Jeg har i lengre tid hatt kaffekoppen fra forskjellige bensinstasjoner med meg, og har ofte brukt koppen på jobb også.
Den er liksom min følgesvenn.
Vi bussjåfører må jo ha lov til å kose oss vi også.
En kaffe sup i ny og ne er en gode jeg verdsetter høyt, men uhell kan skje – det fikk jeg vitterlig erfare.
Illustrasjonsbilde
Jeg skulle bytte buss og ville gjøre meg så klar som mulig med å få lagt ned mine ting i pilot-kofferten min.
Har skjønt at der er ikke mange av mine kolleger som bruker en slik pilot-koffert lengre, men det gjør jeg.
Den har fulgt meg helt siden jeg startet dette eventyret som bussjåfør.
Jeg føler meg nesten litt naken uten at den er med.
Har til og med måtte bytte koffert på grunn av slitasje.
Jeg skulle ta siste slurk av kaffen, og så det alt for sent at lokket til koppen var langt i fra riktig satt på – den lakk.
Det var ikke koppen som du ser på bilde her jeg brukte.
Kaffe rant nedover den hvite skjorta, skulle tro jeg hadde problemer med helsa, og man kunne tro jeg hadde problemer med holde på “vannet”.
Jeg ble både flau og fortvila der jeg satt, hva skulle jeg gjøre?
Hadde ikke noen ren skjorte med meg, for reserve-skjorte det har jeg som reserve i bilen og jeg var langt i fra bilen, så da var gode råd dyre.
Løsningen ble at ytterjakka ble tatt på, og den kjørte jeg med videre på tur ned igjen til Arendal.
Kunne ikke vise de reisende jeg overtok at jeg hadde en skjorte som så ut som et kart over Uganda – jeg hadde liksom ikke behov for å vise det til noen.
Du kan si det ble godt og varmt, for jakke kjører jeg sjelden med.
Varmen kom ikke av kaffen, for den i seg selv var blitt kald, men jakke på meg er ikke noe greit.
Føler meg lite komfortabel når jeg kjører med jakke – føler det blir så klumsete.
Så etter denne opplevelsen har jeg vært nøye med å se til at lokket på kaffekoppen er riktig på plass.
Man lærer så lenge man lever.
Vell hjemme var jeg glad når jeg kunne få dusjet og skifta klær.
Pluss han tok med seg ut flere poser og en veske – såkalt klar for tur videre med en ekspressbuss tydeligvis.
Utrolig mye bagasje som han hadde pakket med seg, han måtte ta det i to omganger for å få med seg alt.
Jeg dro videre mot Tvedestrand, men skjønte lite hvorfor han stod der fremdeles da jeg kom i retur.
Han bare håpet at der snart kom en ekspressbuss, det var svaret jeg fikk.
Jeg tror ikke han helt visste når de kom og om de kom med hensyn til korona-viruset.
Dagen etter kom samme mann på igjen, da nede i byen.
Da skulle han bare en kort tur.
– Er ikke du i Bergen? – spurte jeg han litt forvirret.
– Nei, den turen tar jeg siden! – sa han og gikk ut.
Han var ikke så snakkesalig da.
Det vet jeg at skal jeg på langtur så setter jeg med inn i om der går buss, tog, båt eller fly dit jeg skal.
Jeg legger ikke ut på tur uten å ha forsikret meg om at dette er gjennomførbart, og sjekker at bagasjen jeg har med meg forblir i min koffert under hele turen.
Sist, men ikke minst – at turen starter i tide, altså tidlig nok på dagen.
For skal man korrespondere med andre alternativer er god tid et must.
Det er slik jeg er, tenker og tror.
Noen liker å ha dårlig tid, bare se alt an liksom.
Slik er ikke jeg.
Kun når campingvogna er bak, da kan man loffe rundt og ta ting som det kommer, men det er jo godt vi er forskjellig.
Dette innlegget burde jeg nok ikke skrevet – i allefall ikke lagt ut, men du trenger jo ikke si det til noen da?
Jeg hadde en kollega som jeg syntes så utrolig sur ut.
Det virket som alt var trist og grått.
Dette er ikke fint å si om folk, men han så slik ut.
En tidlig morgen så ville jeg bort til han for å slå av en prat.
Jeg hadde god tid, og det samme så det ut som om han også hadde der han stod på utsiden av sin buss å røkte.
I det jeg kom bort sa jeg høflig: – God morgen, så fint vær det ble i dag!
På ut-pust med tobakksrøk svarte han: – God morgen til deg også! – og han smilte.
Vi fikk en koselig prat sammen og jeg lærte en viktig ting: – Man skal ikke skue hunden på hårene!
Det uttrykket ble en sannhet for meg.
Der hadde jeg trodd over lengre tid at denne mannen var så sur, trist og grå, mens han egentlig var en av de koseligste personer jeg har møtt.
Illustrasjonsbilde
At man kan ta så feil av en person – det er noe å tenke over.
Det er ikke sikkert at den personen som du har din egen mening om – faktisk er slik du tror.
Ikke sikkert at han eller hun ville det slik du trodde, men det å ha en god kommunikasjon oss mennesker i mellom – det kan være veldig viktig, faktisk for begge parter.
Kort tid etter denne koselige praten – der vi begge stod klar med hver vår buss denne morgenen så fikk jeg høre at denne kollegaen var gått bort.
Man står tilbake med bare minner, ja gode minner.
Det ble i allefall veldig lærerikt for meg.
Så vet jeg at jeg selv kan se sur ut dersom jeg har mye å tenke på, når jeg er konsentrert eller når jeg har viktige ting jeg må huske, men jeg er ikke sur altså.
Så av og til kan man begynne med seg selv.
Der har i allefall jeg noe å lære.
Jeg skulle gjerne fått mer tid med den kollegaen før han gikk bort.
Han hadde et godt humør som gjorde sterkt inntrykk på meg.
Jeg har opplevd at enkelte reisende har betalt i dyre dommer for sin billett og satt seg godt til rette, men av en eller annen merkelig grunn fant de ut at de skulle ikke være med bussen allikevel.
