en tur inn mot Kristiansand by på lokalbussene.

Allikevel ville mannen av.

Han svarte: – Jeg må hjem igjen til Fevik, for jeg har glemt passet mitt hjemme!

Han måtte i hu og hast ta en taxi hjem igjen, for så deretter bruke samme taxi videre til Kjevik.

Jeg hadde dessverre ikke mulighet til å vente på han i Grimstad.

Så det ble en dyr og innholdsrik tur for mannen denne morgenen.

Han måtte jo rekke flyet sitt vet du.

Håper han gjorde det.

Det kan være lurt å legge alt klart kvelden føre, slik vi sa til ungene når de var små.

Men det sa jeg ikke til han.

Rakk snaut å si: – Lykke til, og god tur!


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Det er fra barn og fulle folk man får høre sannheten av

Det er fra barn og fulle folk man får høre sannheten av sies det.

Og det er jammen sant – til en viss grad.

Enkelte av dem tør iallefall å si det som ligger på hjerte.

Det er jo skolestart, og et nytt skoleår står foran døren.

Da kom der inn en gutt på Holt, en som jeg har kjørt på tidligere mange ganger.

Den gangen fast til ungdomsskolen i Gjerstad.

Han kjente meg igjen, enda det er flere år siden sist vi hadde sett hverandre.

For jeg har ikke kjørt i Gjerstad på lenge.

– Men guri å gammel du har blitt, Alf Otto! – sa han som noe av det første han fikk sagt.

Vi var på nett med det samme.

– Åh, synes du det?

Du kan si at enkelte ungdommer de sparer ikke på konfekten.

– Gammel har du blitt? – spurte han med et lurt blikk.

– Nå kan du gjette?

Jeg liker å se om de er langt i fra når de prøver seg på å gjette på min alder.

– Du er vel rundt 60, kanskje nærmere 70? – og så lo han.

Jeg ble bare så lattermild, kunne ikke annet enn å le.

– Heldigvis så er jeg ikke mer enn bare 50! – svarte jeg.

– Og inni meg føler jeg meg bare som en ungdom fremdeles! – la jeg til.

Jeg er så takknemlig for å ha slike ungdommer med.

Som tør å få frem litt humor og glede i hverdagen.

Og kan noen le på min bekostning, så er det verdt det.

Veldig gøy å se skoleelevene igjen.

Både nye og de jeg har kjørt på tidligere.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Sangen på radioen

På vei hjem fra jobb sent en kveld så fikk jeg høre denne sangen på lokalradioen.

Trykk på linken til Spotify om du vil høre den.

Fant den dessverre ikke på YouTube i skrivende stund.

En sang som ble skrevet av Jonas Severin Pettersen i 1893.

Typisk en sang som min mor kunne.

Og typisk en sang som hun i sin ungdom sang da hun reiste som sang-evangelist sammen med ei Henny.

Jeg viste denne melodien for en av mine passasjerer.

Ei eldre dame, pensjonert lærer sådan.

Hun har jeg hatt gleden av å ha med flere ganger i min buss.

Denne eldre dama har mange av de egenskapene min egen mor hadde.

Tenker da på tro, nøysom og hun er lyttende person.

En person som hadde tid.

Tid til å lytte, og evnen til å sette seg inn i samtalens innhold.

Da vi to var alene i bussen på endestasjonen – hørte hun deler av denne melodien.

Og tror du ikke – hun kunne teksten videre.

Minnene etter min egen mor kom igjen.

Kunne nesten se henne føre meg.

En person som stod meg veldig nær.

Og jeg må innrømme at en slik sang kan få tankene og minnene til å fly.

Både mot Himmelen, og til håpet om å få se sine kjære igjen.

Tonene og teksten gav meg minner om en god og fin oppvekst.

Der jeg fikk ha en mor og en far som var glad i hverandre.

De var glad i oss unger, og de hadde tro på oss.

Ordet stolt og takknemlig er ikke dekkende nok.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Pelle med yoghurten

Ofte så blir det noen koselige samtaler med passasjerene når man kjører buss.

Og det hender jo at vi har med oss passasjerer med downs syndrom.

Pelle er en slik kar.

Han har jeg kjent lenge.

Vi har hatt mange gode samtaler gjennom tidene på bussen.

En kjernekar som vi sier.

En med et godt humør – et humør som gleder de rundt han.

En vi alle kunne lært litt av.

Og når man kjenner en person såpass godt slik vi to gjør, så kan man tulle litt med hverandre, det uten at det blir feil for den andre.

Viktig å kjenne grensene.

Før avgang i Arendal så var Pelle en av de første til å stige ombord i bussen.

Han rigga seg til i sitt sete på første rad, mens noen få andre kom ombord etter han.

Etterhvert så tok han frem sekken sin, og fra den dro han opp en godmorgen yoghurt.

I det han satte sin skje til for å spise den – sa jeg til han:

– Men Pelle, skal du ikke spandere, og sende yoghurten rundt til oss andre?

Det synet fra Pelle skulle vært tatt bilde av.

Det var ubetalig.

Da kikka han rett i taket.

Og etter hvert steinblunda han, og sa da til meg:

– Nisse!

Han lo selv, og kosa seg videre med denne yoghurten han nettopp hadde åpna.

Den ble altså ikke sendt rundt.

Han spiste den selv i sin helhet.

Pelle var nok litt redd for at yoghurten skulle komme tom tilbake.

Forståelig nok.

Av og til må det være lov å spøke litt med hverandre.

Det er jo ikke ondt ment.

Og det var heller ikke mobbing av han som person.

For man skal ha stor respekt for hverandre, også for de med et handikap.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jenta kom krabbende opp av sidevinduet

Jeg ligger jo noen kilometer på veien i løpet av et år.

Og heldigvis så er det ikke hver dag man er borti ulykker.

Det hører meg til skjellenheten at jeg kommer til der man ser selve hendelsen.

Men en dag så var jeg den første som kom til.

På avstand så så det ut som en svær pappeske som kom seilende i vinden, fra et nærliggende hus.

Men til min store forskrekkelse fikk jeg se når jeg nærmet meg, at det faktisk var en bil.

Den kom kast i kast, og landet på siden.

Tror det var en Daihatsu varebil, med plass til 3 personer.

Jeg parkerte litt på avstand, og bad mine passasjerer bli sittende.

Gikk ut, og det var skremmende stille.

Merka bare at det lukta bensin fra denne lille varebilen.

Da jeg kom bort fikk jeg se en barnehånd bevege seg opp fra sidevinduet.

Takket stille inni meg for livstegn, for livstegn var ikke en selvfølge.

Opp fra det vinduet kom det opp ei lita jente på ca 7 år.

Som i panikk da hun fikk se meg ropte: – Pappa, Pappa!

Hun kom seg ut uten større vanskeligheter, og etter henne kom også sjåføren ut.

Det var ei ung jente.

Kanskje det var moren, eller ei tante til barnet?

Siden den lille jenta ropte så inderlig på sin pappa – var jeg i tvil på om der var flere ombord.

Eventuelt om der var noen som ble frakta ulovlig i lasterommet.

Men på det spørsmålet svarte sjåføren nei til.

– Det er bare oss to! – sa hun skjelven.

Den eneste skaden hun hadde var et lite blødende sår på albuen.

Hun trengte ikke noen behandling, for dette klarte hun å håndtere selv.

Jeg ringte brannvesenet, siden bilen lå på siden og jeg kunne se drivstoff renne ut.

For i den varmen skal der lite til før en gnist kan antenne.

Selv kunne jeg kjøre videre med bussen, og med trygghet på at det gikk bra med de to som var i bilen.

Selve bilen kan alltids erstattes.

Men vi har ingen mennesker å miste på den måten.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Ringte hjem til mannen som ikke ville slippe kona inn

Et frodig par hadde tydeligvis vært på tur til Danmark og skulle hjem.

Da de satt på med meg fra Kristiansand tok dama frem sin mobil for å ringe.

De hadde tydeligvis fått smaken av edle dråper, og de hadde fått åpna nok av flaskekorker, for det var lett å se.

Hun var heller ikke lavmelt, og det stod ikke på iver da hun snakket i denne telefonen.

Hun hissa seg litt opp.

Det virket som om mannen i telefonen ikke ville ha henne hjem på daværende tidspunkt.

Hun trygla og bad, men mannen stod på sitt.

Da truet hun med å slå inn vinduet nede, for inn skulle hun.

– Jeg skal inn, bare så du vet det! – sa hun veldig irritert.

Der var kanskje en grunn for at mannen ikke ville ha henne hjem?

Det virket som hun nå var ute å reiste med en annen kar.

Full og god som det heter.

Kanskje var det bare at hun ikke var hjemme til avtalt tid?

Ikke vet jeg.

Uansett – litt å tenke på om man tar telefoner i en buss eller på en plass der andre kan høre på.

Der er kanskje noen som hører på, og som kanskje kjenner deg litt og tolker innholdet i samtalen på sin måte.

Tenk litt på det.

Ikke gøy om man blir misforstått heller.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

En fin tillitserklæring

Ludvig var med på bussen.

Lurer på om han hadde litt tvil på meg, tvil på meg som sjåfør.

For da jeg starta opp bussen, og setebeltene ble satt på – kunne jeg høre han si:

– Det er trygt å sitte på med denne sjåføren, for han er frelst og har englevakter!

Jeg måtte jo smile litt der jeg satt.

Det kunne jo tolkes som siste-reis-følelse, men da med et lite håp om å overleve etter endt tur.

Men det gikk fint.

Og det har blitt mange koselige turer i ettertid, også med Ludvig ombord.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Det var ikke meningen å stjele

Før i tiden kjørte jeg for Telemark Bilruter.

En stund der hadde vi lyseblå uniformskjorter som en del av kolleksjonen.

I et delt-skift var jeg å gjorde et ærend i en forretning i Arendal.

Da var der ei dame som bare skulle sammenligne noe med noe som hang på et stativ på utsiden.

Og hun tenkte nok ikke på at det hun holdt i handa ikke var betalt for.

Da hun gikk forbi sensorene i utgangsdøra var heller ikke butikkens alarm sen med å gi beskjed.

Alarmen ulte, og den ulte høyt, og hun fikk hele butikkens oppmerksomhet.

Alle i kundene og de ansatte snudde seg mot utgangsdøra – som i en ren refleks.

Det var liksom ikke helt greit det hun gjorde der.

Og i sin fortvilelse kom hun til meg av alle ting – å bad om unnskyldning.

Jeg sa: – Jeg er bare en vanlig kunde!

– Årh, jeg trodde du jobba i Securitas! – sa hun i det hun prøvde å innhente seg.

Illustrasjonsbilde

Hun var iallefall ikke en butikktyv.

Dette syntes hun var flaut.

Jeg tror ikke at hun går ut med utbetalte varer på utsiden mer – for å sammenligne størrelser og priser.

Da får nok varene ligge inne mens en sjekker stativene ute.

Jeg fant ut at ei lyseblå uniformskjorte hadde mye respekt.

Iallefall i en butikk.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto