Gratis igjennom bomstasjonen

Av og til har vi med oss noen originale.

Slik sett er vi vel alle det.

Bedre å være en god original – enn en dårlig kopi.

Illustrasjonsbilde

Jeg nærmet meg bomstasjonen borte ved Svennevig.

Det var på den tiden vi kjørte på den gamle veien.

Da fikk jeg se i inne-speilene – at fremover kom der fremover en kar og som man skulle tro skulle av bussen.

Det virket som om han skulle av på forrige stopp liksom – slik som han hastet seg frem.

Jeg så etter om der sto et stoppsignal inne til meg, men det gjorde det ikke.

Et signal som jeg eventuelt hadde oversett, men det var det altså ikke.

Da vedkommende endelig kom seg frem – sa han med iver:

– Sjåfør, sjåfør, her kan du bare gi på – her er det gratis!

Det ble jo litt komisk det der.

For han sa det med en slik innlevelse.

Når han hadde gitt denne beskjeden til meg, gikk han bare å satte seg i baksete igjen.

Da hadde han liksom fått gitt beskjed.

“Bare gi på, her er det gratis”.

Gode gullkorn for meg.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Veksla feil overfor ei eldre dame

Noen innlegg burde jeg nok bare ikke posta, men heller holdt det for meg selv.

Men det å gjøre feil kan skje hvem som helst.

Jeg gjør mine feil – om du lurte.

Fikk på en eldre dame som skulle innover i landet.

Illustrasjonsbilde

Hun betalte for sin billett, og fikk igjen på en hundrelapp.

Da jeg kom noen svinger lengre opp – ble jeg i tvil på hvilken valør jeg egentlig fikk.

Alt gikk så av seg selv da hun kom på, så jeg ble i tvil.

For blir man stående å prate noen sekunder, så kan det gå slik.

Spør man da “rett” person – kan det hende at svaret er en høyere valør enn hva man fikk.

Derfor er det viktig for oss bussjåfører å holde på seddelen i venstre hand til vedkommende har fått tilbake sine vekslepenger.

Når da billett og vekslepenger er gitt, og passasjerene er fornøyde – først da kan seddelen legges oppi veska.

Man lærer så lenge man lever.

Men jeg valgte å spørre henne, og fikk til svar at jeg hadde fått en tohundre-lapp.

– Da skal du ha en hundre-lapp til av meg! – sa jeg, og beklagde hendelsen.

Da var der en annen eldre dame – på den andre siden av midtgangen som sa:

– Jeg så det, men ville ikke blande meg inn!

Kan tro jeg er takknemlig.

For at jeg selv oppdaget dette, og fikk innrømt min feil, og for dem begge.

Og at ikke de to skulle tro og snakke bak min rygg – i ordets rette forstand.

For kan du tenke deg å bli stempla som en som lurer gamle damer.

Det kunne ikke falle meg inn, nei ikke med noen.

Så det med ærlighet, det å kunne innrømme feil – er faktisk veldig viktig i alle sammenhenger.

Nå er det kanskje slik at du som leser gjør kanskje ikke feil.

Måtte være nydelig å være feilfri.

Men skulle du oppleve det en skjellen gang, så er oppfordringen gitt.

Innrøm det, og be om tilgivelse.

Det koster litt.

Men det som koster – er også mest verdt.

Da blir enklere å få tillit, spesielt når du virkelig trenger det selv.

Tror de eldre damene på bussen min skjønte det.

At det jeg gjorde – ble ikke gjort med vilje.

Og at jeg fikk beholde tilliten – selv min grove feil.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Skrytte av verdikort

I vårt område har vi er produkt som vi kaller verdikort.

Og jeg skrytte til noen damer om at her var det gode penger å spare ved bruken av det.

Jeg sa at de kunne til og med bruke det over hele Agder.

Illustrasjonsbilde

 

Da avbrøt den ene meg og sa: – Kan vi bruke det i restauranten også, sjåfør? – og alle damene lo.

Jeg svarte litt spøkefullt: – Du kan jo prøve?

De forstod jo etterhvert at dette kortet kun var tiltenkt for bruk på våre busser.

Men jeg la jo til: – Du sparer jo såpass mye ved bruk, at du får mer penger til å bruke i restauranten!

De var på vei til byen, og skulle tydeligvis ut å ha seg litt godt i glasset.

Og de lurte på om det var meg som skulle ha returen også.

– Det blir ikke meg som kjører på den avgangen, dessverre!

– Da får dere en kjekk kollega å sitte på med! – og jeg smilte tilbake.

De gjorde meg bare oppmerksom på at de muligens ble noe mer snakkesalige da.

Du for et godt humør på dem.

Slike damer trengte ikke mer i glasset for å få mer humør kan du si.

Etter at de gikk ut av bussen nede i byen – snakket de videre om dette flotte tilbudet som verdikort er.

Kunne høre dem snakke sammen i det jeg lukket dørene.

Så de fikk det med seg.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Politiet ville inn i bussen å se alle papirene

Jeg ble stoppet av politiet på Brekka utenfor Arendal.

Det var heldigvis bare en rutinekontroll – utført av up.

Jeg åpna jo selvfølgelig døren, og inn i trappa kom en politimann i full uniform.

Illustrasjonsbilde

– Hei, det er fra utrykningspolitiet. Jeg vil gjerne se alle papirene dine!

– Vil du se sertifikatet mitt først? – spurte jeg.

– Ja, det er en god start! – svarte politimannen.

Den gangen var mitt sertifikat nettopp blitt fornyet, så jeg kunne ikke dy meg.

Jeg sa: – Du må ta på det med forsiktighet, fordi sertifikatet er så ferskt – såpass at trykksverta er nesten ikke tørka!

Han lo litt da.

Jeg lurer på om han også trodde jeg var helt ny bak rattet.

Isåfall gjorde ikke det noe.

Han fikk også se kjøreseddelen i samme slengen, og da spurte jeg:

– Du vil ikke like godt bli med oss?

– Vi har det veldig koselig her i bussen! – sa jeg, å blunka til han.

Han smilte, men han takket høflig neitakk til min invitasjon dessverre.

Han sa: – Det ser ut som du har alt i orden!

– Jeg må nok bli her på posten min!

Han var fornøyd.

Nesten rart.

For han fikk ikke sett løyva som ligger i hver buss.

Ikke så han vognkortet, ikke sjekka han skriveren eller kortet der, men allikevel var han fornøyd.

Det var jeg også.

Jeg var jo bare så takknemlig at ikke jeg ble tatt i fartskontroll, for der er det nemlig 60-sone.

Kanskje det bare er meg som av og til – en skjellen gang ligger opp mot to hele kilometer over?

Skulle jo gjerne hatt han med videre mot Arendal, for han var så hyggelig.

Men det er ikke så godt å tvinge folk med.

Jeg liker å ha slike folk også ombord.

For de tar også bussen i ny og ne, ofte da i sivil.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Tok feil av alderen på meg

Når man kjører buss så hender det at enkelte lurer litt på hvor gammel jeg er.

Jeg pleier da ofte å si: – Ja nå kan du gjette?

Normalt så treffer de godt i sin gjetning.

Men denne karen her tok grundig feil.

Da jeg var 47 år – trodde han at jeg var 56 år.

En bom på hele 9 år.

Hadde han bare gjetta 9 år yngre, liksom.

Men nei da, det gjorde han ikke.

Da han skjønte at han tok litt vel i, og var redd for å tråkke mer i salaten, sa han:

– Jeg mente at du må være født i 56!

Da måtte jeg smile.

For det gjorde jo gjettingen hans enda verre.

Nå ble det en bom på 11 år, og det for mye, og det i feil retning.

Da de to forslagene hans kom – følte jeg det var på tide å si svaret.

Trengte ikke flere forslag liksom.

Kanskje han da ville gjette at jeg allerede var pensjonist.

Tror han ble litt flau.

Det så iallefall slik ut.

Selv synes jeg det bare var morsomt.

Må ikke ta seg selv så høytidelig.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Trist når mamma ikke stiller på ankomst

Det er ikke ofte jeg blir så overgitt, trist og lei meg – som da jeg opplevde dette.

En historie som i dag er flere år gammel, men som sitter enda.

Illustrasjonsbilde

 

En far sendte sitt barn med bussen min.

Ei jente som var i alderen 7 – 8 år gammel.

Tok farvel slik som fedre flest gjør, når barnet skal fra den ene til den andre forelderen.

Da vi kom til Arendal gikk alle av, også den unge jenta.

Jeg spurte om hun så mamma.

Hun svarte at: – Jeg ser henne ikke, men hun kommer nok snart! – og gikk forventningsfull ut på utsiden.

Jeg reiste ikke derfra med et slik svar.

I mens jeg så litt etter henne – retta jeg opp stolryggene og tok å samla opp søpla i bussen mens jeg venta på at hun skulle bli henta.

Når dette var gjort innvendig – så jeg bort på jenta igjen, som fremdeles stod der – alene.

Fikk se at hun gråt.

Hun kjempet hardt imot for å ikke vise sine tårer.

Da skjønte jeg at her er noe som ikke stemmer.

Jeg lukket opp fremdøra igjen og spurte henne: – Ser du ikke din mamma?

– Nei, mamma er ikke her! – og holdt armen sin over panna.

Ordet fortvilelse er ikke dekkende nok.

Følte meg ensom og forlatt på barnets vegne.

Jeg tok henne inn igjen, og plasserte henne i framsete.

Spurte henne om hun kunne telefonnummeret til mamma.

Og det kunne hun, og det på rams.

Sa til henne: – Sitt her, så ordner dette seg, lille venn!

Jeg gikk på utsiden for å ringe, slik at ikke jenta hørte noe.

Lata som om jeg var i ei av lukene for å ordne noe der.

Ringte opp dette telefonnummeret, og var spent på om noen i det hele tatt ville svare.

En kvinne svarte – og jeg forklarte hvem jeg var.

Skjønte i samtalen at jeg var kommet til rett person.

Spurte om hun var langt unna, og om barnet snart kunne bli henta.

– Nei, hun skal ikke til meg denne helgen! – fikk jeg til svar.

Da ble jeg nesten målløs.

Jeg svarte: – Uansett hva som er avtalen, barnet ditt er her i Arendal!

Fikk da beskjed om at det ville ta noen minutter før hun kunne komme.

Fordi de bodde et stykke unna.

– Men jeg venter! – svarte jeg.

– Jeg går ikke fra dette barnet ditt alene her i byen!

Da jeg gikk inn igjen sa jeg til denne jenta at: – Nå kommer snart din mamma!

Og la til: – Hun gleder seg veldig til at du skulle komme!

Men inni meg ble jeg bare så trist.

Følte faren sendte henne med tankene: – Endelig kvitt henne, endelig frihelg!

Hun dro et lettelsens sukk, og tørket tårer der i bussete.

Håper aldri at dette skal skje igjen.

Men at foreldre som har disse utfordringene med deling av samvær – vet å være enige om hvilken helg de skal ha barnet sitt på.

Og at disse skjønne barna skal og kan føle seg verdifulle, og elsket selv i en slik samværsituasjon.

Kan opplyse om at jenta ble henta til slutt.

Og hendelsen har satt sine spor i meg.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Vil ikke ha Facebook eller data

Hadde med ei eldre dame på bussen – og som absolutt ikke skulle ha Facebook.

Og ikke skulle hun ha data eller andre slike dubiditter.

Det var hun fast bestemt på.

Illustrasjonsbilde

– Nei hvorfor skal jeg se hva naboen har på maten, liksom!

– Jeg har nok med avisene! – sa hun.

Og ramsa opp alle de avisene som er i distriktet.

Til og med VG og Dagbladet ble nevnt.

Tror nok at en data og Facebook ikke er noe verre.

Men vi har våre vaner og rutiner.

Slik er det.

– Kanskje naboen din er i avisen i dag! – sa jeg litt humørfylt.

Da lo hun godt.

Ofte er det de som ikke har det – som vet hvordan ting virker best.

Rart det der.

Men det turte jeg ikke å si til henne.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Mistet lommebok

På en av turene jeg kjørte – kjørte jeg til Oslo.

Der kom det frem en mannlig passasjer – med ei lommebok han hadde funnet i bussen min.

Illustrasjonsbilde

Jeg takket for hans ærlighet, og sa at jeg ville ta meg av den.

La den på et trygt sted, og fortsatte med å losse bagasje.

Etter at bussen var klargjort for retur – åpnet jeg lommeboka.

Fikk da se at den inneholdt mange tusen kroner.

Der lå visakort, sertifikat, returbillett på bussen og sikkert mye annet også – som eieren sikkert ønsket å få tilbake.

Måtte jo se i lommeboka for å prøve å finne ut hvem som eide den.

Jeg fikk tak i telefonnummeret til eieren.

Jeg ringte, og det var mannen hjemme som svarte.

Han bekreftet at kona hadde reist østover med bussen, og hun skulle av i Drammen.

Da visste jeg at jeg snakket med rett person.

Han kunne fortelle at kona som hadde reist på tur.

Hun var på vei videre nordover i privatbil med gode venner.

Da kunne jeg fortelle han at hun da var på vei uten ei eneste krone og uten noen visakort!

Fortalte han at en ærlig busspassasjer hadde funnet hennes lommebok, og gitt den til meg.

Vi avtalte at han kunne få lommeboka igjen hjemme hos meg privat.

Han ville betalt meg finnerlønn, så glad ble han.

Men for meg var det betaling mer enn godt nok i seg selv, det å se den gleden i ansiktet hans.

Kunne se hvor takknemlig han var for å få lommeboka til kona igjen.

Finnerlønna burde busspassasjeren fått.

Men det tenkte jeg ikke på da – da jeg mottok lommeboka i Oslo.

Ofte så er slike lommebøker funnet på en buss ganske tomme.

Der er mye som skjer på ankomst på endestasjonen.

På det tidspunktet hadde jeg bagasje som skulle ut av lukene, og som passasjerer ventet på.

Mye som skal ordnes kan du si.

Man skal overlate en buss til en annen sjåfør, og bussen skal klargjøres for hans retur til Sørlandet igjen.

Han som gav meg denne lommeboka burde jeg ha fått navnet på, slik at de to kunne fått kontakt.

Oppdaget det for sent, dessverre.

– Beklager det!

Men du for en fornøyelse – når gjenglemte og verdifulle ting kommer til rette og til rett eier igjen.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jenta som aldri ville hjem igjen

De fleste passasjerer er utrolig hyggelige, og utstråler det.

Men vi har også med de som ikke alltid har det så greit.

Slik kan det vel være for oss alle?

En sen lørdagskveld hadde jeg med meg ei ung jente.

Hun fikk telefon på telefon, og svaret hennes var alltid: – Jeg sier ikke hvor jeg er!

Illustrasjonsbilde

Hver gang det ringte, la hun bare på.

Og svarte med de samme ordene: – Jeg sier ikke hvor jeg er!

Etterhvert ble det bare oss to som satt foran.

Jeg skjønte at det var ei mor som i panikk og fortvilelse prøvde å få tak i sitt barn.

Normalt blander jeg meg ikke inn, men her kjente jeg at fars-hjerte mitt våkna.

Jeg spurte om hun ikke skulle si hvor hun var på vei.

Men svaret jeg fikk var: – Det er mamma som ringer, og hun vil jeg ikke snakke med!

Hun forklarte litt om hvor ille tingene var.

Og hun hadde nå bestemt seg for at hun ville flykte hjemmefra.

Jeg kjente jeg ble trist, og jeg fikk ondt av henne.

Prøvde å få henne på bedre tanker. prøvde å si at det går an å få det godt igjen, men det hjalp ikke.

Hun stod på sitt.

Da jeg spurte om hvem som skulle betale for en eventuell leteaksjon, begynte hun å tenke litt.

Men det hjalp ikke.

Hun ville ikke hjem igjen.

– Så snur vi på situasjonen! – sa jeg.

– Sett at du er mor, tenk at du sitter hjemme og ikke vet hvor ditt barn er på vei!

– Hva vill du følt om ditt barn ringte hjem og bad først om tilgivelse?

– Og du med deg selv vet at du som mor har “all” skyld, slik du påpeker at din mor har!

– Tror du ikke da, som mor, at du ville tilgitt ditt eget barn, og som i tillegg er helt uten “skyld” ?

– Jeg tror dette kunne vært en løsning, ta det første steget mot en forsoning og gjenforening! – sa jeg.

Jeg la til: – Dere er tross alt litt like vil jeg tro – for eple faller vel ikke så langt fra stammen?

– Jeg tror din mor vil stå med åpne armer og ta deg i mot!

Jeg prøvde å si at dette har sikkert oppstått med opphav i enkle bagateller.

– Og at dette har bygd seg opp og at dette kan sikkert ordnes med en bedre kommunikasjon, og med evnen til å be om tilgivelse først!

Men hun ville ikke ta det første steget.

Da vi kom til endestasjonen gikk hun ut av bussen, og rett inn i en drosje.

Hun tenkte ikke på det at jeg hadde fått med meg en del opplysninger.

Blant annet om videre reise, om hvor hun gikk på skole, dialekt osv.

For på den turen mot endestasjonen fikk jeg god tillit av henne.

Dette tok jeg opp med politiet etter å ha forhørt meg med en kollega.

Og de ble takknemlige for telefon med gode opplysninger.

For de hadde just fått inn en etterlysning på dette signalementet, fra moren som satt der hjemme redd og fortvila.

På telefon geleidet jeg politiet til rett adresse som denne jenta skulle til.

De ville stille med en sivil politibil, og de takket for at jeg hadde ringt.

Jeg la på røret, og med en god følelse av å ha overlevert dette til fagfolk.

Noen få dager senere hadde jeg med meg denne jenta igjen.

Har hatt ho med flere ganger i ettertid, og da også sammen med hennes mor.

Og jeg kjenner jeg blir glad og lykkelig – når en ser at livsgnisten, humøret og kjærligheten mellom dem igjen var på plass.

Jeg vet jeg ikke hadde noe med det.

Men av og til må en bare gjøre det en selv ville likt – om det var meg som ikke visste hvor en av mine var!

Kanskje de brukte ordene: – Kan du tilgi meg?

Det er ord som kan koste litt å bruke.

Kanskje det bare er meg som synes det?


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto