Ofte så blir det noen koselige samtaler med passasjerene når man kjører buss.
Og det hender jo at vi har med oss passasjerer med downs syndrom.
Pelle er en slik kar.
Han har jeg kjent lenge.
Vi har hatt mange gode samtaler gjennom tidene på bussen.
En kjernekar som vi sier.
En med et godt humør – et humør som gleder de rundt han.
En vi alle kunne lært litt av.
Og når man kjenner en person såpass godt slik vi to gjør, så kan man tulle litt med hverandre, det uten at det blir feil for den andre.
Viktig å kjenne grensene.
Før avgang i Arendal så var Pelle en av de første til å stige ombord i bussen.
Han rigga seg til i sitt sete på første rad, mens noen få andre kom ombord etter han.
Etterhvert så tok han frem sekken sin, og fra den dro han opp en godmorgen yoghurt.
I det han satte sin skje til for å spise den – sa jeg til han:
– Men Pelle, skal du ikke spandere, og sende yoghurten rundt til oss andre?
Det synet fra Pelle skulle vært tatt bilde av.
Det var ubetalig.
Da kikka han rett i taket.
Og etter hvert steinblunda han, og sa da til meg:
– Nisse!
Han lo selv, og kosa seg videre med denne yoghurten han nettopp hadde åpna.
Den ble altså ikke sendt rundt.
Han spiste den selv i sin helhet.
Pelle var nok litt redd for at yoghurten skulle komme tom tilbake.
Forståelig nok.
Av og til må det være lov å spøke litt med hverandre.
Det er jo ikke ondt ment.
Og det var heller ikke mobbing av han som person.
For man skal ha stor respekt for hverandre, også for de med et handikap.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto
